I hvilken ende skal man starte, og hvordan skal man få sette ord på noe sånt som dette? Jeg vet det har tatt tid, men det er tid jeg har trengt, og som jeg også sitter igjen med at jeg er glad for at jeg har fått.
Det er ingen hemmelighet at jeg er alt for glad i å jobbe med barn, og at jeg har hatt stor glede av at jeg nå har gått inn på mitt åttende år med arbeid i barnehage. For å si det sånn – jeg kunne ikke valgt et annet yrke. Og et annet spørsmål – hvor har disse årene blitt av?
For tre år tilbake så var jeg så heldig å starte på en arbeidsplass som hadde alt jeg trengte. Av både veiledning og ekstremt mye læring. Jeg kan vel si at jeg lærte hver dag, og jeg fikk nok et annet syn på barnehage og alle de beina som måtte til for å holde en jobb i gang. Jeg har vært storfornøyd med å ha begge mine arbeidsplasser som jeg har vært innom, og at jeg til slutt endte opp med ett sted hvor jeg kunne utføre mine egenskaper og kompetanser. For det var en liten periode hvor jeg hadde to jobber.
Men jeg er sjeleglad for at jeg kom på et sted av en jobb, hvor jeg i våres i år var så heldig at jeg fikk fast jobb. For det, det hadde jeg ikke sett for meg. Og i hvert fall ikke i den rekkefølgen det kom, for jeg hadde jo ikke en ferdig utdannelse enda.
Selv om ikke alt var på plass sånn som jeg skulle ønske, så hadde likevel flere troen på meg. Og det er jeg virkelig glad for. Den siste tiden nå, som har vart over en lengre periode av måneder, så har jeg blitt litt mast på om hvordan forløpet med å kunne gå veien opp til et mål har vært. Hvor i løypen jeg har ligget, og at jeg kanskje burde tenkt på å ta det siste lille steget av et trappetrinn som jeg har manglet i flere år – nemlig fagprøve.
For meg har jeg, hvis jeg skal være helt ærlig, vært redd bare tanken på ordet fagprøve. Jeg var jo oppe til det for noen år siden, da det ikke gikk helt veien. Men siden har jeg lært mye mer, og jeg har likevel hatt store nerver bare de rundt meg har nevnt eller snakket om det. Jeg var til og med så heldig at jeg fikk fast jobb, uten å ha en utdannelse helt ferdig. Det sier om hvor mye tro menneskene rundt meg har på meg.
Jeg føler det er en del mellom linjene her som skulle vært sagt, men som jeg ikke helt får frem. Men det er kanskje ikke så viktig, så lenge jeg har vært på den veien som jeg har vært.
Uansett, i flere år har jeg blitt mast på, og i starten av april og ut i mai i år en eller annen gang så tok jeg det store og skumle steget som jeg måtte starte med. Å melde meg opp til fagprøve. Ingen visste om hva jeg hadde gjort, bare kun den plassen som hadde hjulpet meg. Den gangen så jeg for meg at den skulle komme allerede før sommeren, men på grunn av pandemien så ble det ikke lett å utføre. Og akkurat da var jeg glad for det, for jeg hadde store nerver for den.
Sommeren gikk og høsten kom. Flere såkalte “purringer” ble snakket om, men det var vanskelig å finne tid for gjennomføring. Jeg gikk rundt og gruet meg store deler av tiden, men jeg visste at jeg måtte utføre det.
Så, for fem uker siden fikk jeg en beskjed jeg har ventet lenge på, men som jeg også ikke ville at skulle komme. Datoen for fagprøven. Du vil ikke tro hvor mange skumle nerver som øste på. Og fem uker? Jeg hadde bare fem uker på meg til å psyke meg opp og gjøre klar påfyll og pugging av teori og alt som måtte kunnes.
Og det var vel det som plaget meg mest. Alt det som jeg måtte vise at jeg kunne, ved hjelp av å snakke. Det er jo heller ingen hemmelighet det at jeg har hatt mine verbale kommunikasjonsvansker i min oppvekst. Jeg har jobbet mye med det, klart mye og kommet langt. Men når man i tillegg satt med den opplevelsen man fikk av å gå opp til fagprøve for flere år tilbake, så hadde jeg ikke akkurat gode minner fra det.
Men så hadde jeg fem uker på å forberede meg på. Og før jeg visste ordet av det var dagen kommet. Onsdagen denne uken startet det. Tidlig på morgen var det å komme seg til nabokommunen for å hente oppgaven. Jeg var enda mer nervøs, men ble litt roligere da jeg fikk se oppgaven, og at jeg var ganske så heldig som fikk akkurat den. For det kunne vært enda mer komplisert, eller hva jeg skal si, for at jeg kunne fått en vanskelige oppgave å løse.
Uansett, så ble det skriving, og jeg skrev som bare det på arbeidsplassen, og bøker ble bladd opp og ned i mentet for at jeg skulle få med meg så mye som mulig. Jeg gikk rundt og tenkte teori fra morgen til kveld. Ja, til og med drømte jeg om det i hele tre dager, og jeg våknet flere ganger om nettene.
Hele denne uken har jeg fått minimalt med søvn. En del mindre enn vanlig. Det var til og med så ille at jeg sto opp fire om morgen her en dag, fordi jeg ikke fikk sove mer. Og det må vel være et tegn på hvor mye man har gruet seg.
Men jeg har prøvd å være rolig også, og har hatt fokus på at jeg skulle gjøre mitt beste. Så kom gårsdagen – fredag 12. november.
Jeg var vel på jobb ikke så lenge etter halv syv, hvor jeg egentlig ikke startet før i syv-tiden. Ingen andre på jobb, og jeg var også den første på jobb gjennom hele uken. Uansett, planen og oppgaven var skrevet og levert, og vet du hva? Jeg ble faktisk overraskende fornøyd over planene mine, for jeg hadde ikke skrevet så utfyllende planer siden jeg gikk opp til fagprøven i 2017.
Så var det hele i gang. Sensorene som skulle se meg kom, og forskjellen fra sist gang og nå var at jeg ikke følte at jeg hadde dem pustende i nakken. Jeg la faktisk ikke merke til at dem var der, og det var et godt tegn.
Tiden gikk og jeg utførte mine planlagte planer for den tiden jeg skulle vise mitt arbeid. Jeg følte at det gikk veldig bra, og det oppsto ingen sure miner gjennom opplegget mitt. Uten å gå noe særlig mer innpå det, så kom det jeg hadde gruet meg aller mest til – å sitte med sensorene og snakke, og bli utspurt.
Ville jeg klare å tro nok på meg selv til å være sikker på alt jeg kunne når dem spurte meg? Jeg var redd for å få jernteppe sånn som jeg fikk sist. Men vet du hva? Det skjedde ikke. Ikke i stor nok grad til å kalle det jernteppe i så fall.
Dem gravde i teorien og fikk meg til å svare. Vi satt vel i rundt en time og snakket, og så kom den tiden hvor jeg skulle huke av over hvor jeg selv trodde at jeg lå i løypen over hvordan det hadde gått, og at sensorene skulle diskutere resultatet. Jeg kan jo nevne at jeg fikk litt knekken tidligere på dagen. Men å vente den tiden rett før resultatet skulle komme. Den føltes lenge den. Jeg sto vel der og dunket med den ene foten hvis jeg ikke husker feil, og jeg var forberedt på det verste, men håpet på det beste.
Så åpnet døren seg, og med mine stive og alt for nervøse skritt var det å møte sensorene igjen. Det første jeg ser når jeg kommer inn er at dem står oppreist foran meg. De forteller at de ikke kan gjøre annet enn å stå oppreist, for jeg, jeg hadde bestått.
Tårene kommer med en gang og jeg knekker litt sammen av sjokk. Det var ikke vonde tårer, men store gledestårer over at jeg endelig, etter så mange år var kommet meg til mål. For dette, dette har kostet meg mye! Og nå kan jeg endelig kalle meg fagarbeider. Jeg har fått tittelen som Barne- og ungdomsarbeider. Jeg har en utdannelse. Og fast jobb. Det hadde jeg ikke trodd at skulle skje dette året.
Endelig kunne jeg dele den reisen jeg har vært på, og den hemmeligheten jeg har hatt i alle disse ukene, med å fortelle at jeg er blitt fagarbeider. Det har ikke gått opp for meg enda, men jeg er så enormt glad over å ha kommet i mål og nådd enda et ønske jeg har hatt. Nå er det bare å se fremover mot nye mål, og så kan jeg senke skuldrene helt med å ha fått dette her på plass.
