JEG BLE TATT PÅ SENGA

Noen ganger kan jeg spørre meg selv om et veldig undrende spørsmål. En gang i blant kan det dukke opp av det blå hvor jeg kan spørre meg selv om det samme om og om igjen. Jeg kan gruble frem og tilbake, men likevel verken skjønne eller forstå hvorfor det er akkurat sånn som det er. Men det jeg er helt sikker på er at jeg vet at utrolig mange flere enn bare meg har et stort spørsmålstegn over hodet til det samme som jeg undrer meg over.

For, hvor ble det egentlig av denne hverdagen som vi nettopp har vært igjennom? Hvor ble av både mandag og tirsdag, men også de resterende dagene som har vært i mellom den tid og frem til nå? Kom de til oss, eller har de i det hele tatt vært her? La oss undre oss sammen over dette, for jeg tror ikke vi kommer til å få noe svar på det likevel.

Da alarmene ga lyd fra seg her i går morges hadde jeg nesten ikke trodd at det var dagen i går som hadde kommet. På en måte kunne jeg puste ut at det endelig var fredag. Men på den andre siden kunne jeg nesten ikke skjønne hva som hadde skjedd i den tiden som hadde vært før dagen i går.

Men jeg kom meg likevel på jobb, så pliktoppfyllende som jeg alltid har vært. Gledet meg til en ny dag, samtidig som jeg kunne prøve og få denne dagen så fin som mulig før jeg kunne pakke sakene mine igjen for å ta en liten tur inn til helg. På jobben gikk dagen på skinner, og jeg føler jeg fortsatt er i den perioden på den nye jobben hvor jeg tar til meg inntrykk og finner ut masse.

Jeg kjenner at jeg ikke er helt i hundre på plass på alle områder i deres hverdag og rutiner enda, selv om jeg vet hvordan mye av det fungerer. Heldigvis føler jeg meg ikke like mye som den slappe loffen jeg var da jeg startet der. Det har nå snart gått to måneder siden jeg startet, så jeg har jo fått med meg mye siden da.

Kontakten med de små har jeg fått, og det er vel noe av det viktigste hvor man skaper en kjemi og trygghet mellom hverandre. Likevel er det en stund å gå før jeg tør å slippe meg helt løs. Men det går den riktige veien, sakte men sikkert, og det er det viktigste.

Selv med en fin dag i går så ble det hele toppet med en overraskelse. For å si det sånn – jeg ble tatt på senga. Det viser seg nemlig sånn at tiden er kommet hvor jeg blir et år nærmere de grå hårene. Dagen er riktig nok ikke før i morgen, men da er det jo fri og verken jeg eller mange andre er på jobb.

I den anledningen hadde derfor jobben gjort litt ekstra stas til meg da jeg kom inn på et rom hvor bordet var dekket med litt godsaker. Veldig hyggelig av dem, for jeg så virkelig ikke den komme. Også på en fredag da. Kunne nesten ikke blitt en bedre avslutning på arbeidsuken.
 


 

Selv kan jeg ikke skjønne hvor det siste året har blitt av. I fjor dro jeg avgårde på bursdagen min. Jeg forvillet meg inn i store Oslo, hvor jeg flyttet inn på hotell med et reisefølge. Der fikk jeg en kanonslutt på selve bursdagen min, med et dundrende show med Tusvik og Tønne. Det skal mye til for å toppe det denne gangen, men i år blir det nok en mye roligere feiring.

Jeg kan heller ikke forstå hvor det siste året har blitt av. Men det jeg vet helt sikkert er at alder er bare et tall. I hodet kjenner jeg meg enda veldig ung – og ikke minst barnslig og med en stor dose humor. Og det, det er vel det viktigste for meg!

6 kommentarer

Siste innlegg