HØYEST OPPE PÅ ØNSKELISTEN

Opp og hoppe, morgen ble plutselig lys da jeg lettet på de halvtunge øyelokkene, fikk våknet enda mer før jeg til slutt kastet meg ut av senga. Vel, skjedde kanskje ikke så brutalt som det hørtes ut som, men jeg hadde planer for denne dagen. Noe store eller mange punkter hadde jeg ikke stående på dagens liste, men et gjøremål som likevel lyste litt ekstra opp for det.


 

For en liten stund siden hadde jeg vært inne og sett på både den ene og den andre siden. Leitet meg frem og tilbake for å finne det jeg var ute etter og som sto høyest oppe på ønskelisten denne bursdagen som jeg nettopp har hatt. Men for å si det sånn, det har virkelig ikke vært lett å finne seg frem til dem, for det viser seg sånn at ikke alle de aktuelle butikkene har dem inne.

Hvorfor det er sånn, det har jeg ikke et klart svar på fordi jeg ikke kjenner til bakgrunnen deres. I fjor høst kjøpte jeg meg nemlig nye sko. Ja, det er vel snart et år siden allerede. For første gangen da gikk jeg over til et helt nytt merke som jeg ikke hadde hatt før, etter at jeg var rimelig fornøyd og  hadde hatt flere par av et og samme annet merke.

Da jeg gikk over til noe helt nytt sist gang jeg handlet meg nye sko, så ble jeg overraskende fornøyd over kvaliteten og hvor godt produktet satt. Jeg likte dem veldig godt, og de kjentes også behagelig ut å ha på seg. Noe svært mye vekt var dem heller ikke, og merket var noe for meg.


 


 


 

Som nå bildene viser så har jeg kastet inn håndkle og skaffet meg nye joggesko, fra et veldig godt merke – Hoka. Jeg syns det er litt rart at ikke alle, eller flere sportsbutikker har dem inne i sine butikker. Men disse fant jeg på Olympia Sport her i Tønsberg, og etter å ha hatt mørkeblå sko tidligere med lyseblå detaljer, så gikk jeg for den enkle varianten denne gangen og valget endte på svarte sko.

Det var også denne fargen jeg var ute etter. Veldig nøytralt, og det går til alt. Nå gleder jeg meg til å traske rundt omkring fremover, helt til det blir kaldere og snøen faller. Men la oss håpe det sistnevnte ikke skjer på veldig lenge. Jeg er ikke klar, og det vet jeg at mange andre ikke er heller. Disse skal jeg nå gå med fremover så lenge jeg kan.

Det jeg liker så godt med disse joggeskoene er at de har en såle som er buet. Dette gjør det lettere å traske rundt på hardt underlag, og når man går og står så mye på jobb blant annet, så er disse helt ypperlig for meg. Jeg vet at flere har tatt dette merket i bruk, og jeg har bare hørt positive tilbakemeldinger på dem. Og jeg har bare gode inntrykk av å traske rundt med dem på føttene mine.

De forrige skoene mine av samme type heter Clifton 3. Mens nå har jeg oppgradert til noe høyere, hvor disse nye skoene heter Clifton 5 Wide W. Om du vil se nærmere på dem kan du jo om du ønsker klikke deg inn på deres nettside til butikken jeg kjøpte dem, som du finner her
 

DER HOPPET NAVNET MITT OPP

En uke har vi nå kommet oss gjennom, og det store spørmålet som jeg alltid stiller meg selv er – hvor har blitt av disse dagene? En nokså stille uke har det vært, men likevel har man hatt noe å henge fingrene i. Første uken av det nye årstallet har gått fint. Og for å være ærlig, jeg merker ingen forskjell fra å ha blitt et år eldre enn det jeg var.

Selvfølgelig har det fløyet ulike tanker i det lille hodet, selv om man har bikket over på et nytt tall. Men å jobbe seg videre fra det punktet har jeg rett og slett ikke satt meg tid til å gjøre noe med. Ikke før nå, for nå har jeg endelig litt viljestyrke til å bearbeidet litt bokstaver og ord som jeg kan danne til en liten tekst når vi nå går inn mot helg.

Og apropos helg. Tenk å starte helgen på denne måten! Etter en dag hvor det har vært en liten virvelvind oppe i den lille nøtteskrotten, så er det nå godt å sette kortene litt på vent. I hvert fall i to små dager som visst kalles for helg. To fridager skal nå bli godt før det er pangstart på en høstferie som bare skal brukes til jobb. Greit det forsåvidt, og noen må jo det også.

Men, tilbake til det å starte helgen på denne måten som den ble gjort i dag. Jeg var kommet hjem fra jobb. Sliten og tung i hodet var jeg på vei for å slenge meg ned. Kanskje ikke så rart, for det er det jeg veldig ofte pleier å gjøre de fem første dagene av uken. Jeg søkte kontakt med nettet, og deretter kom varsler opp etter å ha vært en del timer uten sosiale medier.
 


 

Det plinger litt her og litt der, bare for å gi lyd fra seg at det skjer noe på de stedene jeg befinner meg i den sosiale verden. Det går ikke all vedens fort å sjekke seg gjennom alle appene man er koblet seg på. Men at jeg får vite det, det skal være sikkert og visst.

Jeg klikker meg inn. Får siden til å åpne, og opp lyser det et resultat. Det viser seg nemlig sånn at jeg tilfeldigvis hang meg på en aldri så liten konkurranse. Og noen kjenner sikkert meg ekstra godt på den biten. De siste par årene har jeg hatt en såkalt griseflaks, og har derfor vunnet flere ting. Men hva vant jeg denne gangen?
 


 


 

Ja, hei. Se der ja. Der hoppet navnet mitt opp. Eller rette sagt – der sto navnet mitt svart på hvitt. Av helt sikkert mange deltakere, så var det blant annet jeg som ble loggført og trekt som vinner av et aldri så lite gavekort. Men hvor? Jo, for det har seg sånn at det om kort tid, en eller annen dag snart, åpner en helt ny butikk. En butikk som skal ta inn utgåtte produkter som butikker og kjeder bare kvitter seg med. En genial løsning som jeg håper får butikken til å drive. Det var faktisk noen som prøvde seg på det samme i sommer, men for dem fungerte det ikke helt. Så da blir det spennende å se hvordan det går denne gangen. Bare å vente på åpningen nå.

I ANLEDNINGEN BURSDAGEN MIN

Gleden er stor over å kjenne at solen varmen på en søndag som denne her. Et vær som lyser opp dagen i dag. En dag som endelig har kommet etter å ha vært igjennom en arbeidsuke hvor man har stått på og gjort sitt beste. En helg var veldig velkommen, og jeg så frem til å samle litt ny energi for en ny og kommende uke.

I går hadde jeg min aller siste dag. En siste dag hvor jeg fikk gjort unna litt planer, men hvor jeg også av det 23 år lange livet mitt fikk en avslutning på senteret. Nå snakker jeg ikke om senteret som har masse å tilby som en kan handle, men det senteret som jeg kan få ut litt raseri og virkelig se forbedringer med tiden mens jeg bruker det.

Min siste dag av de siste timene ble derfor brukt på treningssenteret sent i går kveld. En nokså ganske god økt, og jeg kjente det var godt da jeg la hodet ned på puta og lukket øynene forsiktig igjen. Kroppen var sliten etter det jeg hadde latt den bruke energien sin på vekter og apparatene. 


 

Men så var dagen her. En dag som jeg bare har latt komme, samtidig som jeg vet at akkurat denne dagen er min. Ja, for nå er det allerede gått 24 år siden jeg så dagens lys. 24 år? Jeg tror det kan ta litt tid å vende seg til det tallet i en liten stund fremover, akkurat sånn som det har gjort de andre årene. 

Jeg våknet opp i dag tidlig akkurat som jeg ellers pleier å gjøre. I går hadde jeg ikke de spente nervene rundt meg som jeg har pleid å ha tidligere. Og da jeg bikket øynene opp i dag var det for meg en helt vanlig dag. Bursdager er ikke sånn som dem en gang var. Ja, det er en dag du kan feire at du har vært gjennom enda et helt år til. Og ja, det er en dag som bare er din.

Forventningen mine til denne dagen som jeg bygget meg opp her i går, det var at det skulle være en dag hvor ikke mye skulle gå rundt på hodet. Stor feiring blir det ikke av dagen i dag, og store deler av formiddagen og noen timer utover brukte jeg til bare å late meg. Det er jo tros alt søndag, og søndager er mest kjent for at det ikke skjer noe.

Men i anledningen bursdagen min så lot jeg meg også unne meg selv en liten bursdagsgave. I fjor spanderte jeg meg selv på en ny og veldig god høyttaler. Fornøyd med at jeg investerte i det, for den er mye brukt. Men hva skulle jeg finne på i år? Jeg hadde ingen planer foran meg – ikke før en spontan tanke som dundret inn til meg her i går.


 

Plutselig var jeg på leit rundt på nettet. Tittet innom et par sider bare for å se om jeg kunne finne noe interessant som jeg hadde sett for meg. Det var ikke noe jeg hadde tenkt på lenge, for handlingen skjedde så spontant. På den lille forskningen jeg hadde gjort på forhånd så var det noe som utpekte seg litt mer enn andre.

Nå som jeg hadde sett noe som jeg likte godt så var det ikke en annen vei å gå enn og komme seg avgårde til butikken. En viss stil av det jeg var ute etter hadde jeg sett for meg, og i mine tanker så måtte jeg bare finne det. 
 


 


 


 


 

Dette ble altså min bursdagsgave fra meg selv i år. En lekker stol som jeg syns var veldig fin. Den er enkel og stilren, og det var det beste jeg kunne finne meg da den stolen jeg egentlig var ute etter ikke oppfylte alle mine krav. Ikke at jeg har så forferdelig mange krav. Men fornøyd, det er jeg.

JEG BLE TATT PÅ SENGA

Noen ganger kan jeg spørre meg selv om et veldig undrende spørsmål. En gang i blant kan det dukke opp av det blå hvor jeg kan spørre meg selv om det samme om og om igjen. Jeg kan gruble frem og tilbake, men likevel verken skjønne eller forstå hvorfor det er akkurat sånn som det er. Men det jeg er helt sikker på er at jeg vet at utrolig mange flere enn bare meg har et stort spørsmålstegn over hodet til det samme som jeg undrer meg over.

For, hvor ble det egentlig av denne hverdagen som vi nettopp har vært igjennom? Hvor ble av både mandag og tirsdag, men også de resterende dagene som har vært i mellom den tid og frem til nå? Kom de til oss, eller har de i det hele tatt vært her? La oss undre oss sammen over dette, for jeg tror ikke vi kommer til å få noe svar på det likevel.

Da alarmene ga lyd fra seg her i går morges hadde jeg nesten ikke trodd at det var dagen i går som hadde kommet. På en måte kunne jeg puste ut at det endelig var fredag. Men på den andre siden kunne jeg nesten ikke skjønne hva som hadde skjedd i den tiden som hadde vært før dagen i går.

Men jeg kom meg likevel på jobb, så pliktoppfyllende som jeg alltid har vært. Gledet meg til en ny dag, samtidig som jeg kunne prøve og få denne dagen så fin som mulig før jeg kunne pakke sakene mine igjen for å ta en liten tur inn til helg. På jobben gikk dagen på skinner, og jeg føler jeg fortsatt er i den perioden på den nye jobben hvor jeg tar til meg inntrykk og finner ut masse.

Jeg kjenner at jeg ikke er helt i hundre på plass på alle områder i deres hverdag og rutiner enda, selv om jeg vet hvordan mye av det fungerer. Heldigvis føler jeg meg ikke like mye som den slappe loffen jeg var da jeg startet der. Det har nå snart gått to måneder siden jeg startet, så jeg har jo fått med meg mye siden da.

Kontakten med de små har jeg fått, og det er vel noe av det viktigste hvor man skaper en kjemi og trygghet mellom hverandre. Likevel er det en stund å gå før jeg tør å slippe meg helt løs. Men det går den riktige veien, sakte men sikkert, og det er det viktigste.

Selv med en fin dag i går så ble det hele toppet med en overraskelse. For å si det sånn – jeg ble tatt på senga. Det viser seg nemlig sånn at tiden er kommet hvor jeg blir et år nærmere de grå hårene. Dagen er riktig nok ikke før i morgen, men da er det jo fri og verken jeg eller mange andre er på jobb.

I den anledningen hadde derfor jobben gjort litt ekstra stas til meg da jeg kom inn på et rom hvor bordet var dekket med litt godsaker. Veldig hyggelig av dem, for jeg så virkelig ikke den komme. Også på en fredag da. Kunne nesten ikke blitt en bedre avslutning på arbeidsuken.
 


 

Selv kan jeg ikke skjønne hvor det siste året har blitt av. I fjor dro jeg avgårde på bursdagen min. Jeg forvillet meg inn i store Oslo, hvor jeg flyttet inn på hotell med et reisefølge. Der fikk jeg en kanonslutt på selve bursdagen min, med et dundrende show med Tusvik og Tønne. Det skal mye til for å toppe det denne gangen, men i år blir det nok en mye roligere feiring.

Jeg kan heller ikke forstå hvor det siste året har blitt av. Men det jeg vet helt sikkert er at alder er bare et tall. I hodet kjenner jeg meg enda veldig ung – og ikke minst barnslig og med en stor dose humor. Og det, det er vel det viktigste for meg!

HERR PLANTE

Det er som tankene bare forsvinner om dagen. Som om det virkende systemet av ordspill og leken tekst bare blir borte. Helt borte. Noen ganger kan jeg lure på hvor dem blir av, de jeg ikke får skrevet ned. Og andre ganger lurer jeg på hvor dem gjemmer seg før dem ramler ned i den såkalte hjernen hvor det befinner seg alt mulig rart.
 


 

Men nå, mens jeg er midt opp i dagens episoder av serier jeg skal igjennom før kvelden, så tenkte jeg – hvorfor ikke presentere herr plante. Jeg som har så grønne fingre. Det sistnevnte er jeg ikke helt sikker på, for hvordan går det egentlig med denne plantet som er avbildet over her?

Jo, for det har seg sånn at jeg syns planter og blomster er fine. Det er noe spesielt ved dem hvor de får omgivelsene til å lukte, samt å gi rommet mer liv. De er litt som levende mennesker, bare dem er planter og kan ikke forflytte seg eller gjøre noen ting. De kan bare stå der og blomstre og gjøre det de er best til – å se fine ut.
 


 

Det skal sies at jeg ikke har vært så spesielt opptatt av det mest viktigste stellet av grønne planter de siste årene. Jeg tar til meg en plante eller to, setter dem i potter og lar dem blomstre mens de får litt vann. Eller for mye vann. Og det er nok der kjernen ligger i at alle planter jeg har hatt tidligere har måtte sette kroken på døra, eller potten for den saks skyld.

En mellomting har jeg sjelden klart å få til helt. Men likevel har jeg anskaffet meg ny plante for å prøve igjen. Og enda en gang til. Jeg gir meg ikke med det første, og bare det å ha “liv” i rommet gjør det kanskje litt koseligere. 
 


 

Siden jeg visste hvordan jeg var til levende grønt i mitt eget hjem, hvor det var jeg som sto for ansvar for mine egne planter, så fant jeg fort ut at jeg måtte gå til innkjøp av pynteplanter som ikke trengte noe stell. Så nå har jeg seks plastikplanter som verken trenger pleie eller stell. Kanskje kun litt støvtørking en sjelden gang. 

Men så skal det sies at jeg liker en spesiell plante. En liten plante som i grunn trenger minimalt med stell. Den kan bare stå der uten at du omtrent trenger å tenke på den. Litt tørstedrikke en sjelden gang, og så står den der og ser pen ut ellers. Orkidé.

Akkurat nå for tiden vil jeg ikke si at den er på sitt fineste. Ja, den er jo fin, men den blomstrer ikke. De to grenene som den har hatt, og som den forsovet har enda, så er de på vei til å ta kvelden. Får vel kanskje klippe dem bort sånn om ikke så lenge, men da vil den jo se enda tristere ut. Bort må dem, men se hva som har dukket opp.
 


 


 

I helgen oppdaget jeg plutselig hva som var på vei opp fra den halvtriste planten min som ikke eier en eneste frisk blomst, og som også har disse døde grenene. Planten har så og si stått kun en vei, men da jeg vendte den om oppdaget jeg en ny spire. Et nytt og levende blomstervesen er på vei på herr plante, og nå er det bare å glede seg til den blomstrer igjen. Forrige blomster var hvite. Vil dem være i samme farge når de nå spirer på nytt? Eller vil dem få en ny farge? Spennende er det i hvert fall.

LA OSS GÅ FOR DENNE FARGEN


 

Nå er det bare å begynne og se mot morgningene som får et tynt tåkelag over seg, kjøligere temperaturer og så smått mørkere morgentimer. Nå er det ikke lenger noe tvil – høsten er her. Det er enda mange grønne trær, men om man enten treffer på de riktige stammene av en kronetopp eller bevisst legger mer merke til det så ser du faktisk at fargene endrer seg mer nå.

Det blir gulere, så hvorfor ikke la oss gå for denne fargen. Her om dagen dro jeg frem en ypperlig høstgenser for anledningen. Jeg er riktig nok en liten frysepinne, så jeg elsker sånne gensere som holder meg varm på sånne ekstra kjøligere dager. Denne var tilfeldigvis gul, og neste dag dro jeg på meg en annen genser, også i en gulfarge.

Eller, det var vel riktig sagt heller en slags bluse. Men uansett. Rett før helgen når jeg hadde på meg denne gule overdelen og tok en liten bytur, som i og for seg skulle brukes til å se fordi jeg ikke trengte noe, så kom jeg likevel ikke tomhendt hjem. Noe storhandel var det heldigvis ikke, men disse to små plaggene måtte jeg ha med meg hjem da jeg kom over dem.
 


 

Med en gul bluse på meg så kunne jeg ikke annet enn å gå for den samme fargen på plaggene jeg fant. Et nytt skjerf og en ny og deilig lue ble hamstret inn, og både kvaliteten og fargen falt i smak. I bunn og grunn liker jeg veldig godt grønt, og spesielt rødt. Men å se denne fargen uten å ta plaggene med meg var helt umulig.
 


 


 

Nå skal jeg i hver fall ikke fryse utover høsten og vinteren. Nå skulle jeg bare hatt noen gule bukser, gule sokker, gule votter og gult undertøy, så hadde alt vært knallgult. Men det kommer nok ikke til å skje med det første. Det får holde med at hele skogen blir gul med den tiden som kommer nå, så får heller jeg bruke andre farger også for å skape litt kontraster.

Å STOLE MER PÅ MEG SELV


 

Dag inn og dag ut. Jeg føler jeg nesten puster på inn- og utpust, selv om jeg er redd for å vise at jeg i det hele tatt peser litt ekstra. Nå har jeg vært i ordentlig fysisk aktivitet og trening i en måned allerede. En måned har allerede gått siden jeg trappet opp de x antall trappene opp til treningssenteret og kom meg, heldigvis, helskinnet gjennom første treningsøkt siden fem år sist jeg hadde aktiv trening gjennom håndballen.

Aller første gangen jeg dro på meg annet tøy og begynte å bevege meg på mølla var for fire uker siden. Det skal sies at jeg var oppegående og i god hverdagsform. Men etter de treningsøktene jeg nå har hatt gjennom disse ukene, så har jeg både sett og kjent at kroppen har blitt sterkere. 

I dag kjørte jeg igjen en ny treningsøkt, en time som startet litt rolig på mølla for å få i gang kroppen, for deretter å kjøre ti minutter med spurt, fem minutter rolig og fem minutter spurt. Hadde jeg gjort dette første gangen, da hadde jeg nok ligget delvis langflat etterpå. Jeg kjenner at kroppen klarer et høyere tempo enn da jeg startet, og det er veldig morsomt å se på utviklingen.
 


 

Selv om alle kan ha både lette og tunge dager, så føler jeg at jeg har mye mer energi å gi etter at jeg tok tak i min egen kropp. Nå var ikke jeg noe “småfet og allminnelig”, og var fornøyd akkurat sånn som jeg var, men også er. Men når jeg nå etter bare disse få ukene begynner å se en forskjell, da skal det jo sies at trening er noe jeg har lyst til å drive med videre.

I den hektiske hverdagen min med jobb, men hvor jeg også hadde en fritid som bare ble brukt til nesten å låse seg selv inne på rommet, så kjenner jeg at det er veldig godt med de dagene hvor jeg kommer meg ut med treningsklær på. Jeg har satt meg et mål fra starten at jeg skal komme meg på sentere så så mange dager i uken, og det klarer jeg.
 


 

Men i dag skal det sies at det ble en dag hvor jeg følte det gikk litt frem og tilbake. Etter jobb i dag var jeg delvis sliten, og satt egentlig og tenkte på masse rart – blant annet at jeg prøvde å finne noe som hadde skjedd de siste dagene, eller tanker som kunne dukke opp som jeg kunne skrible ned for å skrive om.

Planen fra jeg sto opp i dag var å komme seg ut for å bevege kroppen litt ekstra. Vel hjemme fra jobb slo tankene over på at jeg rett og slett skulle droppe det, og heller utsette økten. Men så var det en positiv tanke som endret det brått, og før eller siden hadde jeg fått på meg treningstøyet og var på vei til trening.

Det skal sies at livet går i en berg-og-dalbane, og sånn er det med tanker og følelser, da dette går inn under selve livet. De første gangene jeg beveget meg inn på treningssenteret så følte jeg at mange så på meg. Jeg følte ikke helt at jeg kunne være meg selv. Og spesielt de første gangene jeg trente alene så følte jeg at alle så på meg, og jeg turte deretter ikke å utføre alle øvelsene som jeg ønsket.

Men nå har jeg begynt å stole mer på meg selv, selv om jeg ikke stoler hundre prosent på mine tanker og handlinger enda. Når det kommer til trening så blåser jeg i om jeg føler at andre nesten glor meg i nakken – de gjør jo egentlig ikke det, men er noe jeg føler. For noen uker siden så følte jeg at jeg så helt teit ut der jeg gjorde øvelser, men også det har gått litt i glemmeboka. Vi er jo alle mennesker, og vi er like mye kloke som vi ser “dumme” ut.

ET LEDIG BORD TIL OSS


 

Da satt vi plutselig her igjen. En søndag kveld, og atter en gang lurer jeg fryktelig på hvor denne såkalte helgen har tatt turen denne gangen? Borte er den om ikke så lenge, og vi står i fare for å møte en ny uke. Kanskje ikke så veldig farlig når jeg tenker etter, for jeg vet at også den vil fare av sted et eller annet sted jeg ikke vet hvor disse dagene ender.

Jeg føler at tiden nå etter at sommerferien tok slutt så har det blitt helt andre rutiner opp i det lille hodet mitt. Før det var tilbake å ta tak i hverdagen igjen etter en ørliten ferie, så pøste jeg ut med flere ord om handlinger og ideér jeg hadde bygget meg opp gjennom dagene. Nå føler jeg at det ikke er sånn lenger, og det kan derfor gå opptil flere dager før jeg viser liv her inne.

Noen ganger har jeg vært innom en musetanke om jeg skulle legge det bort. Men så vet jeg heller ikke hva jeg skulle gjort om jeg ikke hadde kunnet skrive med den gleden jeg har for den. Helt borte kan jeg ikke bli, selv om jeg skulle ønske jeg kunne formulere og dele enda mer enn det jeg gjør.

Jeg har rett og slett latt merke til at energien min ikke strekker så mye til som jeg skulle ønske. Jeg kan gå omtrent hver dag med en tanke jeg har lyst til å dele, men motivasjonen til å skrible det ned klarer ikke alltid å gripe meg. Uansett hvor mye jeg har hatt lyst. Kanskje har det med den nye hverdagen min å gjøre?

Ja, for akkurat en måned tilbake siden så startet jeg i ny jobb. En ekstra jobb ved siden av den jeg allerede har. Og det er her jeg tror energien min har blitt brukt. Selv om man kan mye om det å jobbe i barnehage, så har det likevel vært en del å sette seg inn i når det kommer til den nye plassen. Nye kollegaer, nye barn og nytt sted. Selv om rutiner er mye av det samme, så blir alt likevel nytt føler jeg.

Så den siste måneden har jeg derfor prøvd å bruke litt ekstra energi på det, selv om jeg ikke har kommet helt inn i den nye hverdagen min enda. Noen kommer inn i sånne ting med en gang. Noen bruker litt ekstra tid, mens andre kan gå flere måneder før alt er på plass. Jeg håper i det minste at jeg har alt på stell om ikke så lenge.

Nå som jeg har vært inne på en liten tanke om den siste tiden, så tenkte jeg å dele noe om dagens planer som har vært. Det er i og for seg søndag, ukens mest stille og kjedeligste dag hos veldig mange. Det er slutten på helgen, og man gjør alt for å samle opp ny og frisk energi til den nye uken som kommer.

Jeg kan ikke akkurat si at det har vært all verdens med planer her i dag for min del. Men endelig kom hele hurven av familien ut på tur i ettermiddag. En liten luftetur i det minste. For det har seg nemlig sånn at det var en litt større dag her tidligere i uken, en såkalt bryllupsdag som var verdt å feire.
 


 


 

Bare se på denne tallerken. Vi sluset oss avgårde til Flykafeen alle mann. Det var nokså fullt der da vi kom, hvor det viste seg at det ikke bare var vi som hadde dette på søndagsplanen. Men heldigvis ble det et ledig bord til oss da vi kom, og så var startskuddet gått for å hive seg inn på buffeen.

På bildet over her ser du hva jeg endte opp med, men dette var runde nummer to. Det var ikke det store av veldig mange retter, men nok til at man fant et eller annet man likte. På første runde forsynte jeg meg med pinnekjøtt, noe som smakte veldig godt. Og det beste var vel rotgrønnsakene som befant seg på tallerkenen. Det var godt det. Der var det gulrøtter, sellerirot og kålrot blandet sammen. 

Alt i alt en veldig fin helg. Stille og rolig søndag, men et smakfullt måltid som kan mette meg resten av kvelden og frem til i morgen formiddag. Hadde sikkert mettet meg enda mer, for det ble en aldri så liten dessert av gelé med hjemmelaget vaniljesaus også. Skulle gjerne spist mer av det, men magen var alt for full til å klare og ta innpå en smule til. 

BARNA STARTET EN LEK

Hadde det virkelig vært en mulighet hvor det fantes en knapp å skru på, så skulle jeg jammen meg trykt på den for å få vendt tiden litt tilbake så jeg fikk noen ekstra minutter å komme meg på. Jeg blir like lang i masken hver eneste gang. På akkurat samme dag, til akkurat samme tid.

Hvor blir du av? Hvor forsvinner egentlig de få dagene du ser så frem til i løpet av uken? De dagene jeg sikter til er når du omtrent slipper alt du har i hendene på fredags ettermiddag, hvor du kan utfylle dine fridager akkurat sånn som du vil de to neste dagene. Men hva jeg skal fylle dem med er ikke alltid like lett å finne ut av.

Jeg snakker selvfølgelig om helgen. Men uansett, mandagen er her igjen. Kan du fatte og begripe hvor fort fridagene går? For ikke å snakke om hele uken! Like overrasket ble jeg denne gangen også. Jeg skulle gjerne ligget godt plantet under den varme dynen i noen timer ekstra om morgningen. Men hvorfor skal man det når man har en så fantastisk fin jobb å dra til? Jeg kan ønske så mye jeg bare vil med å bli liggende uten og gjøre noen ting – men fy så godt det egentlig er å være på jobb når du først kommer deg ut.

Jeg har tidligere, opp til flere ganger uttrykket at jeg trives i barns selskap. Det er på en måte der jeg finner mine gleder, hvor jeg også skaper mine minner. Men det er kanskje ikke så rart når barn får være akkurat barn. 

I mine år hvor jeg har fått lov til å ha en jobb i barnehage – jeg har faktisk jobbet med det i fem hele år nå – så opplever jeg mye. Både glede, tårer, mestringer, motivasjon og et godt fellesskap av et mannskap. Men vi har også dager hvor alt ikke er helt på stell. Selv alle sammen kan ha en mindre bra dag.

Men i dag vil jeg trekke frem en liten glede. En glede som fikk meg til å føle at jeg trakk litt ekstra på smilebåndet. Som lot meg slappe av i kroppen, men samtidig som jeg var med på det som skjedde rundt meg. Det var rett og slett et øyeblikk jeg satte pris på. Men hvordan jeg havnet i det husker jeg ikke selv. Jeg husker bare at det betydde noe for meg.

Rundt meg hadde jeg knapt en håndfull med jenter. Flotte, fantastiske og omsorgsfulle barn. Plutselig var det et eller annet som var på gang der vi på gulvet befant oss. Tidligere har jeg ikke vært så veldig fan av at jeg skal være mammaen deres i leken. Hvorfor? Det er jeg ikke helt sikker på. Uansett, lek ble det, og lek er så utrolig viktig. 

Jeg følte ikke akkurat at jeg var den beste lekeren. Men jeg tror barna satte pris på at jeg i det hele tatt var med i den situasjonen dem skapte. Jeg kan jo innrømme at selv jeg, på selveste mandagen, syns at det kan være en sånn lett og tøff start på uken. Derfor benyttet jeg sjansen til å slå to fluer i en smekk. Jeg var tilstede i lekens gleder, men fikk også tid til å puste litt ut der vi befant oss på gulvflaten. 

Hvor jeg helt vil med dette er jeg ikke riktig sikker på selv. Det handler kanskje om å benytte de sjansene man har for å dekke sine behov. Alle vet at barn har behov for hvile blant annet i barnehagehverdagen sin. Det samme gjelder forsåvidt oss voksne, selv om vi står midt opp i et stort ansvar av et veldig viktig arbeid.

Men så lenge du har fokuset på riktig plass i barns barnehagehverdag, så gjør det kanskje ikke noe å ta en ørliten time out sammen med barna. Noe av det som var morsomt i denne leken var at barna startet en lek som jeg tidligere hadde gjort med dem. Riktig nok var siste gang jeg gjorde dette med barna før sommeren. Men morsomt var det at barna selv tok tak i dette.

For det forrige barnehageåret mitt var veldig fint. Et av de fineste årene mine for å si det sånn. Jeg var i grunn fornøyd med utrolig mye, og ikke minst med den fantastiske barnegruppen jeg fikk lov til å være sammen med. Men det som noen barn tok opp tråden igjen fra i fjor, det var at dem lagde mat – i dette tilfellet av meg.

Det skal sies at jeg liker å tulle, og har egentlig masse humor – for de som skjønner den riktig nok. Så det er ikke til å legge skjul på at det kan komme noen spøkefugler ut av meg, om du så har en så skarp klokhet som legger merke til dem. Før sommeren ble det ofte til at barn kom til meg for å få seg laget, at de ville bli en rett.

Vi lagde for eksempel pizza, hvor vi sammen fant ut hva vi måtte ha, og deretter drysset og tømte over ingrediensene over barnet som lå på gulvet. Alt måtte jo røres sammen sånn at det skulle smake godt. Og til slutt ble barnet lagt inn i den usynlige stekeovnen for å godgjøre seg. Og når sant skal sies så har jeg noen fine minner med denne leken.

Denne type lek gjorde de barna jeg lekte med i dag. Morsomt var det å se hva de husket av det, og jeg er sikker på at dette ikke var siste gangen. Bare begge partene kommer seg inn på riktig spor til det som venter på midten, så skal du nok se at det blir flere sånne leker med tiden.

Men nå føler jeg for å runde av det hele. Egentlig hadde jeg ikke noe på hjertet i det hele tatt i dag, og likevel pøste det ut så mange ord fra mine tanker. Godt var det uansett å få skrible med fingertuppene over tastaturet her i dag, etter noen dager borte hvor jeg ikke har hatt lyst eller behov for å meddele noen ting. Og med de avsluttende ordene ønsker jeg dere en fortsatt fin dag, og en riktig god kveld!