FORANDRING MED SMÅ ELEMENTER

Jeg prøver å finne roen. Lar fingrene springe akkurat der dem vil over tastaturet, også ser vi hva som skjer. Noen ganger føles det at alt gjør av seg selv, andre dager må man jobbe litt ekstra for å få til noe. Og på helt andre tider er det nærmest ikke en sjanse å hoste opp noen ord, uansett hvor mye man sitter med.

Over meg er himmelen dekket av hvite skyer. Litt bevegelse i bladene blafrer frem og tilbake og lite tegn til solen er ikke stort å se. Latskapen har slått et slag i hodet, litt serie har allerede rullet over skjermen på morgningen. Det er rett og slett søndag.

Helgens siste dag til å gjøre fritt det man har lyst til, samtidig som man benytter sjansen til å finne frem påfyll av ny energi til å ta i mot den nye uken som kommer. Og når man da har hatt muligheten i helgen til å få gjort unna litt små ærender og få litt mer på stell, da er det godt å nyte resten av helgen under det nye kosepleddet mens man ser på det nye store bildet man har funnet. Og samt unner seg synet av de lekre lysene som er dandert på fatet og som skaper høststemning. For nå er høsten her.

Selv om hverdagen kan virke hektiske hvor det skjer mye, samtidig som man har mulighet til å trekke seg litt tilbake, så gjør den lille nye tingen i rommet ekstra mye. Det er ikke alltid det skal så mye til for å få en større forandring av et rom, og nå ser det ryddig og ordentlig ut hos meg. I hvert fall av det som er synlig. Og det pleier også sjelden å være rotete rundt meg når jeg har den lille plassen jeg har som er mitt. Og med nytt bilde og nye lys på fatet, så er rommet mitt kommet i et lite høstmodus.

Jeg har lenge lagt merke til at det ikke er så veldig mye forandring jeg kan få gjort rundt meg på dette rommet lenger. I mine yngre år så ommøblerte jeg mye og gjorde flere forandringer i løpet av en kortere periode på dette rommet. Mens nå har jeg slått meg mer til ro med at “sånn vil jeg ha det”.

De store endringene har gått bort med årene, og nå bruker jeg heller tid på å gjøre en forandring med små elementer og skiftninger. Jeg har jo lyst til å ha en større mulighet til å lage mitt eget preg, men da må jeg finne meg noe helt eget først. Og den tid kommer.

KVART OVER SEKS PÅ MORGEN

Jeg har alltid hatt sansen for høsten. Den tiden fra nå og utover er det noe helt spesielt ved, og ekstra spennende er det med disse solnedgangene, men også soloppganger som jeg får se ordentlig foran meg når morgenen starter tidlig nok.

Ny uke står for tur og jeg som skulle litt tidligere opp denne morgen, vil du ikke tro at jeg klarte å våkne før alarmen skulle ringe halv seks til morgen i dag? Det var vel snakk om ti minutter eller noe, men denne alarmen rakk aldri å gi lyd fra seg før jeg var klar for en ny dag.

Utenfor var det helt mørkt, men like før lyset gjorde seg synlig. Og med høsten i spill så vet man aldri hvordan dagene vil starte. Jeg fikk gjort unna de ærendene jeg var nødt til å gjøre, og plutselig var jeg på sprang gjennom de mørke gatene som ikke hadde rukket å våkne enda.

Det var da jeg tittet ut av vinduet i det riktige sekundet at morgen fikk virkelig fart på seg. Ute så jeg et lys som vekket stor interesse. Skoene ble nedtråkket og kamera ble slengt med, og så var jeg på sprang for å rekke alt i tide.

Bare se på denne himmelen her. Og det er det som er så magisk med høsten og mørketiden. Utrolig hva man rekker sånn i siste liten å få med seg før jobb, og denne soloppgangen var på sitt sterkeste kvart over seks på morgen i dag før den plutselig ble oppløst bare noen minutter etterpå.

Med andre ord en sterk flamme men kort opplevelse sånn på morgenkvisten på starten av uken. Og la oss håpe at med et så vakkert syn kommer det en flott uke. Man vet aldri helt sikkert, men det er lov å ønske seg. Jeg gleder meg i hvert fall til enda flere slike morgener.

HADDE ET MÅL FOR ØYET

Vil man noen gang oppnå følelsen av at et døgn har mange nok timer? Og hvorfor kjenner man seg utladet når man aller helst skulle vært langt over oppladet?

Vil jeg noen gang bli klok nok på alle spørsmålstegnene jeg stiller meg selv? Jeg tror ikke det. Og jeg sitter med en haug av mange som jeg prøver å grave meg gjennom. Men sånn er livet, og livet skjer. Og selv om man nærmest kan kjenne at hodet sprenger til tider, så er det også viktig å tenke på at vi bare er mennesker. Selv om det kanskje ikke er så lett bestandig.

Men nå har det gått enda en uke, og helgen godt i gang, og ikke minst halvveis over allerede. Ofte legger jeg inn små planer som jeg har lyst til å fullføre i løpet av de neste dagene, men så ender jeg fort opp med å få unna noen av dem, eller rett og slett skyve alt til siden.

Hverdagen skjer. Livet skjer. Og tiden tar man sånn som den kommer, uavhengig om det er planlagt eller ikke. Og hvis jeg ruller meg tilbake i starten av forrige uke, så ble det en sånn dag som endte i en helt annen retning enn det jeg hadde sett for meg på forhånd.

Jeg husker jeg hadde kommet hjem fra jobb, og kroppen var relativt sliten. Det eneste jeg orket var å ligge rett ut og gjøre ingenting som var fornuftig. Jeg lot tankene være fri, og jeg lå rett og slett i min egen verden og lot meg skrolle igjennom skjermen på ulike kanaler av sosiale medier.

Men så skjer det. Jeg kom over en konto der jeg prøvde å få med meg det meste av alt som var lagt ut. Noe mer interessant enn annet. Plutselig stopper blikket opp. Jeg blir liggende og stirre på noe som var delt, og før jeg visste ordet av det hadde jeg rukket å gi et lite vink, og kort tid etter fått et lite svar.

Og da var det gjort. Jeg som hadde sett for meg en rolig kveld etter en dag på jobb, endte med at jeg hastet av gårde. En ordentlig spontantur til byen ble det, for jeg ønsket meg virkelig noe som jeg så en annen hadde.

Siden jeg bare hadde et mål for øyet, ble det en veldig kjapp tur innom byen for å finne det jeg hadde sett. Med raske skritt gjennom butikken som skulle få besøk fant jeg det jeg så etter. Dette må nærmest vært den korteste byturen noen gang tror jeg, og heldigvis fikk jeg tak i riktig plagg som også fikk bli med meg hjem.

Denne jakken, og jeg angrer ikke. I en ukes tid har jeg rukket å bruke den allerede, og for en god jakke dette er. Passer ypperlig til tiden vi er inne i nå som høsten viser enda flere tegn. Og så lett og slenge på seg uansett hvor man skal.

Den er så god at jeg til og med bruker den på jobb. Og jeg som er avhengig av gode lommer – denne har dype nok lommer som man får plass til litt i. Ikke at jeg overfyller lommene mine, men jeg er avhengig av slike lommer hvor ting ikke faller ut.

Denne er i hvert fall veldig god, og holder en varm – hvis man ikke er en sånn frysepinn som meg da, som må ha et lite ekstra plagg under etter hvert når det blir litt kaldere utover høsten. Og jeg som ikke har nok jakker i skapet fra før, så har jeg det i hvert fall nå.

JEG ER KLAR FOR HELG

Kan noen fortelle meg hva som skjer? Hvorfor det skjer? Og hvorfor jeg ikke klarer å forstå, og dermed blir nesten like overrasket hver eneste gang, uansett at jeg vet det vil komme igjen og igjen?

Timene ruller og går mens dagene bare forsvinner. Og når vi nå har hoppet inn i en ny måned så har høsten vist sine tegn på at den er her. Og for en start på noen dager vi har hatt. Har jo nærmest vært deilige temperaturer på en sensommer som har vist seg denne uken, og man kan jo ikke akkurat klage på det.

Jeg har opplevd flere morgener med en vakker soloppgang, og av tidligere erfaringer med høsten så er sjansen stor for at man vil kunne oppleve mer av det. Selv om sommeren er varm og god, så skal det sies at jeg har gledet meg til høsten. For det er den som har kommet nå.

Jeg er klar for høsten, og jeg er klar for en helg. Og jeg er klar for å ta imot enda mer inspirasjon til og la fingrene springe mye mer over tastaturet. Det har kriblet flere ganger til å dele, men innholdet har ikke vært stort nok til å gjøre noe ut av. Og det er vel sånn det er å skrive. Noen ganger stopper det litt mer opp enn andre ganger. Og andre ganger bobler det nærmest over.