Hvor skal jeg starte? Egentlig har jeg masse jeg vil fortelle, men så er det sånn at jeg ikke har lyst til å sitte her og formulere meg på en riktig, eller en morsom måte som får dere til å ville lese. Det har jo seg sånn at jeg liker å skrive interessante tekster, og ikke minst tekster som virker overskikkelig og forståelig. Jeg liker å grave meg litt lenger inn, enn å bare komme til hovedpoenget i den aller første setningen. Da kan det fort bli alt for korte innlegg til at jeg ville poste dem.
Men nå føler jeg at det kommer et nokså fyldig innlegg. Jeg føler jeg har litt på hjertet, og det er ikke bare noe som omhandler en ting. Jeg har faktisk flere saker på min liste. Først og fremst startet dagen med at jeg ikke hadde lyst til å stå opp. Jeg følte meg trøtt og sliten, og hadde det vært sånn at jeg kunne bestemme, hadde jeg tatt ferie for lengst. Men jobben ventet på meg, og en arbeidsdag måtte jeg igjennom.
Men hvorfor skal det være så ille noen ganger å komme seg på jobb? På min arbeidsplass får jeg jo være sammen med så mange flotte, herlige, søte, kjekke, morsomme… Ja, helt fantastiske barn. Og for ikke å snakke om kollegene! Så, igjen har jeg hatt en kjempefin dag, selv om jeg er litt innstilt på en etterlengtet ferie.
Timene i dag har også flydd avgårde i en fei. Når vi er sammen på jobb og har det bra, syns jeg det nesten bestandig er sånn at jeg nettopp har kommet på jobb før jeg skal hjem igjen. Føler meg snart gammel hvis tiden skal gå så fort som den gjør. Og siden timene bare raser fra oss om dagen, har vi kost oss masse ute i ettermiddag.
Men vi alle vet vel at med mye kos i løpet av en dag, går også dagen fort. Og plutselig var det på tide å tre av på jobb og komme seg hjemover. I det jeg skulle dra kom det også opp et spørsmål. En setning som jeg aldri pleier å få. Et spørsmål som ble spurt av barna. Jeg har aldri blitt spurt av barna på akkurat dette, og spørsmålet var som følger – “Pleier du å få kjeft?”. Oi, tenkte jeg. I en kjapp tanke lurte jeg selv på om jeg skulle pynte litt på sannheten. Eller skulle jeg bare si det sånn som det var?
Dette var jo et spørsmål som jeg aldri har fått før, og barna lurte vel på dette siden de “ofte” pleier å få kjeft selv. Å kunne egentlig voksne få kjeft? Svaret på det de spurte om var selvfølgelig ja. Jeg som snart nærmer meg 18… 19… Nei. Jeg skulle ønske jeg var så ung igjen, men sannheten er at denne kroppen er nærmere 22 år nå! Og selv jeg som er i denne alderen kan få kjeft, og har fått det.
Etter å ha gitt dem et godt og ærlig svar kunne jeg endelig slenge meg på sykkelen og komme meg hjem. Den slitne kroppen jeg hadde på morgen kunne endelig få dra hjem og hvile seg.
Vel hjemme kunne jeg slenge fra meg sakene mine. Jeg tok en tur innom kjøkkenet helt tilfeldig, og på benken kunne jeg se at det lå masse post. Stort sett ser jeg masse reklame ligge der, og rundt omkring. Men i dag lå det masse brev. En stor konvolutt var også synlig, og jammen sto det adressert til meg. Oi, brev til meg? tenkte jeg. Sjelden kommer det post til meg, så de få gangene det havner noe ned i postkassen som er til meg, et det alltid litt ekstra spennende.
Konvolutten ble nappet fort tak i. Jeg kunne se at avsenderen var fra skolen, og fikk en mistanke i hva det kunne være. Eller, jeg var ikke helt sikker da. Men i denne konvolutten fikk jeg beviset mitt for dette skoleåret jeg har hatt. Her var karakterene ramset opp – ikke at det var så veldig mange. Men en ukjent karakter var det å se på skrivet.
Ukjent karakter? Hva kunne dette være? I de fagene jeg hadde, hadde jeg jo allerede fått vite karakteren. Men hva var den siste? Jeg leste igjennom og fikk se at den praktiske (tverrfaglig) eksamen jeg hadde var oppført på listen. Jeg fortalte jo i et helt eget og langt innlegg om hvordan denne eksamen gikk, og at jeg kom meg igjennom og gjorde alt jeg kunne. Jeg fortalte jo også at jeg bestod. Men kom jeg egentlig frem til hvilken karakter jeg fikk?
Isåfall har jeg egentlig vært litt usikker selv, og tolket det rett og slett på den måte jeg fikk tilbakemeldingen på. Denne anledningen og gjennomøringen var ikke noe jeg helt likte, men gikk for å gjøre mitt beste. Og når du da får læreren til å gråte og komme med tårer, da vet du at du selv har gjort en god jobb. Jeg fikk aldri høre hvor på karakterskalaen jeg havnet, og har gått rundt og tenkt på at jeg fikk karakteren 2 – siden det ble fortalt at jeg bestod. Akkurat bestått. Men da jeg så hvilken karakter jeg egentlig fikk på denne eksamen, fikk jeg meg en skikkelig overraskelse.
Nå kan jeg trygt fortelle at jeg fikk bedre enn det jeg først antok. Og hva kan være bedre enn det? Selv er jeg glad for at det ikke gikk andre veien, at jeg trodde jeg fikk bedre, mens det sto en dårligere karakter på kortet. Nå kan jeg smile litt ekstra enn det jeg har gjort, og kan samtidig se frem til den etterlengtende ferien som starter kun om under 24 timer til! Den er så velkommen, og det skal bli så godt med noen uker fri.
Utrolig moro når overraskelsen er den veien 🙂 Gratulere!
Så hyggelig Pernille ♡
Nå kan du snart ta en velfortjent ferie! ♡