SNØEN FÅR BARE KOMME

Det var sommer og fint vær. Solen skinte og gradene var høye, og det ble mye bading for å holde kroppstemperaturen på en behagelig temperatur som mulig. Men, rundt meg kom det en fisk fra intet sted. Plutselig var den litt for nære – så nære at foten min ble kuttet tvers av.

Heldigvis skjedde dette ikke i virkeligheten, og etter en stund våknet jeg av drømmen hvor jeg til slutt ble liggende på et slags sykehus hvor jeg fikk behandling, men også for å redde foten min. Om den kunne syes på igjen, det fikk jeg aldri svaret på.

En litt tragisk morgen i de siste drømmene før blikket plutselig spratt opp. Da var det morgen, og i det lille hodet surret det en tanke. Hva er det jeg våkner til nå? Hvordan ser det ut ute etter at jeg kom sent hjem i går kveld?

Jeg beveget meg forsiktig ut av sengen, listet meg lett på tå bort til vinduet for å lette litt på gardinen. Turte jeg egentlig å se ut? Jeg ville helst ikke, men nysgjerrigheten ble for stor. Og hva var det jeg så?

Om det var jeg som fikk bestemme så hadde ønsket mitt vært at det hadde gått mot vår allerede nå. Latt snøen forsvinne bort, og sett trærne spire av grønn glede. Men så var det ikke sånn da jeg så ut av vinduet til morgen i dag.

Det var minst like hvitt som det var da jeg la meg kvelden før. Og ikke nok med det – enda mer snø hadde kommet i løpet av natten, samtidig som det fortsatte å dale snø ned. Og det snødde ikke bare ned heller for å si det sånn. Snøføyken suste ganske så vannrett. Det var ikke langt ifra i hvert fall!

Litt av en nedtur jeg fikk over meg da jeg så at sporene var snødd bort. For meg var det greit med snøen som allerede var. Men nå, nå er det mer enn nok. Ja, det er gøy med aking og leking når den er her. Men utenom det så hater jeg vinter og snø.

Men å få gjort så mye med ser dårlig ut. Snøen får bare komme og gå som den gjør, og så får man heller glede seg når våren springer ut og man kan pakke bort vinterklærne for en lenger periode.

Siden det er blitt så mye snø som det er nå, så benyttet jeg faktisk sjansen til å la kaninen utforske det hvite landskapet for første gang. At dette var stas for hun det så det ut til å være. Vi var jo ute mens snøen lavet ned, og det var flere ganger både stjerten og snuten ble ristet.

Med familiebursdag i går, enda mer snø, og både trening og snømåking i dag, så skal resten av søndagen nå bare nytes. Plutselig var vi i enden av helgen, igjen. I morgen venter en ny uke atter en gang, og denne helgen skal nå rundes av med vm-finale i håndball, hvor de norske herrene skal møte Danmark. Regner med en like spennende kamp som her om dagen, og selvfølgelig må vi gå for gull. La både du, jeg og alle oss heie frem landet vårt i kveld!

PERNILLE, DU MÅ KOMME

Om knapp en liten uke så er de første ukene av året, som er kjent for å være januar, over for denne gang. La oss komme med et lite sukk, et lett blikk i den løse luften og la oss bare tenke over på de gode dagene vi allerede har hatt.

Er det noen av årets dager som allerede har satt spor hos deg? Øyeblikk eller stunder som har satt sine spor og blitt gode minner å se tilbake på? Her har vm i håndball rullet og gått hele denne måneden, og jeg kjenner at det har vært godt å ha gleden av å se på det igjen, ettersom interessen ikke var helt til stede under sist mesterskap.

Både kvinnene før jul, og herrene nå har mestret mye, men også kommet langt. I morgen venter dagen for finalene, og det blir spennende å se hvem som havner i dem, og hvem som får bære stoltheten høyest til slutt.

Men det er ikke bare herrene med mesterskapsballen i hendene som kan kjenne på stoltheten eller gleden. Skal jeg dele noen ord så kjenner faktisk jeg også på gleden av gledene jeg får lov til å være med på, men også å dele.

Nå er det to måneder siden jeg måtte gi slipp på den beste jobben, hvor jeg tenker på både små og store hver eneste dag. Men jeg har vært nødt til å finne i meg at jeg nå bare har en jobb. Og for å få best mulig ut av den jobben så leter jeg etter alle små og større gleder jeg kan få ved den.

Å jobbe med barn står meg fortsatt like nært, og jeg vet faktisk ikke hva jeg skulle gått for om jeg måtte gå en annen vei. Jeg er glad for at interessene mine ligger der dem er, og jeg får så mye ut av det å jobbe med, men også sammen med barn.

Det skal sies at jeg også blir veldig godt likt av barna på den plassen jeg er nå, akkurat sånn som jeg ble med alle de andre på den første barnehagejobben min. Og ingenting er bedre enn det å ha den plassen på et sted hvor man står der man står – med et smil om munnen.

Jeg er veldig fornøyd med barnegruppen jeg får lov å jobbe med også. Tror nesten jeg ikke kunne vært mer heldig der, selv om jeg savner de andre gruppene mine veldig mye.

God kjemi med veldig mange har jeg klart å binde, og noen litt mer enn andre. Men sånn er det, og sånn vil det alltid være. Noen barn utpeker seg litt ekstra, men her er det også viktig at man i bakhodet har åpne armer for alle.

Men, når man blir så godt likt som man gjør så er ikke verden stille. Mange ganger i uken kan jeg høre navnet mitt. Det kan være at barn søker hjelp hos meg. Barn som vil leke. Eller det kan være at dem rett og slett bare vil ha litt oppmerksomhet.

Og det skal dem få så godt det lar seg gjøre. Vi kan jo ta for oss en liten situasjon som oppsto i løpet av dagen i dag. Vi hadde fått på oss både dresser, luer, votter og sko, og ute ble det mye fin lek. For ikke å snakke om aking. For det kan man jo ikke gå glipp av når snøen er her og det er mulighet for å skli litt.

I det ene øyeblikket står jeg og passer på ute. Nyter synet av all gleden som uttrykkes gjennom barnas lekeaktiviteter – om det så skulle være aking, klatring, rollelek eller smilene som barna gir bare det å kunne huske.

Litt i min egen verden, blant alle lydene og snøfnuggene som faller, så hører jeg en stemme. En stemme som roper. Et barn som gir uttrykk for at “Pernille, du må komme!”. Blikket blir vendt opp for å søke hvor han er, og i retningen nærmer jeg meg barnet.

Det viste seg at barnet ville ha med meg på leken sin. Aktiviteten som var å sitte på husken med fart. Men det var noe som manglet. Farten var ikke der da jeg kom til barnet. Og det var kanskje ikke lett å lage farten selv. Så, for å få litt kvalitetstid lot jeg meg vingle husken frem og tilbake, og det ble også vekslet noen smil og flere gode ord om at dette var stas.

Vi trenger ikke alltid å tenke så veldig stort bestandig. Det er ikke alltid så mye som skal til for å glede hverdagen til et barn. Og det er så flott å se. Fint å se for både liten og stor at man kan skape glede sammen, som igjen kanskje kan bli et av minnene deres.

Alt i alt har det vært en fin fredag, med mye godt å ta innover seg. Men akkurat denne biten av dagen var noe som utpekte seg litt mer enn alt det andre som har skjedd i dag. Og med det kan man takke for en fin hverdag og ønske helgen velkommen!

HAR DU HØRT OM TID?

De siste par dagene når kvelden har kommet og det har vært tiden for å trekke dynen godt over seg, plante hodet ordentlig tilrette på puten for så å sveve seg inn i drømmene – det er da det har vært vanskelig.

Veldig ofte er det på det mest dårligste tidspunktet på døgnet at alle tankene samler seg. Ikke bare to, tre og fire av mine tanker – men alle! Og alt skal på en måte skje når kroppen er sliten og har mest lyst til å sove.

Hvorfor må alt jeg tenker på skyte seg ut som en hard kule fra kanonen, og det på kun ett skudd? Det skal sies at jeg går rundt og tenker smått gjennom hele dagen, men det er langt ifra så ille som når mørket har blitt helt svart og klokken er blitt mange.

Og det er ikke alt en gang. For vet du hva? Jeg er ganske sikker på at jeg ikke er helt alene om dette, og at jeg i det minste har noen på samme lag om å være enig det jeg nå prøver og dele. Men har du hørt om tid?

Jeg trodde jeg visste hva tid var. Hva det inneholdt, men også hvordan det ble brukt. Der tok jeg visst feil. Noe jeg har hatt i en del år, men som nå virkelig har kommet til meg og latt meg tenke både over og rundt temaet tid.

For hva består egentlig tiden min av? Og hvordan er den lagt opp? For meg som egentlig ikke gjør stort annet enn jobb og trening, så har jeg egentlig en del tid til over. Tid som jeg kan bruke til akkurat det jeg har lyst til, men også det jeg ønsker.

Eller kan jeg det? Jeg har mulighet til ganske mye. Jeg kan utforske hva verden har å by på, både av det lille men også det som er litt større. Jeg kan reise avgårde til utlandet og bli borte i lengre perioder, et såkalt friår som flere unge griper tak i. Men jeg gjør det ikke fordi jeg ikke tør.

Jeg blir heller hjemme her i Norge, i samme byen for å jobbe. Gjøre et godt stykke arbeid for de rundt meg. Men det jeg skulle ønske, det var å kunne ha større mulighet til å dele opp hverdagen mer. Ikke spør meg om hvordan, men en eller annen løsning skulle det ha vært, slik at man for eksempel også fikk oppleve fritid i arbeidstiden.

Ikke spør meg hvordan jeg tenker, for merker at det er litt vanskelig å forklare. Nå har ikke jeg akkurat, misforstå meg ikke, den beste jobben til å kunne dele det opp litt annerledes. Men uansett det jeg vil frem til er at jeg så sårt hadde hatt et ønske om at det hadde vært mulighet for mer tid. Sånn tid til å smøre inn ønsker og behov som man kanskje hadde trengt i en ellers hektisk hverdag. Et ekstra pusterom for å yte bedre i lang, lang tid, så lenge man fikk gjort noe helt annet.

Alt kjennes ut som bare rot. Det er så mye du har lyst til å gjøre. Men når skal man få det til?
Det er snakk om tid. Tid som jeg ikke har nok av. Tid som jeg så inderlig skulle hatt mye mer av!
Mer tid til å ha ork og energi til å gjøre noe mer.
Mulighet for rom til å handle bedre - og ikke minst mer!
Har du hørt om tid?
(22. januar 2019, sitat fra Pernille Levorsen Christensen)

DEN STØRSTE JULEGAVEN 2018

Det skal sies at julen var over for noen uker siden, i det vi bikket inn i det nye året. Selv om julen er en koselig tid så er jeg veldig glad for at den er blitt lagt helt bort de mange neste månedene nå. Men hvorfor styrer jeg innom julen nå? For jeg regner jo med at så og si alle er ferdig med den.

Jeg har jo vist dere alle de fine og flotte gavene jeg fikk til jul, hvor det blant annet var produkter til den store samlingen min av Poul Pava. Det skal sies at gavegleden var mye større da jeg var yngre, men jo eldre jeg har blitt, jo mer har jeg satt pris på de nødvendige gavene jeg har fått.

Men, for det er et men her nå. Det er noe jeg vil vise, noe jeg ikke har delt her enda. For den største julegaven var ikke blant alle de mindre gavene som lå under juletreet for en måneds tid tilbake.

For helt i starten av desember ble det et relativt større kjøp på meg. Plutselig så ble alt så veldig rart, og jo mer jeg gnagde på det, jo mer irritert ble jeg for at øynene ble smalere. Det ble rett og slett ubehagelig, sånn rent der og da.

Det skal sies at jeg har vært inne på tanken tidligere, men det har bare blåst like fort vekk hver gang. Men denne gangen ble jeg stående på tanken over den skjermen på 32 tommer. Den irriterte meg helt rød, og det var ikke noe annet enn å vende snuten rett inn mot jakt.

Men jakten gikk fryktelig fort. Tok vel kun bare noen dager, og da sto jeg endelig der med det hele foran meg. Hadde jeg gått for et sånt kjøp på akkurat denne størrelsen for noen år tilbake, så hadde prisen vært mye høyere. Jeg kan si det sånn at jeg ikke hadde sittet med produktet her nå om det ikke var for at pengene jeg ga for den var så lav som den var.

For her er den! Den nye titteboksen min som er mye større enn den jeg hadde før. 32 tommer ble plutselig alt for lite da jeg fikk en hel 55 tommer inn på rommet. Og skal jeg være ærlig – jeg er så fornøyd med kjøpet.

Den gamle TV’n sto på akkurat den samme benken. Men den var så liten at den kun fylte halve flaten. Litt størrelseforskjell for å si det sånn, men er like fornøyd med det også. Og TV-er nå for tiden er jo større, og ikke minst mye flatere enn det de var for “et par” år tilbake.

En Samsung 4K Ultra HD med Smart TV er et av mange gode kjøp jeg har gjort. Og det minte meg på at jeg nå har skiftet ut veldig mange elektronikkvarer, og det kun i hele fjor. For da startet jeg året med nytt speilrefleks. Deretter gikk jeg fra LG mobil til Samsung. Jeg byttet også ut med ny pc, hvor jeg hadde Acer som jeg var veldig fornøyd med, men gikk over til Lenovo. Den lille TV’n min var en liten Panasonic, og nå sitter jeg igjen med en svær Samsung. Litt av et bytteår med andre ord, og jeg angrer ikke.

DETTE ER JEG FLINKEST TIL

Tiden. Timene og sekundene som ruller og går. De løper som oftest fra oss, men kommer stadig like fort igjen som med en ny dag vi kan gripe fatt i. Men hvor flink er du til å utnytte tiden du har?

Er du den personen som legger opp mange planer dag for dag, og uker eller måneder om gangen? Eier du en oversiktlig kalender hvor du nærmest planlegger alt som skal skje, og som du har lyst til, sånn at du skal rekke å få være med, men også oppleve alt det du vil bære med deg i minnet?

Om jeg skal avsløre en liten hemmelighet om meg selv – jeg er ikke flink til å forme livet mitt på den måten, eller hva jeg skal kalle det. Jeg er ikke den som griper taket og virkelig lar meg utforske. Og skal jeg røpe en annen hemmelighet også? I dag, som årene før, så hadde ikke jeg tatt en tur på utenlandsferie helt for meg selv – uansett hvor mye jeg vet jeg hadde trengt det.

Nei, det er bare ikke meg. Eller, jeg tør ikke. Å gripe sjansene er noe jeg stort sett unngår, og dette er jeg flinkest til. Så og si nesten hver eneste port som står foran meg på vidt gap, så står jeg bare foran den og ser, men griper ikke taket.

For meg så er det det som føles godt der og da – å bare bli stående og ikke ta det lille skrittet ut. Men jeg vet så inderlig at jeg angrer så bittert når jeg ikke våger å ta sånne muligheter som treffer meg. Er jeg for redd? Hvorfor er jeg redd? Hva er det som skjer i kroppen som lar meg være så redd?

Det er ikke moro å være den som er flinkest til å skyve veldig mye av det som kunne vært en større glede i livet mitt bort. Jeg liker det heller ikke, og jeg vet at det bare er å snu om på det for å gjøre noe med det. Men hva gjør man egentlig når alt stopper opp?

Tidlig i vinter var jeg også veldig flink til å skyve en sosial mulighet bort fra meg. Jeg lot meg trekke meg unna, for bare tanken gjør meg utrygg. Ikke direkte utrygg, men en sånn utrygghet som bare hodet klarer å tenke, men som ikke stemmen klarer å formidle. Heldigvis fikk jeg gjennomført denne muligheten. Ikke fordi jeg dro på egenhånd, men fordi jeg ble dratt ut, sammen med noen.

Jeg er ikke flink til å ta initiativ selv for den sosiale biten som jeg virkelig trenger. Den personlig kontakten av å være sammen. Ikke sammen som i tanker, men sammen som å virkelig være sammen om noe. Jeg vet, og har også hørt, at det er bare å gripe seg selv i nakken å gjøre det. Men samtidig er det ikke bare å gjøre det heller. Denne bølgen syns jeg er vanskelig, og derfor sitter jeg ofte innestengt for meg selv – både fysisk og psykisk.

Om jeg klarte å formidle noe her i det hele tatt, som var forståelig, det er jeg mer usikker på. Ordene over her skrev jeg nemlig delvis sent i går kveld, kun fordi jeg bare måtte få dem ut. For det har seg nemlig sånn at når kvelden kommer og jeg er nødt til å legge meg, det er da alle tankene kommer. Helst på en gang. Hvorfor er det sånn?

På grunn av min kanskje unødvendige usikkerhet, en slags redsel, så har jeg mistet ganske så mye opp gjennom alle årene mine. En del har jeg gått glipp av som andre ungdommer gjorde da jeg selv var ungdom. Men også nå de siste årene som ung voksen har jeg så og si ikke våget å gripe sjanser. Om jeg så har gjort det, så har jeg vært ekstremt redd og usikker på meg selv på forhånd.

Men hvorfor skribler jeg om sånne ord, for så og la dere lese? Først og fremst håper jeg at dere forstår sammenhengen av det jeg nå deler. Jeg vet også at jeg ikke er alene, og at det er mange flere som er i samme situasjon – at de er redde for å møte nye mennesker, samt å tråkke utenfor trygge rammer.

Jeg vet også at når man først bærer seg ut på den utrygge isen, da føles alt plutselig så enkelt. For min del er veien til å ta steget videre veldig stort, men også veldig langt. Faktisk har jeg vært, og er enda, så usikker på meg selv at jeg fortsatt kan skyve mennesker fra meg. Jeg har rett og slett blitt flinkest til det, noe som i bunn og grunn ikke er bra.

DET ER BITTERT AT JEG IKKE NÅDDE MÅLET

Så ble jeg sittende her å tenke. La tankene gruble over å bruke skrivegleden som kribler langt ut i fingerspissene. Men et problem lå i veien. Hvilke ord skulle jeg binde sammen? Hvilket fokus skulle jeg ha til teksten?

Med lite inspirasjon var valget derfor enkelt. Den lettvinte måten var bare la være å forme en tekst. Men samtidig ville jeg ha noe å dele, selv om jeg ikke hadde noe å skrive om. Men hva skulle jeg gjøre da?

Tankene spinnet litt videre, og ut på et sidespor gikk jeg løs på det lille arkivet jeg har av tekster. For det har seg nemlig sånn at en alt for sjelden gang jeg skribler ned noe, men lar være og dele det.

Sånn som denne gangen fant jeg frem en tekst som jeg skrev sent i august, året 2017. Dette er en tekst som jeg har holdt helt for meg selv, men som bare et utrolig lite fåtall har visst om. Da jeg var med på dette valgte jeg nemlig å ikke dele noe som helst rundt dette, og for første gang nå forteller jeg absolutt alt jeg skrev ned på den tiden, midt opp i det store jeg var i. Så, la oss bare starte på det jeg har holdt hemmelig i en alt for lang tid.

I forveien hadde jeg allerede begynt å rigge meg til. Jeg visste det var en del jeg måtte bære på, og jeg visste at det hadde blitt alt for tungt til at jeg kunne klare og få med meg alt på en gang. Jeg satt med forventninger som hadde bygget seg opp spesielt den siste uken, og jeg gjorde alt jeg kunne for å holde meg rolig. Og nervene klarte jeg å holde nede.

Dag 1
Dagen var her, og ut av huset syklet jeg avgårde med den tunge sekken som inneholdt en del utstyr som var relevant for å kunne komme meg videre. På sykkel tråkket jeg til en skole, og jeg var som alltid litt tidlig ute før tiden. Jeg kom til låste dører der jeg skulle møte, men det var kanskje ikke så rart når klokken ikke hadde rukket å slå åtte på morgen en gang.

Og så nærmet det seg slaget. Minuttene gikk sakte, og opp i beina og gjennom kroppen kjente jeg at pulsen steg. Først da begynte jeg å kjenne på spenningen om at noe uvirkelig da skulle bli virkelig. Det gikk ikke helt opp for meg før jeg satt helt stille i mine helt egne tanker bare noen minutter før det var for sent å snu.

Sent å gå tilbake var det uansett. Jeg var nå på vei til å fullføre noe stort. Noe som betydde veldig mye. Inn på et lite rom ble jeg dratt med av en veldig hyggelig dage. Tidligere hadde jeg bare hatt noen telefonsamtaler med henne, men møtet gikk mye bedre enn det jeg først hadde sett for meg. Og så var det i gang.

En bunke med papirer. Eller, det var ikke allverdens mange sider. Det var vel kun et enslig papir jeg fikk, et ganske viktig papir også. Det føltes mye, men et helt hvitt papir med masse sort tekst var foran meg, og med tre titler som var uthevet for å forsterkes. Jeg leste meg gjennom alle bokstavene. En hel side med tekst fikk jeg studere, og magen begynte å knipe seg mer enn jeg hadde trodd.

Det første jeg tenkte var “å nei”. Nå hadde jeg jobbet så hardt over en lengre periode. Allerede i april 2017 startet jeg å skrive oppgavene, og to av dem var så og si ferdige. Bare litt småpuss igjen før jeg kunne føle meg fornøyd. Da det viste seg at oppgaveteksten sto i mot på alt av det jeg allerede hadde skrevet, da kan du tenke deg hvor langt ned i kjelleren jeg kom.

Men jeg turte ikke å vise deg. Jeg var redd for å få slakt. Kanskje ikke akkurat slakt, men nå visste jeg at det ble enda mer jobb på meg. Nå var det ikke noe tid å miste. Jeg kom meg vekk fra stedet, for nå skulle det skrives – og mye mer enn det som var planlagt. Å starte på nytt sto ikke akkurat på planen min. Å skrive to hele oppgaver fra skrætjs.

I en fei var det å tråkke seg videre fra Sandeåsen og til Eik. Nå var det bare å plugge seg opp og finne frem fagbøker og den tjukke permen med pensum og teori som jeg hadde da jeg gikk på skolen fra to år tidligere. Heldigvis måtte jeg ikke starte med en helt hvit side, og heldigvis kom jeg relativt fort i gang med de to oppgavene som jeg måtte kvitte meg med.

Det jeg hadde skrevet var ikke bra nok, og ikke noe av det var relatert til det oppgaven hadde å si. Men å tore litt bøkenes sider og blad gjennom gamle hefter, så skal det sies at jeg fikk hentet meg inn igjen. Og at jeg satt i litt over syv timer i strekk og hadde kappløp på tastaturet, så fikk jeg rodd meg i land. Det så i hvert fall mye bedre ut enn da jeg måtte stryke bort det jeg allerede hadde gjort. Så var det å pakke sammen og komme seg hjem, men jeg fikk ikke akkurat latt oppgaven litt i ro der heller under den første forberedelsedagen.

Dag 2
Hvor skal jeg strate? Jeg kunne jo si så mye som at det gikk mye i det samme denne dagen også. Tidlig ute som alltid var jeg på plass på jobben, og klokken hadde ikke rukket å bli åtte. Jeg steppet inn på rommet, der jeg skulle sitte med alt utstyret jeg hadde foran meg. Igjen koblet jeg meg opp og åpnet oppgaven for videre skriving.

Oppgaven som hadde litt over tjue sider fikk noen flere ord og avsnitt. Jeg følte fingrene hadde sprangtimer der de fiklet seg over tastaturet, men det ble også en del pauser hvor jeg ikke klarte å smelte setninger sammen sånn at teksten skulle se bra ut.

Di kan si at det ble en ren skrivedag, og jeg skulle gjerne heller vært sammen med barna enn å sitte foran maskinen. Jeg er glad i å skrive, det var ikke det. Men kontorarbeid er nok ikke min greie, og jeg trives best sammen med barna.

Et par timer før fristen låste seg, gikk jeg igjennom oppgaven flere ganger. Både dobbel- og trippelsjekket at teksten hadde svarene på de spørsmålene oppgaven utga. Godt var det også at jeg fikk flere kolleger til å se på det jeg hadde skrevet, og at jeg fikk anerkjennelse på arbeidet. Det er viktig å kunne gi hverandre slike tilbakemeldinger, for det gjør så mye med en selv nå man få høre det.

Da klokken hadde passert to kan du godt si at jeg begynte å føle meg forsynt. Jeg hadde fått nok, men følte ikke for å avslutte helt enda. Jeg hadde en tidsfrisk jeg skulle forholde meg til, og når man leverer tidligere så føler jeg at man ikke har gjort en hundre prosent jobb. Og glad er jeg for at jeg ikke sendte oppgaven avgårde da, for jeg fikk plottet på flere ord som kunne passe inn.

Men så klarte jeg ikke å formulere meg mer. Jeg visste ikke hva jeg skulle tilføye eller endre på. Sliten i hodet var jeg også, og etter syv og en halv time med fokus kun mot skjermen så orket jeg ikke mer. Da var det bare en ting å gjøre – å få sendt avgårde oppgaven. Send-knappen ble trykket på, og nå var det ingen vei tilbake. Planene var nå i andres hender.

Et par eksemplarer av hele oppgaven måtte jeg også ordne, og det var ikke få ark som ble spyttet ut. Mye tekst var skrevet, men mye papir ble også brukt. Det føltes litt ut som jeg bar på en liten mursten med lutt tyngde der jeg vandret med oppgaven min. Videre gikk jeg for å få stiftet dem sammen, og det var da jeg sto ved benken og fiklet med å “låse” dem sammen at jeg virkelig kjente nervøsiteten komme. Jeg følte at beina var som gelé. Jeg hadde lite kontroll og kunne klappe sammen når som helst. Da var det bare en ting å gjøre – å komme seg hjem og legge seg flat til oppladning. Men tankene, de svirret fortsatt etter endt arbeidsdag.

Dag 3
Så var dagen kommet for å yte maks. Jeg startet dagen sånn som jeg ellers pleide. Møtte de flotte barna som var kommet, og denne morgen var det veldig stille. Få barn var kommet, og det var egentlig litt deilig.

Og så gikk jeg får å møte den første sensoren som skulle observere meg i den første delen. Hun ble med for å se hvordan jeg gjorde jobben min, hadde sin notatbok og en mørk penn. Jeg gjorde sånn som jeg hadde planlagt, og deretter i neste bolk så kom det en ny sensor for å se hva jeg fikk til og hva jeg kunne.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si om denne dagen. Jeg følte meg ikke akkurat like fri. Jeg følte ikke at jeg fikk gjøre en like god jobb sånn som jeg gjorde. Det var noe som virket feil, og jeg fant fort ut hva denne feilen var. Med sensorer som følgte etter meg over alt, noe som var riktig, så ble det likevel feil når de var så nærme at de pustet meg i nakken. Jeg hadde to forskjellige haler etter meg denne dagen, uansett hvor jeg var og hva jeg gjorde.

Jeg syns de var ekstremt nærme på meg. Kanskje litt for nærme enn det som er vanlig. Er det rart jeg ble så nervøs som jeg ble? Og er det da merkelig at jeg ikke klarte å være meg selv og vise hvem jeg egentlig er, og hva jeg er god for? Hele dagen føltes feil. Alt var merkelig! Freit at man skal observere, men jeg går ikke akkurat limt fast til et menneske når jeg vil se ekstra nærmere på dem. Jeg går ikke ut på fata og går nesten oppi de samme skoene og følger etter mennesker. Det blir litt feil.

Alt dette over her noterte jeg meg under det store presset, på de to dagene jeg satt sammen alle forberedelsene jeg allerede hadde gjort på forhånd, men også binde flere stikkord til det jeg da hadde. Jeg husker selv, nesten et og et halv år senere, hvordan dette opplegget var.

Dette skriveriet ble skrevet midt under selve prøvetiden min, da jeg skulle opp til den store fagprøven. Jeg husker jeg gledet meg så enormt til å bli ferdig. Til å komme i mål. Tenk å kunne sitte der med en hel utdannelse i hendene.

Men sånn ble det ikke. Nervene tok nok veldig mye over, nerver som jeg ikke klarte å styre. Selv om jeg var ganske så langt nede da kvelden kom, hvor alt var skuffende og alt var helt grusomt, så kan jeg se en lysere tid fremover meg nå.

Nå er jeg kommet på en plass hvor det finnes dyktige og utrolig flinke mennesker som har rett fokus. Det er bittert at jeg ikke nådde målet da jeg først gjorde det. Men samtidig er jeg veldig glad for at jeg har tatt den sideveien som jeg nå er på. Når tiden er inne, da er målet nådd.

JEG SER IKKE SÅNN UT LENGER

Med et nytt år i livet så hadde jeg trodd at et nytt lys skulle komme. Men det jeg ikke tenkte på var at vi er midt i mørketiden fortsatt, og vi har enda litt igjen å vente til det hele skal snu.

Selv om man for tiden ser mindre lyst på noe – kanskje det kan ha med mørket ute å gjøre, så er det viktig å smile litt for det. Og der, der er heldigvis jobben min en god nummer en. Tenke å ha så gode mennesker rundt seg, både store og små. Likevel finnes det en liten stein som kan få en liten bit til å se mørk ut.

Men jeg er ikke alene. Jeg håper ikke at jeg er alene om å være den som kan ha små og tunge stunder her i livet. Jeg vet at jeg ikke er alene, og vi har alle kjent på den følelsen av å bære en litt større ryggsekk en eller annen gang.

Nå sier jeg ikke at jeg bærer på en stor og mørk grå sky, som er med på å ødelegge meg. Jeg snakker bare om sånne enkelte perioder som vi alle kan ha, hvor vi skulle ønske at energien var litt mer på topp.

Selv skulle jeg tro at etter en liten smakebit av en ferie som vi nettopp har hatt, så skulle kreftene være sterkere tilbake. Ja, jeg henger fortsatt med og er oppegående. Men jeg skulle gjerne hatt det lille ekstra for å la smilet gå helt rundt – om ikke mer.

Kanskje kjenner noen seg igjen i følelsen jeg prøver å beskrive litt. Dagene går med andre ord litt for fort, og det er ikke alltid en rekker å tenke gjennom det som enten er eller skjer foran seg. Jeg klarer i hvert fall ikke alltid å “planlegge” dagene, og andre ganger blir det heller ikke helt sånn som jeg hadde tenkt.

Livet består av aldeles mange kategorier, og nå har jeg også funnet ut at jeg ser ikke sånn ut lenger sånn som jeg så ut i går. Og dagen før der, og dager før der igjen. Et av livets undertemaer er endret – men hvem er det, og hva har egentlig skjedd?

Nå sitter du kanskje der med nysgjerrigheten fremme. Undrer deg frem og tilbake på tankene som vekker livet ditt enda mer og kanskje går i berg-og-dalbane. Men fortvil ikke – du skal få lov til å gruble litt til, og når tiden er inne vil det kanskje dukke opp et svar.

FLOTT SOLOPPGANG UNDER FROKOSTEN

Årets første helg, en helg jeg nesten hadde glemt skulle komme. Tidligere i uken så jeg frem til et par fridager til å gjøre stort sett ingenting, samtidig som jeg funderte litt på hva jeg skulle fylle den med. Men her ble det en tidlig kveld i går. Hodet traff nemlig puta og jeg forsvant i drømmeland så tidlig som jeg ellers har gjort resten av uken.

Men plutselig kom det en lyd som vekket både hørselen og synet fra drømmene jeg var langt inni. Jeg lettet på blikket og fikk lyden til å forsvinne. Men å sove videre var ikke på tale. Tiden hadde ikke rukket å vise seks på viserne, og der satt jeg våken og klar for dagen.

For bare se på denne solen! Det er ikke hvilken som helst sol, og dette er ikke akkurat et syn jeg får se ofte. I hvert fall ikke ved vannet. Jeg var klar for en ny lørdag. Ikke en fridag hvor jeg hadde planer om å sove litt lenger og bruke dagen på ingenting. Men kvart over syv kjørte vi avgårde, ut på nye eventyr.

Og med en så fantastisk og magisk morgen som dette, så kan jeg ikke skjule at jeg ikke har vært avgårde. Jeg har med andre ord vært på en liten reise over havet. Seilt på bøljan blå med en flott soloppgang under frokosten. Oppholdt meg på en stor ferge med buffet.

Har du sett noe så godt? Fantastisk gode poteter, varme tomatbønner, bacon, speilegg, omelett, agurk og små, søte tjukke pannekakelapper. Det er sjelden jeg spise frokost, for mat tidlig om morgen er ikke helt meg. Men når man har så mye god mat hvor man kan servere seg selv – det er noe helt annet. Forsynte meg med to gode porsjoner for å si det sånn, og er i kveld fortsatt enda litt mett. Har heldigvis plass til en litt ekstra god middag for det.

Vi tok fergen som gikk halv ni – og skal jeg røpe meg så var det faktisk ikke bare oss som gikk for en harrytur i dag. Det var så å si helt fullt, og enda litt til. Og for å utnytte best mulig av reisene så ble det fylt helt opp med biler. Var rimelig trangt, og det er ikke særlig med rom å bevege seg når man skal ut og inn av bilene på Sandefjord-Strømstad sin ferge. Jeg skjønner at de skal utnytte ved å få med seg så mange over fjorden. Men er det egentlig så lurt å trykke inn så mange at det blir overfylt?

Uansett, godt var det å komme seg av og over grensen. Systembolaget fikk seg et lite besøk, og videre var det å reise til Nordbyen sitt kjøpesenter. Der var det heller ikke bare vi som tenkte å ta turen innom. Var en del mennesker, men syns heller ikke det var helt kaos.

Jeg kom meg heller ikke helt tomhendt hjem fra nabolandet, og røk på noen par smeller. Nå i kveld kjenner jeg at det er veldig godt at jeg ikke har en eneste plan. Vi kom heldigvis hjem, etter planen, og rakk å se herrekampen i Gjensidige Cupen, hvor Norge møtte Nederland og rullet ballen over dem. Alt i alt en veldig fin dag, og håper dere har hatt det samme.

MÅTTE JEG KONTAKTE KOMMUNEN ENDA EN GANG?

Hverdagen, hva skulle vi egentlig gjort uten den? Da de siste dagene av juleferien begynte å renne ut, det var da jeg kjente på at jeg så sårt skulle hatt noen dager ekstra med fri. Fri til å puste ut litt mer før en hektisk, men fin hverdag skulle starte.

Jeg kan tenke meg jeg ikke er helt alene om den tanken, og regner med at flere er glad i fridager selv om de liker jobben sin. Jeg har jo ikke valgt den jobben jeg har fordi jeg egentlig ikke vil ha den. Jeg er glad for det arbeidet jeg har, og prøver å gjøre dagene mine så fine som mulig.

Men vet du hva? Selv om jeg gjerne skulle hatt noen late dager til med fri, så skal det sies at jeg nesten er overlykkelig av å være i arbeid igjen. Nå kunne jeg ikke tenkt meg lenger ferie likevel. Ikke med det første. Takk og pris for at vi har rutiner i løpet av ukene.

Men over til noe helt annet som ikke har med jobb å gjøre – har du sett noe så ille? Det skal sies at jeg bor i et lite høl. I en nokså koselig og trivelig hule. Det er ikke akkurat et bosted som lyser så veldig godt opp fra veien, og vi blir fort litt glemt kanskje syns jeg.

Sånn som nå for eksempel. I vinter har det ikke akkurat vært den beste brøytingen, og det har resultert i at det ser ut sånn som det gjør på disse bildene.

Flere ganger i løpet av det siste året blant annet så har jeg skrevet flere småhissige, men delvis hyggelig mail til folk som virkelig hadde peil og som kanskje kunne hjelpe meg. I sommer for eksempel måtte jeg mase på at gresset i gata trengte sårt en klipp, hvor det viste seg at plenen var nesten flere meter høyt.

I går var jeg inne på tanken igjen. Måtte jeg kontakte kommunen enda en gang? Hele gata er jo isbelagt med ganske tjukk is. Så tjukk at det lett kunne vært en skøytebane. Og vet du hva? Når det først var så ille, hvorfor skulle jeg la være å teste det ut?

For tre år siden eller noe sånt så gikk jeg til innkjøp av helt nye skøyter fordi jeg ønsket å besøke stadion om vinteren. Og vet du hva? De har ligget gjemt på plassen sin, i en kurv inne i mørket helt siden da. Så for første gang i går fikk jeg endelig stått på skøyter. Ikke på stadion, men ute i gata.

Man lever bare en gang si, så hvorfor ikke bare prøve det? Godt er det at jeg har sluttet å vokse for flere år siden, så de ubrukte skøytene mine hadde heldigvis ikke blitt for små. Med annen type fottøy på seg og et isbelagt underlag, så ble det ikke akkurat det samme som å stå på en skøytebane som var laget på en litt annen måte.

Veldig ruglete ble det, og stort gøy ble det ikke akkurat. Hastigheten gikk så vidt fremover, men morsomt var det å få prøvd. En lever jo bare en gang. Så hvorfor ikke være litt gæren når man først har mulighet til det? Nå er spørsmålet om noen i det hele tatt så meg ute i mørket i går kveld. I så fall lurer de kanskje på hva jeg i huleste drev med!

Med en gate som var speilblank i flere dager, hvor jeg senest til morgen i dag nesten måtte krype på alle fire for å komme med fremover eller unngå skader, så ble jeg ganske overrasket da jeg kom hjem fra jobb i ettermiddag.

For vet du hva som hadde skjedd? Det var nesten sånn at jeg tenkte å bruke kommunens mail, i håp, men at det mest sannsynlig ikke skulle skje noe etter at jeg hadde kjeftet litt igjen. Heldigvis slapp jeg å gå videre med dette for denne gang, for endelig hadde de vært her og gruset ned gaten. Sist de var her ble det lagt igjen en liten musestripe, som jeg lett kunne klart selv, men også mye bedre. Nå var det for en gang skyld gruset mye bedre, så nå kan vi være mer trygge på å ikke skli eller ramle rundt neste sving.

BLIR 2019 ÅRET?

“Det er så nærme, men likevel så langt ifra.” Akkurat den samme setningen startet jeg med for trehundreogsekstifem dager siden også. Og det er noe med det. Det har knapt gått et halvt døgn siden vi ruller forsiktig over i det nye året. Nå skal 2018 bankes ned og 2019 skal åpnes, i håp om å få et ekstra fint år. Godt nytt år!

Under dagen i går fikk det meg til å mimre og tenke litt tilbake på tidligere år. Så langt tilbake da jeg var en del år yngre og alt var mye mer spennende og fascinerende. I så og si alle år har vi vært hjemme på denne dagen, utenom et par unntak. Vi har også tidligere feiret en sånn dag med vennepar, men i år var vi alene.

For min del er det ganske deilig, og man kan styre dagen akkurat sånn som man selv ønsker. Jeg skrev jo i går om hvordan dagen hadde vært. Men hvordan ble egentlig kvelden?

Kvelden gikk til å kose seg med steking av både kjøtt og grønnsaker på raclettejernet, og også på nyttårsaften som på julaften så var det en del styr og ordning med maten som tok tid, men når vi spiste så gikk det så ufattelig fort.

Selv om tiden gikk fort i hyggelig selskap så smakte det veldig godt, og jeg spiste alt for mye. I grunn er jeg fortsatt mett etter kvelden i går, og det blir nok ikke mat på meg i dag med det første. Ikke før om noen timer. Kanskje før det også.

Med middagen som sank nedover og med den gode smaken godt i minnet, så var det da ikke mange timene igjen til midnattens timer. Kvelden var så stille og rolig som det bare går an å få det, og jeg dro heller ikke ut sånn som mange andre. Jeg skulle gjerne gjort det, men jeg har bare ikke kommet dit –  ikke enda.

Utover store deler av kvelden hadde det smelt litt nå og da. Men da klokken ble et kvarter før et nytt år, da ble kamera slengt rundt halsen og man fikk stelt seg ute under den åpne himmelen. Det var ganske svart ute, og veldig mørkt. Og rundt oss lyste det opp små rom i luften med fantastiske farger og flotte mønstre.

Store og flotte fyrverkeri ble sendt opp på den svære nattehimmelen. Høye smell og fine bilder som fanget blikket. Men en ting er sikkert, det var ikke så mye action som jeg hadde ønsket. Det var tydeligvis ikke så mange hjemme her i nærområdet av Tønsberg, og jeg har sett mye mer liv før.

Til tros for en mindre aktiv fest høyt der oppe i mørket, så ble nyttårsfeiringen vellykket for det. Alt for stille og rolig, men likevel en fin dag. Håper dere hadde en forrykende og fargerik kveld – enten om du tok det rolig sånn som meg, eller om du var en av dem som slo håret helt ut. Fortell meg gjerne om hvordan du steppet inn i det nye året. Og til slutt – blir 2019 året?