Hver eneste morgen har jeg startet dagen tidlig. Gått igjennom de samme punktene hver eneste dag. Klokke nummer en ringer. Den blir skrudd av og jeg velger å ligge våken litt til før neste klokke ringer, eller jeg sovner igjen. Når klokke nummer to plinger på meg skrus denne også av. Enten velger jeg å skru på lyset og sette meg opp i sengen for å stå opp, eller jeg går for å sove litt til. Jeg går stort sett for å stå opp og starte dagen, men noen ganger er det deilig å få noen minutter til på øyet før det virkelig er på tide å stå opp rundt halv syv.
For jobben venter på meg, og jeg må få gjort det jeg skal og må i løpet av den tiden jeg har hjemme før jeg må komme meg avgårde på jobb. For på arbeid venter det nemlig mange på meg. Både kolleger og mange herlige barn. Det å ha en jobb hvor man kan låne andre sine barn store deler av de små sin hverdag er helt fantastisk. Ulike personligheter, og alle har sin egen identitet.
Altså, ingen er som to dråper vann, og det er litt rart å tenke på at det ikke er et eneste menneske som ligner på en prikk på hverandre. Det er litt sånn som snøkrystaller – ingen er helt like. Når jeg er på jobb skulle jeg ønske at alle var mine. De er så søte og gode, alle som en. De er fulle av energi og glede, men når dagen er over og jeg har kommet meg hjem sitter jeg stort sett med mange tanker og er sliten.
Jeg har kanskje følt meg litt dårlig i det siste, og ikke helt visst hvor jeg skulle gjøre av meg. Vært litt slapp og kvalm, og kroppen har vært en smule ekstra tung. Kanskje det er derfor jeg har fått høre et par ganger om akkurat dette spørsmålet. For i det siste har jeg blitt spurt fra noen barn om jeg er gravid. Men er jeg gravid?
Senest i dag fikk jeg dette spørsmålet, og et par til. “Er du gravid, Pernille?”. “Skal du ha baby?”. Vil du ha jente- eller guttebaby?”. For det første måtte jeg småflire litt. Gravid? Jeg? Hadde de fått med seg noe som jeg ikke visste om? Nei, jeg har stort sett kontroll på hva jeg gjør og ikke, så gravid tror jeg at jeg ikke er.
Ikke ser jeg gravid ut heller. Derfor måtte jeg nok skuffe den lille jenta som spurte, med å forklare at en baby i magen hadde jeg ikke. Ikke enda i hvert fall. Og det er ikke første gang jeg har fått høre det. Og det å bli gravid nå er ikke i mine planer i det hele tatt. Ikke før alt er på plass og sånn som jeg vil ha det. Først må en stødig grunnmur legges.
Men jeg husker noe veldig godt, som om det var i går. Det er akkurat tre år siden. Jeg hadde akkurat startet å jobbe i barnehagen, og rundt meg var det mange unger som var nysgjerrig på meg. De stilte absolutt alle slags mulige spørsmål – og da mener jeg absolutt alt de måtte finne på og komme med. Jeg ble blant annet spurt om jeg hadde barn selv. Men også om jeg var gravid. Sistnevnte hørte jeg flere ganger. Også da måtte jeg skuffe de små med å fortelle at noe barn fantes det ikke i min mage. Ønsket ikke det i en alder av 18 år. Men heller ikke i en alder av 21 år. Så om noen skulle være usikker – jeg er ikke gravid.
Det gjemmer seg nok ingen baby her…