JEG SKJØNNER DET, MEN

Mens vi nå har hoppet oss gjennom enda flere dager, noe som har følt ut som at det har vært færre enn det har vært, så sitter vi nå her og kan endelig rope ut at fredagen den er her. Ja, for nå har den tatt en svipptur innom, igjen. Fredag. Det er noe spesielt med det ordet. Hver gang jeg hører det blir jeg glad. Men nedturen treffes ganske fort igjen når fredag er inngangsnøkkelen til helgen som forsvinner på et blunk.

Likevel, dagen i dag betyr at døren til denne ukens arbeidsdager blir lukket. En uke fylt med mange fine høstdager med fine øyeblikk og gode minner. Noen dager setter jeg ekstra stor pris på. Jeg nyter hver eneste time og alle sekundene jeg kan få i løpet av min hverdag, og nå litt mer på de spesielle dagene jeg nå har. For snart, i enden som jeg kan se rett rundt svingen, så venter det meg en ny hverdag. Eller hverdagsendringer er vel mer riktig å kalle det.

Hvilken vei jeg velger, hva planene er og hvordan jeg fyller dem, det skal du mest sannsynlig få greie på når den tid kommer. Forandringer blir det. Jeg skjønner det, men. Selv om veien er ment for noe godt, og en vei jeg rett og slett må gå for å komme over mållinjen, så gjør det også litt vondt. Sånn innerst inne når jeg tenker over hva jeg har fått være med på. Jeg er redd for å miste alt det gode, selv om jeg vet at det forsatt vil vente meg godt.

Egentlig vet jeg ikke helt hva jeg vil med disse ordene. Ikke akkurat nå. Jeg tenker rett og slett alt for mye om dagen – godt ment, men som er litt vanskelig å komme seg over. Det er vel kanskje litt der det ligger med at skrivegleden min ikke har latt seg komme frem denne uken, uansett hvor mye jeg har hatt lyst til å la fingrene danse over tastaturet. Veien er god, men alt stokker seg litt i krøll innvendig, som en slags reaksjon.

Uansett, nå kan jeg endelig ta helgen etter en fin dag. Jeg merker også litt at tankene ikke henger helt med til det som skjer i virkeligheten, for det skal sies at jeg egentlig har det ganske fint. Jeg storkoser meg på jobb, selv om jeg kanskje ikke er helt den personen som sprer ut alt utvendig. Jeg har fått høre det tidligere at jeg er en rolig og behagelig person, og det kan jeg se at er en fordel som jeg tar i bruk i jobben jeg gjør. Å jobbe med barn kan være nokså ganske høyt oppunder taket, alt i hvordan man ser det. Men alle vet at barn er både høyt og lavt. De er like, men likevel forskjellige.

Med en tanke som nå må senkes innover så skal det blir godt med litt fri. Hjemover etter jobb rullet jeg i dag, og plutselig var jeg hjemme igjen. En vanlig ettermiddag å komme hjem til ble ikke helt sånn som jeg hadde sett for meg. Vanligvis får jeg satt på plass sykkelen, kommet meg inn og kastet fra meg tingene, for deretter å slenge meg ned på sengen for å la lyden og alle dagens tanker roe seg.

I det jeg satte nøkkelen i låsen, vendte om håndtaket for så å åpne porten så var det et helt annet syn som møtte meg da jeg satte mine første skritt i garasjen. Det er jo delvis mørkt der inne, men lyset skimter inn når dagslyset møter alt det mørket. Av en eller annen grunn blafrer blikket mitt rett ned mot bakken, og det er da jeg oppdager det.
 


 

En stålorm! De som kjenner meg og som har fått det med seg her tidligere, vet at jeg elsker disse dyrene og andre dyr og krypdyr. Har alltid vært fascinert av dem siden jeg selv gikk i barnehagen, og jeg har enda ikke kommet over den gleden av å møte på de skjønne øglene uten bein. 

Men, hva gjorde den her nå? Der lå den på betonggulvet, midt i oktober og ante fred og ingen fare. Årets siste fant jeg for et par måneder siden, og mange fant jeg i løpet av sommeren. Men nå? Aldri før har jeg funnet dem så sent på året. Hadde likt og visst hva den tenkte om hvordan planer den hadde foran seg.
 


 

Den hadde garantert planer om å finne veien til hiet sitt. Grave seg langt under bakken for å finne varme sånn at den kunne holde seg i livet gjennom vintersesongen som smyger seg innpå oss. Kaldere har det blitt, men de ekstra varme plaggene for å isolere seg selv for kulden, de venter jeg litt med å ta frem.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg