Måned: juni 2016

Hvor skal jeg starte? Egentlig har jeg masse jeg vil fortelle, men så er det sånn at jeg ikke har lyst til å sitte her og formulere meg på en riktig, eller en morsom måte som får dere til å ville lese. Det har jo seg sånn at jeg liker å skrive interessante tekster, og ikke minst tekster som virker overskikkelig og forståelig. Jeg liker å grave meg litt lenger inn, enn å bare komme til hovedpoenget i den aller første setningen. Da kan det fort bli alt for korte innlegg til at jeg ville poste dem.

Men nå føler jeg at det kommer et nokså fyldig innlegg. Jeg føler jeg har litt på hjertet, og det er ikke bare noe som omhandler en ting. Jeg har faktisk flere saker på min liste. Først og fremst startet dagen med at jeg ikke hadde lyst til å stå opp. Jeg følte meg trøtt og sliten, og hadde det vært sånn at jeg kunne bestemme, hadde jeg tatt ferie for lengst. Men jobben ventet på meg, og en arbeidsdag måtte jeg igjennom.

Men hvorfor skal det være så ille noen ganger å komme seg på jobb? På min arbeidsplass får jeg jo være sammen med så mange flotte, herlige, søte, kjekke, morsomme… Ja, helt fantastiske barn. Og for ikke å snakke om kollegene! Så, igjen har jeg hatt en kjempefin dag, selv om jeg er litt innstilt på en etterlengtet ferie.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Timene i dag har også flydd avgårde i en fei. Når vi er sammen på jobb og har det bra, syns jeg det nesten bestandig er sånn at jeg nettopp har kommet på jobb før jeg skal hjem igjen. Føler meg snart gammel hvis tiden skal gå så fort som den gjør. Og siden timene bare raser fra oss om dagen, har vi kost oss masse ute i ettermiddag. 

Men vi alle vet vel at med mye kos i løpet av en dag, går også dagen fort. Og plutselig var det på tide å tre av på jobb og komme seg hjemover. I det jeg skulle dra kom det også opp et spørsmål. En setning som jeg aldri pleier å få. Et spørsmål som ble spurt av barna. Jeg har aldri blitt spurt av barna på akkurat dette, og spørsmålet var som følger – “Pleier du å få kjeft?”. Oi, tenkte jeg. I en kjapp tanke lurte jeg selv på om jeg skulle pynte litt på sannheten. Eller skulle jeg bare si det sånn som det var?

Dette var jo et spørsmål som jeg aldri har fått før, og barna lurte vel på dette siden de “ofte” pleier å få kjeft selv. Å kunne egentlig voksne få kjeft? Svaret på det de spurte om var selvfølgelig ja. Jeg som snart nærmer meg 18… 19… Nei. Jeg skulle ønske jeg var så ung igjen, men sannheten er at denne kroppen er nærmere 22 år nå! Og selv jeg som er i denne alderen kan få kjeft, og har fått det. 

Etter å ha gitt dem et godt og ærlig svar kunne jeg endelig slenge meg på sykkelen og komme meg hjem. Den slitne kroppen jeg hadde på morgen kunne endelig få dra hjem og hvile seg. 

Vel hjemme kunne jeg slenge fra meg sakene mine. Jeg tok en tur innom kjøkkenet helt tilfeldig, og på benken kunne jeg se at det lå masse post. Stort sett ser jeg masse reklame ligge der, og rundt omkring. Men i dag lå det masse brev. En stor konvolutt var også synlig, og jammen sto det adressert til meg. Oi, brev til meg? tenkte jeg. Sjelden kommer det post til meg, så de få gangene det havner noe ned i postkassen som er til meg, et det alltid litt ekstra spennende.

Konvolutten ble nappet fort tak i. Jeg kunne se at avsenderen var fra skolen, og fikk en mistanke i hva det kunne være. Eller, jeg var ikke helt sikker da. Men i denne konvolutten fikk jeg beviset mitt for dette skoleåret jeg har hatt. Her var karakterene ramset opp – ikke at det var så veldig mange. Men en ukjent karakter var det å se på skrivet.

Ukjent karakter? Hva kunne dette være? I de fagene jeg hadde, hadde jeg jo allerede fått vite karakteren. Men hva var den siste? Jeg leste igjennom og fikk se at den praktiske (tverrfaglig) eksamen jeg hadde var oppført på listen. Jeg fortalte jo i et helt eget og langt innlegg om hvordan denne eksamen gikk, og at jeg kom meg igjennom og gjorde alt jeg kunne. Jeg fortalte jo også at jeg bestod. Men kom jeg egentlig frem til hvilken karakter jeg fikk?

Isåfall har jeg egentlig vært litt usikker selv, og tolket det rett og slett på den måte jeg fikk tilbakemeldingen på. Denne anledningen og gjennomøringen var ikke noe jeg helt likte, men gikk for å gjøre mitt beste. Og når du da får læreren til å gråte og komme med tårer, da vet du at du selv har gjort en god jobb. Jeg fikk aldri høre hvor på karakterskalaen jeg havnet, og har gått rundt og tenkt på at jeg fikk karakteren 2 – siden det ble fortalt at jeg bestod. Akkurat bestått. Men da jeg så hvilken karakter jeg egentlig fikk på denne eksamen, fikk jeg meg en skikkelig overraskelse.

Nå kan jeg trygt fortelle at jeg fikk bedre enn det jeg først antok. Og hva kan være bedre enn det? Selv er jeg glad for at det ikke gikk andre veien, at jeg trodde jeg fikk bedre, mens det sto en dårligere karakter på kortet. Nå kan jeg smile litt ekstra enn det jeg har gjort, og kan samtidig se frem til den etterlengtende ferien som starter kun om under 24 timer til! Den er så velkommen, og det skal bli så godt med noen uker fri.

Hvor blir dagene av? De flyr så alt for fort, og jeg skulle sårt trengt noen ekstra timer. Ikke at jeg har noe behov for dem da, for dagene mine er så som så. Men plutselig er kvelden her, akkurat sånn som nå. Og igjen har jeg klart å være på farta for andre gang i dag. Det er nesten rekord for meg som bare sitter hjemme. Det å se andre mennesker rundt meg er noe jeg liker, etter alle disse rare årene bak meg.

Etter å ha kommet hjem igjen tidligere i dag, ble det ikke lange stunden før jeg dro en tur til byen for å møte lillesøster. Der slo vi av et par timer hvor vi fikk gjort unna noen småting, hvor jeg uten som helst planer kom hjem med noen bæreposer. Nå skal det sies at jeg bare kom hjem med undertøy. Det er jo så mye salg på det for tiden, og jeg har stadig fått meldinger fra butikkjedene. Kjekt å være medlem i de forskjellige butikkene, sånn at man kan få med seg de beste tilbudene! Sparer jo masse på det, og jeg handler omtrent aldri ting til full pris!

Så mange mennesker i byen vil jeg ikke si at det var heller. Ganske rolig rundt omkring, og jeg kom meg lett igjennom til de stedene jeg ville. Det var ikke det store rushet, sånn som det er når absolutt alle skal handle de siste julegavene i siste liten, timen før presangåpningen. Men det ble en fin liten bytur, og skal ikke klage på det. Vi koste oss og fikk shoppet litt. Hadde håpet at jeg fikk en melding om at klokken min var ferdig fikset og klar til henting mens jeg var der. Men den flaksen hadde jeg ikke i dag. 

Resten av kvelden har jeg ingen flere planer. Får lade opp batteriene sånn at jeg har nok energi til å overleve på jobben i morgen. Kunne være opplagt til å leke, tulle og tøyse med de herlige barna før vi går inn i sommerferie. På jobb i går var vi faktisk litt inne i feriemodus, så alle er nok klar for noen uker med fri. Ikke bare jeg som er det. Håper dagen deres har vært fin, så ønsker jeg en flott kveld til alle sammen.

Vi er nå inne i siste uka. De siste barnehagedagene for barna, som betyr at det også er ferie for oss ansatte. Hvor deilig er ikke det, at ferien nærmer seg med stormskritt? Kjenner at jeg trenger langfri nå, og det fikk jeg kjent på kroppen i går. På jobb i går koste jeg meg faktisk veldig mye. Utrolig nok, av en eller annen grunn. Det var så stille og rolig etter at barna har begynt med å ta ferie og litt fri. 

Selv om det blir færre og færre barn med dagene, er det faktisk like mye å gjør. På noen områder i hvert fall. Det fysiske behov, trygghet, kjærlighet og tilhørighet, respekt og anerkjennelse og selvrealisering som den kjente teoretikeren, Maslow, kommer med er noe vi må klare og dekke i barns hverdag – og ikke minst for oss selv. Og ikke for å snakke om humor. Og det syns jeg det ble veldig mye av i går. Når jeg tenker over det, så er det faktisk ikke så mye som skal til for å få et barn i godt humør. Og i latter for den saks skyld!

Da jeg kom hjem fra jobben i går og fått unna et lite småærend, var jeg så sliten at jeg tok en liten blund på øyet. Og det var kanskje ikke så rart når jeg bare fikk seks timer på øyet natt til i går. Men i dag har jeg fri, og kunne sove litt lenger. Og sånn som jeg kjenner meg liker jeg ikke å sove så lenge om morgen. Så til morgen i dag var jeg oppe rundt ni.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

I utgangspunktet hadde jeg ikke lagt noen planer til fridagen, men jeg visste at jeg ikke orket å sitte hjemme. Derfor tok mamma og jeg oss en tur til Sandefjord. I helgen var jo lillebror og jeg der, og kjøpte noen dørhåndtak som vi skulle ha. Men da vi kom hjem viste det seg at vi hadde fått feil håndtak. Så da fikk vi jentene byttet dem, og mens vi var der kikket vi litt i noen butikker før vi tok turen hjemover igjen.

Så det har skjedd litt i dag. Men over til noe helt annet. På formiddagen i dag fikk vi nemlig et lite besøk. Vi satt i stua ikke så lenge før vi skulle dra. Plutselig oppdager vi noe i skråningen ved skogkrattet. Vi har sett til dette noen ganger før også, men nå var det utrolig lenge siden jeg hadde sett dette dyret her sist. Jeg sprang for å finne speilrefleksen, for dette vil jeg ha bilder av. Og jammen fikk jeg noen minner fra rådyret som var på hagebesøk.

En sjelden gang kan det ha seg sånn at jeg drar litt i mine egne grenser. For også jeg har grenser som jeg stort sett holder meg innenfor. Gårsdagen gikk jo til litt farting og en del hagejobbing. Og når kvelden kom da var jeg nokså sliten. Men var jeg sliten nok? Klokken ble både ti og elleve på kvelden – ja, også tolv. Og der satt jeg. Lys våken.

Jeg hadde ingen planer om å legge meg med det første, for jeg var jo ikke trøtt. Hvorfor skulle jeg da legge meg til å sove? Til vanlig hadde jeg lagt meg på denne tiden av døgnet når jeg har fri. Da runder jeg av og avslutter alt jeg holder på med rundt ved midnatt. Men i natt var det ikke sjans. Jeg klarte ikke å sove, og dermed fløy tiden. 

Så, i natt kom jeg meg ikke i seng før nærmere… Klokken ble vel to i natt. Men så lenge dette skjer såpass sjelden er det greit. Jeg kom meg inn i drømmeland til slutt, og det er det viktigste. Jeg klarer meg ikke en hel natt uten søvn heller. Men mye søvn fikk jeg ikke. For kvart over fire i natt spratt øynene opp. Det var en annen temperatur på denne natten enn det pleier.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det var ikke stille og rolig utenfor. Det var bråk, kanskje mer bestemt en liten fest. For da jeg tittet ut av vinduet kunne jeg se noen små lys som blinket, og ikke så lenge etterpå kom det smell. Uværet hadde kommet, og dette været hadde både vekket tvillingene og meg. De sov nemlig ute i teltet, men søkte ly inne da det begynte å buldre og brake.

Så, i natt ble det til at jeg ble underholdt av det snodige været. Ja, jeg fikk til og med meg den fine himmelen i en rosa natt. Himmelen var så flott i akkurat da. Synd jeg bare ikke fikk med meg mer tid med den. Da jeg så hva som befant seg på himmelen i natt måtte jeg faktisk ta frem speilrefleksen og knipse litt. Og for en flaks jeg hadde. For like etterpå var den fantastiske himmelen borte. Sånn så det altså ut 04:15 i natt.

Denne dagen startet brått, så brått at jeg nesten må tenke igjennom på hva som egentlig har skjedd i løpet av alle disse timene. Jeg hadde nesten akkurat kommet meg opp av senga. Ordnet og stelt meg hadde jeg rukket, før plutselig familien skulle reise. De hadde noen planer, og siden jeg ikke hadde stort å gjøre, slang jeg med meg noe lettvint frokost, knekkebrød i bilen, og ble med.

Ute på tur var vi, og i en susende fart kjørte vi på motorveien. Vi var på vei mot Sandefjord. Her skulle vi hente og handle noe, før vi igjen kjørte videre til et annet sted. Her skulle vi handle noe større greier. Store elementer av samme sort. En tilhenger ble med oss på lasset, og i den befant det seg mange dører. Så, fremover så skal dørene i huset byttes ut – etter alle disse atten årene vi har bodd her. 
 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det har ikke vært stort stille etter en kjøretur på formiddagen. Lillebror og jeg har også rukket og vært en til liten tur i Sandefjord. Denne gangen for å handle dørhåndtak som de ikke hadde her hjemme. Og en rolig ettermiddag ble det heller ikke. I går var jo mamma og jeg og handlet blomster. Disse kunne jo ikke bli stående i blomsterposene sine, så nå har vi fått plantet alle i hver sin potte.

Og det ble ikke bare en kjapp jobb dette her, å plante blomstene. Her rigget mamma og jeg oss til rette i hagen. Satte på gammel musikk fra 80’tallet og jobbet sammen. Jeg gjorde klar blomstene og fant frem blomsterpotter, mens mamma fikk fylt opp med jord og plantet. Med et godt samarbeid tok det ikke så veldig lang tid, men ble vel et par timer ute i sola.
 

Men jobbingen stoppet ikke her. Det vi gjorde i Sandefjord tidligere er nå satt opp i hagen. Lillesøster har nemlig ønsket seg telt hun kan sove i, og i dag fant vi et. Å sette opp dette var ikke gjort på en-to-tre. Men sammen fikk vi det opp til slutt. Så nå er hun kjempeklar til å sove ute i sommer, akkurat sånn som jeg gjorde for en del år siden da jeg var på hennes alder.

Selv med en fridag står man tidlig opp. Var ikke opp like tidlig som jeg ellers pleier når det står jobb på planen. Men i halv ni-tiden, da var det ikke mulig å sove lenger. Jeg er ikke den som liker å sove til langt ute på formiddagen lenger heller, for da føler jeg at mye av dagen har gått bort allerede. 

I utgangspunktet hadde jeg ingen planer, men satt i går kveld og tenkte på om jeg bare skulle kaste meg ut å sette meg et sted i byen eller noe, bare for å se på livet rundt. Men, det er jo veldig kjedelig å gjøre det alene. Å sitte hjemme hele dagen ville jeg heller ikke. Gjør jo det stort sett ellers. Så noe måtte jeg finne på.

Mamma hadde også planer om å komme seg ut hun også, og siden hun fortsatt går på krykker etter operasjonen sin er det jeg som blir en del sjåfør for henne. Det gjør meg ingenting. Vi kjørte avgårde mot Linnestad, som igjen ligger på veien til Revetal. Innover på en lang vei til et sted som kan være litt øde og alene, havnet vi opp på blomstergården, Blomstergård, som har mange fine blomster.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Her fikk vi tatt med oss en del blomster som vi skal pynte opp på terrassen i sommer. Det var stort sett mamma som tittet på plantene, mens lillesøster og jeg var opptatt av noe helt annet. På stedet er det også en bitte liten gård. Så her gikk det mange katter rundt. De var ikke særlig redde, så det ble en del kattekos på oss. 
 

De herlige kattene som var der var jo så søte. De trippet på sine labber bort til oss og ville ha kos. Og det fikk dem. Katter kan være søte, de som blir stelt riktig med og behandlet på en god måte. Og kattene som var her så ut til å trives. Både lillesøster og jeg ga dem mye kos. Jeg kan gjerne kose med andres katter, men å ha en katt selv – nei, jeg foretrekker heller kanin.

Og så var handelen gjort, og vi måtte tenke på å komme oss videre. Men vi kom ikke lenger enn et par meter med bilen. For på den lange bondeveien opp til hovedveien igjen var det en bro vi måtte over, og her ble det stopp. Det var ikke det at vi fikk problemer med bilen, eller at vi trengte et dostopp.

Nei, her stoppet vi for den grunnen at vi ville ta noen bilder. Vi måtte jo dokumentere på veien, at vi var litt ute på landet, før vi tok oss en liten bytur for litt shopping.
 

Det er rart det der. Rart på alle mulig måter. Vi lever i et samfunn hvor alt kan skje. Alt fra oppturer til nedturer. Overraskelser til skuffelser. Vi kan bli glade og vi kan bli lei oss. Ja, til og med skuffet. Men hallo – det er sånn verden er. Det kan ikke bestandig gå vår vei. Og noen ganger må både du og jeg ta omveier for å nå frem for å føle oss vel.

Ikke nok med alt det vi går igjennom i løpet av en dag, uke, måned og et helt år. Tenker vi over det er det faktisk utrolig mye vi opplever. Det vi har rundt oss blir på en måte våres klær. Uten familie, venner og det sosiale vi har rundt oss kan vi føle oss litt nakne.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Vi kan si at dette er noen deler av et liv, og vi er så mye mer enn det. Vi har våre egenskaper om hva vi foretrekker – hva vi liker og misliker. Vi har til og med våre forventninger. Og så er det opp til oss selv til å dekke våre behov for ikke å føle oss nakne.

Og når vi først er inne på nakenhet – jeg føler meg naken! Ja, akkurat nå gjør jeg det. Det er utrolig at en så liten ting kan føle oss naken, i hvert fall meg, så naken som jeg føler meg nå. Og nei, jeg snakker ikke om nakenhet i forhold til klær. Ja, det er sommer og deilig vær for tiden. Men det er ikke temaet om at vi går mer lettkledd nå enn det vi gjør når det er grått og kaldt. 

Jeg snakker selvfølgelig om et smykke. Et smykke av et ur som jeg og mange andre har hengene rundt armen. Det handler om tiden. Er det noe vi omtrent alle er avhengig av, så er det klokken. Jeg liker alltid å vite hva tiden er. Hvor på dagen er det jeg ligger nå i forhold til planlegging av det jeg skal ha gjennomført og fått til i løpet av en dag. Og har du tenkt på at vi skal ha rukket så mye før dagen er omme?

Ofte føler vi at tiden løper i fra oss. Vi rekker ikke å gjøre alt vi har lyst til, eller i det minste har tenkt for en dag. Men hallo – for hver dag som går så er det jo alltid tjuefire timer i alle døgn. Hvorfor har det seg sånn da at noen dager går så utrolig sakte, mens andre dager bare fyker avgårde før du har rukket å si “så var vi her igjen”?

Det at jeg føler meg naken, som jeg var inne på, er fordi jeg nå ikke har et armur lenger. Lenge, ja i flere måneder, har jeg gått rundt og irritert meg grønn. Jeg har blitt oppgitt og sur på at låsen på klokken min ikke har villet sitte. Den satt på, men ofte hoppet låsen av og jeg måtte sprette den på plass. Den har rett og slett vært for slakk. 

Men i dag tok jeg tak. Jeg var innom en gullsmedbutikk tidligere, for at de kunne prøve og stramme låsen. Denne dagen jeg dro for å ordne den, var det selvfølgelig bare kvinnfolk på jobb. Ved henting fikk jeg da beskjed av damen bak kassen at ingen av dem hadde klart å fikse klokken, og at de trengte noen mannfolk til saken som hadde litt bedre krefter.

Heldig som jeg er, var det et mannfolk på plass i dag når jeg tok turen innom byen. Jeg forklarte problemet og leverte fra meg klokken og fikk beskjed om å komme tilbake litt senere. Etter en times tid kom jeg tilbake for å høre om forholdet til klokken. Hvordan lå det egentlig an? Hadde mannen bak kassen fikset den? Og hadde han i det hele tatt nok muskler til å stramme låsen?

Overraskende for meg kjente mannen jeg leverte klokken til meg igjen. Han fortalte at han hadde prøvd med den store tangen sin, men det var ikke hell i å få den ordnet der og da. Her måtte det kraftigere saker til. Derfor er nå min kjære klokke, som jeg er så avhengig av, levert inn på reparasjon – i et håp om at enda sterkere fagfolk kan få sett på den.

Uten en klokke på armen nå føler jeg meg helt naken. Hvordan skal jeg klare og overleve disse ukene uten å ha tiden på armen? Jeg overlever nok, men det kan fort bli noen lange dager og uker hvor jeg ofte kommer til å titte ned på armen for å se hva tiden viser. Og ikke har jeg noen ekstra klokken på lur heller. Æsj, det er bare å smøre seg med tålmodighet – selv om det ikke er så fryktelig lett akkurat nå!

Deilig var det å legge hodet ned på puten i går kveld å tenke på at jeg ikke hadde noe viktig å stå opp til i dag tidlig. Rakk å få med meg en episode med den danske serien Klovn før kroppen var så sliten og øynene var på vei til å bikke helt ut. Men å stå opp i dag tidlig var ikke noe problem, og det var så stille i huset.

Jeg sto opp og fikk laget meg litt mat, men endte ikke så lenge etter ned i sengen igjen. Planer for dagen hadde jeg jo ikke uansett, så jeg la meg til rette og fant frem filmkanalen. Noen ganger, en gang i blant når jeg titter innom kanalen, hender det at det går en fin film. Eller som i dag, en god gammel slager. Jeg oppvokste med mange fine filmer da jeg var liten, og så både Emil, Pippi, Sesam stasjon og alle de kjente filmene fra 90-tallet.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Etter å ha sett litt filmer ble det ikke like spennende lenger. Jeg hadde lyst til å finne på noe. Gjøre noe enn å bare ligge her hjemme. Jeg ville ut. Med bare mamma, lillesøster og meg hjemme tok vi oss en tur til nabokommunene. Først endte vi opp i Stokke. Tok oss en tur til Stokke Senter hvor vi så litt i butikkene som var der. 

Da vi hadde fått nok kjørte vi videre til Sandefjord. Jeg hadde lyst til å ta en tur innom Obs for å se på alt som var der. Jeg liker å gå rundt der og titte på det som er der, og spesielt på en ting. Når du kommer inn i den store butikken kommer det jeg liker nesten med en gang. Jeg var i himmelen på elektronikkavdelingen, og elsker å se på masse duppeditter og den slags varer de har der. Radioer, kabler, belysning, kameraer (ikke at de har de typene jeg liker), personlig pleieprodukter og høytalere.

Og apropos høytalere – i dag kom jeg over en artig sak jeg likte, og som var ganske stilig. Jeg har jo visst at sånt har finnes. Men i dag klarte jeg ikke å gå forbi uten å ta med meg varen. I min handlepose ble blant annet en bluetooth-høytaler med meg. Det var ikke en vanlig høytaler. Den hadde også lys. Ikke bare ett lys, men med flere farger. Jeg måtte kjøpe den, å finne ut hvordan denne var. Og jeg kan jo si at jeg er ganske fornøyd med kjøpet. Fungerer bra gjør den også, og kul å se på ikke minst!
 

For et vær som har kommet nå i ettermiddag. I dag hadde jeg lite lyst til å stå opp. Jeg visste det var meldt dårlig vær, og en del nedbør fra tidlig på ettermiddagen. Men tidlig opp måtte man, og her ramlet jeg som en treg gammel snegle ut av senga til morgen i dag. For meg er det ikke noe problem å komme meg opp og ut av senga. Men det å stå opp når man virkelig ikke har lyst.. Du har kanskje kjent på den følelsen selv.

Men hva skal man egentlig si om denne dagen. I dag er det ikke like spennende å skrive om hvordan dagen mine egentlig har vært. Det går stort sett i det samme, og det er ikke like mye spennende som skjer utenfor jobben. Men vil du lese videre må du nesten holde på hatten!
 

For i hele helgen har jeg gått her med spente nerver. Nerver som lurte på hvordan det egentlig har gått. En bestemt nettside har blitt sjekket opptil flere titalls ganger både fredag, lørdag og søndag, i et håp om jeg kunne se et svar. Et resultat som kunne si meg noe om hvordan det egentlig gikk på den skriftlige eksamen.

I og med at mobilen min ikke støttet deres filtype på nettsiden, har det for meg vært umulig å gå inn og sjekke i arbeidstiden. Du kan tro jeg har gått rundt på jobb og trippet. Heldigvis var det ingen som så det, for trippingen, den foregikk på innsiden. På jobb må man jo være profesjonell – det har jeg lært mye om dette året!

Men nå håper jeg du fortsatt holder på hatten, for nå nærmer svaret seg – hva ble det egentlig? 
I det jeg var på vei til å kle på meg regntøyet for å dra hjem fra jobb, var det noe jeg måtte sjekke. Før jeg stikker av fra arbeid tar jeg alltid en titt på mobilen for å se om det er noen som har prøvd å få tak i meg. Stort sett er det aldri noe tegn til at noen har villet få tak i meg. Men i dag lå det en melding der. Men fra hvem?
 

En ny melding fra en kjent avsender de siste par månedene lå og snuste der i pop-opp-vinduet. Det var fra eksamenskontoret. Eksamenskontoret? Jeg leste den korte meldingen jeg hadde fått, og jeg kan si jeg fikk fart på meg da jeg så at karakteren fra eksamen ble fortløpende publisert. Jeg slang på det siste utstyret. Gikk i fort gangfart til sykkelen og slang meg på. Hjemover suste jeg i mange kilometer for å komme meg fortest mulig hjem.

Vel hjemme var det å slenge fra seg bagen. Kaste fra seg regntøyet og haste i en fei inn til maskinen. Få den opp, for så å logge seg inn. På forhånd kan jeg jo si at jeg så for meg en karakter som viste to eller tre. Det kunne jo ikke gå bedre enn det ettersom jeg syns oppgaven var helt teit etter deres formulering på spørsmålene. 

Men mine forventninger til resultatet stemte tvert imot. Det ble ingen to’er som jeg trodde. Og heller ikke tre’er. Hvordan kunne en slik tekst som jeg følte ikke var så veldig sammenhengende, få så godt resultat? Joa, jeg følte jeg fikk svart på akkurat det oppgaven spurte om. Men at det skulle gå så bra hadde jeg ikke trodd. Så, jeg er ganske fornøyd med å ha bestått den teoretiske eksamen med en 4’er!
 

Nå er dagen her, dagen jeg ikke kan skjønne at har kommet. Fredag 21. august i høst satte jeg mine føtter innenfor skolens fire vegger, og har fra den tid tatt både vg1 – helse & oppvekst og vg2 – barne og ungdom. Og dette ved siden av en 60% stilling i jobb. Jeg visste ikke den gang hvordan dette ville ende. Men nå har jeg fått et bilde på det hele.

Det har vært et utrolig flott år. Kjempefine klasser med hyggelige voksne rundt meg. Jeg er storfornøyd med dette skoleåret, og er også fornøyd med resultatene jeg nå sitter igjen med. Jeg vet ikke helt hvorfor skoleelever skal være så redde for sine karakterer, og kanskje holde dem for seg selv. Men hei – vi er jo mennesker alle sammen. Hva har vi egentlig å være redde for?

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Uansett hvor fornøyd eller skuffet jeg er, kan jeg fortelle at det har gått bra i alle seks fagene. Tallene for vg1 var de fagene jeg fikk best resultat for. Tre fag ble gitt karakter på, og jeg fikk karakter 5 i alle fagene der. Når det kommer til sluttresultatet på vg2 fikk jeg her 3 i alle tre fagene. Er ikke like bra, men jeg er fornøyd. 

Hva mer kan man egentlig gjøre, når man har gjort alt en kan? Jeg skjønner virkelig ikke hvor disse ti månedene har blitt av! Og ikke minst har jeg lært så utrolig mye på dette året. Jeg gikk fra å være en uvitende person som visste lite, og er nå en vitende person som sitter på mye teori. Og ikke minst mye praksis. Det å jobbe samtidig som en tar utdannelse er en stor fordelt, for her har jeg tatt med meg teorien rett inn i jobben, og jeg har kunnet hente ut episoder fra jobb og puttet det rett inn i oppgaver.

Skoleutdannelsen er nå over, og jeg har bare litt praksis igjen før den store fagprøven. Jeg har gått rundt og tenkt i mitt hodet fullt av mye rart at jeg ikke skal ta fagprøven før neste høst, om ett år. Men årene flyr jo så fort, så fagprøven kan gjøres allerede nå i høst. Igjen – uwhææ, hvor blir det av årene?

Nå som et skolekapittel har blitt lagt i minnet, har jeg også vært på en liten avslutning med barne- og ungdomsarbeiderklassen i dag. Det er veldig rart at vi ikke lenger skal gå på skole sammen, og fredagene fremover kommer til å bli litt rare, merkelige og uvant nå som jeg ikke skal sitte på skolebenken med denne gjengen lenger. 

Men, nå som jeg er ferdig med skolen for denne gang (vet aldri om eller når jeg videreutdanner meg om jeg finner på det) er det all grunn til å feire. Er ikke hvilken som helst feiring. Her feirer jeg med triks! For første gang på mange år – ja helt siden før jeg brakk håndleddet, kan jeg endelig prøve meg på hendene igjen.

Med stålplaten jeg den gang hadde i armen hindret det meg i å turne. Før skaden skjedde var jeg veldig ivrig på å stå på hender. Både opp etter veggen og uten noe støtte. Jeg klarte aldri å stå lenge på hendene eller gå på dem, men jeg øvde og gjorde det mange ganger i løpet av hver sommer. Og i kveld prøvde jeg meg for første gang på mange, mange år. Og gjett hva jeg skal gjøre masse i sommer? Da platen ble tatt ut for litt over ett år siden, var leddene fortsatt ganske vonde. Men nå har armen blitt så god som ny. Og det er så deilig å slippe og ha vondt hele tiden. Å ta ut platen gjorde virkelig susen!