Selv om vi er så heldige å ha noen ekstra varme sommerdager, så sniker også høsten seg innpå oss. Om bare noen dager er vi kommet skremmende langt, og halvveis inne i august allerede. Så her gjelder det å nyte tiden man får hver dag – hver time, hvert minutt og hver lille centimeter man får brukt sekundet på.
Tiden står aldri stille, selv om man kan føle det noen ganger. Plutselig var natten forbi da alarmen ringte i dag tidlig. Fikk rullet meg ut av den gode og varme dynen som jeg var tyllet rundt med, og deretter hoppet inn i klærne.
Vel i mål med morgenrutinene tittet jeg tilfeldig ut i et helt annet vindu enn jeg som oftest pleier å se ut om morgen, bare for å se hva været viste. Jeg tittet ut, og jeg tittet inn igjen. Men blikket spratt fort tilbake til synet som jeg møtte utenfra.
Øynene ble nærmest store, og før jeg visste ordet av det var føttene på sprang i et stille tempo. Et dundrene røsk inne i skapet med labben, og føttene som hoppet oppi skoene. Dette måtte jeg ikke la gå forbi.
For det første så la jeg merke til en lett tåke som hadde lagt seg ganske langt nede, og som blafret stille i luften. Og når soloppgangen ga den kontrasten av et lys med sine stråler, ja da var det ikke annet enn å slenge kamera rundt halsen og satse på å få noen gode bilder.
Jeg tittet på klokken mellom alle slagene hvor bildene ble tatt, og tiden hadde så vidt rukket å passere seks i dag tidlig før jeg var i full gang med å knipse løs.
Dette synet er noe av det jeg liker best med tidlige morgninger nå når høsten er på vei. Jeg vet ikke helt hva det er, men den magiske stemningen som følger med på disse soloppgangene gir en god energi og en spesiell gnist. Og de er like fine hver gang. Utrolig hva man rekker før jobb når man starter tidlig.
