Sånn, da er det bare å sette seg ned. Finne frem penn og papir å notere seg ned alle de nyttårsmålene man har for det nye året. Men, vent nå litt. Hvorfor skal jeg starte og lage meg en liste nå, når jeg ikke har gjort det de tidligere årene?

Nei, jeg er nok ikke den som gjør det på den måten. Men det betyr ikke at jeg har noen mål og ønsker for året som nå kommer. Det er bare det at meningene blir til mens veien går. Mål blir laget mens timene tikker, og mål blir gjennomført når de oppstår og finner veien frem.

Selvfølgelig har jeg noen ønsker som jeg håper blir nådd i løpet av året. Og alle har vel minst et punkt på sin liste som peker seg ekstra ut. Nå vil jeg jo si at året som nå er forbi, det ble et spesielt år, men også et litt fint år. Og det aller største målet som skjedde, utenom andre minner som ble skapt, det var at jeg kom i mål med utdannelsen min, som jeg kan telle på en hel hånd av år som jeg har ventet på. Og endelig klarte jeg det.

Fine små minner ble skapt, og det ble også et år hvor jeg endelig satset litt mer på åpenhet. Og jeg har tenkt til å være så mye åpen som jeg klarer dette året også. Det er ikke alltid lett, men av det jeg har delt til nå er det i hvert fall en start.

Og så kom denne siste dagen. I år så ble det ikke akkurat noe julefølelse på meg, og jeg hadde ikke noen store følelser for nyttårsaften heller. Det er ikke som det en gang var, og det hele ble en dag med latskap og film fra morgen til kveld.

Det var tidenes roligste og stille nyttårsaften, helt alene. Altså en feiring uten en eneste plan, og gjennom hele dagen gikk jeg rundt i joggedressen, lå rett ut og bare slukte i meg filmer. Jeg gjorde med andre ord ikke noe stort ut av denne dagen.

Jeg klarte også å holde meg våken frem til over midnatt, da alle smellene fra den fargerike himmelen fyrte av over byen. Noe fyrverkeri var det tidligere på kvelden, men da klokken var på vei til å passere inn i det nye året, det var da det smalt.

En del smell og fine farger fylte himmelen, men i år syns jeg det ikke ble det største trykket som det tidligere har vært. For rundt oss ute hadde nemlig luften fylt seg med tåke, som gjorde at utsikten ikke ble fullt så klar som det pleier.

Men uansett, med hindringene som sto i veien – det ble en fargerik midnatt for det, og man kunne endelig ta kvelden og legge seg inn i det nye året. Tenk det, nytt år. Hei 2022. Jeg håper virkelig at det bringer mye fint, tross pandemien vi lever med.

Du vet når man får for seg sånne gale tanker som banker på, sånne tanker som bare presser seg frem? Husker ikke helt hvordan de kom til meg, men før jeg visste ordet av det var det allerede gjort.

Årets romjul sto for tur, og nå sitter jeg her og lurer fælt på hvor den ble av. Og etter en treukers tid så kan jeg endelig puste ordentlig igjen etter at pusteapparatet har gått på halvgir. Fy søren, den rare følelsen har vært tung å gå rundt med, men har heldigvis ikke vært noe dårlig annet enn at nesen nesten ikke har fått luft. Merket på slutten at jeg nesten holdt på å gå på veggen.

Men nå som den irriterende “syke” forkjølelsen endelig har sluppet taket, har det vært en ganske så rolig romjulsuke. En smakebit på årets siste hverdag har holdt meg i gang, og selv om jeg på forhånd av slike ferier hvor jeg må jobbe, aller helst skulle ønske at jeg hadde fri, så er det alltid godt å jobbe på slike rolige dager også.

Og så har jeg fått for meg en gal tanke som bare skjedde. Eller, jeg har jo ikke hatt noe problemer med å våkne eller å stå opp når jeg må. Jeg er den som liker å ha god tid om morgen, men nå har jeg fått for meg at det nærmest er bedre å ha enda bedre med tid på morgenkvisten.

For mens de fleste fortsatt har vært inne i drømmeland, så har jeg alle dagene denne uken stått opp i femtiden. Og vet du hva? Det har gått bedre enn jeg først trodde. Klokken fem om morgen høres veldig tidlig ut, men når man først våkner og starter dagen da, så er det en eller annen form for godfølelse man får. Nå sier jeg ikke at det er for alle, men for meg syns jeg det er deilig. Nyte ekstra stillhet på morgen, å få en rolig start på dagen.

Men nå står en liten langhelg for tur, og med det har man benyttet sjansen til å ta litt ekstra vare på seg selv. Kvelden kom og man hoppet rett inn i den nye joggedressen som jeg plutselig fant ut at jeg trengte. Eller jeg trengte den vel egentlig i og for seg ikke, ettersom jeg har tre-fire andre sett. Men så får man likevel ikke nok av de romslige buksene og genserne. Så nå skal nest siste kvelden av dette året bare brukes til latskap.

Jeg så meg litt tilbake på tiden som var for ett år siden. Lot meg mimre litt på fjorårets jul med restriksjoner som var inne i bildet, og at det da ikke ble den store julefeiringen.

Heller ikke i år ble håret slått ut og julesang sunget for full hals. Julemorgen startet tidlig, og følelsen av en helt vanlig fredag var mer til stede enn at det var julaften. Med en stille og rolig start på dagen med litt julefilmer og ikke noe stress, så kom tiden for dagens store høydepunkt.

Julen er ikke som det en gang var. Jo eldre man blir, jo mindre jul føler man. Og mens de yngste går rundt og gleder seg til pakkeåpning og julegodt, gikk jeg rundt og gledet meg aller mest til julemiddagen. Og det blir aldri ordentlig jul uten en skikkelig julemiddag.

Med ribbe på storfat med både poteter, medisterkaker, surkål, tyttebær og alt det andre som hører med, så ble man i hvert fall god og mett denne julen også. Kanskje litt for fort mett, hvor man aller helst gjerne skulle spist mye mer. Men sånn ble det ikke.

Godt var det uansett, og resten av julekvelden gikk fort med litt pakkeåpning og en veldig rolig kveld. For min del kunne denne dagen hvert en helt vanlig dag. I år har jeg faktisk ikke en eneste julestemning å hente.

Men selv uten julestemning ble jeg fornøyd med gavene jeg fikk i år. Hadde ikke forventet noe spesielt, og i årets pakker fikk jeg gardiner, sengetøy, sengeteppe, krus, vase med pampas, duftlys og penger. Så, nå er det et år til neste gang. Jul ble det i år uansett – enten om stemningen var der eller ikke.

Hvor skal man starte? Jeg kan jo begynne med å få ut noen ord med å fortelle at jeg er litt redd for verden av omgivelser vi har rundt oss. Jeg føler ikke at jeg er direkte redd, som lukker meg helt og graver meg så langt ned jeg bare kan komme. Men det er en ekkel vegg som skurrer halvlangt bak meg, og som jeg ikke er så veldig glad i for det.

Det er vanskelig å skjule hvor mye virusene herjer rundt både her og andre steder, og terskelen for å kalle seg syk vil jeg si er ganske lav. Vi må være litt forsiktige, og det er flere tråder man må følge for å være med på og senke den store smitten. Hadde bare ikke disse menneskene som sitter lengst oppe tatt det dumme valget med å åpne opp for tidlig tidligere i høst, så hadde vi ikke sittet her med det høye smittetallet som nå florerer rett før jul.

Og siden smitten stiger og flere blir syke, så tok jeg en sjekk på meg selv i går. Så da var det bare å finne frem en tester og få sjekket. Og så var det bare å vente en liten stund til svaret kom.

Å lese av svaret er ganske enkelt. Men når selvtesten var ferdig analysert så var det ikke helt det resultatet jeg så for meg. For den viste negativ, men med et lite snev av positiv. Jeg kjente litt at pulsen steg, og er det noe av det siste jeg ønsker, så var det å sitte i karantene og isolasjon. I hvert fall nå i julen.

Lyset ute hadde allerede blitt slått av da jeg satt og gjorde dette. Og jeg kan jo si at det gikk ned en liten svart gardin foran meg da det var et tegn til positiv test. Men den var litt uklar også, og for å eventuelt bekrefte eller avkreftet svaret gjorde jeg det samme en gang til.

En ny pinne ble tredd i kraft mens det kilte litt i neseborene. Hva ville den neste testen vise? Jeg håpet jo selvfølgelig alt jeg hadde at den skulle gi et tegn på negativ. Så var det bare å vente noen nye ekstra minutter frem til svaret kom.

Denne gangen var det en klar og tydelig negativ test, men så blir man jo litt usikker også. Og jeg føler ikke helt at jeg kan stole på disse selvtektene heller. Så, mens jeg gikk gjennom dette her i går, så var det bare å få det dobbeltsjekket av profesjonelle folk som virkelig kan det dem driver med.

Den øverste av de to testene er den første, med en svak strek på negativ, men som også hadde litt farge i det positive feltet i går, som var borte da jeg våknet i dag tidlig. Og den nederste er test nummer to som ble tatt for å se om det ga samme resultatet eller viste noe annet, hvor den ga en tydelig negativ.

Men siden testene var så forskjellige, og det var usikkerhet inne i bildet, så var det bare å være ekstra forsiktig i dag og komme seg av gårde for en skikkelig pinne i nesen. Jeg ville jo ikke utsette flere eller andre hvis det var sånn at dette viruset av en eller annen form hadde tatt seg en tur på besøk hos meg.

Vi må huske og passe på hverandre, men også oss selv. Vi må kunne tråkke disse uønskede gjestene bort, selv om de vil være en del av hverdagen. Men å gjøre noe så enkelt som å ta tak i de enkle tiltakene som er så lette, så burde det i og for seg ikke være så vanskelig. Det er så lite en og enhver trenger å gjøre for at det skal være med på å gå fremover.

Jeg prøver å finne de gode ordene for å starte, men uansett hvordan og hvilke ord jeg begynner med så føler jeg litt at jeg ikke kommer ordentlig i gang. Og sånn har det blitt når tekst har vært en stor interesse de siste årene, og man liker å bygge opp en tekst på en god måte sånn at det det ikke ser rotete ut og at det skaper spenning.
Og kvelden i går ble ekstra lang fordi jeg ikke klarte å avslutte dagen før jeg hadde skriblet litt ned i det kalde vintermørket.

Det er ikke alltid jeg vet hvor jeg bestandig vil med mine tanker som dukker opp, og jeg vet ikke helt hvor godt dette blir bygget opp heller, men.

Tankene spinnet rundt sånn som det alltid pleier å gjøre når kveldene kommer og når kroppen endelig får slappet av. Det trenger ikke alltid å være en grunn for det. Jeg opplever bare at det er da jeg får slappet av til å analysere alt sammen. Ofte går tankene igjen over det som skjedde i løpet av dagen, og egentlig tenking generelt. Kanskje kjenner flere seg igjen at det er når man får senket skuldrene litt at det er lettere å bearbeide dagens inntrykk.

Og der skjedde noe av det jeg fryktet litt, og det lar seg absolutt aldri passe. I hvert fall ikke nå. Og vi kommer oss ikke unna, og vi får det rett i ansiktet hver dag.

Pandemien har vært med oss dag inn og dag ut i snart to år nå. Vi har klart å håndtere situasjonen med å ta til oss de ulike retningslinjene som vi har vært nødt til å følge, og det har vært med på å redusere at vi har holdt det nede, selv om det har gått litt i bølgetopper her og der.

Sosiale medier er en stor del av veldig mange. Ja, jeg vil si at det følger oss alle. Og vi kommer oss ikke unna med å lese overskrifter som publiseres av disse kjente nyhetsspredere som alle nettavisene deler.

Vi leser overskrifter, klikker oss inn, for så å lese videre om hele saken som de der ute prøver å formidle oss. Og nå syns jeg det har blitt mange klikk om denne pandemien. Den vokser, og er på vei til å gjøre seg større, etter at den har vært lavt nede en liten stund. Jeg får i hvert fall inntrykk at den gjør det, selv om det ikke er den største krisen enda.

Hver dag blir vi minnet på verden vi lever i, og om vi ikke hadde fått nok av alt dette virussnakket, så skal vi ikke se bort ifra at vi blir pepret enda mer fremover. For nå har enda et uvedkommende basselusk ankommet landet. Når skal det bli satt en stopper?

Jeg var ikke noe sånn spesielt redd for dette ukjente viruset som traff oss tidlig i 2020, og jeg er ikke noe mer redd for de nye basillene som har funnet veien hit i landet. Jeg er bare litt vel lei at akkurat dette har satt fokuset for mange. Ja, oss alle. Og at det er frem og tilbake, hit og dit med retningslinjer og regler som må følges. Jeg vet at dette ikke bare preger meg, men mange, mange flere. Og noen mer enn andre, for vi tar til oss og reagerer på ulike måter.

Igjen så er det flere ord som ramler ut av munnen min her – eller hopper ut av fingerspissene i dette tilfellet. Jeg er ikke den eneste som savner hverdagen og livet som vi hadde før alt dette inntraff. Og jeg har nesten glemt litt hvordan det er når andre presser seg frem i køen sånn at man nærmest blir klemt flat.

Antibak, munnbind og meteren har vært lenge inn i bildet. Og det sosiale har vært minket for mange, selv om jeg ikke har merket så veldig mye til akkurat den sosiale delen. Men kroppen reagerer for det. Og ikke bare for meg, men mange andre også. Med andre ord – virus av flere varianter har herjet over oss, påvirket handlingene og latt oss tenke annerledes blant annet.

Og nå er desember her. Julen står for tur, og første året helt uten farmor. Og smitten er stigende utifra det som blir formidlet ut til verden. Hvordan vil julen bli i år? Og vil julestemningen komme, eller vil den være minimalt til stedet i år også?

Litt desemberstemning har det i hvert fall blitt, da bakken har fått et nytt antrekk for anledningen. For min del kan jeg ha stor glede av at det holder seg akkurat sånn som det er nå, med et tynt bakkelag av snø. Men noe kaldere enn disse 5-12 minusgradene som har vist seg, det kan jeg være foruten. For er det noe jeg er, så er det verdens største frysepinne. Ja, der har du meg.

Uansett, vi er ikke helt sikre på hvordan det vil gå med samfunnet og verden rundt. Vil smittesituasjonen stige enda mer, eller vi den synke? Eller vil den fortsette og gå opp og ned? Hva vil bli det neste? Vi får i hvert fall prøve og gjøre så godt vi kan utifra situasjonen rundt oss, for nå, nå står julen for tur. Enten med eller uten julefølelse.

Helgene, den tiden hvor det finnes muligheter til å virkelig kunne gjøre akkurat det man har lyst til, som man ellers ikke får tid til i hverdagen. Den tiden hvor man kan slå håret litt ekstra ut og svinge seg en ekstra rundtur rundt timen.

Men når sant skal sies er jeg langt ifra en sånn person som slår håret ut, kaster meg ut på byen og omgås med mange mennesker. Når jeg tenker meg om har jeg aldri vært der, at jeg har vært en av dem som mingler meg rundt gjennom kvelden langs bryggekanten eller innom en bar – eller noe i den duren. Jeg føler bare at det ikke er meg. Men om det er meg, det vet jeg eventuelt ikke før jeg har prøvd.

Uansett, om man er en mingler, fester eller søker steder hvor det oppholder seg mange mennesker, så trengte denne kroppen å lette litt på trykket. Den siste tiden har jeg delt noen av mine innerste tanker som jeg sitter på, og som ikke alltid er like lett å behandle. Og jeg tar noen ekstra skamtak i meg selv og skulle ønske jeg handlet litt annerledes når jeg var yngre. For det er ikke alltid lett å bare være den ene når man kommer opp i årene. I hvert fall føler jeg det sånn. Jeg vet jeg har mennesker rundt meg, det er ikke det. Men å gjøre noe sammen, skape minner, det er en liten boble for seg selv.

Og jeg er ikke like redd for å være åpen om det som det jeg var for noen år tilbake. Den siste tiden har jeg lært at det er viktig med åpenhet, selv om det kun kommer en liten brøkdel ut som får se dagens lys. Men jeg vet at den lille biten kan være til stor hjelp for andre.

Jeg legger heller ikke skjul på at skuldrene mine har vært litt høyt oppe i det siste, både av den ene og flere grunner. Og kroppen har hatt sine reaksjoner midt oppi det hele. Og det er viktig å vise de litt harde sidene også, for alt er ikke rosenrødt til enhver tid.

Uansett hvordan man har det, så er det likevel viktig å kunne ta vare på seg selv. Dagens nedtur var når man våknet i dag tidlig å oppdaget et hvitt lag på bakken. Jeg følte flere muskler presset skuldrene så høyt dem bare kom, for jeg er jo ikke den som akkurat er så veldig glad i vinteren. Jeg visste den ville komme, men jeg er ikke klar.

Men nå føler jeg litt at ordene roter seg bort, selv om fingrene springer løs over tastaturet og gjør akkurat som dem vil. Jeg har på en måte ikke helt kontroll, men merker at jeg sitter på veldig mye, hvor ikke alt er like lett å få ut.

Jeg vet vel heller ikke helt hvor jeg vil med dette, annet at rommet med alle tankene er overfylt om dagen. Og sånn er det for mange flere også, at tankene er der, og at man ikke vet helt hva man skal gjøre med dem bestandig.

Jeg slang i hvert fall på meg turtøyet på formiddagen i dag, gikk ut uten en eneste form for mål eller mening. Jeg lot meg bare følge etter beina mine som vandret fremover og tok meg med på en liten runde. Helt alene.

I hvilken ende skal man starte, og hvordan skal man få sette ord på noe sånt som dette? Jeg vet det har tatt tid, men det er tid jeg har trengt, og som jeg også sitter igjen med at jeg er glad for at jeg har fått.

Det er ingen hemmelighet at jeg er alt for glad i å jobbe med barn, og at jeg har hatt stor glede av at jeg nå har gått inn på mitt åttende år med arbeid i barnehage. For å si det sånn – jeg kunne ikke valgt et annet yrke. Og et annet spørsmål – hvor har disse årene blitt av?

For tre år tilbake så var jeg så heldig å starte på en arbeidsplass som hadde alt jeg trengte. Av både veiledning og ekstremt mye læring. Jeg kan vel si at jeg lærte hver dag, og jeg fikk nok et annet syn på barnehage og alle de beina som måtte til for å holde en jobb i gang. Jeg har vært storfornøyd med å ha begge mine arbeidsplasser som jeg har vært innom, og at jeg til slutt endte opp med ett sted hvor jeg kunne utføre mine egenskaper og kompetanser. For det var en liten periode hvor jeg hadde to jobber.

Men jeg er sjeleglad for at jeg kom på et sted av en jobb, hvor jeg i våres i år var så heldig at jeg fikk fast jobb. For det, det hadde jeg ikke sett for meg. Og i hvert fall ikke i den rekkefølgen det kom, for jeg hadde jo ikke en ferdig utdannelse enda.

Selv om ikke alt var på plass sånn som jeg skulle ønske, så hadde likevel flere troen på meg. Og det er jeg virkelig glad for. Den siste tiden nå, som har vart over en lengre periode av måneder, så har jeg blitt litt mast på om hvordan forløpet med å kunne gå veien opp til et mål har vært. Hvor i løypen jeg har ligget, og at jeg kanskje burde tenkt på å ta det siste lille steget av et trappetrinn som jeg har manglet i flere år – nemlig fagprøve.

For meg har jeg, hvis jeg skal være helt ærlig, vært redd bare tanken på ordet fagprøve. Jeg var jo oppe til det for noen år siden, da det ikke gikk helt veien. Men siden har jeg lært mye mer, og jeg har likevel hatt store nerver bare de rundt meg har nevnt eller snakket om det. Jeg var til og med så heldig at jeg fikk fast jobb, uten å ha en utdannelse helt ferdig. Det sier om hvor mye tro menneskene rundt meg har på meg.

Jeg føler det er en del mellom linjene her som skulle vært sagt, men som jeg ikke helt får frem. Men det er kanskje ikke så viktig, så lenge jeg har vært på den veien som jeg har vært.

Uansett, i flere år har jeg blitt mast på, og i starten av april og ut i mai i år en eller annen gang så tok jeg det store og skumle steget som jeg måtte starte med. Å melde meg opp til fagprøve. Ingen visste om hva jeg hadde gjort, bare kun den plassen som hadde hjulpet meg. Den gangen så jeg for meg at den skulle komme allerede før sommeren, men på grunn av pandemien så ble det ikke lett å utføre. Og akkurat da var jeg glad for det, for jeg hadde store nerver for den.

Sommeren gikk og høsten kom. Flere såkalte “purringer” ble snakket om, men det var vanskelig å finne tid for gjennomføring. Jeg gikk rundt og gruet meg store deler av tiden, men jeg visste at jeg måtte utføre det.

Så, for fem uker siden fikk jeg en beskjed jeg har ventet lenge på, men som jeg også ikke ville at skulle komme. Datoen for fagprøven. Du vil ikke tro hvor mange skumle nerver som øste på. Og fem uker? Jeg hadde bare fem uker på meg til å psyke meg opp og gjøre klar påfyll og pugging av teori og alt som måtte kunnes.

Og det var vel det som plaget meg mest. Alt det som jeg måtte vise at jeg kunne, ved hjelp av å snakke. Det er jo heller ingen hemmelighet det at jeg har hatt mine verbale kommunikasjonsvansker i min oppvekst. Jeg har jobbet mye med det, klart mye og kommet langt. Men når man i tillegg satt med den opplevelsen man fikk av å gå opp til fagprøve for flere år tilbake, så hadde jeg ikke akkurat gode minner fra det.

Men så hadde jeg fem uker på å forberede meg på. Og før jeg visste ordet av det var dagen kommet. Onsdagen denne uken startet det. Tidlig på morgen var det å komme seg til nabokommunen for å hente oppgaven. Jeg var enda mer nervøs, men ble litt roligere da jeg fikk se oppgaven, og at jeg var ganske så heldig som fikk akkurat den. For det kunne vært enda mer komplisert, eller hva jeg skal si, for at jeg kunne fått en vanskelige oppgave å løse.

Uansett, så ble det skriving, og jeg skrev som bare det på arbeidsplassen, og bøker ble bladd opp og ned i mentet for at jeg skulle få med meg så mye som mulig. Jeg gikk rundt og tenkte teori fra morgen til kveld. Ja, til og med drømte jeg om det i hele tre dager, og jeg våknet flere ganger om nettene.

Hele denne uken har jeg fått minimalt med søvn. En del mindre enn vanlig. Det var til og med så ille at jeg sto opp fire om morgen her en dag, fordi jeg ikke fikk sove mer. Og det må vel være et tegn på hvor mye man har gruet seg.

Men jeg har prøvd å være rolig også, og har hatt fokus på at jeg skulle gjøre mitt beste. Så kom gårsdagen – fredag 12. november.

Jeg var vel på jobb ikke så lenge etter halv syv, hvor jeg egentlig ikke startet før i syv-tiden. Ingen andre på jobb, og jeg var også den første på jobb gjennom hele uken. Uansett, planen og oppgaven var skrevet og levert, og vet du hva? Jeg ble faktisk overraskende fornøyd over planene mine, for jeg hadde ikke skrevet så utfyllende planer siden jeg gikk opp til fagprøven i 2017.

Så var det hele i gang. Sensorene som skulle se meg kom, og forskjellen fra sist gang og nå var at jeg ikke følte at jeg hadde dem pustende i nakken. Jeg la faktisk ikke merke til at dem var der, og det var et godt tegn.

Tiden gikk og jeg utførte mine planlagte planer for den tiden jeg skulle vise mitt arbeid. Jeg følte at det gikk veldig bra, og det oppsto ingen sure miner gjennom opplegget mitt. Uten å gå noe særlig mer innpå det, så kom det jeg hadde gruet meg aller mest til – å sitte med sensorene og snakke, og bli utspurt.

Ville jeg klare å tro nok på meg selv til å være sikker på alt jeg kunne når dem spurte meg? Jeg var redd for å få jernteppe sånn som jeg fikk sist. Men vet du hva? Det skjedde ikke. Ikke i stor nok grad til å kalle det jernteppe i så fall.

Dem gravde i teorien og fikk meg til å svare. Vi satt vel i rundt en time og snakket, og så kom den tiden hvor jeg skulle huke av over hvor jeg selv trodde at jeg lå i løypen over hvordan det hadde gått, og at sensorene skulle diskutere resultatet. Jeg kan jo nevne at jeg fikk litt knekken tidligere på dagen. Men å vente den tiden rett før resultatet skulle komme. Den føltes lenge den. Jeg sto vel der og dunket med den ene foten hvis jeg ikke husker feil, og jeg var forberedt på det verste, men håpet på det beste.

Så åpnet døren seg, og med mine stive og alt for nervøse skritt var det å møte sensorene igjen. Det første jeg ser når jeg kommer inn er at dem står oppreist foran meg. De forteller at de ikke kan gjøre annet enn å stå oppreist, for jeg, jeg hadde bestått.

Tårene kommer med en gang og jeg knekker litt sammen av sjokk. Det var ikke vonde tårer, men store gledestårer over at jeg endelig, etter så mange år var kommet meg til mål. For dette, dette har kostet meg mye! Og nå kan jeg endelig kalle meg fagarbeider. Jeg har fått tittelen som Barne- og ungdomsarbeider. Jeg har en utdannelse. Og fast jobb. Det hadde jeg ikke trodd at skulle skje dette året.

 

Endelig kunne jeg dele den reisen jeg har vært på, og den hemmeligheten jeg har hatt i alle disse ukene, med å fortelle at jeg er blitt fagarbeider. Det har ikke gått opp for meg enda, men jeg er så enormt glad over å ha kommet i mål og nådd enda et ønske jeg har hatt. Nå er det bare å se fremover mot nye mål, og så kan jeg senke skuldrene helt med å ha fått dette her på plass.

“Så kom den ene pinnen. Nesen ble dyttet frem og rett før pinnen skulle gjøre sitt så jeg for meg at tårene skulle renne. For man vet jo hvordan det føles av å få noe stappet lenger opp enn man hadde trodd. Men overraskende nok gikk det smertefritt. Kilte kanskje litt, men ingen reaksjoner ble satt i gang hos meg. Jeg kunne fint tatt flere sånn testpinner i nesen etter hverandre. Og pinnen i halsen gikk rett ned og opp igjen – smertefritt det også.”

Og sånn føltes det da jeg måtte ta koronatest første gangen i midten av mars. Heldigvis har jeg sluppet unna etter det, men siden det er så mye smitte ute og går nå både her og mange andre steder i landet, så endte valget på å teste seg igjen denne gangen. Mange måneder etter første og siste gangen.

Jeg har verken hatt det ene eller andre symptomet, men tenkte at det var greit å få testet en gang for mye enn en gang for lite når mediene melder inn det nye smittetilfellet etter det andre. Og noen kan jo gå rundt med ingen symptomer, men likevel ha blitt smittet. Men mange av dem er det nok ikke.

Uansett, testtime ble satt opp på planen. Jeg kunne vandre rett inn uten en eneste kø på formiddagen i dag. Med ryggen godt inn til ryggstøet i stolen satt jeg stille og rolig for å være mest avslappet da damen bak den lange frakken og den store masken foran seg kom frem med pinnene. Jeg gjorde meg klar. Eller jeg var klar.

Jeg var like rolig gjennom hele stappe opp i nesa prosessen. Først den ene pinnen, og så den andre. Men i motsetning til kort tid tilbake så føltes det ut som denne testpinnen satte i mye lengre enn vanlig. Og ikke nok med det, det føltes ut som den ble dyttet så langt opp at den traff både lillehjernen og andre deler som var der. Og at den nærmest var på vei ut på baksiden.

Litt mer ubehagelig denne gangen med andre ord. Men veldig godt å få gjort det. Ut vandret jeg med noen små tårer i øyekroken, som presset seg frem mot slutten av testen. Var ikke like smertefritt denne gangen. Bare litt ubehagelig.

Og med vel blåst test denne fredagen så var det godt å se, samtidig vite at det var positivt med negativt svar. Så da kan man ta helgen med god samvittighet, i vente med et håp om å se enda et negativt svar som man venter på den andre testen.

Du vet i det sekundet du legger hodet ned på puten, drar dynen over, slukker lyset og lar øynene knipe forsiktig igjen. Klar for å avslutte dagen og ta fatt på en natt med masse søvn.

Det blir tidlig natta her når kvelden kommer, i håp om å sanke nok søvn og enda litt til. Og det har fungert, og jeg har merket at det har vært veldig godt. Å ta fatt på tidlige kvelder har for meg vært deilig, som også vil si at det ikke har vært noe problem med å stå opp om morgen når alarmen ringer, og at helgene stort sett har startet før åtte om morgen.

Enkelt forklart har man falt til ro og kommet seg inn i drømmeland rundt åtte om kvelden, og opp igjen når alarmen ringer rundt seks om morgenen.

Men en sjelden gang skeier det helt ut, og det blir nærmest et problem når man ikke får sove til det tidspunktet kroppen er vant til. Akkurat det skjedde i går. For noen kvelder ligger man nærmest og vrir seg for å få sove. Tankene tar overhånd. Fullstendig overhånd.

Det er når man ikke faller ordentlig til ro at tankene fra det ene til det andre, og alt mellom himmel og jord stiger til værs. Kunne ikke sidde tankene vært enda mer tilstedet i løpet av alle de andre timene som er på dagen? Ikke når kroppen ønsker å hvile og trenger søvn.

Og det er ikke alltid lett å styre hvilke tanker som man skal gruble på, eller hvilke tanker som skal vekke oppsikt.

Ukedagene har sine faste rutiner, og når man gjør seg klar for kvelden allerede i syvtiden, så faller ofte kroppen i søvn allerede innen en times tid etterpå. Og sånn har jeg hatt det lenge nå, og har fått mye utbytte av det, og har blitt vant til å forholde meg til å avslutte dagene tidlig.

Men når alle tankene fører til grubling, ja da tar det lenger tid før man får slappet av. En uro blir skapt, og man ligger nærmest og irriterer seg så mye at man til slutt føler seg rød og nesten begynner å ryke litt i topplokket. Og når irritasjonen baller på seg, da blir disse rutinene som man har innstilt seg på forsovet, som igjen fører til at kroppen kjenner på at det hele blir feil.

Jeg husker at jeg før hadde som rutine at jeg måtte avslutte dagen senest halv elleve om kvelden. Da fikk jeg stort sett med meg det jeg måtte ha sett på tv i løpet av kvelden. Men nå, nå er jeg på overtid om klokken bikker halv ni. Det er jo ikke sent sånn sett. Men for meg som har innarbeidet meg den rutinen jeg har lagt meg, så får alt i ball for både hodet og kropp.

Føler at disse ordene over her går litt i hverandre, men de ble skriblet ned sent i går kveld ettersom man ikke fikk sove med det første. Og da jeg sto opp i dag tidlig føltes det ut som jeg hadde tidenes poser under øynene og skulle så gjerne drømt litt videre. Men, man får vel ta fatt på enda en ny dag.

Jeg var langt inne i en verden av drømmer. Gikk fra ulike rom som innehold helt vidt forskjellig av historier. Men det siste jeg husker av det som skjedde gjennom natten med lukkede øyne og en kropp som var i dyp søvn, det var at det nærmest ble alt for mye til slutt.

Ikke alle drømmer er lette å forklare videre, og det er som oftest bildene som sitter best i minnet. Men jeg kan jo gjøre et forsøk med å gjenfortelle litt av handlingen av det som jeg gikk igjennom der jeg lå godt plantet med en stor og varm dyne over meg.

Av det jeg husker hvor tankene fikk løpe fritt rundt uten en eneste strek for en grense, så befant jeg meg på en vei – en kjent vei på en plass som var akkurat sånn som jeg har opplevd, men med noen endringer fra virkeligheten.

Uansett, ikke alle scener som jeg har sjans til å beskrive like godt, men det oppsto en eller annen form for konflikt der ute i mørket. Jeg befant meg med en flokk av mennesker. Både kjente og ukjente. Det var halvveis mørkt, og dårlig vær var på vei.

For å spole fremover til det store som skjedde i drømmens tanker, det var at et stort uvær herjet over. Det var mørkt, og omgivelsene ble lyst opp hver gang et lyn suste der oppe. Føttene begynte å vandre hjemover, men i det ene sekundet blir jeg truffet av en ørliten gnist av et lyn.

Det var som et lite støt, og jeg fortsatte og gå veien mot hjem før uværet skulle blomstre enda mer frem. Bildene av det som skjer er selvfølgelig mye mer tydeligere i hodet av det jeg har lagret som minner, og det er utrolig hvordan drømmer forandrer seg gjennom handlingen.

Der jeg går bortover veien kommer det plutselig et lynraskt lyn ned fra et sted som man ikke rakk å reagere på, og deretter slår meg rett ut. Det ble svart. Helt svart. Bare noen minutter etter reagerer kroppen på å reise seg opp, og det nærmest gnister for hvert steg jeg tok videre.

For å si det sånn – jeg ble veldig glad for at dette bare var en drøm da jeg våknet i dag tidlig. Og kroppen reagerte med å våkne før alarmen rakk å gjøre fra seg.

Men over til noe helt annet, men som også omhandler mørket og nattens timer. Nå biter mørket oss enda mer opp i hælene. Det er mørkt når jeg står opp, og det er mørkt lenge før jeg legger meg.

Og nå som store deler av døgnet bli mørklagt – kan du gjøre meg en tjeneste? Selv er jeg både kjørende, syklende og gående i trafikken, og det å ferdes på slike veier hvor det fort kan oppstå uheldige situasjoner som kan handle om liv og død, det vil ikke jeg være med på.

Jeg vil se deg, og jeg vil selv bli sett når mørket er her! Med det alt for store motepresset noen kan sitte på, så er det flere som velger og la refleksene sine ligge igjen, bortgjemt i en skuff eller i et skap. Men, den gjør ikke nytten sin der.

“Refleks er ikke fint”, “jeg kler ikke å ha en refleksvest rundt meg, eller å ha en refleks hengende ut av jakkelommen”. Men hvem har sagt at det er fint? Det trenger ikke å være fint. Det er ikke der fokuset skal være – at refleks må være med på motens marked og være høyest populær.

Eller, populært burde det vært, for det utgjør en så stor forskjell når man ferdes i trafikken og ute i mørket. Jeg husker godt da jeg var en god del yngre. Jeg var ikke så veldig begeistret over å tre på meg en refleksvest eller ha en refleks i lommen. Det førstnevnte holdt jeg meg aller helst unna.

De siste mange årene har jeg nærmest vært avhengig. Jeg har hatt stor bruk for å ha refleksvesten lett tilgjengelig på mørke dager, og den er gledelig på meg når jeg ferdes i trafikken frem og tilbake på jobb. Ja, den er til og med på i den overgangen som er fra mørkt til lyst.

Uansett, den er skremmende viktig, utrolig nok. Refleks gjør en enorm forskjell, og utgjør av å unngå farlige situasjoner mørket har med seg. Siden det blir sykling frem og tilbake også, så er til og med sykkelen utstyrt med lys, så det ikke er i tvil om for ikke å se meg. For jeg vil bli sett!

Husk – refleks biter ikke. Og om du ikke har, det er alt annet enn skadelig og utrolig smart å gå til innkjøp av et så enkelt og lett utstyr. Ikke tenk på hvor stygge de kan se ut og hvor klovnete du selv vil se ut med det. Refleks og lys er din største trygghet i trafikken!