Samfunnet, det som er alt for stort og som rommer mye. Det som inneholder mange større og mindre kategorier av ulike klasser, som igjen har noe å fortelle. Samfunnet blir dratt inn i livet og påvirker oss på forskjellige måter. Og vi, vi reagerer på det som er rundt oss individuelt. Du tar det kanskje til deg på den ene måten, mens en annen tar til seg akkurat det samme på en annen måte.
Det som er sikkert, det er at vi alle vandrer rundt i akkurat det samme samfunnet, men vi har ulike oppfatninger av hvordan vi tolker alle de armene som er med på å styre oss.
Men med så mye rundt som påvirker oss, så må vi ikke glemme og ta vare på oss selv. Og det, det kjenner jeg at kan være litt vanskelig noen ganger. Vi ser som oftest mest på de som er rundt oss, og gjør alt for å skape gode opplevelser og at andre skal ha det bra.
Men hva med oss selv? Hvorfor er det ikke bestandig like lett å se seg selv? Hvorfor skal det være så vanskelig å snakke om seg selv, å vise hvordan vi har det – hvordan vi egentlig har det? For det er fort gjort å si at alt er fint. Eller at det går greit.
Jeg er nok ikke den eneste som lar meg kjenne på at jeg til tid og annen kan gå rett inn på den letteste veien for å unngå hindringer. Jeg er heller ikke flink til å utdype mine såre tanker og sider, og vi hører alt for lite om at vi snakker om akkurat dette.
Vi er ganske flinke til å vise når vi er glad og har det bra. Kan fortelle åpenhjertig og med stor glede over det som gir oss noe positivt i hverdagen og livet. Vi ser at det gjør noe med oss når vi snakker om det som vi ser opp til. Deler gleden med andre og hvordan det løfter oss frem når vi belyser de positive sidene vi har, og drar frem om det vi liker.
Det er bra det, at det blir mye godsnakk. Men hvorfor er det sånn at vi kvier oss for å få frem de andre følelsene? De røde tankene som vi så fint kaller det. De såre følelsene. De triste følelsene. De følelsene som gjør oss redd for å vise hvem vi er. De sinte følelsene. For jeg er sikker på at vi skjuler litt mer enn vi tror, for å slippe unna på et eller annet vis.
Men vi må ikke glemme at vi alle er bare mennesker. De såre og vonde sidene finnes de også. Jeg vet det ikke er lett. Jeg som jobber med barn ser hele følelsesspekteret hver dag. Ofte. Latter, tårer, glede, tristhet. Sinne og frustrasjon. Dem som er mest flink til å vise hvordan de har det, det er barn. Og der har vi noe å lære, selv om også de skjuler noen av sine sider. Men barn er mye flinkere når det kommer til det, å vise følelser.
Hvorfor er det sånn at voksne ikke skal gråte? Helst ikke foran andre. Hvorfor skal vi skjule følelsene, når barn oser ute med sitt spekter og klarer å sette ord på hvordan de har det, og at de får til å vise sine følelser på hva de føler?
Dette er bare noen tanker som jeg prøver å snakke høyt om. Som blir dratt alt for sjelden frem, og lite snakket om.
Og i går klarte jeg ikke å sitte inne med alle følelsene mine lenger. Plutselig ble det en trang for å få alt ut. Tårene bare trillet og trillet og trillet nedover kinnet. Det tyder på at det har vært mye i det siste. I over en lengre periode.
Hele gårskvelden rant bort, og dagen i dag startet i tårer. De bare presser seg på, og jeg har vel kommet frem til at det må være en reaksjon på tilværelsen og alt som har skjedd og som skjer rundt for tiden. Livets kontraster skal man ikke tulle med, og det er lov å ha det vondt og føle seg trist. Jeg vet dette ikke er lett, men vi må tørre og vise mer av de såre og vonde sidene. Livet er ikke en dans på roser til en hver tid akkurat. Det er lov å vise når noe ikke er bra.
