Måned: oktober 2018

En relativt rolig uke har jeg nå hoppet meg gjennom fra dag til dag. Dager som har blitt fylt opp med både det ene og det andre, men likevel hvor det ikke har skjedd mye. Tiden går, uansett hvor sakte eller fort man måtte ønske at den skulle enten være her eller forsvinne. For min del suser den nok en gang bare forbi, og bare se nå – her sitter jeg en søndag, ukens siste dag.

Men en helt vanlig søndag er det likevel ikke. Eller, den er jo forsåvidt nokså lik alle de andre jeg har hatt i ukene tidligere. En dag som er fylt opp med alt for lite sprell og moro, hvor dagen brukes til så og si ingenting, bare for å lade opp til en ny uke som står og venter. Og når vi først venter på en ny uke med nye muligheter, så har jeg jo en liten runde gående om du skulle lure på noe, som du finner her.

Med en dag helt fri for planer, så kan jeg jo likevel prøve og dele noen ord, bare for å ha et eller annet å gjøre. På en dag som dette surrer som oftest musikken i mine ører, og jeg befinner meg på et av de få og beste stedene jeg vet om. Senga. Hvorfor humpe seg ut av den når man ellers ikke bør eller skal noe som helst? 
 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg trenger ikke gjøre noen ting i dag, med mindre jeg har lyst. Men en ting er det jeg har måtte gjøre. For da jeg plutselig lot blikket mitt vende mot det store vinduet jeg har, det var da jeg oppdaget endringen. For du vet at solen har endret seg når den gir et helt annet inntrykk gjennom rommet etter at du har stilt klokken. Ja, for du har vel husket å gjøre det du også? På alle dine klokken du har.

Heldigvis stiller mine klokker av seg selv, bortsett fra den analoge klokken jeg har hengende på veggen min. Følte meg litt lur da jeg forhåndstilte den før jeg la meg sent i går kveld, så slapp jeg unna det i dag. 
 

Med en tid som stilte seg i natt, så kunne jeg nå midt på dagen legge merke til det lyset som ga et annet inntrykk som lyste mot vinduet, men også skimtes gjennom liftgardinen. Nå går det bare en vei. En vei som jeg vet mange andre, inkludert meg selv, ikke er like fornøyd med. Mørketiden kalles den, og jeg ser ikke frem til dager som er mer mørke enn lyse. La oss håpe at denne sesongen går fort. Veldig fort!

Mens vi nå har hoppet oss gjennom enda flere dager, noe som har følt ut som at det har vært færre enn det har vært, så sitter vi nå her og kan endelig rope ut at fredagen den er her. Ja, for nå har den tatt en svipptur innom, igjen. Fredag. Det er noe spesielt med det ordet. Hver gang jeg hører det blir jeg glad. Men nedturen treffes ganske fort igjen når fredag er inngangsnøkkelen til helgen som forsvinner på et blunk.

Likevel, dagen i dag betyr at døren til denne ukens arbeidsdager blir lukket. En uke fylt med mange fine høstdager med fine øyeblikk og gode minner. Noen dager setter jeg ekstra stor pris på. Jeg nyter hver eneste time og alle sekundene jeg kan få i løpet av min hverdag, og nå litt mer på de spesielle dagene jeg nå har. For snart, i enden som jeg kan se rett rundt svingen, så venter det meg en ny hverdag. Eller hverdagsendringer er vel mer riktig å kalle det.

Hvilken vei jeg velger, hva planene er og hvordan jeg fyller dem, det skal du mest sannsynlig få greie på når den tid kommer. Forandringer blir det. Jeg skjønner det, men. Selv om veien er ment for noe godt, og en vei jeg rett og slett må gå for å komme over mållinjen, så gjør det også litt vondt. Sånn innerst inne når jeg tenker over hva jeg har fått være med på. Jeg er redd for å miste alt det gode, selv om jeg vet at det forsatt vil vente meg godt.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Egentlig vet jeg ikke helt hva jeg vil med disse ordene. Ikke akkurat nå. Jeg tenker rett og slett alt for mye om dagen – godt ment, men som er litt vanskelig å komme seg over. Det er vel kanskje litt der det ligger med at skrivegleden min ikke har latt seg komme frem denne uken, uansett hvor mye jeg har hatt lyst til å la fingrene danse over tastaturet. Veien er god, men alt stokker seg litt i krøll innvendig, som en slags reaksjon.

Uansett, nå kan jeg endelig ta helgen etter en fin dag. Jeg merker også litt at tankene ikke henger helt med til det som skjer i virkeligheten, for det skal sies at jeg egentlig har det ganske fint. Jeg storkoser meg på jobb, selv om jeg kanskje ikke er helt den personen som sprer ut alt utvendig. Jeg har fått høre det tidligere at jeg er en rolig og behagelig person, og det kan jeg se at er en fordel som jeg tar i bruk i jobben jeg gjør. Å jobbe med barn kan være nokså ganske høyt oppunder taket, alt i hvordan man ser det. Men alle vet at barn er både høyt og lavt. De er like, men likevel forskjellige.

Med en tanke som nå må senkes innover så skal det blir godt med litt fri. Hjemover etter jobb rullet jeg i dag, og plutselig var jeg hjemme igjen. En vanlig ettermiddag å komme hjem til ble ikke helt sånn som jeg hadde sett for meg. Vanligvis får jeg satt på plass sykkelen, kommet meg inn og kastet fra meg tingene, for deretter å slenge meg ned på sengen for å la lyden og alle dagens tanker roe seg.

I det jeg satte nøkkelen i låsen, vendte om håndtaket for så å åpne porten så var det et helt annet syn som møtte meg da jeg satte mine første skritt i garasjen. Det er jo delvis mørkt der inne, men lyset skimter inn når dagslyset møter alt det mørket. Av en eller annen grunn blafrer blikket mitt rett ned mot bakken, og det er da jeg oppdager det.
 

En stålorm! De som kjenner meg og som har fått det med seg her tidligere, vet at jeg elsker disse dyrene og andre dyr og krypdyr. Har alltid vært fascinert av dem siden jeg selv gikk i barnehagen, og jeg har enda ikke kommet over den gleden av å møte på de skjønne øglene uten bein. 

Men, hva gjorde den her nå? Der lå den på betonggulvet, midt i oktober og ante fred og ingen fare. Årets siste fant jeg for et par måneder siden, og mange fant jeg i løpet av sommeren. Men nå? Aldri før har jeg funnet dem så sent på året. Hadde likt og visst hva den tenkte om hvordan planer den hadde foran seg.
 

Den hadde garantert planer om å finne veien til hiet sitt. Grave seg langt under bakken for å finne varme sånn at den kunne holde seg i livet gjennom vintersesongen som smyger seg innpå oss. Kaldere har det blitt, men de ekstra varme plaggene for å isolere seg selv for kulden, de venter jeg litt med å ta frem.

Jeg ligger vel egentlig langt inne i drømmeland et eller annet sted på veien. Innom et par steder har jeg vært gjennom natten, og flere mennesker har vært involvert i handlingene som har skjedd. Men husker jeg nattens historier nå? Denne gangen, som de aller fleste andre gangene, så har jeg nok glemt hva jeg i nattens tekster var gjennom. Og godt er vel det noen ganger også, å ikke huske alt.

Bare på den siste korte tiden nå har jeg også lagt merke til enda flere tegn på at høsten vil sette flere og flere spor. I dag tidlig plinget det i alarmene, i et håp om å få meg våken. Heldigvis gikk det bra denne gangen også, og før jeg ble tvunget til å ramle ut av huset sånn at jeg skulle rekke jobben, det var da jeg oppdaget hvor plutselig mørke morgningene nå har blitt.

Ut av vinduet stirret jeg en liten stund, akkurat så lenge før jeg måtte hive på meg det siste for å rekke en arbeidsdag. Snikende inn på meg kommer det en tanke som slår. “Tenk at mørket kan være så vakker.” Og da lurer du kanskje på – hva legger hun i det? Ja, for hva er det jeg egentlig prøver å fortelle her?

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Gårsdagen var både ukens og helgens ende. Det var søndag, dagen som låser en hel ring på hele syv dagers hendelser. Veldig ofte pleier denne dagen å være stille, og det er en dag hvor det verken skjer det ene eller det andre. Og sånn vet jeg at det er veldig mange andre som føler også, at søndagen er mer som en hviledag.

Kanskje lot du deg unne en hel dag uten planer. Men denne gangen følte jeg at jeg rett og slett ikke orket å sitte der helt for meg selv, trykket inne på et mindre rom. Jeg måtte ut å kjenne på verden. Jeg bare måtte finne på et eller annet? Men hva skulle man ta seg til på en sånn dag når alt, eller det aller meste var stengt?
 

Å gå gjennom tenkningen av hvor man skulle dra kom jeg ganske så fort frem til. Det var vel egentlig tanken på dette stedet som fikk meg ut på tur. Jeg kom på at det var noen år siden sist hvor jeg utforsket både den lille og den store Gullkronen. Søndagsturen gikk derfor dit denne gangen. Men, helt tomhendt kunne jeg ikke reise dit. Rund halsen var nemlig speilrefleksen på plass.

En sånn tur uten skikkelig utstyr kunne man ikke la være å ha med seg. I dag er det både små og større apparater vi tar i bruk til dokumentering. Og når jeg har et så godt utstyr som et speilrefleks, så kunne jeg ikke la dette ligge igjen hjemme. Det ble derfor en fotorunde i skogens gullkroner.
 

For å si det sånn – det ble en kjempeflott tur med trasking på stier gjennom skogen. Innom alle stiene ble ikke turen tatt, men mye av skogens rom ble sett. Jeg kom hjem med langt ifra få bilder, og det ble en time før kvelden kom hvor jeg koste meg med bildejobbingen. Gullkronene er virkelig en flott skog for hele familien. Så er du i nærheten av Tønsberg og ønsker deg naturopplevelser – la dere utforske skogens lille perler! Tenk at en så mørk tid kan være så vakker som den er.
 

Bladene faller
nå er det kaldt.
Snart kommer vinteren
og da kommer alt. 
(ekstra kulde, snø og alt tante grusom måtte føye med seg…)

Høstdiktet jeg laget på barneskolen, et sted mellom 2004-2006
 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

De siste ukene har temperaturen så smått sunket enda mer. Jeg som omtrent ikke har blod i hendene og utover fingerspissene sliten veldig med at jeg får utrolig kalde hender ganske fort. Du kan knipse fort to ganger etter at jeg har satt mine føtter ute i naturen, eller utenfor et hus eller bygg etter at jeg har vært inne hvor det har vært varmt. Og i det sekundet den friske luften dytter forsiktig bort i meg, da er hendene nokså kalde – stort sett. Og det har jeg alltid hatt “problemer” med.

Uansett, det er vel kanskje ikke noe å gjøre med. Har alltid vært en frysepinne ellers, og jeg er det enda. Tiden vi er inne i nå syns jeg er helt fantastisk, til tross for kulden som så smått sniker seg innpå oss. Og kaldere skal det mest sannsynlig bli når vinteren snart er rundt hjørnet. Husk, dagene og ukene forsvinner fort, selv om det er noen små uker igjen enda.

Som vi nå kan se rundt oss har virkelig bladene endret farge. Nå trenger du ikke lenger å myse etter og oppdage naturens endringer. Nå synes det så godt at det er vakkert å se på. Og vakrere skal det bli. Jeg har derfor benyttet sjansen til å vandre meg en aldri så liten tur i vakre farger, bare for å fange startfasen av det som nå skal skje fremover. 

Her på jobb i går oppdaget jeg at flere barn var opptatt med blader. En del løv med både gule, oransje og røde blader har nå falt ned på bakken, men kanskje mest av dem gule. Samlet små hauger med løv, selv om det ikke er så mye enda. Men nok til å skape små gleder i barnas hverdag. Sånne små glimt er det bare å gripe.

Første runde med fotografering av høstens blader og trær gikk ikke helt etter mine ønsker. Jeg fikk ikke helt til de bildene jeg så for meg, og jeg ble heller ikke helt fornøyd. Men fine farger er det likevel, og flere forsøk har jeg på å finne mange lekre blinkskudd på de neste dagene og ukene som kommer. Er bare det å få kommet seg ut når det først er nydelig vær for å finne de riktige utsnittene og vinklene, og da er mye gjort.

Svisj, krasj, bang! Et hodet er fullt av tanker i alle fasonger. Omtrent hver dag fantaserer jeg litt for meg selv, bygger opp en mal på ulike tekster som jeg finner inspirasjon fra av det jeg opplever i hverdagen min. Likevel klarer jeg ikke å finne fokus i løpet av dagene når kvelden nærmer seg til å dele det jeg måtte sitte inne med.

Men jeg overlever selv om jeg for kort tid tilbake, sånn rundt før sommeren, nesten peste meg gjennom alle dager bare for å finne noe jeg kunne skrible om. Sånn er det heldigvis ikke lenger, for jeg ble rett og slett for sliten av å holde på sånn. Flere dager har gått denne gangen også, men jeg blir likevel ikke helt borte. Jeg har ingen planer om å legge skrivegleden fra meg. Det er bare det at den ikke er like sterk nok tilstede hver gang.
 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Heldigvis lever jeg, selv om jeg ikke er like mye til stedet på denne biten sånn som jeg hadde ønsket. Jeg føler kanskje litt at det er noe annet som spiser opp mer av min energi. Noe som jeg helt ikke klarer å sette ord på, eller helt finne ut av. Uansett er hverdagen min fylt opp med godt arbeid, og det fikk jeg virkelig kjenne på i dag.

Men det som jeg har helt klart for meg, det er at jeg virkelig er på plass når det kommer til jobben jeg gjør. Og det kan ha noe med at jeg trives med det jeg gjør. Og ikke minst plassen jeg får lov til å befinne meg på. For tenk at jeg nå har vært på samme sted i litt over fem år. Senest her i går spurte jeg meg selv – hvor har disse årene blitt av?

Gjennom alle årene jeg har jobbet i barnehage så har jeg møtt så utrolig mange herlige, flotte og skjønne barn. De har rett og slett vært helt fantastiske, selv om man også må stå opp i ulike grad av trassalder og andre utfordringer. Men jeg har stått i det, og ikke minst lært masse på reisen. 

Tenk å kunne se utover og tilbake på det man har fått lov til å oppleve. Selvfølgelig har jeg hatt både opp- og nedturer, men aller mest utrolig mange gode og flotte minner som har satt spor. Jeg har vært den som har fått lov til å ta stor del i mange barns hverdag og liv, og jeg har til og med vært så heldig og fått gjort det godt for mange.

Jeg har fått høre av de aller fleste at jeg har en spesiell ro i meg, noe som bare er positivt og som er med på å balansere hverdagen og både fylle ut og hjelpe hverandre på. Jeg er den jeg er, og glad er jeg for at jeg får være akkurat den jeg er når jeg er på jobb. Selvfølgelig har jeg lagt merke til at jeg har blitt sterke på noen området som jeg tidligere har vært svakere på. Men det viser bare at vi alle har noe vi kan bli bedre til. Vi lærer alle noe nytt, eller lærer på flere måter alle av oss.

Men nå står jeg her i dag, som oftest med et smil om munnen og en god følelse. Å jobbe med og rundt barn er noe jeg virkelig kan, og ikke minst har en glede av å gjøre. Mange gode tilbakemeldinger får jeg, og det gjør så godt å høre det. 

Senest i dag fikk jeg gode ord strømmende gjennom ørene og ned til hjertet, da jeg fikk en tilbakemelding på at barnet deres snakket mye om meg hjemme. Jeg har tydeligvis klart å sette dype spor hos mange allerede, selv om vi bare er kommet ut i tredje måned av et helt barnehageår. Det er veldig koselig å tenke over at jeg er en favoritt og en godhjertet person for mange små kropper, og det vet jeg at det finnes mange andre som også er!