SÅ BEHAGELIG Å GÅ RUNDT MED

Er det en ting jeg har drømt om i alt for lang tid, så er det å oppgradere selve stammen av et garderobeskap. Jeg vet ikke hvor mange varianter av muligheter jeg har sett på, og ikke minst drømt om. Men å gå på utkikk etter et klesskap som i mine øyne skal være et drømmeskap, det blir det nok ikke med det første.

Istedenfor har jeg latt meg gå i enda flere feller på deres innmat. Jeg er jo ganske flink til å fylle opp skuffer, kurver og få alt til å henge på kleshengere. Og nå i det siste har det også ramlet ned noen pakker i postkassen min.

Det skal sies at jeg har hørt enormt mye bra om dette her merket. Flere kanaler har latt seg spre ut med et budskap om deres meninger og hvor godt tekstil det er i disse klærne. Og for ikke å henge helt utenfor så lot jeg meg klikke hjem et par som jeg kunne teste ut selv.

Tightser fra We are fit var noe jeg nå måtte skaffe meg. De skulle sitte så godt på og holde alt på plass, og ikke minst være så utrolig behagelig å bruke. Paret jeg klikket meg hjem var kommet, og med det samme ble dem testet.

Er det lov å si at man ble overraskende fornøyd? For å være ærlig så kunne jeg nærmest bodd i en sånn her hver eneste dag. Og hvorfor jeg ikke har skaffet meg slike tidligere lurer jeg fælt på selv.

Tenk å ha noe som sitter ekstra godt på en, men som samtidig er så behagelig å gå rundt med at man nesten ikke merker at man har dem på. Og ikke minst kan dem brukes til absolutt alt. Alt fra trening til hverdags.

De var så gode at jeg måtte sikre meg flere for å ha i garderoben. Og mange farger å velge mellom. Det er så mye fint at man nesten kunne tenkt seg det meste. Men da hadde det mer eller mindre ramlet utenfor mitt skap. Nå gleder jeg meg bare til å bruke disse tightsene enda mer, og kanskje ender du opp med å gå rundt i dem også.

ANDRE SHOTTEN INNABORDS

Da det ble gjort oppmerksomhet på at det var mulighet for å fremskynde denne her vaksinen, så heiv jeg meg på trenden og gjorde sånn som mange andre. Og her var det bare å klikke seg fort inn som bare det, for tidspunktene forsvant fortere enn som så.

Så istedenfor å vente helt til midten av oktober, så var dagen min kommet for dose nummer to. For å få best flyt gjennom dagen så klarte jeg å ordne en time sånn at jeg bare kunne reise rett fra jobb når jeg var ferdig og opp til hallen for å få et stikk.

I ferien da jeg var der for første dosen så var det sånn at jeg bare kunne gå rett inn å få et stikk i armen. Det gikk med andre ord relativt fort, men denne gangen var det ikke bare jeg som hadde benyttet meg av å bytte tidspunkt.

Nå måtte man sitte og vente. Sitte stille midt på en stol som man fikk utplassert før en ble vinket inn for å rykke frem i køen, der hvor man fikk komme inn til noen damer som hadde ansvaret for stikkingen.

Og skal jeg være ærlig – jeg ble like imponert denne gangen som for en måned tilbake. De som holder orden og styr på disse vaksinedosene som skal settes, og alle andre i teamet rundt som holder hjulene i gang – de fortjener et ekstra stort klapp på skuldrene for jobben dem gjør enda en gang.

Vel trygt inne hos damen som skulle sette stikket, gikk det knapt et par minutter før jeg satt ute i observasjonssalen sammen flere. Og så var det bare å vente da, med et nytt stikk i armen. På forhånd hadde jeg sett for meg at disse minuttene som man måtte sitte kunne ta litt tid, selv om jeg var igjennom akkurat det samme sist gang.

Blikket vandret litt frem og tilbake på alle menneskene som satt der, selv om jeg hadde de fleste bak ryggen på meg der jeg satt på fremste rekke. Men plutselig gikk de tjue minuttene, og tiden rant fortere ut enn man først antok.

Føttene gikk stille og rolig forbi alle stolene av ventende mennesker som gikk igjennom akkurat det samme som meg, og ut kom jeg med andre shotten innabords – og fullvaksinert. Jeg ble det jeg også, og nå får vi bare vente og se hvordan det går fremover med dette viruset og selve pandemien. Vi har jo som mål å klare dette, sammen!

ET INNFALL I EN FORANDRING TRAFF MEG

Det var nok en gang kommet en helg som sto foran meg. Et par fridager som jeg nå setter enda mer pris på nå som hverdagen er godt i gang med å rulle rundt. Er både godt å ha hverdager og helger, og nå var jeg klar for å senke skuldrene litt etter nok en fin uke.

Men hvilke planer hadde jeg foran meg? Hva ville jeg gjøre? Lite visste jeg hva min tid med fri skulle fylles med. Blant annet har jeg brukt de siste dagene med å suse meg gjennom en del filmer, ettersom jeg har vært gjennom de fleste krimseriene, og enda ikke funnet noen flere å se på. Og et tips til gode thrillere – Beck-filmene er ufattelig spennende, og jeg vet ikke hvor mange filmer av dem jeg har sett bare denne uken.

Så om man har klart og fylle tiden sin med interessant spenning, det er det ingen tvil om. Og enda mer spennende ble det da jeg valset meg gjennom en butikk her i dag også. For i kurven min ramlet det oppi noe jeg ikke hadde tenkt på å ta med meg på forhånd, men som spontant havnet der.

Akkurat der og da, i det ene sekundet og i det øyeblikket jeg plutselig kom på at jeg ville ha med meg noe hjem, så gikk det ikke lange tiden før jeg var i mål med denne tanken som kom fra et eller annet sted.

Kvelden kom, og plutselig satt jeg her med en helt annen farge på håret enn det jeg allerede hadde. Et innfall i en forandring traff meg, og jeg ville vel i utgangspunktet gå for noe litt mer utenfor min komfortsone. Gjøre noe litt mer annerledes. Men jeg våget ikke.

Dette derimot – resultatet som jeg endte opp med er en del mørkere enn det jeg var. I min ville fantasi der jeg sto med de utvalgte hårfargene foran meg i butikken, så hadde jeg lyst til å prøve fargen rød. Men siden jeg ikke hadde gjort det før så våget jeg ikke, så endte opp med en mellomting av det jeg hadde og fargen jeg ønsket.

De gangene jeg har gjort noe med håret mitt selv, så har det alltid gått i mørke toner av farger. Faktisk var jeg så vågal at jeg for en del år siden gjorde meg selv blond. I dag er jeg ikke så sikker på om jeg ville gjort det igjen. I hvert fall ikke nå.

Men forandring fikk jeg lyst på, så nå sitter jeg her med et brunt hår med et snev av rødskjær i. Vet ikke helt hvor godt dette skjæret kommer frem i bildene, men jeg får si jeg ble fornøyd. Kanskje jeg lar meg friste i å prøve noe annet neste gang jeg finner ut at jeg vil gjøre noe annerledes.

DEN MAGISKE STEMNINGEN

Selv om vi er så heldige å ha noen ekstra varme sommerdager, så sniker også høsten seg innpå oss. Om bare noen dager er vi kommet skremmende langt, og halvveis inne i august allerede. Så her gjelder det å nyte tiden man får hver dag – hver time, hvert minutt og hver lille centimeter man får brukt sekundet på.

Tiden står aldri stille, selv om man kan føle det noen ganger. Plutselig var natten forbi da alarmen ringte i dag tidlig. Fikk rullet meg ut av den gode og varme dynen som jeg var tyllet rundt med, og deretter hoppet inn i klærne.

Vel i mål med morgenrutinene tittet jeg tilfeldig ut i et helt annet vindu enn jeg som oftest pleier å se ut om morgen, bare for å se hva været viste. Jeg tittet ut, og jeg tittet inn igjen. Men blikket spratt fort tilbake til synet som jeg møtte utenfra.

Øynene ble nærmest store, og før jeg visste ordet av det var føttene på sprang i et stille tempo. Et dundrene røsk inne i skapet med labben, og føttene som hoppet oppi skoene. Dette måtte jeg ikke la gå forbi.

For det første så la jeg merke til en lett tåke som hadde lagt seg ganske langt nede, og som blafret stille i luften. Og når soloppgangen ga den kontrasten av et lys med sine stråler, ja da var det ikke annet enn å slenge kamera rundt halsen og satse på å få noen gode bilder.

Jeg tittet på klokken mellom alle slagene hvor bildene ble tatt, og tiden hadde så vidt rukket å passere seks i dag tidlig før jeg var i full gang med å knipse løs.

Dette synet er noe av det jeg liker best med tidlige morgninger nå når høsten er på vei. Jeg vet ikke helt hva det er, men den magiske stemningen som følger med på disse soloppgangene gir en god energi og en spesiell gnist. Og de er like fine hver gang. Utrolig hva man rekker før jobb når man starter tidlig.

DET KAN VEL IKKE STEMME?

Ser her på den lille mørke karen her som ikke var så veldig liten likevel. “Liten jeg? Langt ifra.” I år har det vel ikke vært den største fangsten av den store interessen jeg har for disse krypene.

Til vanlig pleier jeg å finne den første for sesongen allerede midt i april – det er da dem pleier å krype frem. Men i år så fant jeg ikke den første før den første dagen av mai selv om jeg hadde dandert ut disse fellene mine litt tidligere enn det.

Jeg husker en gang noen sommere tilbake da jeg var nesten oppe i sytti slike stålormer som ble funnet gjennom sesongen fra start til slutt. Men i år har det visst ikke vært et godt år for at dem har villet vise seg frem, og ikke like mange har havnet en snartur innom på besøk hos meg.

Jeg har også notert meg ned når dem har tatt seg turen innom, og hvor mange som har havnet i klypene mine. Hmm, men hvor mange har det blitt i år? Jeg blar meg gjennom noen sider i notatene mine for å finne ut av det.

77? Det kan vel ikke stemme? Jeg som sitter igjen med en følelse av at det har vært enda færre som har blitt funnet. Men det må jo være riktig når jeg har skrevet det ned. Jeg trodde bare ikke at det var så mange som hadde havnet i fellene mine denne sommeren.

Men, det vil jo si at en ny rekord har trappet opp på stigen. Tidligere har jeg huket av i samme skjemaet jeg har hatt, og det meste jeg har vært oppe i da har vært sekstiseks. Og i år ble det elleve mer.

Moro er det, selv om interessen ikke er like høyt oppe som det den var da jeg var yngre. Nå har jeg holdt på med dette i så mange år, og det er som oftest ekstra kribling i fingrene i starten på det meste av alt som er nytt for en.

Men det at det ikke er like spennende den dag i dag betyr ikke at jeg kommer til å slutte med og fange dem igjen til neste år. Disse krypene er fortsatt like fascinerende.

HVOR BLE DEN FØRSTE UKEN AV?

Og der var hverdagen i gang igjen, og man sitter igjen med å ha kommet seg gjennom den første arbeidsuken etter en liten ferie som gikk alt for fort. Det er rart med disse feriene og fridagene man har, hvor godt det er når dem kommer, men så forsvinner de fortere enn fortest noen ganger.

Uansett, det var ikke noe problem med å komme tilbake på jobb igjen, og jeg kjenner at det skal bli godt  og omgås alle de fine menneskene jeg har rundt meg. Noe av det beste med å starte og jobbe igjen var å se alle de brede smilene barna møtte meg med når dem så meg, og alle de klemmene og kjærligheten som fulgte med.

Selv med en fin og myk oppstart, så har det også vært litt rart. Syns det er litt vanskelig å forklare følelsen og beskrive sånn som jeg opplever det, men det går vel litt i det samme sånn som man ellers føler det når man kommer tilbake til jobb etter en lengre ferie. Tenker du litt over det og kjenner etter selv, så er det nok litt sånn jeg kjenner det.

Er litt som om man må finne sin plass igjen, og når man jobber med barn så møter man også på nye barn som man ikke har sett eller møtt før. Og ikke for å snakke om hvor mye barn forandrer seg når det går så lang tid mellom.

Når man jobber med barn så ser man jo barnets utvikling, ferdigheter og personlighet hele tiden. Men det forsterker seg og blir ekstra tydelig når man ikke har sett dem på en lengre stund. Plutselig har dem vokst alt for mye i løpet av sommeren, og dem som var de små og herlige barna før sommeren, de har nå blitt de store flotte barna. De har alltid vært fine vesener, men det er de små trekkene som kommer ekstra frem og man legger merke til når man ikke har vært med dem så ofte som man ellers er.

Godt var det i hvert fall å se igjen alle de små og store igjen, og plutselig satt man her med helgen foran seg. Hvor ble den første uken av? Hva var det som egentlig skjedde i løpet av disse dagene? Blir like overrasket hver gang, og det vet jeg at det er flere som blir.

Alt i alt har det gått bra, og godt har det vært med en myk og rolig oppstart. Men jeg har merket at jeg har vært litt mer sliten etter endt arbeidsdag, og det er bare et godt tegn. Nå skal helgen tas i mot og nytes.

JEG FIKK NOEN BIVIRKNINGER

“Og så var stikket satt. Med null problemer og sekunder som bare forsvant før man rakk å tenke. Men hvem ville møte meg rundt neste sving? Ut gjennom en dør sto jeg midt i en hall. Et sted med mange stoler hvor flere mennesker allerede satt.

Der var det flere personer som skulle passe på at alt gikk fint for seg, og jeg ble også her tatt godt i mot, hvis jeg kan si det på den måten, hvor det bare var smilende mennesker å se som jobbet med vaksineringsprosessen.”

Nå er det en halvannen uke siden stikket føyk inn i armen, og med meg denne dagen fikk jeg et lite skriv, akkurat sånn som alle de andre, med litt info om blant annet bivirkninger som kunne være normale.

Men dette her så jeg ikke akkurat for meg som en av bivirkningene som kunne inntreffe vel? En avkuttet arm som plutselig forsvant uten å vite hvor den tok veien, men resten av helsen skal det være tålig greit med.

Nei, hadde det vært så ille så hadde jeg hatt et klart alternativ på hva valget var, og heldigvis gikk det ikke så langt. Men jeg fikk noen bivirkninger allerede samme dagen. Heldigvis ikke mange, men nok til at jeg kjente det.

Bortsett fra litt nummenhet i området rundt stikket, så virket armen litt tung og skulderpartiet litt vond. Kjentes litt ut som man hadde fått seg en liten trøkk i en smell, men ikke stort mer enn det.

Men litt andre tegn viste seg i tillegg, som også skulle vise seg å være normalt. Det kom vel samme dag, og holdt på en dag eller to etter også, hvor jeg følte meg trøtt. Kroppen var så sliten at jeg nærmest kunne sovet bort de neste par dagene som sto i vente. Det skjedde ikke, men følelsen av det lå i kortene.

Som man ser så har jeg ingen andre plager, ubehag eller annet som feiler etter at vaksinen tok sin plass. Men at valget jeg tok føltes riktig, det er jeg ikke usikker på.