For det aller første – nok en gang har vi tatt et steg videre, hvor det bare har vært et lite musehopp som har kjentes ut som flere meter med elefantskritt. Ja, for mai har allerede takket for seg, og videre har vi kommet oss inn i den sjette måneden, juni. Og vi er dermed halvveis inn i året.
Men for det andre – hvor ble av langhelgen som nettopp var i gang? Den forsvant visst like fort som den kom, men heldigvis er vi ikke langt unna før det venter en ny liten langhelg på oss. Det er utrolig hvor mye en setter pris på disse røde dagene sånn innerst inne når man ellers står midt oppi en hektisk hverdag.
Uansett skal det blir godt, men først må vi stå på fullt ut og komme oss gjennom en hel arbeidsuke før vi kan ta gleden i den. Uken er allerede i gang, og med et varsel som jeg ikke hadde fått så endte det opp med å starte uken med problemer.
Det hele startet vel i går kveld da jeg slettes ikke fikk sove. Jeg lå i over en time på overtid og vrengte meg frem og tilbake. Jeg fant ikke roen i kroppen, og jeg fant heller ikke ut hvordan jeg skulle ligge godt. Av alle ting så skulle absolutt alle tankene bare pøse ut på en gang, og jeg var vel igjennom omtrent alt jeg hadde og tenke på.
Heldigvis fikk jeg meg litt søvn, men en del mindre av det jeg trengte. Det fikk jeg kjenne da alarmene ringte til morgen i dag, og jeg ikke hadde noe annet valg enn å møte de samme rutinene jeg måtte ta fatt på som jeg ellers gjør.
Ut på livets landevei, med solbrillene plantet godt over de alt for trøtte øynene, var det bare å komme seg på jobb. En har vel ikke stort annet å gripe fatt i, og jeg ville jo ikke bruke en sykedag til å være hjemme bare fordi jeg hadde sovet dårlig gjennom natten. Jeg ville jo ikke ødelegge det fine mønsteret mitt hvor jeg ikke har vært borte fra jobben en eneste dag dette året. Og det skal jeg klare og holde ut med de siste ukene også.
Men tilbake der jeg tråkket avgårde langs veien på sykkelen min. Min faste rute fulgte jeg, og forsiktig langs veiene rullet jeg fremover. Jeg har jo som vane at jeg setter av litt ekstra tid enn det jeg bruker når jeg skal til jobb, sånn at jeg slipper å pese meg avgårde hver dag. I grunn ganske deilig, men ikke fullt så fint da det plutselig sa stopp.
For på veien var det et eller annet som skjedde. Heldigvis ikke med meg, men med sykkelen. Plutselig var det som om styret låste seg. Jeg trillet fortsatt, men måtte brått stoppe da jeg ikke fikk til å svinge verken den ene eller andre veien.
Hva skjedde nå? Hvorfor skjedde det? Og jeg fikk heller ikke problemene til å løse seg. Så da var det bare å kjøre stille og rolig i håp om at det ikke forverret seg. For det var så ille at når jeg så vidt prøvde å vende om styret, så laget den en merkelig lyd. Samtidig var det ganske tungt å vende om også.
Vel hjemme fra jobb hadde jeg ikke stort annet å gjøre. Jeg måtte komme meg avgårde. Sykkelen er jeg jo på en måte avhengig av, da det går en del fortere og komme seg til og fra jobb med den. Det har vært, og er fortsatt, en landeveissykkel jeg er veldig fornøyd med. Har hatt glede av den i to år nå, og flere skal det bli.
Problemene måtte fikses, for jeg ville ikke plundre eller gjøre skadene større ved å prøve selv. Ikke på den biten i hvert fall. Tilbake etter to år vendte jeg snuten innom butikken jeg kjøpte den, hvor jeg ikke hadde vært siden på de to årene da jeg fant den perfekte sykkelen til mitt bruk.
Det første jeg legger merke til er at jeg blir møtt av den samme personen som jeg kjøpte sykkelen av. Den gangen var jeg veldig fornøyd med handelen, og i dag var jeg like fornøyd med hjelpen jeg fikk. I grunn veldig hyggelig mennesker som jobber på Birk Sport her i byen, selv om jeg har vært innom der såpass sjelden.
Med et smil om munnen leverer jeg fra meg skadeproduktet, og ikke lang tid etterpå skulle det hele være fikset. Det skal sies at jeg klarer og fikse mye selv, men noe er det godt å få hjelp til å fikses av fagpersoner som virkelig kan det de driver med.
Så skulle du har problemer med din sykkel, samtidig som du er i nærheten – ta turen innom Birk Sport i Tønsberg. De fikser det aller meste som de har peiling på! Nå kan jeg fortsette og cruise videre frem og tilbake, og alt var visst i skjønneste orden med sykkelen. Var bare en liten justering på den som må fikses. Men det fortalte jeg dem – at det klarer jeg selv.