MÅTTE JEG KONTAKTE KOMMUNEN ENDA EN GANG?

Hverdagen, hva skulle vi egentlig gjort uten den? Da de siste dagene av juleferien begynte å renne ut, det var da jeg kjente på at jeg så sårt skulle hatt noen dager ekstra med fri. Fri til å puste ut litt mer før en hektisk, men fin hverdag skulle starte.

Jeg kan tenke meg jeg ikke er helt alene om den tanken, og regner med at flere er glad i fridager selv om de liker jobben sin. Jeg har jo ikke valgt den jobben jeg har fordi jeg egentlig ikke vil ha den. Jeg er glad for det arbeidet jeg har, og prøver å gjøre dagene mine så fine som mulig.

Men vet du hva? Selv om jeg gjerne skulle hatt noen late dager til med fri, så skal det sies at jeg nesten er overlykkelig av å være i arbeid igjen. Nå kunne jeg ikke tenkt meg lenger ferie likevel. Ikke med det første. Takk og pris for at vi har rutiner i løpet av ukene.

Men over til noe helt annet som ikke har med jobb å gjøre – har du sett noe så ille? Det skal sies at jeg bor i et lite høl. I en nokså koselig og trivelig hule. Det er ikke akkurat et bosted som lyser så veldig godt opp fra veien, og vi blir fort litt glemt kanskje syns jeg.

Sånn som nå for eksempel. I vinter har det ikke akkurat vært den beste brøytingen, og det har resultert i at det ser ut sånn som det gjør på disse bildene.

Flere ganger i løpet av det siste året blant annet så har jeg skrevet flere småhissige, men delvis hyggelig mail til folk som virkelig hadde peil og som kanskje kunne hjelpe meg. I sommer for eksempel måtte jeg mase på at gresset i gata trengte sårt en klipp, hvor det viste seg at plenen var nesten flere meter høyt.

I går var jeg inne på tanken igjen. Måtte jeg kontakte kommunen enda en gang? Hele gata er jo isbelagt med ganske tjukk is. Så tjukk at det lett kunne vært en skøytebane. Og vet du hva? Når det først var så ille, hvorfor skulle jeg la være å teste det ut?

For tre år siden eller noe sånt så gikk jeg til innkjøp av helt nye skøyter fordi jeg ønsket å besøke stadion om vinteren. Og vet du hva? De har ligget gjemt på plassen sin, i en kurv inne i mørket helt siden da. Så for første gang i går fikk jeg endelig stått på skøyter. Ikke på stadion, men ute i gata.

Man lever bare en gang si, så hvorfor ikke bare prøve det? Godt er det at jeg har sluttet å vokse for flere år siden, så de ubrukte skøytene mine hadde heldigvis ikke blitt for små. Med annen type fottøy på seg og et isbelagt underlag, så ble det ikke akkurat det samme som å stå på en skøytebane som var laget på en litt annen måte.

Veldig ruglete ble det, og stort gøy ble det ikke akkurat. Hastigheten gikk så vidt fremover, men morsomt var det å få prøvd. En lever jo bare en gang. Så hvorfor ikke være litt gæren når man først har mulighet til det? Nå er spørsmålet om noen i det hele tatt så meg ute i mørket i går kveld. I så fall lurer de kanskje på hva jeg i huleste drev med!

Med en gate som var speilblank i flere dager, hvor jeg senest til morgen i dag nesten måtte krype på alle fire for å komme med fremover eller unngå skader, så ble jeg ganske overrasket da jeg kom hjem fra jobb i ettermiddag.

For vet du hva som hadde skjedd? Det var nesten sånn at jeg tenkte å bruke kommunens mail, i håp, men at det mest sannsynlig ikke skulle skje noe etter at jeg hadde kjeftet litt igjen. Heldigvis slapp jeg å gå videre med dette for denne gang, for endelig hadde de vært her og gruset ned gaten. Sist de var her ble det lagt igjen en liten musestripe, som jeg lett kunne klart selv, men også mye bedre. Nå var det for en gang skyld gruset mye bedre, så nå kan vi være mer trygge på å ikke skli eller ramle rundt neste sving.

1 kommentar

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg