Du vet i det sekundet du legger hodet ned på puten, drar dynen over, slukker lyset og lar øynene knipe forsiktig igjen. Klar for å avslutte dagen og ta fatt på en natt med masse søvn.
Det blir tidlig natta her når kvelden kommer, i håp om å sanke nok søvn og enda litt til. Og det har fungert, og jeg har merket at det har vært veldig godt. Å ta fatt på tidlige kvelder har for meg vært deilig, som også vil si at det ikke har vært noe problem med å stå opp om morgen når alarmen ringer, og at helgene stort sett har startet før åtte om morgen.
Enkelt forklart har man falt til ro og kommet seg inn i drømmeland rundt åtte om kvelden, og opp igjen når alarmen ringer rundt seks om morgenen.
Men en sjelden gang skeier det helt ut, og det blir nærmest et problem når man ikke får sove til det tidspunktet kroppen er vant til. Akkurat det skjedde i går. For noen kvelder ligger man nærmest og vrir seg for å få sove. Tankene tar overhånd. Fullstendig overhånd.
Det er når man ikke faller ordentlig til ro at tankene fra det ene til det andre, og alt mellom himmel og jord stiger til værs. Kunne ikke sidde tankene vært enda mer tilstedet i løpet av alle de andre timene som er på dagen? Ikke når kroppen ønsker å hvile og trenger søvn.
Og det er ikke alltid lett å styre hvilke tanker som man skal gruble på, eller hvilke tanker som skal vekke oppsikt.
Ukedagene har sine faste rutiner, og når man gjør seg klar for kvelden allerede i syvtiden, så faller ofte kroppen i søvn allerede innen en times tid etterpå. Og sånn har jeg hatt det lenge nå, og har fått mye utbytte av det, og har blitt vant til å forholde meg til å avslutte dagene tidlig.
Men når alle tankene fører til grubling, ja da tar det lenger tid før man får slappet av. En uro blir skapt, og man ligger nærmest og irriterer seg så mye at man til slutt føler seg rød og nesten begynner å ryke litt i topplokket. Og når irritasjonen baller på seg, da blir disse rutinene som man har innstilt seg på forsovet, som igjen fører til at kroppen kjenner på at det hele blir feil.
Jeg husker at jeg før hadde som rutine at jeg måtte avslutte dagen senest halv elleve om kvelden. Da fikk jeg stort sett med meg det jeg måtte ha sett på tv i løpet av kvelden. Men nå, nå er jeg på overtid om klokken bikker halv ni. Det er jo ikke sent sånn sett. Men for meg som har innarbeidet meg den rutinen jeg har lagt meg, så får alt i ball for både hodet og kropp.
Føler at disse ordene over her går litt i hverandre, men de ble skriblet ned sent i går kveld ettersom man ikke fikk sove med det første. Og da jeg sto opp i dag tidlig føltes det ut som jeg hadde tidenes poser under øynene og skulle så gjerne drømt litt videre. Men, man får vel ta fatt på enda en ny dag.
