Det aller første jeg tenker på når jeg ser dette bildet – ååå, så trøtt jeg ser ut! Ser du også det? Jeg følte meg i hvert fall enormt ute av drift og hadde bare behov for å sove. De hemmelige forberedelsene jeg drev med i skjul til fagprøven var med på å tappe litt ekstra krefter og mindre søvn. Og når man i tillegg holdt alt stort sett for seg selv i fem uker, da ble det mange tanker man måtte bearbeide alene. Jeg hadde heldigvis en liten gjeng ved min side, men langt ifra så mange som jeg hadde hatt om jeg hadde fortalt flere om hva jeg skulle gjennom.
Jeg er i hvert fall veldig glad for at det gikk akkurat som det gikk. Det har jo vært et mål som jeg har ønsket i flere år, og som jeg har jobbet målrettet mot for å nå. Og endelig nådde jeg toppen så høyt jeg klarte.
Jeg har ikke mange ord å bruke til å klare og beskrive hva jeg har gått igjennom. I hvert fall ikke enda. Og det har fortsatt ikke helt gått opp for meg at jeg har fått en utdannelse på plass. Det tar visst litt tid før det får sunket inn hos meg kjenner jeg. Men jeg hadde ikke trodd at et fagbrev skulle komme på plass akkurat nå, ettersom hvor mye nerver jeg har hatt, og hvor mye jeg har forsøkt å skyve det unna. Utrolig, men sant, så har jeg følt at det er det jeg har gjort. Skjøvet det unna. Men sitter heldigvis igjen med en enorm glede av å være noe mer, hvis jeg kan si det på den måten. Og jeg angrer ikke.
Jeg er glad, men kjenner likevel på at det er noe som mangler. Mange har fått med seg resultatet av den jobben jeg har gjort. Og da jeg fikk beskjeden, og etter at alle gledestårene hadde rast fra seg og det hadde sunket litt inn, så var noe av det neste jeg hadde lyst til var å ringe farmor.
Farmor. Dette skulle jeg ønske hun fikk med seg. At hun fikk være med på denne reisen sammen med meg. Jeg husker et par telefonsamtaler eller flere som vi hadde, at hun pushet litt på meg hun også, om at jeg måtte få tatt fagprøven. Veien til mål var jo så kort som den bare kunne være, hvor jeg bare hadde selve fagprøven igjen. Alt annet var jeg jo ferdig med i 2016.
Jeg har ikke helt klare bilder for meg av hvordan hun kom inn på det eller hvordan hun snakket med meg om dette. Jeg husker bare at vi har vært innom temaet, og at hun mente noe sånn som “nå må du bare få ut fingeren å få gjort det!”. Var ikke akkurat sånn hun sa det, men det var det hun mente. Såpass skjønte jeg ut ifra det hun fortalte.
Farmor mente aldri noe vondt. Hun ville det bare godt. Og hun var en sånn farmor jeg hadde et godt bånd til. Hun som hadde gått igjennom så mye som hun hadde gjort, hvor det var mye sykdom inne i bildet. Likevel fantes det alltid et smil om munnen og et glimt i øyet hennes, uansett hvor vondt hun hadde det.
Savnet etter farmor er med meg hele tiden. Det er bare ikke like mye til stedet alltid. Men hun er der. Og nå skulle jeg bare ønske at jeg kunne taste hennes nummer for å fortelle at jeg endelig hadde fått ut denne fingeren. At jeg endelig hadde hørt på henne, men hvor det også var mange andre som hadde hatt en finger med i spillet om maset.
Jeg vet i hvert fall at farmor hadde vært veldig stolt! 💞
