JEG ER BARE IKKE KLAR

Høsten, det er den det er noe helt spesielt ved. Det er et eller annet ved den i tillegg til alle fargene den har å gi oss. Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på det, men at det er noe helt sikkert, det er det ikke til å legge skjul på.

Selv om årstiden er her litt til, så er det ikke til å gjemme bak en liten gren om at jeg syns den gikk utrolig fort i år. Og da tenker jeg ikke på selve høsten, men alle de fine fargene den er med på å gi oss. For bare noen få uker siden kunne man skimte en forandring i tretoppene, og så var det hele i gang.

Det var noen sterke farger som begynte å ose over her i byen – akkurat som veldig mange andre plasser også hvor det finnes trær og skoger. Kanskje har du sikret deg slike minner sånn som meg, hvor du dro frem kamera for å fange den vakre naturen.

Men absolutt alle bildene jeg har fra denne høsten så langt er jeg ikke helt fornøyd med, og mer fornøyd klarer jeg ikke å bli. Ikke i år i hvert fall, for nå viser det seg at det hele er for sent, og jeg må vente helt til neste år igjen.

For i år så syns jeg det gikk ekstremt fort fra da bladene endret til varmere farge, og før jeg rakk å planlegge en ny runde med kamera rundt halsen, så var allerede det vakre synet av løvet forsvunnet fra trærne.

Jeg syns det var så fint som det var. Og at det som man virkelig får litt ekstra energi og glede av skal bli borte så raskt, får man ikke gjort så stort ut av nå. I dag er det et lite antall løv igjen på de trærne og buskene som kan være noe av det flotteste nå om høsten. Og bakken har fullt seg opp der istedenfor, som igjen skal sies at det er til en stor glede for barna. For her på jobben rett før helgen så hadde vi så mye løv på bakken at vi laget den største løvhaugen vi bare kunne – selv om det ble brutt ned litt da og nå gjennom samlingen, fordi barna syns det var så morsomt å gå gjennom og sparke det rundt.

Høsten, den er virkelig fantastisk. Hadde det vært opp til meg hadde jeg gjort denne årstiden til å vare lenger. For skal jeg være ærlig så er jeg virkelig ikke klar for denne vinteren som er like opp i hælene på oss.

Hvem er det som egentlig liker vinteren, i motsetning til der vi er nå? Oktober nærmer seg med stormskritt til å renne ut også, og før man vet ordet av det så har november, den nest siste måneden i året, rullet over til oss.

Når jeg tenker på det så virker det skremmende. Jeg er ikke klar for det som nå er i vente, og jeg sitter allerede i dag og så smått fryser over den største frysepinnen jeg er. Hvordan skal det egentlig da gå når kulden kommer sterkere mot oss?

Og apropos kulde og vinter – denne helgen skal også alle klokkene stilles. Det som for meg var en nedtur at det ble tidligere mørkt om ettermiddagen, så skal det nå bli enda mørkere. Det er noe ved dette mørket som gir meg mindre energi, og det merker jeg hvert eneste år når mørketiden er her.

Om jeg skulle sammenlignet meg med et dyr, så hadde jeg passet ypperlig til å være bjørn. Med masse pels, stor nok til å holde på varmen og kunne gått i dvale for å slippe unna alle de umotiverte månedene som vi nå har foran oss. Jeg er bare ikke klar!

KAN DETTE TILTREKKE GUTTER?

Jeg har vel aldri vært sånn veldig opptatt av mitt utseende, selv om jeg kan tenke og se tilbake på bilder fra da jeg var en del yngre og tok tak på sminke for aller første gang. Utviklingen har gått både opp og ned, og noen ganger kunne det kanskje se litt mye ut.

Men jeg har aldri vært den som har overreagert med ekstra mye av både det ene eller det andre. Og jeg er heller ikke den som må ha det siste nye, eller det som ligger høyest oppe på topp av det veldig mange unge bare må ha.

Det siste året har jeg for eksempel holdt meg til en parfyme, med en duft som jeg har vært greit fornøyd med. I luktens verden er jeg heller ikke den som har mange ulike duftflasker å velge mellom.

En enkel og fin sprayflaske med lukt har jeg hatt. Men når tropical breeze går ut, en parfyme jeg kjøpte en gang i tiden hos Rusta, så var det kanskje nå på tide med en ny ettersom det er så tynt så tynt med lukt igjen av den.

Fra en enkel og “jukseparfyme” så har jeg nå gått tilbake til Escada. Har tidligere vært innom denne duftserien en eller annen gang i fortiden. Og nå skal den tas i bruk igjen. Men med tiden så forandrer jo ganske mye seg, så denne flasken her har jeg ikke prøvd før, så den gleder jeg meg til å ta i bruk.

Kanskje har du brukt den før, allerede bruker den eller er veldig godt kjent med denne parfymen. Flasken er enkel å fin – ikke at det har sånn veldig mye å si, ettersom den står gjemt inne i et skap hos meg. Men så lenge den lukter godt så er dét det som gjelder.

Nå skal jeg i hvert fall ikke lukte vondere, men mest sannsynlig mye bedre enn det jeg har gjort. Kanskje kan dette tiltrekke gutter? Escada skal i hvert fall gjøre susen for en frisk lukt, så får alt det andre bare komme når det kommer.

ET GANSKE SÅ SPENNENDE PROSJEKT

Jeg føler det er så enormt mye jeg skulle ha gjort. Enda mye mer jeg skulle ønske jeg fikk til å gjennomføre sånn her og nå, samt med en gang. Istedenfor velger jeg bare å gjøre ingenting, og motivasjonen har forsvunnet nå i det siste.

Mørkere har det også blitt, og det gjør at dagene føles kortere, som igjen føler at jeg har alt for liten tid til å fylle inn dagene med det jeg ønsker. Og det resulterer i at jeg gjerne dropper både det ene og det andre.

Men hvordan går det egentlig i hverdagen min? Hva er det jeg holder på med når jeg er på jobb? Og skyldes jobben at jeg blir så redusert som jeg gjør?

Nå om dagen har vi et ganske så spennende prosjekt, hvor vi forandrer et helt rom både for og sammen med barna. Dette var vel noe jeg savnet litt i fjor, så at vi har fått opp det vi har klart å produsere nå, det fanger blikket og gleden.

Men hva er det prosjektet går ut på? Og hva fyller vi det med? Denne måneden er det blant annet FN-dagen, og også i år har vi prosjekt rundt dette. Vi har “reist” helt ned til Afrika, til et land kalt Sierra Leone. Her møte vi en jente med navn Nanah og en løve, som er et opplegg gjennom Forut Barneaksjonen.

I år har vi derfor valgt å lage en jungel på et helt rom, hvor jeg har fått lov til å ta i et tak og fått være med å innrede, sammen med barna så klart. Min hovedoppgave har derfor vært å lage løver sammen med barna, av en idé jeg kom over. Og med litt papir, maling, tegning og et par øyne, så fikk vi de fineste løvene jeg har sett. For skal jeg være ærlig, så er barns egne kunstverk noe av det fineste!

Jeg har også fått høre at jeg er ganske så kreativ når det kommer til idéer og gjennomføringer, og det er når vi jobber sammen at helheten blir på topp. Med innspill litt her og litt der, som vi igjen har satt sammen, så har vi fått et flott resultat – så langt.

Før var dette rommet ganske så nøytralt, litt kjedelig og kanskje det ikke inviterte til så mye lek. Eller, lek ble det, men nå kan det være med å inspirere til nye og litt annerledes lekesituasjoner. De grønne kassene har vi satt sammen som skal illustrere en liten hule. Her har barna hatt stor glede blant annet.

Spennende blir det å jobbe med dette fremover. Se utviklingen – både på selve prosjektet, men også på barna. En del læring blir det også, men viktigste av alt er leken! Bra blir det uansett, og det er morsomt å jobbe sånn som vi gjør, og ikke minst jobbe med akkurat dem vi er der for – barna!

KUNNE DEN FLY? VAR DEN SKADET?

Hit, men ikke lenger. Høsten spirer om dagen, men har enda ikke blomstret helt ut. Jeg gleder meg til å se alle de gule, oransje og røde fargene enda mer – om bladene lar seg henge lenge nok og ikke faller alt for fort ned.

Men det er ikke bare fargene som endrer seg. Fuglelivet har latt seg nærmest hyle ut, og det fikk jeg oppleve i dag da mange hundre fugler hadde flokket seg for å reise sammen sørover til varmen. Jeg skulle gjerne hengt meg på dem jeg, for jeg trives ikke så godt i denne temperaturen her.

Mens det var full fuglekor i skogen her, så satt plutselig denne stakkaren ganske stille og rolig her i hagen min. Jeg tittet bort på den, og kunne skimte at det var et eller annet. Kunne den fly? Var den skadet?

Jeg nærmet meg sakte bort etter å ha observert den litt. Men da jeg bare er noen få meter ifra begynner den å flakse, og deretter sprette avgårde. Jeg oppdager da med en gang at det er noe i veien, og vingene bretter seg så vidt ut hvor den flyr et par meter i høyden, og bare et lite stykke fremover.

Og så hiver jeg meg over den. Labbene når ikke helt rundt med det første grepet, men hamrer meg etter og får ordentlig tak til slutt. Og deretter ble det fuglefangst i kveld. Lille duen var nå tatt hånd om – i hvert fall for et lite øyeblikk.

Det å se fuglen på så nært hånd som dette, og ikke minst se deres detaljer og farger, det var virkelig fint. Jeg husker da jeg pleide å gå over torget her i byen om sommeren, hvor mange duer samlet seg på den store plassen blant alle bodene man kunne kjøpe mye spennende ved – de flyttet fort på seg da, eller begynte å trippe fort bortover for å ikke bli “tråkket på” blant folkemengden når dem kom for nærme.

De er jo egentlig veldig lite redd, med mindre man prøver å fange dem. Men jeg klarte det, og det fordi det må ha vært noe i veien med den. Etter en liten runde foran kamera – for dette måtte jo dokumenteres litt, så fikk den lov å komme fri for å se om den klarte seg.

Den trippet noen trappetrinn ned fra terrassen, i et lite under over hvor den hadde tenkt seg. Hagen var et fint sted å spasere litt rundt, og ikke så lenge etterpå ble den stående ved komposten hvor det var litt busskasser og løv og rot.

Der jeg sto og så på karen undret jeg litt i hva den egentlig tenkte. Hadde den egentlig vondt, siden vingene ikke slo ut for å flakse avgårde? Ville den klare seg? Til slutt var et lite gjemmested trygt og godt nok, blant små busker hvor andre ikke kunne se. Ikke utenom meg, som så hvor den gikk.

Her fikk den fred og hvile, i hvert fall etter at jeg hadde vært fremme med kamera. Jeg trengte jo noen nye bilder å jobbe med, og det er jo ikke hver gang man får en slik due på besøk.

Hvordan det går med vesle duen nå er jeg ikke riktig sikker på, med tanke på at jeg lot den være i fred etter dette. Men får satse på at alt ordnet seg, og en litt annen start på kvelden ble det.