Helgene, den tiden hvor det finnes muligheter til å virkelig kunne gjøre akkurat det man har lyst til, som man ellers ikke får tid til i hverdagen. Den tiden hvor man kan slå håret litt ekstra ut og svinge seg en ekstra rundtur rundt timen.
Men når sant skal sies er jeg langt ifra en sånn person som slår håret ut, kaster meg ut på byen og omgås med mange mennesker. Når jeg tenker meg om har jeg aldri vært der, at jeg har vært en av dem som mingler meg rundt gjennom kvelden langs bryggekanten eller innom en bar – eller noe i den duren. Jeg føler bare at det ikke er meg. Men om det er meg, det vet jeg eventuelt ikke før jeg har prøvd.
Uansett, om man er en mingler, fester eller søker steder hvor det oppholder seg mange mennesker, så trengte denne kroppen å lette litt på trykket. Den siste tiden har jeg delt noen av mine innerste tanker som jeg sitter på, og som ikke alltid er like lett å behandle. Og jeg tar noen ekstra skamtak i meg selv og skulle ønske jeg handlet litt annerledes når jeg var yngre. For det er ikke alltid lett å bare være den ene når man kommer opp i årene. I hvert fall føler jeg det sånn. Jeg vet jeg har mennesker rundt meg, det er ikke det. Men å gjøre noe sammen, skape minner, det er en liten boble for seg selv.
Og jeg er ikke like redd for å være åpen om det som det jeg var for noen år tilbake. Den siste tiden har jeg lært at det er viktig med åpenhet, selv om det kun kommer en liten brøkdel ut som får se dagens lys. Men jeg vet at den lille biten kan være til stor hjelp for andre.
Jeg legger heller ikke skjul på at skuldrene mine har vært litt høyt oppe i det siste, både av den ene og flere grunner. Og kroppen har hatt sine reaksjoner midt oppi det hele. Og det er viktig å vise de litt harde sidene også, for alt er ikke rosenrødt til enhver tid.
Uansett hvordan man har det, så er det likevel viktig å kunne ta vare på seg selv. Dagens nedtur var når man våknet i dag tidlig å oppdaget et hvitt lag på bakken. Jeg følte flere muskler presset skuldrene så høyt dem bare kom, for jeg er jo ikke den som akkurat er så veldig glad i vinteren. Jeg visste den ville komme, men jeg er ikke klar.
Men nå føler jeg litt at ordene roter seg bort, selv om fingrene springer løs over tastaturet og gjør akkurat som dem vil. Jeg har på en måte ikke helt kontroll, men merker at jeg sitter på veldig mye, hvor ikke alt er like lett å få ut.
Jeg vet vel heller ikke helt hvor jeg vil med dette, annet at rommet med alle tankene er overfylt om dagen. Og sånn er det for mange flere også, at tankene er der, og at man ikke vet helt hva man skal gjøre med dem bestandig.
Jeg slang i hvert fall på meg turtøyet på formiddagen i dag, gikk ut uten en eneste form for mål eller mening. Jeg lot meg bare følge etter beina mine som vandret fremover og tok meg med på en liten runde. Helt alene.