Høsten, det er den det er noe helt spesielt ved. Det er et eller annet ved den i tillegg til alle fargene den har å gi oss. Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på det, men at det er noe helt sikkert, det er det ikke til å legge skjul på.
Selv om årstiden er her litt til, så er det ikke til å gjemme bak en liten gren om at jeg syns den gikk utrolig fort i år. Og da tenker jeg ikke på selve høsten, men alle de fine fargene den er med på å gi oss. For bare noen få uker siden kunne man skimte en forandring i tretoppene, og så var det hele i gang.
Det var noen sterke farger som begynte å ose over her i byen – akkurat som veldig mange andre plasser også hvor det finnes trær og skoger. Kanskje har du sikret deg slike minner sånn som meg, hvor du dro frem kamera for å fange den vakre naturen.
Men absolutt alle bildene jeg har fra denne høsten så langt er jeg ikke helt fornøyd med, og mer fornøyd klarer jeg ikke å bli. Ikke i år i hvert fall, for nå viser det seg at det hele er for sent, og jeg må vente helt til neste år igjen.
For i år så syns jeg det gikk ekstremt fort fra da bladene endret til varmere farge, og før jeg rakk å planlegge en ny runde med kamera rundt halsen, så var allerede det vakre synet av løvet forsvunnet fra trærne.
Jeg syns det var så fint som det var. Og at det som man virkelig får litt ekstra energi og glede av skal bli borte så raskt, får man ikke gjort så stort ut av nå. I dag er det et lite antall løv igjen på de trærne og buskene som kan være noe av det flotteste nå om høsten. Og bakken har fullt seg opp der istedenfor, som igjen skal sies at det er til en stor glede for barna. For her på jobben rett før helgen så hadde vi så mye løv på bakken at vi laget den største løvhaugen vi bare kunne – selv om det ble brutt ned litt da og nå gjennom samlingen, fordi barna syns det var så morsomt å gå gjennom og sparke det rundt.
Høsten, den er virkelig fantastisk. Hadde det vært opp til meg hadde jeg gjort denne årstiden til å vare lenger. For skal jeg være ærlig så er jeg virkelig ikke klar for denne vinteren som er like opp i hælene på oss.
Hvem er det som egentlig liker vinteren, i motsetning til der vi er nå? Oktober nærmer seg med stormskritt til å renne ut også, og før man vet ordet av det så har november, den nest siste måneden i året, rullet over til oss.
Når jeg tenker på det så virker det skremmende. Jeg er ikke klar for det som nå er i vente, og jeg sitter allerede i dag og så smått fryser over den største frysepinnen jeg er. Hvordan skal det egentlig da gå når kulden kommer sterkere mot oss?
Og apropos kulde og vinter – denne helgen skal også alle klokkene stilles. Det som for meg var en nedtur at det ble tidligere mørkt om ettermiddagen, så skal det nå bli enda mørkere. Det er noe ved dette mørket som gir meg mindre energi, og det merker jeg hvert eneste år når mørketiden er her.
Om jeg skulle sammenlignet meg med et dyr, så hadde jeg passet ypperlig til å være bjørn. Med masse pels, stor nok til å holde på varmen og kunne gått i dvale for å slippe unna alle de umotiverte månedene som vi nå har foran oss. Jeg er bare ikke klar!
