Varmeovnen står på tolv. Det er så stille at man kan høre sekundviseren til klokken på veggen. Tiden for lange tekster med ord har vært fryst, og jeg kan ikke huske sist TV sto på hos meg. Likevel har jeg følt at det har vært alt for mye som har skjedd, samtidig som det ikke har vært stort å formidle.
Dagene har gått, og månedene forsvinner. Årets første vårmåned er plutselig her, og jeg lurer fælt på hvor det ble av disse ukene med stillhet. Det var ikke akkurat dette jeg så for meg – at de lange tekstene med ord skulle ligge gjemt borte så lenge. Men mørketiden gjorde noe med meg, og motivasjonen for noe av det jeg liker mest forsvant.
Likevel håper jeg ikke at dette er den siste døren som brukes, og at motivasjonen til å ha gleden av å dele noe større igjen kommer en dag. Jeg har ofte tenkt på at jeg en dag skulle ha satt meg ned for og la fingrene springe over tastaturet igjen – sånn som jeg var så glad i. Å leke med ord. Men tankene jeg har hatt har vært så store at jeg har vært redd for å dele dem. Heldigvis er ingen av tankene noe farlige, jeg har bare ikke funnet ut av hvordan jeg vil formidle ulike temaer jeg har tenkt på.
Istedenfor mens man har vært borte herfra, så har skrivingen ikke blitt helt borte for det. Jeg har hatt enormt mye på hjertet, og jeg har har hatt alt for mange tanker å holde styr på. Men å få ut alt som har surret rundt og vært med på å ta min energi, det har ikke vært lett.
Ingen lange tekster har vært synlig den siste tiden, over en lengre periode av en pause som ikke akkurat var planlagt. Men fokuset måtte ligge et helt annet sted en liten stund, og det var sånn de kortere tekstene ble til. Og her er noen av dem.
Det som var et stort savn
i mange år
En hånd som kunne holde
fast i en annen hånd
Et vennskap
som var sårt savnet
En sjel som gjorde alt
for ikke å miste taket
på det eneste man hadde
Men det glapp
Du er selv ditt
store atlas
Et oppslagsverk
med små og store rom,
med store og små ord
som beskriver alt du tenker
– men også tenker alt du
ikke klarer å sette ord på
Titusen tanker,
tanker som svirrer rundt
i det uendelige
Finner ofte veien inn,
men ikke alltid ut
I verste fall blir tankene
svevende i det uendelige
Fine og vonde tanker
Gode og dårlige
Det vi vet er at alt
er tanker
Svaret på et levende menneske
En veldig hard dør
som nærmest har vært låst
og hatt vondter med å få åpnet
Plutselig kom en dag
da den blytunge døren
fikk se dagens store lys
En ukjent sti fant veien frem,
det var skummelt
men den føltes trygg å gå
Jeg følte meg sett over lengre tid
Men så, ut av det blå
ble alt helt mørkt
Bare sånn plutselig,
når man minst ventet det
Bang!
Du hadde
et stort håp
Et ønske
som skulle
bli bra
Byggeklosser
du satt forsiktig
sammen
En liten bit av gangen
Så raser alt
Dette er noen av de små tekstene som har blitt dannet gjennom det lille, men alt for store hodet. Og jeg håper det en dag blir større, og at de tankene jeg har kan være til hjelp for andre når dem får sett dagens lys. Jeg trenger bare litt tid. Tid til å finne ut av hvordan jeg vil formidle veien videre. Jeg har lyst til å sette ord på tanker og hendelser som kanskje rammer flere. Jeg må bare våge, tørre og tro på meg selv til å være sterk nok til og la tankene komme frem til synligheten.
En ære å få være din inspirasjonskilde bak dette innlegget 🙂
Hadde jeg vært deg, hadde jeg tråkket litt mer varsomt. For det er helt andre personer og inntrykk som gir meg inspirasjon for å si det sånn 😊 Det som deles er langt ifra hele historien som jeg sitter på, selv om jeg ønsker å være åpen så langt det lar seg gjøre – for å hjelpe andre blant annet. Så å si at du er en inspirasjonskilde bak dette her, det er helt feil. Ikke skjønner jeg heller hvor du fikk denne “ære-tanken” fra, for jeg har ikke innblandet din bakgrunn i dette.
Det har jeg gjort også, var så ydmyk som jeg bare kunne tilslutt overfor deg. Men jo, noe av dette innlegget er helt klart og tydelig basert på det jeg sa til deg om at du bevisst holder tilbake å poste noe👍 Noe så voldsomt òg. Så jo, det er jeg og det er ærefullt at du har giddet å legge så mye energi, tid og krefter på dette innlegget hvor det er jeg som har gitt deg ideer om hva du kan skrive. Ikke dum, vet du!
Du kjenner ikke meg, og du vet ikke hva tankene bak stillheten har vært. Syns du burde være litt forsiktig med hva du sier, for jeg har faktisk ikke hatt det så lett som jeg skulle ønske. Jeg hadde et ganske tungt år, og skal jeg være ærlig, så har jeg prøvd å skjule litt for mange følelser, og det har ikke vært like lett å bearbeidet det året som var. Jeg skjønner at du har hatt det tøft du også, men ikke la det gå personlig utover noen andre.
Det har du rett i, jeg kjenner ikke deg. Eller livssituasjon, men det gjorde du, du visste jeg skulle miste mammaen min- og så mange ganger jeg sa unnskyld, burde du ha kunnet trukket anmeldelsen.
Dette blir for dumt, og jeg kjenner ikke deg. Handlingene dine var det du som sto for, ikke jeg.
Ikke sagt at det er du som har stått for mine handlinger heller 😄 Ja, alt har blitt, ble og er for dumt. Noen klarer å se andre mennesker i det som kalles perspektiv og noe som heter empati òg 👍😊 Da gidder ikke jeg kommentere mer her og ei heller være innom her.
Jeg ville nok lest igjennom teksten her en gang til, kanskje analysert den også. For alt det du trekker inn her, har ikke jeg skrevet i dette innlegget.
Kun det med tidsrom, snakk om tid og jeg har kun nevnt: At jeg sa du bevisst holdt tilbake å poste noe. Ikke noe annet- så forvridde tanker har jeg ikke om meg selv. Har analysert den fra før, skjønner du. Så nå mener du kanskje det jeg kommenterte på den Facebook-siden.
Min tilbakeholding av ord var ikke bevisst. Jeg hadde flere ganger lyst til å skrive, men klarte ikke da jeg var inne i en periode av personlige grunner hvor ting var tungt for meg.
Men jeg er ferdig nå, så du kan ta det helt med ro😊 Du kunne gitt meg en advarsel som hvilke som helst andre hadde gjort, men du var ute etter meg. Da ønsker jeg lykke til videre, at du opplever det beste livet kan gi! Mitt liv på denne jorda er for verdifullt til å la meg påvirke av sånne som deg.
Du utnyttet den situasjonen med meg, for å kunne føle deg spesiell- siden du har mindreverdighetskomplekser. Med så mange beklagelser jeg ga deg for mine handlinger og likevel hadde du bestemt deg for å sverte meg, med all din makt. Jeg vet at man ikke skal oppføre seg slik jeg gjorde, det er vel noe av det flaueste jeg har gjort i hele mitt liv, men å nærmest tråkke over lik for å få fram budskapet sitt, sier mye om deg.
Disse ordene jeg har delt har ingenting med deg å gjøre, bare så det er sagt. Og skjønner heller ikke hva dine kommentarer har med denne saken å gjøre.