NYTE NATUREN I FRED OG RO

Categories Hverdag

Ute på en tur med et delvis mål trasket jeg mine føtter langs veien. Ute var det ganske rolig, og høyt der opp skinte solen. Den varmet også, men de små dragene fra vinden senket temperaturen litt. Men til tross for at vi er midt i juni nesten, så skal en ikke klage. Det kunne vært så mye verre.

En mandag med fri er heller ikke å klage på, men likevel var jeg delvis tidlig oppe. Brukte hele formiddagen min for meg selv, helt frem til jeg fant ut at jeg ikke kunne fortsette sånn, og valgte heller å gjøre en liten vending på dagen.

Jeg måtte ut. Jeg måtte finne på noe, og det er jeg så dårlig på ellers. Men endelig fikk jeg humpet meg avgårde, med kamera slengende i labben. For hvem vet – det kunne jo hende jeg fant noe spennende å dokumentere og gi varig liv og minne.

Siden Tønsberg by er så liten som den er i forhold til mange andre byer, så er den beriket med mange fine plasser og steder som en kan oppleve. Turen min gikk til fots, til en stor skog oppe på et høyt fjell. Eller høyt og høyt, det finnes jo høyere fjell enn dette her.

I så fall spaserte jeg målrettet mot Frodeåsen. Der er det jo mange stier å kunne tusle rundt på, og for ikke å snakke om den fantastiske utsikten en har derfra. Men der jeg valser bortover alene, så er det riktig nok ikke alle plasser jeg liker eller trives på.

Jeg vet ikke hvorfor, men jeg liker meg ganske godt i en krok eller på en plass hvor jeg er helt alene – som oftest. Ikke misforstå, det kan være andre mennesker rundt meg. Men i noen situasjoner og tilfeller kan det bare føles litt mye noen ganger, i hvert fall når jeg er på tur med meg selv.

Med de meterne jeg tråkket meg videre så finner jeg til slutt en utsiktsplass hvor det er fredelig og stille. Jeg planter meg ned på benken som befinner seg der, og nyter utsikten jeg har foran og rundt meg. Vi er egentlig ganske heldig med byen vår, Tønsberg, når vi kan sette oss ned og tenke over hvilke muligheter vi har.

Men på benken jeg boltret meg ved så nyter jeg det jeg kan se, og ganske fort finner jeg ut at jeg ikke er alene der. Riktig nok ingen mennesker i utsiktskroken, men heller noen små flyvende og fascinerende insekter. Sommerfugler. Både to og tre og fire, og de flyr intens rundt på fjellet mellom de søte gule blomstene.

Jeg kan ikke noe annet enn å snike meg forsiktig innpå dem, for så å vende objektivsnuten mot deres fantastiske skapning. Flere knips blir tatt, og flere fort etter hverandre i håp om å få noen gode bilder, men også kanskje noen blinkskudd. For er det noe som er sikkert, så er det at dem kan fly fort avgårde igjen å finne seg en annen blomst.

Men det er ikke bare sommerfuglene jeg var opptatt av. Det var faktisk veldig behagelig og rolig og bare kunne nyte naturen i fred og ro. La vinden blafre gjennom håret, la solen skinne på deg og bare lytte til verden av det som fantes rundt. Susende biler langt der nede på veien. Litt fugleskrik og fuglesang. Og ikke for å glemme denne vinden. Den blåste delvis godt, men var heldigvis ikke i veien for meg.

Jeg ble sittende på den søte lille benken ganske lenge. Jeg koblet på en måte helt ut. Alle tanker ble satt på vent, og alt annet man gleder seg til, og kanskje annet man heller ikke vil ha noe med, kunne jeg bare slippet taket på og bare nyte livet her og nå. Det var stille, fredfullt og helt fantastisk!

0 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *