DAG 3 I POLEN – SOPOT

Etter at det ble seint i natt våknet jeg tidlig i dag. Vi startet dagen med en god frokost på hotellet, før vi gjorde oss klar for tur. På programmet i dag var det satt opp at vi skulle dra en tur til Sopot, som er en av de kjente stedene en bør besøke hvis man er her i Polen. Det er så kjekt med transport her vi bor, for taxiene har sine plasser rett utenfor hotellet her. Og skal vi et stykke for å titte, er det bare å hoppe inn i en.

Vi ble kjørt av en hyggelig mann som fortalte oss en del om byen. Fikk fortalt hvor vi skulle gå for å komme frem da vi ble sluppet av taxien. Men en ting må jeg si, det kjører ganske fort her nede. Ligger nesten oppe i rompa på bilen foran, og nærmest bråbremser foran et lyskryss/kryss eller fotgjengerfelt. Hjemme i Norge er vi kjent med at vi skal stoppe for de som skal over veien. Her nede er det fotgjengerne som må ta hensyn til bilene. Vi, eller de fleste er også kjent med å kjøre sakte i små gater. Men her er det nesten motsatt. Blir nesten redd når jeg sitter på i taxiene og de kjører fort forbi der det går mennesker på fortauene. Jeg hadde ikke kjørt sånn i hvert fall. 


 


 

Men vel fremme tuslet vi ut til den store og flere meter lange moloen. På begge sidene var det lange lyse strender, og masse søppelbøtter bortover. Har også lagt merke til at de er ganske flinke til å holde det rent her nede. Sett flere ganger mennesker som soper både søppel og løv på forskjellige utesteder og langs husene. Er veldig flotte byer her i Polen. 

Ute på tuppen av moloen oppdager vi et stort skip. Et skip som tok i mot folk og turister for en liten seiletur på vannet. Jeg sto over en båttur, og vi så heller utover sjøen og på alt som var rundt der. Fuglene her nede, spesielt duene på land, og måkene/svanene i vann er veldig uredd. Oppdaget at det var veldig mange som ga dem mat, og det er kanskje vanlig her nede.



 

På denne lange moloen var det også et lite sted hvor man kunne ta seg en kaffe og litt sånn. Pappa tok en kopp, mens jeg prøvde en av de polske ostekakene med noe bær, krem og nøtter. Var utrolig godt, men klarte ikke å få i meg alt. Her lande er de tydeligvis redd for at oss mennesker skal sulte. Hver gang vi har vært ute og spist har vi fått veldig mye mat. Og alt vi har spist har vært godt.
 

Det har vært mange inntrykk som har lagret seg på den digre harddisken, og mange flotte bygninger er det også. Da vi hadde fått nok av beachen gikk vi lit innover til sentrum som var der. Var ikke så mange butikker der, men også i denne byen var det mange resturanter. Tok turen innom butikken Tiger, og fant noen småting der. Når vi hadde sett alt som var i gatene som var å se på, tok vi en tur innom en liten butikk før vi fant en ledig taxi og kom oss tilbake på hotellet i to tiden. Fra den tid har det bare blitt sløving på oss, og etterhvert blir det å ta seg en tur ut for å spise middag. Får se hvilken restaurant vi ender opp på i kveld. 

DAG 2 I GDANSK

Dagen startet tidlig, og vi har fått mange nye opplevelser. Våknet i halv ni tiden, og testet frokosten her på hotellet. Var helt grei frokost de hadde, men jeg digget grovbrødet deres. Planen vi hadde i dag var å dra på et stort outlet. Vi plukket opp en taxi som sto rett utenfor hotellet, og så var det et lite stykke å kjøre. Vel fremme på det store sportssenteret, Decathlon, var det utrolig mye å se. Og ikke minst digert. Var flere korridorer. Vi slo av et par timer der, og jeg fant både nye joggesko og vinterjakke – noe jeg hadde på ønskelisten. Da vi var ferdig der var det å komme seg tilbake igjen. Vi tok jo taxi til, men tilbake måtte vi ta buss. Det var greit det. På holdeplassen sto det to andre folk. Vi prøvde å kommunisere med dem, men det var ikke fryktelig lett når ingen av de kunne engelsk. Det er egentlig ganske få her som snakker engelsk. Men med litt tegn til tale skulle en hyggelig mann hjelpe oss. Det ble en lang busstur, og vi kunne ikke si at vi kjente oss igjen på veien tilbake. Plutselig stopper bussen. Og så reiser alle menneskene seg og går ut. Vi skjønte ikke stort, og ble stående der mellom bussen og trikken som kom. Den hyggelig mannen kommer bort til oss. Han ser at vi ikke helt skjønner hvor vi skal. Han peker på trikken, og vi finner ut at vi må ta den.

Etter et stykke med trikkekjøring kjenner vi igjen et høyt tårn som er i nærheten av hotellet vi bor på. Men vi visste ikke helt hvor vi skulle gå av. Dermed endte vi med å gå av et senere stopp enn der vi egentlig skulle gått av. Vi visste ikke helt hvor vi var, så vi endte med å gå mot en retning. Gikk langs en biltrafikert vei, og kom frem til noe vi trodde hadde sett før. Men det viste seg å være noe helt annet. Dermed valgte vi å gå mot et tårn. Gikk gjennom forskjellige gater vi ikke hadde sett før, men fant heldigvis frem til slutt, da vi gikk igjennom porten inn til gamlebyen. Da kjente vi oss igjen, for det var jo her vi bodde. Kom oss tilbake på hotellet, og beina våre var ganske gående etter all denne gåingen. 

Tilbake på hotellet ble det bare sløving da vi var tilbake i halv to tiden. Men ikke så lenge etter begynte vi å bli sultne, og gikk derfor rett bort i gaten her, prøvde en ny resturant. Til nå har maten vi har spist ute vært veldig gode. Så til middagen i dag spiste vi veldig god pepperbiff (litt mye pepper etter min smak), noe som liknet fløtepoter og paprika og squash ved siden av. Både hos pappa og meg falt det helt i smak, og begge ble gode og mette. De gangen vi har spist ute har vi vært ganske fornøyde, og jeg har alltid spist noe helt nytt som jeg ikke har prøvd før. Vært litt gal og spist litt utenfor min matsone. Veldig glad er jeg for det, for rettene har falt i smak. På vei tilbake til hotellet tok vi en tur i smågatene her i gamlebyen og en tur innom en liten butikk, som ligger rett på andre siden av her vi bor. Plukket med oss litt godt, så i kveld skal vi slappe av og bare kose oss. I morgen er planen å dra til Sopot, så får vi se hvordan dagen blir. Avslutter med å legge ved et par bilder. Speilrefleksen ble ikke tatt frem i dag, så mobilbilder får duge i kveld.

Den gyldne port

HAR INNTATT FERIEN I POLEN

Da er jeg i en helt annen verden, i en helt annen by. Dagen startet tidlig, og i halv syv tiden var vi allerede på vei mot Torp Sandefjord flyplass. Vi sjekket inn bagasjen. En diger koffert som er nesten helt tom. Bare to halvfulle poser ble pakket med – vi skal jo tross alt på storshopping her nede. Da vi hadde kommet gjennom sikkerhetskontrollen ble det litt venting. Men akkurat passe til at vi fikk se soloppgangen. I halv åtte tiden gikk vi til gaten, og der ble det også litt venting. Ombord gikk vi på flyet klokken åtte, og flyet var heldigvis i rute og kjørte ut på rullebanen kvart over åtte. 

Plassene vi hadde fått på flyet var det ganske trang plass til beina. Men så hadde vi fryktelig flaks. Rett før flyet skulle kjøre ble vi spurt om vi kunne bytte plass. Det var en familie som ville sitte ved siden av hverandre. Sa ikke nei til det. Og vi fikk jo den flotte plassen under turen. Plassen ved nødutgangen på midten. Med digert rom til beina. Selve flyturen gikk fint. Tiden fløy avgårde, og før vi visste ordet av det var vi inne for landing. Etter bare én time oppe i lufta.

Tiden etter landing gikk fort. Bagasjen ble hentet og vi fikk vekslet litt zloty. Og rett på utsiden sto det taxier og ventet. Her var det bare å hoppe inn i en av bilene, og etter rundt ti minutter med kjøring var vi på plass ved hotellet. Hotel Artus. Det ligger midt i byen. Etter at vi fikk slengt fra oss bagasjen var det bare å slenge på seg sekkene å ta seg en tur ut i byen. Langt å gå var det heller ikke før vi var nede ved bryggen og elven. Og langs hele bryggen var det restauranter. Vi var ute etter å spise lunsj, og fant til slutt et sted å spise. Vi var ganske heldige, for det var veldig lite folk ute å spiste når vi var der. Bestilte meg noe som jeg aldri pleier å bestille. Noe helt nytt skulle testes ut. Det ble slike potetpannekaker med  grillet kjøtt, litt grønnsaker og soppsaus. Det smakte helt himmelsk, og var utrolig godt! 

Etter at vi hadde spist oss gode og mette tuslet vi videre. På vei til Madisonsenteret. Her var det mye å se. Vi tittet litt i de forskjellige butikkene, men gleder oss til morgendagen hvor vi skal på den store outletbutikken. Vi har mye å glede oss til, og etter 4,5 time tråkking rundt i byen dro vi tilbake til hotellet. Her har det bare blitt sløving, og både pappa og jeg ble slitne i beina etter å ha sett masse i dag. En lang og fin dag hittil, og mer av opplevelser venter oss!

HVA ER OMSORG?

Omsorg er nestekjærlighet gjennom ord og handling. Men hva kan omsorg være?
Bak omsorg ligger det et innbefattet begrep – omsorg for andre og omsorg for deg selv. Det er viktig å passe på at andre rundt har det bra, samtidig som du har det bra også. Hvem er det du gir omsorg til, og på hvilken måte gjør du det? Det er heller ikke like reaksjoner på oss mennesker når andre viser oss omsorg. Tenkte vi skulle drøfte litt, for det er mange spørsmål som kan dukke opp under dette temaet. 

Når du viser omsorg viser du at du bryr deg om noen. Helt fra første sekund vi kommer til verden er vi avhengig av at noen viser omsorg og tar vare på oss. Mat, søvn, kjærlighet og ren bleie er noe av det vi trenger som liten for å dekke deres behov. Som voksne er det vårt ansvar for at barnet blant annet har rene klær, får nok mat og søvn, at de får frisk luft, og at de vokser opp i trygge omgivelser. Ja, at de får hjelp til det de ikke klarer på egenhånd. Som liten trenger de mye kjærlighet og trygghet for å kunne utvikle seg til sunne, trygge individer. Det er tross alt de som skal ta over den neste generasjonstiden. 

Et av de typiske kjennetegnene på omsorg er at omsorgen finner sted mellom personer med ulik posisjon og ulikt styrkeforhold. Du som barne- og ungdomsarbeider er både eldre, sterkere, har et bedre utviklet ordforråd og er ofte mer belest enn de barna og ungdommene som du skal gi omsorg til. Dette betyr at måten tu tenker på om din rolle inn i omsorgshandlinger, er grunnleggende viktig for at den andre skal kjenne at omsorgen er god. 

"Petter er fire år. Han sluttet med bleier da han var nesten fire. Han elsket å lege og blir så opptatt av leken at han av og til har problemer med å gjenkjenne signalene fra hjernen om at han må på do. For å unngå uhell har de voksne rutiner på å minne Petter på å ta en tur på toalettet før han får ut for å leke. På tross av dette går det ofte galt, og en ansatt tar tak i dette og tar han med inn på toalettet. Der får du høre at hun sier til Petter at han snart må skjerpe seg. Hun ser oppgitt ut, mens Petter ser både skamfull og lei seg ut."
 

I dette eksempelet er det interessant å spørre seg selv om hvilke tanker og følelser den ansatte har, og hadde det vært en annen mulighet for å hjelpe gutten på? Hvis voksne blir irritert og ikke klarer å skjule at hun ikke takler det og at de ikke strekker til, handler det ikke lenger om omsorg, men om irettesettelse. Kan det være sånn at en ikke klarer ting helt, da er det heller letter å spørre en annen kollega om hjelp. Man er et team i en barnehage, og med både like og ulike ferdigheter, er man til for å hjelpe hverandre i de forskjellige situasjonene som oppstår. 

Men å være menneske og vise omsorg er også en del av livet. Vi viser også omsorg overfor hverandre i likeverdige posisjoner. Det kan være i møte med kolleger eller mot venner. Men hvorfor viser vi omsorg? Alle ønsker å glede, oppmuntre, hjelpe, beskytte eller trøste mennesker vi møter. Hadde vi ikke hatt omsorg ville samfunnet blitt kjølig og lite menneskelig. Når du jobber som barne- og ungdomsarbeider har du et spesielt ansvar knyttet til hvordan du møter barn, unge og deres foresatte og nære personer tilknyttet barnet. 

Mange har nok vært borte i at barn kan utfordre oss, ikke bare på én måte, men flere varianter. Vi kan bli litt strenge og sure, men innerst inne er vi glad i både de små og store en jobber sammen med. Selv om de små kan gå oss litt på nervene noen ganger, er det viktig at de også blir sett. Kanskje er det fordi de føler seg små, og lager tull og tøys. At de ikke blir sett nok. Her er det noe vi kan tenke på!

Men det er ikke nok med bare å få litt omsorg. Det er noe som alle skal bli møtt med gjennom livet sitt. Og med det utvikler vi evnen til egenomsorg. For eksempel vil et barn som har voksne rundt seg som innarbeider vaner knyttet til tannpuss, håndhygiene og tilpassede klær alt etter vær og aktiviteter. Selv om barnet vokser og har lært å kle seg selv, er det fortsatt viktig å være litt i bakgrunnen og fortsette og passe på. Vise at du bryr deg og er der for dem!
Blir det sånn at du detter ut i omsorgsjobben, og barnet ikke får rent tøy, blir vasket regelmessig eller ikke har sove i en ren og behagelig seng, vil dette barnet få større utfordringer med å opparbeide slike rutiner på et senere tidspunkt. Derfor er det viktig å møte barn i ulike aldre på en lik og riktig måte, og møter deres behov som dem trenger. Hvis du som barne- og ungdomsarbeider gjør dette på riktig måte, vil foreldre oppleve oss at vi tar omsorgsansvaret på alvor, og de vil kjenne det som respektfullt og trygt ovenfor barnet. De vet at barnet deres er i gode og trygge hender!

 

Barn kan klare å utvikle en større evne til å ivareta egne grenser i seinere tid. Men da må de ha hatt god nok omsorg rundt seg knyttet til deres følelser og behov. Når vi utfyller og lyttet til barns behov, vil de små ta dette med videre og bruke det de har lært når de selv vokser opp. Følelsene og valgene til barn vil komme mye tydelige frem. Vi har også vært inne på en gang tidligere at barn får med seg mer enn vi tror. Viser vi dem på riktig måte hvordan det som er rundt oss skal gjøres, lærer de faktisk ganske mye. 
Hvis vi ser litt i den andre enden av temaet er det noe som heter omsorgssvikt. Der god omsorg ikke finner sted, da vil dette kunne skje. Dette vil være svært alvorlig for barnets fysiske og psykiske helse. Barn kan bli utsatt for dette, og for å unngå at det skjer er det viktig at vi ser hva barnet trenger og evt. hjelpe dem mot riktig retning. Husk – som barne- og ungdomsarbeider skal vi alltid være der for dem. Det er mye en kan si om dette temaet. Men for all del – pass på at de får en god nok oppvekst! Vis at du der dem!

EN TUR TIL SANDEFJORD

Lyset skinte inn gjennom vinduene mine på morgningen da jeg våknet opp etter mye søvn. Litt seinere enn vanlig ble det i natt. Men med ti timer i drømmeland gjorde det ikke noe å starte dagen i elleve tiden. Trengte nok litt ekstra søvn etter en lang og fin uke med mye jobbing – både i barnehage, på skolen og med skoleoppgaver. Heldigvis er jeg kommet veldig langt med begge storoppgavene mine. De er så og si ferdige. Det eneste som står igjen på oppgavebiten er å gå igjennom tekstene å se hva jeg kan legge til, og evt. justere på. Veldig deilig er det at jeg ikke ligger langt bak, og veldig glad for at jeg gjorde så mye av arbeidet så tidlig. Da slipper jeg å stresse så mye mot slutte.

Utover dagen tok vi oss en tur til Sandefjord. Bare mamma, pappa, lillesøster og meg. De to andre gutta ble igjen hjemme. Det er bestandig mye å titte på der, og vi gikk rundt i hele butikken. Var ikke veldig mange mennesker når vi var der, og vi var der en stund og så på alt mulig. Liker meg godt i den lyd og bildeavdelingen de har der. Hvor det er forskjellige typer radio, ørepropper, kabler og sånne ting. Vi fikk oss i hvert fall en fin tur, og en liten storhandel. Ellers har dagen gått som den har gått. Vært en rolig ettermiddag, og kvelden skal brukes på svært lite. En fin dag har det vært, og håper dere har hatt en fin dag også. Nyt kvelden videre, og kos dere med fri – og ferie til dere som har det. Nå er det ikke lenge til flyet går med snuten sydover mot Polen! 

DET ER HELG, OG FERIE

Endelig er det helg, igjen. For ikke å snakke om ferie. Jeg har ferie. Høstferie! Kjenner at det skal bli så deilig, og har ikke hatt denne uka med ferie siden jeg sist gikk på skole og før jeg startet og jobbe. Men nå er det endelig min uke. Min uke til å bare gjøre akkurat det jeg vil, og denne uken skal jeg bruke tiden min i en helt annen by. Og i et helt annet land. Bort fra Norge og ut på reise sammen med pappa. Bare oss to. Når jeg først hadde noen uker fri i sommer ble de brukt på å være hjemme. Var så heldig å få en hel uke hjemme alene, mens resten av familien var på utenlandscup. Men savnet litt å kunne reise avgårde. Så i sommer bestilte vi tur til Polen og den byen mange snakker om for tiden – nemlig Gdansk.

Nå har det gått elleve uker siden vi satt på nett og ordnet med denne turen, og snart er dagen her. Bare en liten helg igjen, og så sitter vi på flyet sydover for å oppleve noen dager et helt annet sted. For første gang på noen år kunne jeg høre at noen ønsket meg god høstferie. Var litt rart da jeg dro hjem fra jobb i går at jeg ikke skulle tilbake før om noen dager. Jeg skulle ha en hel uke fri fra arbeid, ut å reise langt avgårde. Og da jeg dro hjem fra skolen i dag etter å hørt masse på lærerens foredrag og litt gruppearbeid, var det deilig å se frem til fri og ikke noe skolejobb. Eller litt skolearbeid har det blitt i kveld. Skrevet litt på oppgaven. Den var egentlig ferdig, men etter å ha gått igjennom enda mer stoff på skolebenken i dag hadde jeg mer å legge til. Så det blir litt jobbing med den i helgen, samtidig som det blir pakking til reisen. 
Kvelden har nå kommet, og resten av dagen går til ren avslapning. Ønsker alle en riktig god helg, og god høstferie til de som har det!

HVEM ER PERNILLE?

Det hele skjedde en septembernatt. En jente kom til verden fredag 23.09.94 på sykehuset i Tønsberg. Var en vanskelig fødsel, både for mamma og meg. For å gjøre en lang historie kort – jeg ville ikke ut, og ble derfor sittende fast. Jeg ble tatt med tang og sugekopp, og ut kom en liten kropp klokken 03:20. En liten baby på 48 cm og som veide 3145 gram. Hadde vanskeligheter for å puste selv da jeg for første gang så dagens lys. Mange leger og sykepleiere tok hånd om meg, og var døden nær et par ganger hvor jeg mistet oksygen. Heldigvis fikk flinke fagfolk meg tilbake igjen, og brukte min første del av livet til å ligge i kuvøse. Hadde netting på hodet, og masse ledninger rundt meg. Jeg ble født med blå øyne, og har bestandig hatt det. Og håret var rødlig. Men i dag har jeg en naturlig farge som er brunt/mørkeblondt. Midt navn fikk jeg 22.01.95 i Husøy kirke hvor jeg ble døpt.

Heldig var jeg som fikk ha mine foreldre for meg selv i hele tre år og to uker. Da fikk jeg en lillebror i livet mitt, som kom til verden 08.10.97. Som liten begynte jeg barnehagen. Et kjempefint sted med fire avdelinger hvor jeg var innom alle tror jeg – i hvert fall tre av dem. Og der jeg gikk het avdelingene Alvheim, Frøya, Rimfakse og Idavollen. Hadde en kjempefin barnehagetid husker jeg, hvor jeg var så heldig å få starte på Ygdrasil, en uteavdeling, mitt siste år. Husker det var så stort å gå på Ygdrasil. Vi var ute uansett vær, og hadde avdelingsplass midt ute i skogen. Husker plassen som om det var i går. En lavvoplass med bål i midten og tregulv hvor vi satt og hadde sang- og hvilestund på liggerunderlag. Hadde leker i bekkene vi hadde rundt oss, hvor vi spikket små barkebåter og hadde løp med hverandre. Egen slengtauhuske i treet hadde vi også, for ikke å snakke om utedoen som de voksne snekret. Hadde noen helt fantastiske år i barnehagen, og de første fem årene av mine liv lærte jeg mye. Lærte til og med å bli glad i dyr. Småkryp og sånt, som stålormer, frosker, biller, marker… Ja, alt som kunne krype. 

Så kom skoletiden. Min første dag i 1. klasse. Høsten 2000 trappet jeg opp i skolegården med mine to flotte foreldre ved min side. I en klasse kom jeg sammen med tredve andre, så vi var en stor gruppe, og hadde tre fantastiske lærere.
Etter første del av mitt første år på skolebenken, ble jeg igjen storesøster. Ikke til én, men to små nøster. En av hver, en gutt og en jente. De kom til verden en vinterdag 07.12.00. Nå skulle jeg dele mamma og pappa med tre andre, og vi ble en søskenflokk på fire. Tvillingene fikk en tøff start på live de også. De ble født noen uker for tidlig, og terminen deres var egentlig i januar -01. De slet begge med atsma i lang tid, spesielt tvillingbroren. Og de bodde noen uker på sykehuset den første tiden av livet sitt. 

Som 8-åring ville jeg prøve en idrett og startet med “lek-med-ball”. Da vi hadde blitt kjent med ballen kunne vi endelig spille håndball, og vi lærte oss grunnleggende regler, og med årene lærte vi mer utvidende og med mange finter og triks. Jeg fikk spille med blå og hvite drakter for Tønsberg Turn, og ble trent opp til å bli en høyre ving. Som venstrehendt, som jeg er, var dette et stort pluss for laget. Men trenerne vi hadde syns også jeg var ganske god på bekken, og spilte litt der også, selv om jeg ikke likte meg der. Men mål ble det både på ving- og bekkplassen.
Jeg hadde det utrolig moro med håndball, og fikk høre at jeg var ganske så flink. Rask var jeg også, og likte å løpe fort. Så kom det en tid hvor laget mistet mange spillere, og vi var ikke lenger nok til å være et lag. Vi fikk trene med de som var litt eldre. Vi fikk lov til å være med på treningene deres, og som ivrige og interesserte jenter vi var – møtte vi opp. Men så viste det seg at vi ikke var gode nok. Vi kom på treningene, men ble bestandig satt på sidelinjen for å se på de andre. Til slutt fikk vi nok, og noen sluttet helt med håndball, mens andre byttet lag. Jeg var en av de sistnevnte, og meldte meg ut av laget sommeren 2009.
Etter syv år i klubben ble jeg så lei av behandlingsmåten vi fikk, at jeg mistet helt motet til å fortsette. Jeg gikk hjemme et helt halvt år før jeg endelig kom meg inn i idretten igjen, i en helt ny klubb. Jeg følte et press fra de rundt meg om at jeg måtte komme meg tilbake, og startet å spille for Vear julen 2009. Her var det et godt miljø og et tilbud til alle. Men våren 2011 ble vi så få spillere at vi ikke var nok til å ha et lag.

Dagen etter siste trening for vearlaget startet jeg rett på sammen med et nytt lag. Jeg begynte og spille i grønne drakter for Husøy og Føynland. Husker det som det var i går. Min første trening med dette laget var en skikkelig hardtrening. Dette laget var ganske opptatt av skikkelig trening, samtidig som det skulle være gøy. Denne dagen var det bare fokus på styrke-, kondis-, og utholdenhetstrening. Det var skikkelig tøft, men det stoppet ikke meg i å fortsette på laget. Meldte overgang med en gang og var veldig klar for en ny start.
Det var ingen tvil om at det var her jeg ville være, disse jentene jeg ville trene og spille håndball sammen – for ikke å snakke om de dyktige trenerne. Både jeg selv og de andre kunne se at jeg utviklet meg, og ble en god håndballspiller på høyre kant. Og jeg elsket idretten!

Gjennom de siste årene hvor jeg spilte håndball tenkte jeg en gang i blant over at jeg ikke hadde brekt et bein eller to. Det siste året mitt slet jeg veldig med beinhinnebetennelse, og gud så vondt det er. Men heldigvis klarte jeg meg fint gjennom en trening, bare jeg så det an og tok det med ro. Men det husker jeg godt, når fremsiden av leggene verket, ja da gjorde det skikkelig vondt. 

Så kom 2013 som uvisst ble det siste året jeg spilte håndball. Vi skulle spille hjemmekamp, og jeg var blitt tatt ut til kampen. Jeg elsket og spille matcher. Det var søndag 10.02.13 og vi spilte mot HG Gokstad. Jeg fikk lov til å starte første omgangen, og scoret et par mål før det gikk skikkelig galt. Laget mitt var i angrep og jeg fikk ballen ute på vingen min. Jeg oppdager et kjempeluke foran meg, og løper rett mot mål for å skyte. Jeg tar mine tre skritt og hopper opp i været. Mens jeg da er i luften får jeg en dytt i siden og lander galt og tar meg i mot med min høyre hånd. Jeg kjenner store smerter i hånden min og ligger på gulvet og vrir og sparker meg i smerter. Jeg lot mine øyner gi et glimt på hånden, og den så helt rar ut. Den skal jo ikke se sånn ut.
Trenerne kommer løpende ut på banen, jeg blir iset og etterhvert båret ut av banen. Ulykken skjedde rundt 16:15 den dagen, det var vinter og masse snø ute og ambulansen ble tilkalt. Det viste seg at det var lettere hvis vi kjørte selv til legevakten, og en pappa på laget var så snill å kjøre mamma og meg dit. Der ventet også pappa på oss. Det ble litt venting da vi kom, men akkurat nok til at jeg klarte meg. Vi kom inn ganske kjapt. Ble liggende og vente litt til på en seng i gangene der, før jeg fikk komme inn til røntgen. På bildene ble det visst et stygt brudd i det ene beine i håndleddet, og jeg brukte denne kvelden min på legevakten for å dra beina på plass og få gipset det. To dager senere fikk jeg komme inn til operasjon, og fikk satt inn en plate i leddet med åtte skruer.

 En ukes tid etter operasjonen var jeg allerede tilbake på håndballbanen – så klart med bare en brukbar arm. Hadde litt flaks opp i det hele. Høyrehånda ble skadet, og jeg er venstrehendt. Så jeg ble ganske sterk i venstrearmen når jeg bare kunne bruke den på treningene. Jeg gikk med gips i tre uker, og hadde akkurat klart å bruke begge armene igjen ute på banen. Kunne så klart ikke spille kamper. Så de måtte jeg stå over.
Sommeren samme året ble laget oppløst. Spillerne byttet til andre lag/klubber, mens for meg fristet det ikke å starte på nytt. Og så hadde jeg jo denne hånda som var brukket og operert, og slet med den innopererte platen i to år etter at jeg sluttet helt med håndball. Så etter elleve flotte år med et håndballiv, avsluttet jeg ballkarrieren min sommeren 2013. Etter to år med plager opererte jeg ut platen 22.05.15.

Midt opp i hele håndballivet mitt startet jeg på videregående høsten 2010. I 10. klasse hadde jeg lyst til å bli fotograf, og søkte og kom inn på medier og kommunikasjon på Melsom. Jeg gjorde det godt på skolen alle tre årene, og hvert år forandret mitt synspunkt. Første året ville jeg bli fotograf. Men dette forandre seg andre året. Da ville jeg bli mediegrafiker, for dette syns jeg var morsomt på skolen. Foto kunne jeg jo drive med på fritiden. Så siste året, da fant jeg virkelig ut hva det var jeg ville bli. Jeg ville jobbe i barnehage, å bli barne- og ungdomsarbeider.

Etter at jeg gikk ut av skolen startet jeg jobblivet. Jeg gikk mot drømmene mine og fikk plass i barnehage. Kom på en avdeling med de store barna, og i løpet av to år med arbeid der lært jeg masse og fant endelig ut av hva jeg virkelig ville. Jeg står på mitt den dag i dag om at jeg vil gå veien til barne- og ungdomsarbeider. Så høsten 2015 ble jeg student igjen og følte at dette var mest riktig. Med en god del praksis i blodet fra før av, var det teoretiske interessant og spennende! 

Skoleåret 15/16 gikk jeg både vg1 helse og oppveskt samt vg2 barne- og ungdomsarbeider. Jeg sto på fra dag en, fulgte med i timene og jobbet hardt for å ende opp med de resultatene jeg gjorde. Gikk ut sommeren 2016 med gode karakterer, og fornøyde resultater på både skriftlig- og praktisk eksamen.

August 2018 ble livet vendt delvis ut på en sidevei. Fra da sto jeg dag ut og dag inn for å gjøre et godt stykke arbeid med mange flotte og fantastiske barn, hvor jeg også ble kjent med en helt ny barnegruppe ved siden av de jeg allerede hadde hjertet mitt nærmest. Jeg begynte i en ny jobb, og fra da og frem til novemberslutt samme året så sjonglerte jeg mellom to arbeidsplasser i to forskjellige barnehager.

En helt ny hverdag ble det. Jeg trivdes veldig godt på begge plassene, men fant ut at jeg måtte legge den ene jobben på hyllen. Jeg måtte gi slipp på mitt aller første sted hvor jeg fikk min aller første barnehagejobb. Jeg fikk fem fantastiske, spennende og innholdsrike år, og jeg kan også innrømme at det var vondt å forlate den gode hverdagen jeg hadde der.

Fra desember 2018 var det kun fokus på en jobb. Det er ikke til å legge skjul på at det var tungt, og at jeg savner den gamle jobben ekstremt mye. Men det var rett og slett denne løsningen som var best, selv om det var vondt å ta dette valget selv.

Etter en-to måneder fullt i en barnehage, hvor jeg kom fort inn i rutiner gjennom en hel uke, så kan jeg også innrømme at det var godt å kunne konsentrere seg fullt og helt på et sted. Det ble litt som en helt ny hverdag, med litt andre tankeganger selv om mye var ganske likt og det grunnleggende var helt det samme. Godt er det å ha fokus på et sted, selv om jeg både tenker og savner den andre jobben mye – hver eneste dag. Men livet må gå videre.

HAPPY BIRTHDAY TO ME


 

Så var dagen her, og om ikke så lenge er den allerede over. Jeg er blitt ett år eldre, blitt gammel – hele tjueen år i dag! Begynner å dra på åra nå, og tida flyr bare unna. Det har vært en flott dag, men ikke merket noe til at det er en spesiell dag i dag. Dagen startet som den alltid pleier. Jeg våkner av vekkerklokken og blir liggende i sengen til to av guttene i huset drat avgårde på jobben. Dermed står jeg opp og steller meg og lager mat, og bare sløver videre med litt nyheter, blogger og tv-titting som jeg alltid pleier før jeg sykler avgårde til jobben. Ute av huset er jeg alltid stort sett før de tre andre syvsoverene klarer og komme seg opp av senga. Fikk kjempefint kort av familien da, hvor jeg i gave fikk lommepenger til utlandsferien min i høstferien. Reiser mandag morgen med fly til Polen!

På jobben har det vært som det pleier, og gjorde ikke store greier ut av meg på dagen. Fikk en liten bursdagssamling av noen barn med litt sang, og i pausen ble det is med litt tilbehør. Vel hjemme fra arbeid, etter en regnfull dag, kom jeg hjem til middag. Ble en enkel middag med koteletter, poteter, rødkål og kål. Men til helgen har jeg bestilt ekstra god middag, og da blir det skikkelig feiring. Resten av kvelden skal jeg slappe av og bare kose meg med litt kake og godt med familien. Feiring tar vi siden!

FORBILDE FOR DE YNGRE

Vært en lang og fin dag, og jeg hoppet ut av senga allerede før åtte. Kanskje ikke så rart siden jeg var tidlig i seng i går kveld også. Tyder på at det har vært en lang og fin uke med mye som har skjedd, og en kropp som har brukt litt mer energi enn vanlig. Og når kvelden slutter tidlig, ja, da er man frisk og opplagt nesten samtidig med fuglene dagen etter. Nå er søndagen her allerede, og en ny og spennende uke står i vente. Jeg er nå snart ferdig med min siste helg som tjueåring, bare én kveld og to dager igjen. 

Det har vært fotballdag for gutta i dag, og etter å ha kjørt de avgårde på morgningen ble det min faste rutine å lese litt på nett. Der kom jeg over en blogg med et veldig interessant og spennende innhold – for meg som skal bli barne- og ungdomsarbeider. Utrolig flott skriving av en denne flotte damen her! Og hun lot meg inspirere av hennes skriverier.

FORBILDE FOR DE YNGRE

 

Mange barn og unge ser opp til mennesker – kjendiser, voksne og unge talenter. Hvis du skal være et forbilde for de yngre, ja da får du klare å være det. Men hvorfor er det likevel så mange som ikke er det? Ikke alle er like flinke til å rose og sette pris på. Hvorfor velger dere å kritisere – kjefte og kommandere? Hvorfor velger dere ikke å gjøre det rette? – kommunisere med barnet, være eventyrlysten og lytte til hva den lille har å si? Er det vanskelig? Eller orker du ikke fordi du har noe annet i tankene, og den lille har masse å si til deg ellers? 
 

Enten du er mamma/pappa, tante/onkel, bestemor/bestefar eller kjenner barnet på en annet måte – vis at du kan være en god rollemodell, at barne blir sett og hørt. Husk at du skal være et godt forbilde som den lille skal vokse opp etter. Og visste du det ikke fra før av, så får de små med seg mye mer enn du tror.
 

I mine yngre barneår husker jeg veldig godt at jeg lusket rundt i skapene på kjøkkenet da jeg kom hjem fra skolen, eller ingen andre var hjemme. Gjorde dette mange ganger, spesielt hvis jeg visste at vi hadde noe liggende. 
Har du et barn som ofte er i skapet eller i skuffen hvor det er søtsaker, og springer bort ditt flere ganger i ukedagene, da er det viktig å sette gode og forståelig regler og grenser. Det hjelper ikke for barnet at du står i andre enden å SKRIKER "NEI".

 

Vi vet at du er større enn barnet, og barne kan føle seg ganske liten noen ganger. For å gjøre dette på en riktig måte er det derfor viktig at du kommer deg ned på barnets høyde. Sett dere ned sammen og snakk om det. Hvis vi fortsetter med søtsuget, og du forteller at godteri det spiser man bare på lørdager. For at barnet skal forstå kan ikke du selv finne frem og spise sukker i hverdagen – spesielt ikke hvis barnet har mulighet til å ferske deg. Da viser du til barnet at han eller hun også kan gjøre det, og du er da ikke en god nok rollemodell på den ene siden. Du har sagt en ting, men gjør noe annet. Og slik du handler, lærer barnet å gjøre også. Barn ser og får med seg mer enn vi faktisk tror!
Både viser og gjør du det som er riktig når du er foran barnet, og gjør det igjen – og igjen – og igjen. Tilslutt velger barnet å handle på samme måte som deg, og vet hva som er riktig og galt å gjøre. 

Så kommer vi til barns motoriske læring. De første fem leveårene av deres liv er de mest lærerike årene hvor de lærer en haug med kunnskap og ferdigheter som skal bringe dem videre i et godt og sunt liv. I denne alderen lærer de mye gjennom lek. Men noen ganger kan det hende at når det blir dominerende lek mellom barn, griper ofte en voksen inn for å be de roe seg ned og ikke være så sjefete eller prøver og dempe ned på hendelsen. Kan det bli litt for mye er det viktig å få frem at de prøver å leke fint sammen, snakker på en hyggelig måte og hører på hverandre. Hvis ikke kan det hende at den ene ender opp med ikke å ville leke med den eller de som er litt høylytte. 
For å være mest profesjonell på en god måte, og barnet for eksempel kaster klosser rundt omkring, kan du fort bryte ut med "ikke kast klosser". Stort sett hører barnet "kast klosser". Prøv og la være å bruke ordet "IKKE", for når barn hører hva de IKKE skal gjøre, fortsetter de stort sett med å gjøre det de ikke får lov til. Istedenfor kan du for eksempel si "klossene bruker vi til å bygge med". Da veiviser du barnet til hva de kan bruke gjenstanden til, og du kan prøve og motivere til ordentlig lek. 

Samtidig som barna vokser og blir eldre, følger du også din kurve og begynner å dra på dager og år du også. Og med årene skal du fortsatt være en voksenrolle som gir et godt forbilde til etterkommerne, å vise hvordan man skal oppføre seg. Hvis en voksen er uheldig å griser, gir ikke dette noe konsekvenser. Men derimot for barn. Sitter barna for eksempel og koser seg rundt bordet med maten sin og et vannglass, kan det fort skje et uhell. La oss si at det sitter noen barn rundt et bord, og den ene gutten blir litt for ivrig, eller prøver å rekke til vannmugga som står midt på bordet. Uheldigvis blir det litt skvulp og gris, og en voksen blir litt streng i stemmen og sier at de må være forsiktig. Noen voksne kan bli litt irriterte og oppgitt over at de smågriser, og på en dårlig dag kan de kanskje få litt mer kjeft enn de egentlig skal. Hvorfor skal det være sånn?
Bak øret opp i alt som skjer så skal man huske at barn er i sin læringsfase når de er så små. De har mange år på seg, og man lærer noe hele tiden.

Tror du barn egentlig mener å være dumme?
Er det noe de ikke er så er det det. De er i den alderen hvor det skal læres mest, og de holder på å bli kjent med følelsesregisteret sitt. For at vi voksne skal kunne hjelpe de med å bli kjent med hvem de er, hvordan de fungerer og hva skal til? Da må de få lov til å feile og prøve igjen og igjen. Vi klarer ikke å gjøre noe nytt på null komma niks, og det klarer heller ikke barn. Du skal kunne gi barnet ros. Ikke én gang og ikke litt – men til nesten alt. Ved å rose et barn på det de gjør som ikke er galt, er å gi barnet en riktig vei å gå, og kunne se fremover på. Prøv og ros så mye og så godt du kan, men skulle barnet skeie ut å være rampete, er det viktig å snakket med barnet å få en vending for å få barnet til å tenke annerledes. Et barn skal kunne bli sett på både godt og vondt, og hendelser og opplevelser er til for å snakke om det og evt. endre retningslinjene. Vi vet at grenser testes for de små, men det er bare vi voksne som kan hjelpe de på veien! Barna ser opp til deg, og du må kunne vise den enkleste vei!

UNDER EN TANKE DUKKER DET OPP NOE MER

Dagen i dag har gått relativt fort, men litt i tregeste laget. Men nå ligger jeg her, på senga etter en fin dag med noen tanker som er blitt lagt bak i hodet. Igjen har det vært en regnfull dag. Vått, grått og trist. Og litt tungt. Som vanlig er morgenene mine ganske så like. Regnet var allerede i gang da jeg skulle sykle avgårde til jobb. Mens jeg triller på fortauskanten langs veien, hvor det er litt trafikk om morgen, var det å passe seg litt ekstra for bilene på en slik dag som dette. Vått overalt, og små dammer har lagt seg langs veiene. Enten om du er gående eller syklene, syns jeg ikke det er mange biler som tar hensyn til disse menneskene. Greit at det er samlet seg både små og store vannpytter rundt omkring, men hopping og "bading" i dammene gjør man i barnehagen – eller når du er et lite barn i utvikling og læringsfaser. Endte med at jeg ble sprutet ned av en liten skyldebøtte som skyldtes en bil som tok litt ekstra fart da dammene lå i veibanen. Greit, jeg hadde på meg fullt regntøyutstyr, men det får da være grenser. 

På jobb i dag syns jeg det var mye som skjedde blant ungene. Eller, sånn syns jeg det har vært de siste ukene. Mens jeg sitter og ser samtidig som jeg er litt i lek med ungene, slo det meg en liten, eller kanskje litt stor tanke. Jeg er jo blitt student, og for øyeblikket skriver jeg på to store oppgaver som snart er ferdige. Men tilbake til denne tanken. Egentlig hadde det vært ganske moro å kunne være en flue på veggen i løpet av en dag eller to på jobben. Bare observert alt det de små sier og gjør. Hvilke handlinger de utgjør ved en liten krangel eller missforståelse. Hvordan gjøre hverandre gode, og kunne hjelpe om noen satt litt på sidelinjen – eller ikke hatt det helt bra? Hvordan er det egentlig barn tenker i de forskjellige situasjonene på de ulike arenaene? Gått litt inn i rollen til de små og funnet ut litt hvordan verden blir sett fra de små menneskene. En kan ta og kjenne på følelsen deres, men ikke gå inn å bli akkurat den personen å kjenne det direkte fra barns indre. 
Det er psykisk mulig, men fysisk umulig!?