Samfunnet, det som er alt for stort og som rommer mye. Det som inneholder mange større og mindre kategorier av ulike klasser, som igjen har noe å fortelle. Samfunnet blir dratt inn i livet og påvirker oss på forskjellige måter. Og vi, vi reagerer på det som er rundt oss individuelt. Du tar det kanskje til deg på den ene måten, mens en annen tar til seg akkurat det samme på en annen måte.

Det som er sikkert, det er at vi alle vandrer rundt i akkurat det samme samfunnet, men vi har ulike oppfatninger av hvordan vi tolker alle de armene som er med på å styre oss.

Men med så mye rundt som påvirker oss, så må vi ikke glemme og ta vare på oss selv. Og det, det kjenner jeg at kan være litt vanskelig noen ganger. Vi ser som oftest mest på de som er rundt oss, og gjør alt for å skape gode opplevelser og at andre skal ha det bra.

Men hva med oss selv? Hvorfor er det ikke bestandig like lett å se seg selv? Hvorfor skal det være så vanskelig å snakke om seg selv, å vise hvordan vi har det – hvordan vi egentlig har det? For det er fort gjort å si at alt er fint. Eller at det går greit.

Jeg er nok ikke den eneste som lar meg kjenne på at jeg til tid og annen kan gå rett inn på den letteste veien for å unngå hindringer. Jeg er heller ikke flink til å utdype mine såre tanker og sider, og vi hører alt for lite om at vi snakker om akkurat dette.

Vi er ganske flinke til å vise når vi er glad og har det bra. Kan fortelle åpenhjertig og med stor glede over det som gir oss noe positivt i hverdagen og livet. Vi ser at det gjør noe med oss når vi snakker om det som vi ser opp til. Deler gleden med andre og hvordan det løfter oss frem når vi belyser de positive sidene vi har, og drar frem om det vi liker.

Det er bra det, at det blir mye godsnakk. Men hvorfor er det sånn at vi kvier oss for å få frem de andre følelsene? De røde tankene som vi så fint kaller det. De såre følelsene. De triste følelsene. De følelsene som gjør oss redd for å vise hvem vi er. De sinte følelsene. For jeg er sikker på at vi skjuler litt mer enn vi tror, for å slippe unna på et eller annet vis.

Men vi må ikke glemme at vi alle er bare mennesker. De såre og vonde sidene finnes de også. Jeg vet det ikke er lett. Jeg som jobber med barn ser hele følelsesspekteret hver dag. Ofte. Latter, tårer, glede, tristhet. Sinne og frustrasjon. Dem som er mest flink til å vise hvordan de har det, det er barn. Og der har vi noe å lære, selv om også de skjuler noen av sine sider. Men barn er mye flinkere når det kommer til det, å vise følelser.

Hvorfor er det sånn at voksne ikke skal gråte? Helst ikke foran andre. Hvorfor skal vi skjule følelsene, når barn oser ute med sitt spekter og klarer å sette ord på hvordan de har det, og at de får til å vise sine følelser på hva de føler?

Dette er bare noen tanker som jeg prøver å snakke høyt om. Som blir dratt alt for sjelden frem, og lite snakket om.

Og i går klarte jeg ikke å sitte inne med alle følelsene mine lenger. Plutselig ble det en trang for å få alt ut. Tårene bare trillet og trillet og trillet nedover kinnet. Det tyder på at det har vært mye i det siste. I over en lengre periode.

Hele gårskvelden rant bort, og dagen i dag startet i tårer. De bare presser seg på, og jeg har vel kommet frem til at det må være en reaksjon på tilværelsen og alt som har skjedd og som skjer rundt for tiden. Livets kontraster skal man ikke tulle med, og det er lov å ha det vondt og føle seg trist. Jeg vet dette ikke er lett, men vi må tørre og vise mer av de såre og vonde sidene. Livet er ikke en dans på roser til en hver tid akkurat. Det er lov å vise når noe ikke er bra.

Det aller første jeg tenker på når jeg ser dette bildet – ååå, så trøtt jeg ser ut! Ser du også det? Jeg følte meg i hvert fall enormt ute av drift og hadde bare behov for å sove. De hemmelige forberedelsene jeg drev med i skjul til fagprøven var med på å tappe litt ekstra krefter og mindre søvn. Og når man i tillegg holdt alt stort sett for seg selv i fem uker, da ble det mange tanker man måtte bearbeide alene. Jeg hadde heldigvis en liten gjeng ved min side, men langt ifra så mange som jeg hadde hatt om jeg hadde fortalt flere om hva jeg skulle gjennom.

Jeg er i hvert fall veldig glad for at det gikk akkurat som det gikk. Det har jo vært et mål som jeg har ønsket i flere år, og som jeg har jobbet målrettet mot for å nå. Og endelig nådde jeg toppen så høyt jeg klarte.

Jeg har ikke mange ord å bruke til å klare og beskrive hva jeg har gått igjennom. I hvert fall ikke enda. Og det har fortsatt ikke helt gått opp for meg at jeg har fått en utdannelse på plass. Det tar visst litt tid før det får sunket inn hos meg kjenner jeg. Men jeg hadde ikke trodd at et fagbrev skulle komme på plass akkurat nå, ettersom hvor mye nerver jeg har hatt, og hvor mye jeg har forsøkt å skyve det unna. Utrolig, men sant, så har jeg følt at det er det jeg har gjort. Skjøvet det unna. Men sitter heldigvis igjen med en enorm glede av å være noe mer, hvis jeg kan si det på den måten. Og jeg angrer ikke.

Jeg er glad, men kjenner likevel på at det er noe som mangler. Mange har fått med seg resultatet av den jobben jeg har gjort. Og da jeg fikk beskjeden, og etter at alle gledestårene hadde rast fra seg og det hadde sunket litt inn, så var noe av det neste jeg hadde lyst til var å ringe farmor.

Farmor. Dette skulle jeg ønske hun fikk med seg. At hun fikk være med på denne reisen sammen med meg. Jeg husker et par telefonsamtaler eller flere som vi hadde, at hun pushet litt på meg hun også, om at jeg måtte få tatt fagprøven. Veien til mål var jo så kort som den bare kunne være, hvor jeg bare hadde selve fagprøven igjen. Alt annet var jeg jo ferdig med i 2016.

Jeg har ikke helt klare bilder for meg av hvordan hun kom inn på det eller hvordan hun snakket med meg om dette. Jeg husker bare at vi har vært innom temaet, og at hun mente noe sånn som “nå må du bare få ut fingeren å få gjort det!”. Var ikke akkurat sånn hun sa det, men det var det hun mente. Såpass skjønte jeg ut ifra det hun fortalte.

Farmor mente aldri noe vondt. Hun ville det bare godt. Og hun var en sånn farmor jeg hadde et godt bånd til. Hun som hadde gått igjennom så mye som hun hadde gjort, hvor det var mye sykdom inne i bildet. Likevel fantes det alltid et smil om munnen og et glimt i øyet hennes, uansett hvor vondt hun hadde det.

Savnet etter farmor er med meg hele tiden. Det er bare ikke like mye til stedet alltid. Men hun er der. Og nå skulle jeg bare ønske at jeg kunne taste hennes nummer for å fortelle at jeg endelig hadde fått ut denne fingeren. At jeg endelig hadde hørt på henne, men hvor det også var mange andre som hadde hatt en finger med i spillet om maset.

Jeg vet i hvert fall at farmor hadde vært veldig stolt! 💞

I hvilken ende skal man starte, og hvordan skal man få sette ord på noe sånt som dette? Jeg vet det har tatt tid, men det er tid jeg har trengt, og som jeg også sitter igjen med at jeg er glad for at jeg har fått.

Det er ingen hemmelighet at jeg er alt for glad i å jobbe med barn, og at jeg har hatt stor glede av at jeg nå har gått inn på mitt åttende år med arbeid i barnehage. For å si det sånn – jeg kunne ikke valgt et annet yrke. Og et annet spørsmål – hvor har disse årene blitt av?

For tre år tilbake så var jeg så heldig å starte på en arbeidsplass som hadde alt jeg trengte. Av både veiledning og ekstremt mye læring. Jeg kan vel si at jeg lærte hver dag, og jeg fikk nok et annet syn på barnehage og alle de beina som måtte til for å holde en jobb i gang. Jeg har vært storfornøyd med å ha begge mine arbeidsplasser som jeg har vært innom, og at jeg til slutt endte opp med ett sted hvor jeg kunne utføre mine egenskaper og kompetanser. For det var en liten periode hvor jeg hadde to jobber.

Men jeg er sjeleglad for at jeg kom på et sted av en jobb, hvor jeg i våres i år var så heldig at jeg fikk fast jobb. For det, det hadde jeg ikke sett for meg. Og i hvert fall ikke i den rekkefølgen det kom, for jeg hadde jo ikke en ferdig utdannelse enda.

Selv om ikke alt var på plass sånn som jeg skulle ønske, så hadde likevel flere troen på meg. Og det er jeg virkelig glad for. Den siste tiden nå, som har vart over en lengre periode av måneder, så har jeg blitt litt mast på om hvordan forløpet med å kunne gå veien opp til et mål har vært. Hvor i løypen jeg har ligget, og at jeg kanskje burde tenkt på å ta det siste lille steget av et trappetrinn som jeg har manglet i flere år – nemlig fagprøve.

For meg har jeg, hvis jeg skal være helt ærlig, vært redd bare tanken på ordet fagprøve. Jeg var jo oppe til det for noen år siden, da det ikke gikk helt veien. Men siden har jeg lært mye mer, og jeg har likevel hatt store nerver bare de rundt meg har nevnt eller snakket om det. Jeg var til og med så heldig at jeg fikk fast jobb, uten å ha en utdannelse helt ferdig. Det sier om hvor mye tro menneskene rundt meg har på meg.

Jeg føler det er en del mellom linjene her som skulle vært sagt, men som jeg ikke helt får frem. Men det er kanskje ikke så viktig, så lenge jeg har vært på den veien som jeg har vært.

Uansett, i flere år har jeg blitt mast på, og i starten av april og ut i mai i år en eller annen gang så tok jeg det store og skumle steget som jeg måtte starte med. Å melde meg opp til fagprøve. Ingen visste om hva jeg hadde gjort, bare kun den plassen som hadde hjulpet meg. Den gangen så jeg for meg at den skulle komme allerede før sommeren, men på grunn av pandemien så ble det ikke lett å utføre. Og akkurat da var jeg glad for det, for jeg hadde store nerver for den.

Sommeren gikk og høsten kom. Flere såkalte “purringer” ble snakket om, men det var vanskelig å finne tid for gjennomføring. Jeg gikk rundt og gruet meg store deler av tiden, men jeg visste at jeg måtte utføre det.

Så, for fem uker siden fikk jeg en beskjed jeg har ventet lenge på, men som jeg også ikke ville at skulle komme. Datoen for fagprøven. Du vil ikke tro hvor mange skumle nerver som øste på. Og fem uker? Jeg hadde bare fem uker på meg til å psyke meg opp og gjøre klar påfyll og pugging av teori og alt som måtte kunnes.

Og det var vel det som plaget meg mest. Alt det som jeg måtte vise at jeg kunne, ved hjelp av å snakke. Det er jo heller ingen hemmelighet det at jeg har hatt mine verbale kommunikasjonsvansker i min oppvekst. Jeg har jobbet mye med det, klart mye og kommet langt. Men når man i tillegg satt med den opplevelsen man fikk av å gå opp til fagprøve for flere år tilbake, så hadde jeg ikke akkurat gode minner fra det.

Men så hadde jeg fem uker på å forberede meg på. Og før jeg visste ordet av det var dagen kommet. Onsdagen denne uken startet det. Tidlig på morgen var det å komme seg til nabokommunen for å hente oppgaven. Jeg var enda mer nervøs, men ble litt roligere da jeg fikk se oppgaven, og at jeg var ganske så heldig som fikk akkurat den. For det kunne vært enda mer komplisert, eller hva jeg skal si, for at jeg kunne fått en vanskelige oppgave å løse.

Uansett, så ble det skriving, og jeg skrev som bare det på arbeidsplassen, og bøker ble bladd opp og ned i mentet for at jeg skulle få med meg så mye som mulig. Jeg gikk rundt og tenkte teori fra morgen til kveld. Ja, til og med drømte jeg om det i hele tre dager, og jeg våknet flere ganger om nettene.

Hele denne uken har jeg fått minimalt med søvn. En del mindre enn vanlig. Det var til og med så ille at jeg sto opp fire om morgen her en dag, fordi jeg ikke fikk sove mer. Og det må vel være et tegn på hvor mye man har gruet seg.

Men jeg har prøvd å være rolig også, og har hatt fokus på at jeg skulle gjøre mitt beste. Så kom gårsdagen – fredag 12. november.

Jeg var vel på jobb ikke så lenge etter halv syv, hvor jeg egentlig ikke startet før i syv-tiden. Ingen andre på jobb, og jeg var også den første på jobb gjennom hele uken. Uansett, planen og oppgaven var skrevet og levert, og vet du hva? Jeg ble faktisk overraskende fornøyd over planene mine, for jeg hadde ikke skrevet så utfyllende planer siden jeg gikk opp til fagprøven i 2017.

Så var det hele i gang. Sensorene som skulle se meg kom, og forskjellen fra sist gang og nå var at jeg ikke følte at jeg hadde dem pustende i nakken. Jeg la faktisk ikke merke til at dem var der, og det var et godt tegn.

Tiden gikk og jeg utførte mine planlagte planer for den tiden jeg skulle vise mitt arbeid. Jeg følte at det gikk veldig bra, og det oppsto ingen sure miner gjennom opplegget mitt. Uten å gå noe særlig mer innpå det, så kom det jeg hadde gruet meg aller mest til – å sitte med sensorene og snakke, og bli utspurt.

Ville jeg klare å tro nok på meg selv til å være sikker på alt jeg kunne når dem spurte meg? Jeg var redd for å få jernteppe sånn som jeg fikk sist. Men vet du hva? Det skjedde ikke. Ikke i stor nok grad til å kalle det jernteppe i så fall.

Dem gravde i teorien og fikk meg til å svare. Vi satt vel i rundt en time og snakket, og så kom den tiden hvor jeg skulle huke av over hvor jeg selv trodde at jeg lå i løypen over hvordan det hadde gått, og at sensorene skulle diskutere resultatet. Jeg kan jo nevne at jeg fikk litt knekken tidligere på dagen. Men å vente den tiden rett før resultatet skulle komme. Den føltes lenge den. Jeg sto vel der og dunket med den ene foten hvis jeg ikke husker feil, og jeg var forberedt på det verste, men håpet på det beste.

Så åpnet døren seg, og med mine stive og alt for nervøse skritt var det å møte sensorene igjen. Det første jeg ser når jeg kommer inn er at dem står oppreist foran meg. De forteller at de ikke kan gjøre annet enn å stå oppreist, for jeg, jeg hadde bestått.

Tårene kommer med en gang og jeg knekker litt sammen av sjokk. Det var ikke vonde tårer, men store gledestårer over at jeg endelig, etter så mange år var kommet meg til mål. For dette, dette har kostet meg mye! Og nå kan jeg endelig kalle meg fagarbeider. Jeg har fått tittelen som Barne- og ungdomsarbeider. Jeg har en utdannelse. Og fast jobb. Det hadde jeg ikke trodd at skulle skje dette året.

 

Endelig kunne jeg dele den reisen jeg har vært på, og den hemmeligheten jeg har hatt i alle disse ukene, med å fortelle at jeg er blitt fagarbeider. Det har ikke gått opp for meg enda, men jeg er så enormt glad over å ha kommet i mål og nådd enda et ønske jeg har hatt. Nå er det bare å se fremover mot nye mål, og så kan jeg senke skuldrene helt med å ha fått dette her på plass.

“Så kom den ene pinnen. Nesen ble dyttet frem og rett før pinnen skulle gjøre sitt så jeg for meg at tårene skulle renne. For man vet jo hvordan det føles av å få noe stappet lenger opp enn man hadde trodd. Men overraskende nok gikk det smertefritt. Kilte kanskje litt, men ingen reaksjoner ble satt i gang hos meg. Jeg kunne fint tatt flere sånn testpinner i nesen etter hverandre. Og pinnen i halsen gikk rett ned og opp igjen – smertefritt det også.”

Og sånn føltes det da jeg måtte ta koronatest første gangen i midten av mars. Heldigvis har jeg sluppet unna etter det, men siden det er så mye smitte ute og går nå både her og mange andre steder i landet, så endte valget på å teste seg igjen denne gangen. Mange måneder etter første og siste gangen.

Jeg har verken hatt det ene eller andre symptomet, men tenkte at det var greit å få testet en gang for mye enn en gang for lite når mediene melder inn det nye smittetilfellet etter det andre. Og noen kan jo gå rundt med ingen symptomer, men likevel ha blitt smittet. Men mange av dem er det nok ikke.

Uansett, testtime ble satt opp på planen. Jeg kunne vandre rett inn uten en eneste kø på formiddagen i dag. Med ryggen godt inn til ryggstøet i stolen satt jeg stille og rolig for å være mest avslappet da damen bak den lange frakken og den store masken foran seg kom frem med pinnene. Jeg gjorde meg klar. Eller jeg var klar.

Jeg var like rolig gjennom hele stappe opp i nesa prosessen. Først den ene pinnen, og så den andre. Men i motsetning til kort tid tilbake så føltes det ut som denne testpinnen satte i mye lengre enn vanlig. Og ikke nok med det, det føltes ut som den ble dyttet så langt opp at den traff både lillehjernen og andre deler som var der. Og at den nærmest var på vei ut på baksiden.

Litt mer ubehagelig denne gangen med andre ord. Men veldig godt å få gjort det. Ut vandret jeg med noen små tårer i øyekroken, som presset seg frem mot slutten av testen. Var ikke like smertefritt denne gangen. Bare litt ubehagelig.

Og med vel blåst test denne fredagen så var det godt å se, samtidig vite at det var positivt med negativt svar. Så da kan man ta helgen med god samvittighet, i vente med et håp om å se enda et negativt svar som man venter på den andre testen.