BARNA STARTET EN LEK

Hadde det virkelig vært en mulighet hvor det fantes en knapp å skru på, så skulle jeg jammen meg trykt på den for å få vendt tiden litt tilbake så jeg fikk noen ekstra minutter å komme meg på. Jeg blir like lang i masken hver eneste gang. På akkurat samme dag, til akkurat samme tid.

Hvor blir du av? Hvor forsvinner egentlig de få dagene du ser så frem til i løpet av uken? De dagene jeg sikter til er når du omtrent slipper alt du har i hendene på fredags ettermiddag, hvor du kan utfylle dine fridager akkurat sånn som du vil de to neste dagene. Men hva jeg skal fylle dem med er ikke alltid like lett å finne ut av.

Jeg snakker selvfølgelig om helgen. Men uansett, mandagen er her igjen. Kan du fatte og begripe hvor fort fridagene går? For ikke å snakke om hele uken! Like overrasket ble jeg denne gangen også. Jeg skulle gjerne ligget godt plantet under den varme dynen i noen timer ekstra om morgningen. Men hvorfor skal man det når man har en så fantastisk fin jobb å dra til? Jeg kan ønske så mye jeg bare vil med å bli liggende uten og gjøre noen ting – men fy så godt det egentlig er å være på jobb når du først kommer deg ut.

Jeg har tidligere, opp til flere ganger uttrykket at jeg trives i barns selskap. Det er på en måte der jeg finner mine gleder, hvor jeg også skaper mine minner. Men det er kanskje ikke så rart når barn får være akkurat barn. 

I mine år hvor jeg har fått lov til å ha en jobb i barnehage – jeg har faktisk jobbet med det i fem hele år nå – så opplever jeg mye. Både glede, tårer, mestringer, motivasjon og et godt fellesskap av et mannskap. Men vi har også dager hvor alt ikke er helt på stell. Selv alle sammen kan ha en mindre bra dag.

Men i dag vil jeg trekke frem en liten glede. En glede som fikk meg til å føle at jeg trakk litt ekstra på smilebåndet. Som lot meg slappe av i kroppen, men samtidig som jeg var med på det som skjedde rundt meg. Det var rett og slett et øyeblikk jeg satte pris på. Men hvordan jeg havnet i det husker jeg ikke selv. Jeg husker bare at det betydde noe for meg.

Rundt meg hadde jeg knapt en håndfull med jenter. Flotte, fantastiske og omsorgsfulle barn. Plutselig var det et eller annet som var på gang der vi på gulvet befant oss. Tidligere har jeg ikke vært så veldig fan av at jeg skal være mammaen deres i leken. Hvorfor? Det er jeg ikke helt sikker på. Uansett, lek ble det, og lek er så utrolig viktig. 

Jeg følte ikke akkurat at jeg var den beste lekeren. Men jeg tror barna satte pris på at jeg i det hele tatt var med i den situasjonen dem skapte. Jeg kan jo innrømme at selv jeg, på selveste mandagen, syns at det kan være en sånn lett og tøff start på uken. Derfor benyttet jeg sjansen til å slå to fluer i en smekk. Jeg var tilstede i lekens gleder, men fikk også tid til å puste litt ut der vi befant oss på gulvflaten. 

Hvor jeg helt vil med dette er jeg ikke riktig sikker på selv. Det handler kanskje om å benytte de sjansene man har for å dekke sine behov. Alle vet at barn har behov for hvile blant annet i barnehagehverdagen sin. Det samme gjelder forsåvidt oss voksne, selv om vi står midt opp i et stort ansvar av et veldig viktig arbeid.

Men så lenge du har fokuset på riktig plass i barns barnehagehverdag, så gjør det kanskje ikke noe å ta en ørliten time out sammen med barna. Noe av det som var morsomt i denne leken var at barna startet en lek som jeg tidligere hadde gjort med dem. Riktig nok var siste gang jeg gjorde dette med barna før sommeren. Men morsomt var det at barna selv tok tak i dette.

For det forrige barnehageåret mitt var veldig fint. Et av de fineste årene mine for å si det sånn. Jeg var i grunn fornøyd med utrolig mye, og ikke minst med den fantastiske barnegruppen jeg fikk lov til å være sammen med. Men det som noen barn tok opp tråden igjen fra i fjor, det var at dem lagde mat – i dette tilfellet av meg.

Det skal sies at jeg liker å tulle, og har egentlig masse humor – for de som skjønner den riktig nok. Så det er ikke til å legge skjul på at det kan komme noen spøkefugler ut av meg, om du så har en så skarp klokhet som legger merke til dem. Før sommeren ble det ofte til at barn kom til meg for å få seg laget, at de ville bli en rett.

Vi lagde for eksempel pizza, hvor vi sammen fant ut hva vi måtte ha, og deretter drysset og tømte over ingrediensene over barnet som lå på gulvet. Alt måtte jo røres sammen sånn at det skulle smake godt. Og til slutt ble barnet lagt inn i den usynlige stekeovnen for å godgjøre seg. Og når sant skal sies så har jeg noen fine minner med denne leken.

Denne type lek gjorde de barna jeg lekte med i dag. Morsomt var det å se hva de husket av det, og jeg er sikker på at dette ikke var siste gangen. Bare begge partene kommer seg inn på riktig spor til det som venter på midten, så skal du nok se at det blir flere sånne leker med tiden.

Men nå føler jeg for å runde av det hele. Egentlig hadde jeg ikke noe på hjertet i det hele tatt i dag, og likevel pøste det ut så mange ord fra mine tanker. Godt var det uansett å få skrible med fingertuppene over tastaturet her i dag, etter noen dager borte hvor jeg ikke har hatt lyst eller behov for å meddele noen ting. Og med de avsluttende ordene ønsker jeg dere en fortsatt fin dag, og en riktig god kveld!

1 kommentar

Siste innlegg