Å KAPRE MEG NOEN PLANTER

Høsten, den årstiden som sniker seg raskere enn man skulle tro, og tar sommeren med storm og lar den blåse sakte men sikkert bort. Men da jeg lot meg dra ut på befaring i dag tidlig fordi man måtte på jobb, da skal det sies at det var litt kjølig og litt friskere pust i kinnene.

Nå er det bare håpe på så mange og fine soldager som vi kan ønske oss denne høsten, og etter hvert vil også mange flotte og fargerike farger vises rundt oss. For er det noe jeg har gleden i om høsten så er det å se alle trærne endre seg dag for dag, med ulike fargenyanser og mønstre, og til slutt når alt løvet ligger på bakken og man kan lage store løvhauger og tukle seg inn i dem. Det må vel være litt av en barneglede.

Men nå som vi er inne i tiden vi er nå, så har jeg faktisk latt meg unne av å friske opp litt på hybelrommet mitt. Flaks for meg at jeg har så stort rom som jeg har, selv om jeg savner enda større plass. Men det får man ikke tatt tak i akkurat nå.

Med en liten befaring i helgen så klarte jeg ikke å la være og gå forbi bare en gang. Det hadde seg nemlig sånn at det ble et besøk innom en av de store plantesentrene, eller en svær butikk av grønne planter som det er.

På første runde kom jeg over noen fine orkidéer som jeg ga bort videre til noen andre. De var store og flotte, og de var så fine at jeg selv måtte tilbake neste dag for å kapre meg noen planter som jeg kunne ha også.

Fra før av hadde jeg en aldri så liten plante av samme sort, men fristelsen ble for stor til å unne seg noe større i tillegg. Så, nå har det flyttet inn to planter her hos meg, og plutselig følte man at det ble litt friskere rundt seg. Og ikke minst passet dem inn i alt det andre jeg har.

Det er litt av en høyde det er på dem, og de blomstrer godt. Flere blomster skal det også bli, da dem begge har en del knopper til overs som ikke har sprunget ut enda. Nå håper jeg bare at dem holder seg så fine lenge, og disse plantene er i grunn ganske enkle å ta hånd om. Blomstring, det skal jeg i hvert fall få til.

TIDEN SPINNER NOK ALTFOR FORT

Hver eneste morgen av de utpekte dagene så er jeg vant til å måtte stå opp ekstra tidlig, ta for meg en lat morgen og gjøre et godt stykke arbeid med jobb. Jammen godt det ikke er sånn i helgene, og plutselig satt vi her med et par fridager igjen.

For nå har man jammen klart det enda en gang også. Vi har spinnet oss i ukens siste sluttspurt, hvor skuldrene kan senke seg litt ekstra ned, man kan gjøre hva man måtte føle for, og ikke minst å lade opp til en ny uke som står for tur. For med meg som sikkert mange andre – sånn som med ukedagene så flyr helgen minst like fort unna den også.

Jeg legger også merke til at jeg ikke har stort å meddele for tiden, men kan jo fortelle at alt bare er bra om dagen. Jeg har sittet ofte i flere dager og hatt lyst til å binde sammen noen ord, men hvilke ord jeg skulle leke med har vært et problem for meg.

Tiden spinner nok altfor fort for meg til at jeg klarer å finne motivasjonen, eller et innhold å kunne skrible ned. Jeg føler omtrent ikke at det finnes noe annet enn mandager og fredagen, morgener og kvelder. Alt annet i mellom blir nærmest glemt, eller helt borte.

Kanskje føles det litt som å være en edderkopp her også, hvor man bare spinner og spinner videre, men ikke helt klarer å ta det ekstra store pusterommet og virkelig tenke over hva man egentlig tenker noen ganger. Eller, jeg tenker i og for seg veldig mye. Men om det er så spennende å dele er en annen ting.

Nå skal jeg i hvert fall unne meg helgen som er her. Hva jeg skal gjøre, eller hva jeg skal finne på har jeg ikke helt avklart med meg selv. Det blir nok en helg uten planer, så får man se hva tiden fylles med. God helg, og spinn deg videre på en spennende vei du også.

HELG BLIR DET UANSETT

Sol og varme, og sommeren har latt seg blomstre denne dagen også. Hvem skulle tro at det var en sånn dag vi skulle få, når det sent på kvelden før lot seg lage en stor fest over himmelen som lyste opp landskapet.

Uheldigvis var det ikke full fest rundt her i dette distriktet, og jeg som har både håpet og gledet meg vilt til å få besøk av et heftig tordenvær igjen. Østfold var nok mest heldig der. Men tiden for sånt uvær er vi allerede inne i, så ønske er stort for at det snart kommer hit også.

Selv med en liten sår tåre trille nedover på innsiden av kinnet, så skal man ikke klage over denne fredagen som har vært her, og som snart renner ut om bare noen timer. Halvveis ut i måned, hvor dagene flyr, og vi har fått lov til å nyte atter en dag med sol, varme og sommerstemning.

En veldig fin avslutning på jobbuken, og plutselig satt vi her med helgen foran oss, igjen. Som alle andre helger så skal også disse fridagene nytes så langt det lar seg gjøre. Hva dem skal utfylles med har jeg ingen store anelse om enda. Men litt blir det i hvert fall å finne på.

Helg blir det uansett, selv om den vil fly like fort som alle disse såpeboblene gjør. Så blir det spennende å se rett før en ny uke starter, hva jeg har klart å fylle helgen min med. Kanskje har du noen spennende og artige planer for helgen din som du har lyst til å dele? Med andre ord – riktig god helg!

VI MÅ IKKE GLEMME

Tusen tanker i hodet, men alt for få lar seg lure ut til å møte verden. Jeg har kommet meg hjem fra enda en dag på jobb, en dag som har vært fin sånn som mange av de andre. Hverdagen går som oftest i de faste rutinene, og nå som vi nettopp har vært igjennom en liten ferie så kan det også være litt tungt å komme tilbake til det kjente og kjære faste.

Jeg har ingen problemer sånn sett, men likevel kan man merke at skuldrene er litt ekstra tunge, og energien kanskje ikke er like høyt oppe sånn nå i starten. Og jeg kjenner det etter noen dager på arbeid, at noen kvelder kan være tyngre enn andre.

Men sånn er det nok for de fleste, og jeg er med andre ord ikke alene om å flette meg inn i rutinene igjen. Eller, ukens oppsett har jeg full kontroll over, det er vel det at energien blir litt fortere tom etter at den har vært på hvil i løpet av sommeren.

La oss kanskje se litt nærmere på denne edderkoppen her som hang ute hos meg her en kveld i helgen. Den var nokså stor, men ikke en av de største. Med sine lange bein sto den der i det svære edderkoppnettet som den hadde spinnet seg mellom noen trestolper, og jeg klarte ikke la være og få dokumentert noen portretter av den.

Nå i disse tider i oppstarten av et nytt barnehageår så kan man kanskje føle seg litt som en eller annen edderkopp. Om den er stor eller liten har ikke så mye å si, for man føler at man like gjerne skulle strukket seg til både det ene eller andre hjørnet hvor aktiviteten befinner seg, uansett hvor høyt over bakken man ser ned.

Og det er ikke bare disse krypene med åtte bein som spinner rundt for tiden. Jeg føler at jeg gjør det litt selv også. En kabal skal bli lagt. Både gamle og nye relasjoner skal tas frem for å bygge opp og videre frem.

Man må passe litt på alt, og noen ganger kan man kanskje føle seg litt for overbeskyttet. Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette, og jeg har nok mye mer jeg sitter på som jeg gjerne skulle ha oset ut av meg, men som ligger gjemt bak lure kriker og kroker.

Men nå som vi er inne i denne tiden, både med ny start både her og der når det kommer til jobb og andre rutiner rundt barn og oss selv, så må vi huske på at vi ikke spinner oss så fort bort. Vi må ikke glemme at vi har en jobb å gjøre, sammen.

Samfunnet rundt oss er i ferd med å blusse opp igjen av denne ufyselige og onde sirkelen som kom til oss og startet tidligere i år. Vi må passe på, både oss selv og de rundt oss. Jobbe sammen i samfunnet, og ikke mot hverandre. For sammen skal vi klare dette, og vi skal kunne klare og ta knekken på viruset og være flinke sammen. Akkurat sånn som edderkoppen i edderkoppnettet sitt – vi må bygge oss linjer som fører oss til et mål som lar oss holde både det rundt oss, men også oss selv som et stort og sterkt team.

HVORFOR SKAL DET VÆRE SÅ VANSKELIG?

Og der kunne vi stille oss det spørrende spørsmålet, og igjen så lurer jeg på hvor ukene ble av. For nå har vi klart å surre oss over til en ny liten serie, og det blir spennende å se hvordan disse episodene nå i august blir. Har til og med rukket å komme i havn med noen dager her allerede, så det er bare å henge på.

I det siste har jeg følt at det har vært mange forskjellige tanker som har svirret rundt meg, men som ikke har klart å finne veien ut. Det har vært om både det ene og det andre, dagdrømming og nattdrømmer.

Jeg har følt at det har stått litt stille. At jeg ikke har funnet de riktige ordene som kunne hjelpe å binde sammen flere setninger. Som ikke har vært med å skape avsnitt til en handling av tekst. Det har rett og slett stått litt stille, men nå har en tanke blusset opp, og jeg sitter her og tenker – hvorfor skal det være så vanskelig?

Jeg har nå vært en person av en sjåfør som har sittet lovlig alene bak rattet i snart syv år. Tenk at også disse årene har gått så fort som dem har gjort. Jeg har flere år med erfaring, og man blir vel aldri helt utlært med det første.

Likevel sitter jeg her i dag og irriterer meg litt for mye, og kan ikke helt skjønne at små og enkle tankeganger skal være så vanskelig å gjennomføre. La oss ta for oss det jeg irriterer meg mest med i trafikken – de hersens blinklysene og farten.

Det finnes en god del som klarer fint å håndtere dette ute på veiene, men jeg kan fortsatt sitte der som et stort spørsmålstegn og lure fælt på hva som går igjennom hodene til de som gir helt blaffen.

For hvor vanskelig skal det være å lette et par fingre bort fra rattet på venstrehånden, for så å vise tegn om du skal til høyre eller venstre? Jeg trodde dette var en av mange trafikkregler, og at dette var noe som var til hjelp for å slippe unna misforståelser og andre ulemper på veiene.

Men kanskje har jeg gått glipp av noe? At bilister nå har blitt så sløve på dette, det drar litt i feil tråder hos meg. Et blinklys skal brukes i alle anledninger hvor du skal svinge, sånn at både andre bilister og turgåere etc. skal kunne handle sin rute deretter. For regler har man ikke bare i teorien, de skal brukes i praksis.

Over alt hvor du drar på en bil hvor det er andre tilstede, så må du vise tegn. Og igjen – hvor vanskelig skal det være? Og igjen når vi er inne på dette temaet om kjøretøy, hvor vanskelig skal det være med denne farten?

Jeg har vel ikke tall på det her heller over hvor mange ganger jeg har irritert meg over bilister som ikke klarer å kjøre ordentlig når de ferdes frem og tilbake, hit og dit. Da jeg ble opplært til å kjøre bil selv, så fikk jeg grundig kursing og gjennomgang i hvordan denne bilverden fungerte. Ja, alle kan gjøre feil. Men når så mange gjør “feil” samtidig, opptil flere ganger og kanskje hele tiden, da begynner jeg å lure litt.

For hvordan leser man egentlig skilt? Og hvordan skal man tolke de runde hvite skiltene langs veien, som har en rød ring rundt seg med et stort svart tall i midten? Jeg utpeker ingen, og det er absolutt ikke alle som bruker denne teorien når de selv sitter bak rattet. Men også her igjen – hvor vanskelig skal det være?

Tilbake til da jeg lærte å håndtere og kjøre bil, så hørte jeg at man skulle fort opp i fart når man kom ut på veien eller ut av rundkjøringer og andre kryss. Ja, selvfølgelig må man lese situasjonen og det som er rundt. Men når du kjører på en lang og åpen strekning hvor du fint kan kjøre så fort som 80 km/t, da trenger du ikke å holde en fart på 60-70 km/t, eller bruke litt for mange hundremetere før du er i farten du skal ligge. Istedenfor å irritere alle bak deg, så skal du kunne akselere fort opp i fart, for det har jeg også lær, og jeg bruker det flittig.

På sånne veier kan det også hende at det ikke står noe fartskilt, eller at det dukker opp et såkalt skilt hvor fartgrensen er opphøyd. Og hvor vanskelig skal det være å tolke slike veier? Tydeligvis er det fortsatt en del som ikke helt skjønner bæret, og igjen så blir jeg alltid irritert når jeg havner bak sånne fartsinkere.