Jeg kjenner på kroppen at små bevegelser rører seg i både takt og i utakt. De søvnige tankene begynner å komme til livet, og det blir nærmest en kamp om å prøve og fortsette for å drømme litt mer.
Til slutt må jeg nærmest gi opp, og så var gårsdagens dag i gang. Må si den startet litt tidligere enn jeg hadde planer om, men da klokken ble fem om morgen så var det ikke noe annet valg enn å stå opp.
Man kan jo si det var noen timer til det var jobb som sto på planen, og det ble en lang morgen på å lade opp til ukens nest siste arbeidsdag. På kalender sto det 23. september – en dato som er min.
Plutselig sto jeg der med bursdagsdagen i armene. Enda et år hadde rukket å ha gått, og igjen så satt jeg der med minimalt av bursdagsfølelse. Det er rart det der hvordan den kan forsvinne for noen når man kommer litt opp i årene.
Men dagen var min, og den rullet jeg av gårde som om det skulle vært en helt vanlig torsdag. Med litt dødtid og med morgentimer hvor man nærmest ventet på å komme seg til jobb, så ble det en stor glede da man endelig kom seg innenfor dørstokken på arbeidsplassen.
Tenk å være så heldig, sier nå jeg. Jeg hadde vel så vidt rukket å hoppe av sykkelen ved ankomst da jeg fikk en følelse på litt romsteringer fra bygget jeg hadde foran meg. Og den følelsen stemte. Jeg tok tak i dørklinken akkurat sånn som jeg pleier og var på vei inn for å gjøre det jeg ellers gjør når jeg kommer på jobb.
Istedenfor spretter en innerdør plutselig opp, og jeg får flere armer slengende rundt meg, og flere rop – GRATULERER MED DAGEN, PERNILLE!
Og jeg som ikke hadde noe bursdagsfølelse. Det fikk jeg i hvert fall nå. Mange koser og klemmer fra de fantastiske barna, og tenk så store hjerter dem har når de er så små. Likevel er dem store.
Jeg kan ikke akkurat si at jeg forventet en sånn velkomst på dagen, eller i det hele tatt hadde sett det for meg. Det var visst ikke så galt å bli et år eldre, selv om jeg føler meg mye yngre enn det jeg egentlig er.
Det er fint å se at man blir satt pris på når man får være den man akkurat er, selv om det var mye mer glede og følelser over sin egen bursdag da man var yngre. At jeg nå har bikket 27 år er ingen forskjell eller store bemerkelser. Det blir nok det samme som det er hvert år – det tar tid å vende seg til et nytt tall. Men litt ut av dagen måtte man jo gjøre, og ballongene henger fortsatt.
