KVART OVER SEKS PÅ MORGEN

Jeg har alltid hatt sansen for høsten. Den tiden fra nå og utover er det noe helt spesielt ved, og ekstra spennende er det med disse solnedgangene, men også soloppganger som jeg får se ordentlig foran meg når morgenen starter tidlig nok.

Ny uke står for tur og jeg som skulle litt tidligere opp denne morgen, vil du ikke tro at jeg klarte å våkne før alarmen skulle ringe halv seks til morgen i dag? Det var vel snakk om ti minutter eller noe, men denne alarmen rakk aldri å gi lyd fra seg før jeg var klar for en ny dag.

Utenfor var det helt mørkt, men like før lyset gjorde seg synlig. Og med høsten i spill så vet man aldri hvordan dagene vil starte. Jeg fikk gjort unna de ærendene jeg var nødt til å gjøre, og plutselig var jeg på sprang gjennom de mørke gatene som ikke hadde rukket å våkne enda.

Det var da jeg tittet ut av vinduet i det riktige sekundet at morgen fikk virkelig fart på seg. Ute så jeg et lys som vekket stor interesse. Skoene ble nedtråkket og kamera ble slengt med, og så var jeg på sprang for å rekke alt i tide.

Bare se på denne himmelen her. Og det er det som er så magisk med høsten og mørketiden. Utrolig hva man rekker sånn i siste liten å få med seg før jobb, og denne soloppgangen var på sitt sterkeste kvart over seks på morgen i dag før den plutselig ble oppløst bare noen minutter etterpå.

Med andre ord en sterk flamme men kort opplevelse sånn på morgenkvisten på starten av uken. Og la oss håpe at med et så vakkert syn kommer det en flott uke. Man vet aldri helt sikkert, men det er lov å ønske seg. Jeg gleder meg i hvert fall til enda flere slike morgener.

JEG ER KLAR FOR HELG

Kan noen fortelle meg hva som skjer? Hvorfor det skjer? Og hvorfor jeg ikke klarer å forstå, og dermed blir nesten like overrasket hver eneste gang, uansett at jeg vet det vil komme igjen og igjen?

Timene ruller og går mens dagene bare forsvinner. Og når vi nå har hoppet inn i en ny måned så har høsten vist sine tegn på at den er her. Og for en start på noen dager vi har hatt. Har jo nærmest vært deilige temperaturer på en sensommer som har vist seg denne uken, og man kan jo ikke akkurat klage på det.

Jeg har opplevd flere morgener med en vakker soloppgang, og av tidligere erfaringer med høsten så er sjansen stor for at man vil kunne oppleve mer av det. Selv om sommeren er varm og god, så skal det sies at jeg har gledet meg til høsten. For det er den som har kommet nå.

Jeg er klar for høsten, og jeg er klar for en helg. Og jeg er klar for å ta imot enda mer inspirasjon til og la fingrene springe mye mer over tastaturet. Det har kriblet flere ganger til å dele, men innholdet har ikke vært stort nok til å gjøre noe ut av. Og det er vel sånn det er å skrive. Noen ganger stopper det litt mer opp enn andre ganger. Og andre ganger bobler det nærmest over.

ANDRE SHOTTEN INNABORDS

Da det ble gjort oppmerksomhet på at det var mulighet for å fremskynde denne her vaksinen, så heiv jeg meg på trenden og gjorde sånn som mange andre. Og her var det bare å klikke seg fort inn som bare det, for tidspunktene forsvant fortere enn som så.

Så istedenfor å vente helt til midten av oktober, så var dagen min kommet for dose nummer to. For å få best flyt gjennom dagen så klarte jeg å ordne en time sånn at jeg bare kunne reise rett fra jobb når jeg var ferdig og opp til hallen for å få et stikk.

I ferien da jeg var der for første dosen så var det sånn at jeg bare kunne gå rett inn å få et stikk i armen. Det gikk med andre ord relativt fort, men denne gangen var det ikke bare jeg som hadde benyttet meg av å bytte tidspunkt.

Nå måtte man sitte og vente. Sitte stille midt på en stol som man fikk utplassert før en ble vinket inn for å rykke frem i køen, der hvor man fikk komme inn til noen damer som hadde ansvaret for stikkingen.

Og skal jeg være ærlig – jeg ble like imponert denne gangen som for en måned tilbake. De som holder orden og styr på disse vaksinedosene som skal settes, og alle andre i teamet rundt som holder hjulene i gang – de fortjener et ekstra stort klapp på skuldrene for jobben dem gjør enda en gang.

Vel trygt inne hos damen som skulle sette stikket, gikk det knapt et par minutter før jeg satt ute i observasjonssalen sammen flere. Og så var det bare å vente da, med et nytt stikk i armen. På forhånd hadde jeg sett for meg at disse minuttene som man måtte sitte kunne ta litt tid, selv om jeg var igjennom akkurat det samme sist gang.

Blikket vandret litt frem og tilbake på alle menneskene som satt der, selv om jeg hadde de fleste bak ryggen på meg der jeg satt på fremste rekke. Men plutselig gikk de tjue minuttene, og tiden rant fortere ut enn man først antok.

Føttene gikk stille og rolig forbi alle stolene av ventende mennesker som gikk igjennom akkurat det samme som meg, og ut kom jeg med andre shotten innabords – og fullvaksinert. Jeg ble det jeg også, og nå får vi bare vente og se hvordan det går fremover med dette viruset og selve pandemien. Vi har jo som mål å klare dette, sammen!

DEN MAGISKE STEMNINGEN

Selv om vi er så heldige å ha noen ekstra varme sommerdager, så sniker også høsten seg innpå oss. Om bare noen dager er vi kommet skremmende langt, og halvveis inne i august allerede. Så her gjelder det å nyte tiden man får hver dag – hver time, hvert minutt og hver lille centimeter man får brukt sekundet på.

Tiden står aldri stille, selv om man kan føle det noen ganger. Plutselig var natten forbi da alarmen ringte i dag tidlig. Fikk rullet meg ut av den gode og varme dynen som jeg var tyllet rundt med, og deretter hoppet inn i klærne.

Vel i mål med morgenrutinene tittet jeg tilfeldig ut i et helt annet vindu enn jeg som oftest pleier å se ut om morgen, bare for å se hva været viste. Jeg tittet ut, og jeg tittet inn igjen. Men blikket spratt fort tilbake til synet som jeg møtte utenfra.

Øynene ble nærmest store, og før jeg visste ordet av det var føttene på sprang i et stille tempo. Et dundrene røsk inne i skapet med labben, og føttene som hoppet oppi skoene. Dette måtte jeg ikke la gå forbi.

For det første så la jeg merke til en lett tåke som hadde lagt seg ganske langt nede, og som blafret stille i luften. Og når soloppgangen ga den kontrasten av et lys med sine stråler, ja da var det ikke annet enn å slenge kamera rundt halsen og satse på å få noen gode bilder.

Jeg tittet på klokken mellom alle slagene hvor bildene ble tatt, og tiden hadde så vidt rukket å passere seks i dag tidlig før jeg var i full gang med å knipse løs.

Dette synet er noe av det jeg liker best med tidlige morgninger nå når høsten er på vei. Jeg vet ikke helt hva det er, men den magiske stemningen som følger med på disse soloppgangene gir en god energi og en spesiell gnist. Og de er like fine hver gang. Utrolig hva man rekker før jobb når man starter tidlig.

DET KAN VEL IKKE STEMME?

Ser her på den lille mørke karen her som ikke var så veldig liten likevel. “Liten jeg? Langt ifra.” I år har det vel ikke vært den største fangsten av den store interessen jeg har for disse krypene.

Til vanlig pleier jeg å finne den første for sesongen allerede midt i april – det er da dem pleier å krype frem. Men i år så fant jeg ikke den første før den første dagen av mai selv om jeg hadde dandert ut disse fellene mine litt tidligere enn det.

Jeg husker en gang noen sommere tilbake da jeg var nesten oppe i sytti slike stålormer som ble funnet gjennom sesongen fra start til slutt. Men i år har det visst ikke vært et godt år for at dem har villet vise seg frem, og ikke like mange har havnet en snartur innom på besøk hos meg.

Jeg har også notert meg ned når dem har tatt seg turen innom, og hvor mange som har havnet i klypene mine. Hmm, men hvor mange har det blitt i år? Jeg blar meg gjennom noen sider i notatene mine for å finne ut av det.

77? Det kan vel ikke stemme? Jeg som sitter igjen med en følelse av at det har vært enda færre som har blitt funnet. Men det må jo være riktig når jeg har skrevet det ned. Jeg trodde bare ikke at det var så mange som hadde havnet i fellene mine denne sommeren.

Men, det vil jo si at en ny rekord har trappet opp på stigen. Tidligere har jeg huket av i samme skjemaet jeg har hatt, og det meste jeg har vært oppe i da har vært sekstiseks. Og i år ble det elleve mer.

Moro er det, selv om interessen ikke er like høyt oppe som det den var da jeg var yngre. Nå har jeg holdt på med dette i så mange år, og det er som oftest ekstra kribling i fingrene i starten på det meste av alt som er nytt for en.

Men det at det ikke er like spennende den dag i dag betyr ikke at jeg kommer til å slutte med og fange dem igjen til neste år. Disse krypene er fortsatt like fascinerende.

HVOR BLE DEN FØRSTE UKEN AV?

Og der var hverdagen i gang igjen, og man sitter igjen med å ha kommet seg gjennom den første arbeidsuken etter en liten ferie som gikk alt for fort. Det er rart med disse feriene og fridagene man har, hvor godt det er når dem kommer, men så forsvinner de fortere enn fortest noen ganger.

Uansett, det var ikke noe problem med å komme tilbake på jobb igjen, og jeg kjenner at det skal bli godt  og omgås alle de fine menneskene jeg har rundt meg. Noe av det beste med å starte og jobbe igjen var å se alle de brede smilene barna møtte meg med når dem så meg, og alle de klemmene og kjærligheten som fulgte med.

Selv med en fin og myk oppstart, så har det også vært litt rart. Syns det er litt vanskelig å forklare følelsen og beskrive sånn som jeg opplever det, men det går vel litt i det samme sånn som man ellers føler det når man kommer tilbake til jobb etter en lengre ferie. Tenker du litt over det og kjenner etter selv, så er det nok litt sånn jeg kjenner det.

Er litt som om man må finne sin plass igjen, og når man jobber med barn så møter man også på nye barn som man ikke har sett eller møtt før. Og ikke for å snakke om hvor mye barn forandrer seg når det går så lang tid mellom.

Når man jobber med barn så ser man jo barnets utvikling, ferdigheter og personlighet hele tiden. Men det forsterker seg og blir ekstra tydelig når man ikke har sett dem på en lengre stund. Plutselig har dem vokst alt for mye i løpet av sommeren, og dem som var de små og herlige barna før sommeren, de har nå blitt de store flotte barna. De har alltid vært fine vesener, men det er de små trekkene som kommer ekstra frem og man legger merke til når man ikke har vært med dem så ofte som man ellers er.

Godt var det i hvert fall å se igjen alle de små og store igjen, og plutselig satt man her med helgen foran seg. Hvor ble den første uken av? Hva var det som egentlig skjedde i løpet av disse dagene? Blir like overrasket hver gang, og det vet jeg at det er flere som blir.

Alt i alt har det gått bra, og godt har det vært med en myk og rolig oppstart. Men jeg har merket at jeg har vært litt mer sliten etter endt arbeidsdag, og det er bare et godt tegn. Nå skal helgen tas i mot og nytes.

JEG FIKK NOEN BIVIRKNINGER

“Og så var stikket satt. Med null problemer og sekunder som bare forsvant før man rakk å tenke. Men hvem ville møte meg rundt neste sving? Ut gjennom en dør sto jeg midt i en hall. Et sted med mange stoler hvor flere mennesker allerede satt.

Der var det flere personer som skulle passe på at alt gikk fint for seg, og jeg ble også her tatt godt i mot, hvis jeg kan si det på den måten, hvor det bare var smilende mennesker å se som jobbet med vaksineringsprosessen.”

Nå er det en halvannen uke siden stikket føyk inn i armen, og med meg denne dagen fikk jeg et lite skriv, akkurat sånn som alle de andre, med litt info om blant annet bivirkninger som kunne være normale.

Men dette her så jeg ikke akkurat for meg som en av bivirkningene som kunne inntreffe vel? En avkuttet arm som plutselig forsvant uten å vite hvor den tok veien, men resten av helsen skal det være tålig greit med.

Nei, hadde det vært så ille så hadde jeg hatt et klart alternativ på hva valget var, og heldigvis gikk det ikke så langt. Men jeg fikk noen bivirkninger allerede samme dagen. Heldigvis ikke mange, men nok til at jeg kjente det.

Bortsett fra litt nummenhet i området rundt stikket, så virket armen litt tung og skulderpartiet litt vond. Kjentes litt ut som man hadde fått seg en liten trøkk i en smell, men ikke stort mer enn det.

Men litt andre tegn viste seg i tillegg, som også skulle vise seg å være normalt. Det kom vel samme dag, og holdt på en dag eller to etter også, hvor jeg følte meg trøtt. Kroppen var så sliten at jeg nærmest kunne sovet bort de neste par dagene som sto i vente. Det skjedde ikke, men følelsen av det lå i kortene.

Som man ser så har jeg ingen andre plager, ubehag eller annet som feiler etter at vaksinen tok sin plass. Men at valget jeg tok føltes riktig, det er jeg ikke usikker på.

FIRE UKER MED FERIE

Det er nå gått fire uker siden ferien startet, og bare en ørliten helg står igjen før denne ferien sklir forbi. Fire uker, hvor ble dem av?

Som mange andre tidligere ferier jeg har hatt så har jeg som oftest unnet meg å sitte opp til over midnatt, sovet lenge og brukt dagene til latskap og annet som jeg har hatt lyst til å fylle dem med. Men kanskje mest timer til å gjøre ingenting.

Jeg var spent på hvordan denne ferien ville gå. Hvordan jeg ville gjøre det, om jeg skulle skli ut og komme helt ut av systemet.. For jeg har jo hatt det sånn i over et halvt år nå at jeg har lagt meg tidlig om kveldene, selv om det har vært helg.

Men nå som det har vært så mange fridager – ville jeg la kveldene bli lengre og morgningen kortere? Eller ville jeg fortsette i de samme skoene som jeg holdt så godt fast på?

Det har nå gått fire uker med ferie, og jeg har visst ikke latt det stoppe meg. Jeg har holdt på de faste soverutinene mine, så her har man vært tidlig oppe om morgen og kommet seg i seng like tidlig som jeg gjorde før ferien. Har kanskje dratt ut en time eller to på kveldene, men noe må man jo skille fridager og hverdag med.

Med andre ord har jeg fått en sommer hvor jeg har følt meg uthvilt, fått minst like mye søvn om ikke litt mer. Og med disse rutinene som jeg har klart å holde, så blir det absolutt ikke den store overgangen når man nå skal starte hverdagen igjen med jobb og det som følger med.

Gjennom hele ferien har jeg holdt tiden. Har lagt meg alt fra rundt klokken åtte om kvelden til halv ti. Kan vel telle på en hånd hvor det har blitt senere enn dette, og har ikke angret på at jeg valgte dette mønsteret.

Hverdagen som nå venter meg blir i hvert fall ikke noe skremmende, og kjenner at det skal bli godt å komme tilbake for å gjøre et godt stykke arbeid igjen blant fantastiske og fine mennesker. Det er noe med disse rutinene som gjør at man får, om ikke alt, men nesten alt på stell. Hurra for at hverdagen finnes, selv om det er godt med ferie også.

HER ER DE SISTE JEG HAR SETT

Jeg sitter her med en følelse av at jeg har sett alt for mye den siste tiden. Igjen ble det enda en tidlig morgen, hvor klokken hadde så vidt rukket å passere syv i dag tidlig når man innså at man var ferdig uthvilt. Og fortsatt er det ganske deilig å nyte stillheten når disse morgentimene inntreffer.

Men hva gjør man for å la stillheten gå inn på deg og være i din helt egen boble for å koble av? Jo, da ble det fortsettelse på serier, og det har jo blitt en del av dem i det siste. Så hvorfor ikke komme med noen forslag og anbefalinger videre.

Og vet du hva? De siste seriene jeg har sett har bare vært på svensk, for akkurat der har svenskene klart å treffe meg i sjangeren sin. Og det er ikke ren tilfeldighet hvilken sjanger det har gått i, for alle jeg nå har sett har handlet om mord og mysterium, hvor politi og etterforskning har vært innblandet. Og her er de siste jeg har sett.

Gåsmamman – Først og fremst, her levde jeg meg virkelig inn i handlingene som ble vist. Snakk om å være en mamma som gjør alt for å beskytte sine barn ved å gjøre skumle og farlige handlinger for å redde sitt eget skinn. I korte trekk uten å si for mye så går det i narkotikahandel, brutale drap og hverdagslige utfordringer med barn og skole.

Mordene i Sandhamn – Etter å ha fått et veldig godt blikk til hovedskuespilleren i Gåsmamman, Alexandra Rapaport, oppdaget jeg at hun var med i denne serien også. Og siden den hadde en del samme virkning av det jeg likte av mord, mysterium og politietterforskning, så kunne jeg ikke gå glipp av denne.

Den handler om et fredelig sted, Sandhamn, som ikke er så fredelig likevel. Liv går tapt gjennom mord, og det blir etterforsket på drapene som oppstår. Ondskapen slår løs når den store bølgen går mot klippene, og kriminalbetjenten og juristen jobber sammen for å finne svarene som forårsaker alle hendelsene på øyene.

Jegerne – Enda en svensk spenningsdrama med politi inn i bildet, samt drap som oppstår. En eks-politimann ønsker å være med på å løse det som skjer i bygda, men blir ikke helt godtatt av de nåværende politifolkene som ikke helt ønsker å ha han med på laget for å skape forstyrrelser. Antall fiender øker, og han oppdager en mørk hemmelighet om en lokal gruveentreprenør.

 

Etter å ha sett disse seriene her på løpende bånd, har jeg en følelse av at jeg snart har rundet av  og sett alt av serier som har med denne kategorien å gjøre. Men det er jo alt for spennende, så nå må jeg jakte enda litt dypere på flere som jeg kan se. Det er jo så spennende. Og alle disse seriene er å anbefale og se.

SÅ VAR STIKKET SATT

Så var det endelig blitt min tur. Litt tidlig ute kunne jeg spasere rett inn til den hyggelige damen som ventet på meg, og som også ventet på mange andre. På forhånd hadde jeg sett for meg at det kunne være litt kø, og litt mer venting enn først antatt.

Men nå er jeg endelig i gang, og jeg er halvveis på veien til mål. I hvert fall når det kommer til vaksineringen. For nå har jeg blitt dytta i litt motgift jeg også. Jeg har verken sprøyte- eller helsepersonellskrekk.

Tenk at disse flinke menneskene står på for at alle vi skal kunne føle oss litt mer tryggere når det kommer til dette viruset som har holdt på i over et år. Det første jeg møter når jeg tråkker opp til vaksineringsstedet er et hyggelig menneske som forteller meg hvor jeg skal gå.

Inne i lokalet møter jeg en smilende mann som viser at spriting er nødvendig, og deretter treffer jeg på en veldig snill dame som registrerer at jeg er kommet. Bare noen sekunder senere vinker enda en oppegående mann meg videre, hvor jeg så får møte hun som skal sette den første dosen på meg. Også en meget varm dame som bare vil en godt.

Og så var stikket satt. Med null problemer og sekunder som bare forsvant før man rakk å tenke. Men hvem ville møte meg rundt neste sving? Ut gjennom en dør sto jeg midt i en hall. Et sted med mange stoler hvor flere mennesker allerede satt.

Der var det flere personer som skulle passe på at alt gikk fint for seg, og jeg ble også her tatt godt i mot, hvis jeg kan si det på den måten, hvor det bare var smilende mennesker å se som jobbet med vaksineringsprosessen.

Tenk å se så mange blide helsepersonell og andre som er der for å hjelpe til. Jeg så ikke ett eneste surt eller sinna fjes, eller noe antydning til en negativ mine. Og med bare oppegående og positive vesener rundt, så gikk disse minuttene i etterkant ganske fort.

Og så var det bare å spasere hjemover igjen. Med et stikk i armen og et par måneder igjen til neste gang.