Måned: juni 2019

Alt føles på en eller annen måte litt rart. De siste ukene har blitt brukt til å gjøre en jobb som man ellers ikke pleier i løpet av året. Jeg vil vel si det kom litt brått på, selv om jeg har vært gjennom denne prosessen flere ganger før. Likevel klarer jeg ikke å vende meg til det.

Jeg syns ikke det er lenge siden vi startet et helt nytt år. Et spennende år hadde jeg foran meg, et år som jeg nå kan fortelle at det har vært helt fantastisk. Det at jeg har fått lov til å bli kjent med så mange flotte og kloke barn er noe jeg kommer til å gjemme i minneboken.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Og denne boken er ikke akkurat liten. Jeg har tidligere skrevet om flere navn jeg har fått ved å jobbe i barnehage, og jeg har ikke bare blitt kalt Pernille. Både Widerøe og Lille har blitt brukt av barn, og et av navnene jeg kommer til å savne mest er når et par barn roper Kakadille.

Åh, jeg kommer virkelig til å savne det sistnevnte. Hver morgen når jeg har kommet på jobb, og senest siste dagen i går, så har disse barna kommet løpende til meg å ropt Kakadille. Jeg har fått den herlige velkomsten mange ganger, og det er helt fantastisk å bli møtt på denne måten når jeg starter dagen. Og flere barn har kommet bort og sagt hei.

Men jeg kommer ikke bare til å savne det. Jeg kommer til å lengte etter veldig mye. Skal jeg være ærlig så har jeg aldri rukket å avslutte dette barnehageåret. Det har ikke gått opp for meg at jeg nå har lukket et stor port til et svær kapittel. Ordet sommerferie finnes ikke hos meg. Ikke enda.

Mange tanker, minner og stemmer surrer rundt i hodet på meg akkurat nå. Lyder og bilder som har satt spor. Mange gode minner jeg har fått lov til å skape sammen med både små og store. De sitter godt, og det kommer de til å gjøre lenge.

Det er også veldig rart at jeg nå har måtte slippe taket på de eldste barna. Dem som har vært de små barnas store forbilder mange av dem, og som de yngste har sett opp til. Jeg har jo gitt slipp på mange skolestartere tidligere, men det gjør like vondt hvert eneste år, selv om det ikke syns like godt nok på utsiden.

Det er litt som om hodet spinner rundt seg selv. Den vet ikke helt hva den skal tenke eller gjøre. Det hele kom på en måte så brått, å ta farvel med mange, selv om man har visst om det alt for lenge. Alle barn slutter jo i barnehagen etter maks fem år, men likevel er det vanskelig å være godt nok forberedt på det.

En ting som jeg ikke var forberedt på i det hele tatt, men som samtidig ga meg en vekker, det var når et barn kom bort til meg da hun ble hentet. En fantastisk og flott jente som jeg gjerne skulle blitt bedre kjent med. Jeg hadde ikke dette barnet på min avdeling, så jeg hadde ikke klart å knytte like stort bånd som det jeg hadde med de som jeg jobbet tett innpå hele tiden.

Men, man har sine relasjoner med barn på andre avdelinger også, og da dette barnet hadde sin aller siste dag i barnehagen i går gikk hun å klemte på alle vennene sine. Det var koselig å se, men det som på en måte overrasket meg litt, eller som jeg ikke hadde sett for meg i det hele tatt, det var at dette barnet slang seg rundt halsen min også. For å si ha ha det.

En god klem ble vekslet. En klem jeg ikke hadde sett komme, men som jeg samtidig satte utrolig stor pris på. Det tyder bare på at barn ser den gode jobben vi voksne gjør, selv om man ikke ser alt selv. Og akkurat dette gjorde godt.

I det hele og alt syns jeg denne dagen var litt merkelig. Merkelig på en god måte, men en dag som jeg visste ville komme men som jeg ikke var klar for at plutselig var her. Tenk det – et kapittel har nå blitt låst, og det neste som venter nå er flere uker med sommerferie.

Ferie? Hvor ble av all denne tiden vi hadde? Hvor forsvant alle de fantastiske månedene vi har hatt? Det er alltid litt fælt å avslutte et år, selv om man er veldig klar for litt ekstra langfri også. Men ferie allerede nå?

Jeg har heldigvis ikke noe i mot ferie og fridager. Men i år som i fjor så skal jeg nyte ukene til det fulle og hele. Håpe på en skikkelig sommer med solrik himmel og varmt i været. For er det noe jeg har lært så er det at når man hører ordet ferie så flyr dem fryktelig fort.

Endelig var det min tur til å avslutte dagen, pakke sammen sakene mine og komme meg hjemover. Nå var det tid for helg. Det å kunne ta seg en liten pust i bakken etter en flott uke var noe jeg så frem til.

Som oftest blir det bare å ramle rett ned når jeg komme hjem fra jobbedagene. Men i går var ikke en sånn dag. Jeg rakk så vidt å la pulsen senke seg, og før jeg visste ordet av det var man på vei innover mot Oslo.

Men så langt inn som til Oslo ble det ikke denne gangen. For stoppestedet denne fredagskvelden ble på Slependen, på det store stedet man kan se på så utrolig mye – nemlig IKEA. Her skulle jeg bruke tiden min denne fredagskvelden rett etter jobb, og det var ingen dum idé.

Innover alene dro jeg riktig nok ikke, men fikk trasket rundt med en liten del av familien ettersom vi hadde noen små ærender som skulle gjøres. Det var heller ikke så veldig mye trafikk der denne kvelden, men det var likevel litt folk som hadde samme planer som oss.

Det er ingen hemmelighet at dette er et sted jeg liker å gå rundt og se på alt som finnes der. Det er jo så stort, mye større enn det kjedelige kjøpesenteret vi har her i byen, selv om det ikke er helt det samme. Jeg kunne helt sikkert klart å gå flere runder også, og både sett og tatt på alt jeg gikk forbi.

Jeg kunne fint klart å ta med meg nesten alt som er der hjem, om jeg så hadde hatt plass til det. Men det var spesielt en ting jeg var ute etter. Noe til meg selv, noe som jeg kunne unne meg denne fredagen.

Som bildene taler så kom jeg derfor ikke tomhendt hjem fra det svære stedet som IKEA har boltret seg utover. Og det jeg var på utkikk etter var et nytt nattbord som jeg kunne ha gleden av. Men, så fant jeg heller ikke det perfekte nattbordet som jeg så for meg. Det var ingen som falt i smak. Ikke før jeg kom over et annet møbel som også kunne egne seg ved å ha ved siden av sengen min.

Vi var vel hjemme nærmere halv ti på kvelden, men det stoppet ikke meg i å starte rett på monteringen. Jeg hadde hatt en lang dag på jobb, og rett avgårde etterpå for å traske noen timer. Så egentlig var jeg rimelig sliten. Men det klødde så fælt i fingrene, og dermed ble resten av fredagskvelden min brukt til å skru.

Så nå er det nye møbelet skrudd opp og blitt satt på plass, og jeg er ganske fornøyd om jeg skal si det selv. Problemet er bare at jeg skulle ønske at jeg hadde mye større plass. Å ha et rom på fjorten kvadratmeter begynner å bli i det minste laget når jeg eier så mye. Men det skal jo sies at jeg trives veldig godt her for det. En dag, en vakker dag der fremme, så kan jeg glede meg til neste steg.

At jeg skal overleve klarer jeg nok frem til det, og at jeg har klart å innrede et rom som er ganske lyst, samtidig som det har noen små mørke detaljer, det er jeg fornøyd med. Og her er den nye hyllebenken min, som også er nattbordet mitt. Egentlig er det en TV-benk, men det som er så bra er at den kan brukes til så mye annet også.

Men å komme hjem fra IKEA med bare denne benken kunne jeg jo ikke. For når man kommer over andre fristelser som man bare ikke klarer å gå forbi, så måtte jeg jo ha med meg et par slike stålamper også. Syns de var så fine, også kunne jeg bruke dem til å gi en annen lysstemning i rommet. For taklampen og et par små andre lamper jeg har gir jo ikke samme effekt. Så litt variasjon er fint. Men så kjøpte jeg dem først og fremst fordi jeg syns dem var veldig fine.

Fortsatt så føler jeg at det er et eller annet som mangler rundt meg. En eller annen detalj eller endring jeg trenger for at rommet skal bli akkurat sånn som jeg ønsker. Jeg vet enda ikke helt hva det er, men kanskje finner jeg ut av det etter hvert. Men at det er kommet inn noe nytt, det liker jeg.

Det er ingen hemmelighet at jeg nå har begynt å telle ned dager til ferie. Ikke sånn telle ned som en gjør når man virkelig gleder seg til noe, men litt sånn i smug at man vet litt hva som står i vente. Frem til da skal jeg kose meg hver eneste dag jeg har igjen med alle de flotte barna, og litt ekstra med de som nå slutter.

Jeg husker så godt som for et år tilbake. Jeg jobbet riktig nok ikke med de eldste som da skulle begynne på skolen. Likevel var det rart at en gruppe skulle vandre veien videre, samtidig som en måtte avslutte et fantastisk prosjekt vi hadde hatt og ta i mot litt forandringer som sto foran oss.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Hvert år er det alltid litt trist å ta farvel med de aller eldste i barnehagen, og i ettermiddag var det duket for årets sommerfest med alle de fantastiske yngre og eldre sjelene som en har fått lov til å følge dette året.

Det at jeg nå skulle få oppleve en sommeravslutning i en helt ny barnehage og jobb var på en måte litt annerledes. Delvis samme innhold som jeg har vært med på tidligere, men likevel fikk jeg et litt annet inntrykk.

I anledningen til denne dagen tok jeg derfor frem et av de nye plaggene jeg har gått til innkjøp av den siste uken, det som skulle bli årets antrekk til avslutningen. Sommerværet er jo delvis her med bra tegn, selv om jeg gjerne skulle hatt enda mer av det. Men i dag var det så god temperatur at det var behagelig å gå rundt i denne overalen fra Lindex, som du også kan finne her om det er av interesse.

For aller første gang på så lenge jeg kan huske, så tok jeg altså meg tid til å danne en finere flette for dagen. Håret gjør jeg egentlig ganske lite med i hverdagen, samt helgene også. Til morgen i dag tok jeg derfor et tak og danderte alle hårstråene sammen til denne fletten, og jeg brukte å lage den gjennom hele sommeren omtrent for et par år tilbake.

Det er jo så enkelt å lage dem, selv om det kanskje kan ta et par minutter ekstra om morgen. Men kommer det enda mer sommervarme nå så er slike fletter ypperlig å gå med for å gi lettere veier for at vinden kan kjøle litt ned opp i topplokket.

Men skal jeg komme med en konklusjon for dagen midt i uka, så har det gått veldig fint, og humøret har vært oppe. Jeg har også klart å være litt ekstra fornuftig med å få unna litt oppgaver jeg har hatt, og gleder meg også til denne oppgaven min er i mål. Kanskje kommer det en liten smakebit av den etter hvert?

Til slutt vil jeg komme med at dagen startet med sol og fint vær. Men fra den siste lille delen av ettermiddagen og denne kvelden, så har det vært litt vått, grått og overskyet. Ikke akkurat den mest happystemningen, så en kan trøste seg med at det snart er helg. Nyt kvelden – snart er det også ferie!

Lørdagen midt i juni. En dag som jeg ikke helt vet hvor jeg skal begynne, eller hvor mye jeg skal dele. For det er vel ikke alt som er like spennende og viktig å få frem. Men la oss ta for oss et lite glimt av denne dagen.

Her har både timene, minuttene og de selve sekundene blitt brukt flittig og godt. Det har gått i ett, og jeg har fartet rundt i hele dag. Med andre ord så har det skjedd en del, og det er godt med sånne dager også.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

I tillegg til at det har skjedd noe hele tiden, så har denne dagen også vært årets varmeste dag så langt. Godt over tjue grader har det vært, og nærmest opp mot tredve. Det var i hvert fall ikke langt unna.

Solen har stått på fra morgen og helt til den forsvant, og soldagen ble blant annet brukt på å hive seg på det store sommerprosjektet mitt. Ja, for nå har jeg endelig kommet i gang med det jeg har hatt store ønsker om å gjøre hver sommer de siste årene, men som jeg aldri har klart å starte på.

Endelig fikk jeg dette redskapet i hus, en ljå. Et ordentlig og godt nok redskap som jeg kan bruke til det jeg har hatt lyst til å gjøre lenge. Et område som i grunn og bunn har irritert meg, og de siste årene har det bare blitt mindre av arbeidet.

For det har seg sånn at tomten vår ligger kant i kant med en skog. Riktig nok ikke store skogen, men stor nok til at det virker veldig mye. Og nå har det igjengrodd i overkanten mye. For noen år tilbake kappet jeg ned store mengder av buskkasser, og det var lettere for solen å holde seg synlig en del lenger. Men ikke nå mer.

Bare se på dette her. Det skal sies at det er fint når det er grønt. Men når det blir såpass kompakt og tett, da må noe gjøres. Og den jobben har jeg nå tatt tak i, og gleden over å se forandringen på veien er stor.

Flere slag mot det alt for høye gresskrattet ble slått. Den følelsen av å kappe gresset ned var godt. Og når man i tillegg ser en så stor forandring ved å gjøre noe så lite gir det ekstra motivasjon til å fullføre.

Skråningen har et ganske stort området, så det er mye jobb som står foran. Men heldigvis var motet skikkelig på plass i dag, så nå er mye kappet ned. Merker at jeg gleder meg til å se sluttresultatet, og håper også at hagen vil virke litt større enn det den er. Det er ingen tvil om at jeg er ganske lei bakken med masse unødvendig ugress, og den er heller ikke nyttig til noe stort, annet enn å fange stålormer.

Ute på en tur med et delvis mål trasket jeg mine føtter langs veien. Ute var det ganske rolig, og høyt der opp skinte solen. Den varmet også, men de små dragene fra vinden senket temperaturen litt. Men til tross for at vi er midt i juni nesten, så skal en ikke klage. Det kunne vært så mye verre.

En mandag med fri er heller ikke å klage på, men likevel var jeg delvis tidlig oppe. Brukte hele formiddagen min for meg selv, helt frem til jeg fant ut at jeg ikke kunne fortsette sånn, og valgte heller å gjøre en liten vending på dagen.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Jeg måtte ut. Jeg måtte finne på noe, og det er jeg så dårlig på ellers. Men endelig fikk jeg humpet meg avgårde, med kamera slengende i labben. For hvem vet – det kunne jo hende jeg fant noe spennende å dokumentere og gi varig liv og minne.

Siden Tønsberg by er så liten som den er i forhold til mange andre byer, så er den beriket med mange fine plasser og steder som en kan oppleve. Turen min gikk til fots, til en stor skog oppe på et høyt fjell. Eller høyt og høyt, det finnes jo høyere fjell enn dette her.

I så fall spaserte jeg målrettet mot Frodeåsen. Der er det jo mange stier å kunne tusle rundt på, og for ikke å snakke om den fantastiske utsikten en har derfra. Men der jeg valser bortover alene, så er det riktig nok ikke alle plasser jeg liker eller trives på.

Jeg vet ikke hvorfor, men jeg liker meg ganske godt i en krok eller på en plass hvor jeg er helt alene – som oftest. Ikke misforstå, det kan være andre mennesker rundt meg. Men i noen situasjoner og tilfeller kan det bare føles litt mye noen ganger, i hvert fall når jeg er på tur med meg selv.

Med de meterne jeg tråkket meg videre så finner jeg til slutt en utsiktsplass hvor det er fredelig og stille. Jeg planter meg ned på benken som befinner seg der, og nyter utsikten jeg har foran og rundt meg. Vi er egentlig ganske heldig med byen vår, Tønsberg, når vi kan sette oss ned og tenke over hvilke muligheter vi har.

Men på benken jeg boltret meg ved så nyter jeg det jeg kan se, og ganske fort finner jeg ut at jeg ikke er alene der. Riktig nok ingen mennesker i utsiktskroken, men heller noen små flyvende og fascinerende insekter. Sommerfugler. Både to og tre og fire, og de flyr intens rundt på fjellet mellom de søte gule blomstene.

Jeg kan ikke noe annet enn å snike meg forsiktig innpå dem, for så å vende objektivsnuten mot deres fantastiske skapning. Flere knips blir tatt, og flere fort etter hverandre i håp om å få noen gode bilder, men også kanskje noen blinkskudd. For er det noe som er sikkert, så er det at dem kan fly fort avgårde igjen å finne seg en annen blomst.

Men det er ikke bare sommerfuglene jeg var opptatt av. Det var faktisk veldig behagelig og rolig og bare kunne nyte naturen i fred og ro. La vinden blafre gjennom håret, la solen skinne på deg og bare lytte til verden av det som fantes rundt. Susende biler langt der nede på veien. Litt fugleskrik og fuglesang. Og ikke for å glemme denne vinden. Den blåste delvis godt, men var heldigvis ikke i veien for meg.

Jeg ble sittende på den søte lille benken ganske lenge. Jeg koblet på en måte helt ut. Alle tanker ble satt på vent, og alt annet man gleder seg til, og kanskje annet man heller ikke vil ha noe med, kunne jeg bare slippet taket på og bare nyte livet her og nå. Det var stille, fredfullt og helt fantastisk!

Da jeg tittet ut av vinduet i dag tidlig, og som jeg gjør som en liten vane hver dag, lot jeg meg undre litt over hvordan været kunne bli. Der og da var det ganske så flott, men likevel dro jeg på meg langbukse da det på forhånd var varslet nokså dårlig vær.

En del nedbør var meldt, og det var også sikkerhetsvarslet med fare for torden, og kanskje litt for høy hastighet på storm. Og det skal sies at det stemte ganske godt, for plutselig åpnet himmelen seg, og i det neste sekundet bøttet det ned mens jeg var på jobb.

En kraftig skur høljet rett over oss, og ikke så lenge etterpå kom det noen skrall høyt der oppe i skyene. En indre klump begynte å vokse, for er det noe jeg liker veldig godt så er det skikkelig uvær. Og det håpet jeg på.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Men ut ifra mine tanker gikk det overraskende fort over. Skulle det komme flere lyder av at noen slo hardhendt på tromma? Det var jo mange mørke, men også ganske kule skyer rundt oss, og i den ene enden var det fascinerende mørkt av det lille jeg så.

Mer enn det ble det nok ikke. Istedenfor økte temperaturen veldig mye, og i den tiden angret jeg på at langbuksene var på. Klamt ble det også, og det kom et litt trykkende trykk som ville presse seg på. Det kjentes i hvert fall sånn ut.

Godt over tjue grader viste det seg å være, og jeg håper det kan fortsette sånn, bare med ordentlig sommertemperaturer hvor det ikke blir så trykkende og klamt.

Så kom den tidlige kvelden hvor tiden akkurat hadde bikket over fra ettermiddag til kveld. I mine stille tanker helt for meg selv kan jeg høre noen stemmer ute. Noen små faresignaler kom frem, og før jeg visste ordet av det sto øynene sperret opp for det vi fikk se.

For ute svirret det en utrolig svær flokk av virvlene dyr i mine øyne. Og skal jeg lette litt på lokket så har jeg aldri i mitt tjuefire år lange liv sett noe sånt. Jeg har forsåvidt sett det på dokumentarer og filmer, men aldri med det klarsynte synet sånn i virkeligheten.

Du har nok hørt summingen av en enslig liten flue eller veps. Da må man gå helt innpå for å få noe inntrykk av lyden. Men i kveld kunne jeg stå noen meter på avstand å høre et helt kor. For i et ganske stort området rett over hekken i naboens hage fløy det et hav fullt av bier.

Jeg hadde jo så vidt sett på nettet tidligere at det var funnet noen insekter som var på størrelse med en fyrstikk, og fikk vel så vidt lest om det uten at jeg husker noe stort av det egentlig. Men at sjansen for å kanskje oppleve noen av disse små flyvende dyrene, det var ikke helt umulig.

Plutselig sto en hage i full storm. En storm av stikkende insekter. Såkalte bier. De fløy frem og tilbake, rundt om hverandre. På akkurat den samme plassen. Hvor fascinerende er vel ikke det å oppleve? Jeg kunne selvsagt ikke gjøre noe annet enn å vrenge frem kamera, og før jeg visste ordet av det så var det hele dokumentert, i bilder.

Her var det ikke snakk om et par eller ti. Riktig nok er det ikke særlig kult å ha dem så tett innpå seg, men fy så fascinerende det er. Et stort bisverm hadde plantet seg godt i midten, i tillegg til alle de tusener som suste rundt for å passe på.

Nå er dem heldigvis borte, og vinduene kan lukkes opp igjen. Vi fikk noen på besøk vi også, men dem fikk jeg jaget pent ut igjen. Noen insekter og kryp er det spennende å studere nøyere. Men å være tett innpå en stå stor sverm er ikke noe jeg akkurat ønsker. Hadde helt sikkert gått fint med riktig antrekk, men det får en ta siden når man ønsker å benytte seg av den sjansen.

For det aller første – nok en gang har vi tatt et steg videre, hvor det bare har vært et lite musehopp som har kjentes ut som flere meter med elefantskritt. Ja, for mai har allerede takket for seg, og videre har vi kommet oss inn i den sjette måneden, juni. Og vi er dermed halvveis inn i året.

Men for det andre – hvor ble av langhelgen som nettopp var i gang? Den forsvant visst like fort som den kom, men heldigvis er vi ikke langt unna før det venter en ny liten langhelg på oss. Det er utrolig hvor mye en setter pris på disse røde dagene sånn innerst inne når man ellers står midt oppi en hektisk hverdag.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Uansett skal det blir godt, men først må vi stå på fullt ut og komme oss gjennom en hel arbeidsuke før vi kan ta gleden i den. Uken er allerede i gang, og med et varsel som jeg ikke hadde fått så endte det opp med å starte uken med problemer.

Det hele startet vel i går kveld da jeg slettes ikke fikk sove. Jeg lå i over en time på overtid og vrengte meg frem og tilbake. Jeg fant ikke roen i kroppen, og jeg fant heller ikke ut hvordan jeg skulle ligge godt. Av alle ting så skulle absolutt alle tankene bare pøse ut på en gang, og jeg var vel igjennom omtrent alt jeg hadde og tenke på.

Heldigvis fikk jeg meg litt søvn, men en del mindre av det jeg trengte. Det fikk jeg kjenne da alarmene ringte til morgen i dag, og jeg ikke hadde noe annet valg enn å møte de samme rutinene jeg måtte ta fatt på som jeg ellers gjør.

Ut på livets landevei, med solbrillene plantet godt over de alt for trøtte øynene, var det bare å komme seg på jobb. En har vel ikke stort annet å gripe fatt i, og jeg ville jo ikke bruke en sykedag til å være hjemme bare fordi jeg hadde sovet dårlig gjennom natten. Jeg ville jo ikke ødelegge det fine mønsteret mitt hvor jeg ikke har vært borte fra jobben en eneste dag dette året. Og det skal jeg klare og holde ut med de siste ukene også.

Men tilbake der jeg tråkket avgårde langs veien på sykkelen min. Min faste rute fulgte jeg, og forsiktig langs veiene rullet jeg fremover. Jeg har jo som vane at jeg setter av litt ekstra tid enn det jeg bruker når jeg skal til jobb, sånn at jeg slipper å pese meg avgårde hver dag. I grunn ganske deilig, men ikke fullt så fint da det plutselig sa stopp.

For på veien var det et eller annet som skjedde. Heldigvis ikke med meg, men med sykkelen. Plutselig var det som om styret låste seg. Jeg trillet fortsatt, men måtte brått stoppe da jeg ikke fikk til å svinge verken den ene eller andre veien.

Hva skjedde nå? Hvorfor skjedde det? Og jeg fikk heller ikke problemene til å løse seg. Så da var det bare å kjøre stille og rolig i håp om at det ikke forverret seg. For det var så ille at når jeg så vidt prøvde å vende om styret, så laget den en merkelig lyd. Samtidig var det ganske tungt å vende om også.

Vel hjemme fra jobb hadde jeg ikke stort annet å gjøre. Jeg måtte komme meg avgårde. Sykkelen er jeg jo på en måte avhengig av, da det går en del fortere og komme seg til og fra jobb med den. Det har vært, og er fortsatt, en landeveissykkel jeg er veldig fornøyd med. Har hatt glede av den i to år nå, og flere skal det bli.

Problemene måtte fikses, for jeg ville ikke plundre eller gjøre skadene større ved å prøve selv. Ikke på den biten i hvert fall. Tilbake etter to år vendte jeg snuten innom butikken jeg kjøpte den, hvor jeg ikke hadde vært siden på de to årene da jeg fant den perfekte sykkelen til mitt bruk.

Det første jeg legger merke til er at jeg blir møtt av den samme personen som jeg kjøpte sykkelen av. Den gangen var jeg veldig fornøyd med handelen, og i dag var jeg like fornøyd med hjelpen jeg fikk. I grunn veldig hyggelig mennesker som jobber på Birk Sport her i byen, selv om jeg har vært innom der såpass sjelden.

Med et smil om munnen leverer jeg fra meg skadeproduktet, og ikke lang tid etterpå skulle det hele være fikset. Det skal sies at jeg klarer og fikse mye selv, men noe er det godt å få hjelp til å fikses av fagpersoner som virkelig kan det de driver med.

Så skulle du har problemer med din sykkel, samtidig som du er i nærheten – ta turen innom Birk Sport i Tønsberg. De fikser det aller meste som de har peiling på! Nå kan jeg fortsette og cruise videre frem og tilbake, og alt var visst i skjønneste orden med sykkelen. Var bare en liten justering på den som må fikses. Men det fortalte jeg dem – at det klarer jeg selv.