DET ER BITTERT AT JEG IKKE NÅDDE MÅLET

Så ble jeg sittende her å tenke. La tankene gruble over å bruke skrivegleden som kribler langt ut i fingerspissene. Men et problem lå i veien. Hvilke ord skulle jeg binde sammen? Hvilket fokus skulle jeg ha til teksten?

Med lite inspirasjon var valget derfor enkelt. Den lettvinte måten var bare la være å forme en tekst. Men samtidig ville jeg ha noe å dele, selv om jeg ikke hadde noe å skrive om. Men hva skulle jeg gjøre da?

Tankene spinnet litt videre, og ut på et sidespor gikk jeg løs på det lille arkivet jeg har av tekster. For det har seg nemlig sånn at en alt for sjelden gang jeg skribler ned noe, men lar være og dele det.

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Sånn som denne gangen fant jeg frem en tekst som jeg skrev sent i august, året 2017. Dette er en tekst som jeg har holdt helt for meg selv, men som bare et utrolig lite fåtall har visst om. Da jeg var med på dette valgte jeg nemlig å ikke dele noe som helst rundt dette, og for første gang nå forteller jeg absolutt alt jeg skrev ned på den tiden, midt opp i det store jeg var i. Så, la oss bare starte på det jeg har holdt hemmelig i en alt for lang tid.

I forveien hadde jeg allerede begynt å rigge meg til. Jeg visste det var en del jeg måtte bære på, og jeg visste at det hadde blitt alt for tungt til at jeg kunne klare og få med meg alt på en gang. Jeg satt med forventninger som hadde bygget seg opp spesielt den siste uken, og jeg gjorde alt jeg kunne for å holde meg rolig. Og nervene klarte jeg å holde nede.

Dag 1
Dagen var her, og ut av huset syklet jeg avgårde med den tunge sekken som inneholdt en del utstyr som var relevant for å kunne komme meg videre. På sykkel tråkket jeg til en skole, og jeg var som alltid litt tidlig ute før tiden. Jeg kom til låste dører der jeg skulle møte, men det var kanskje ikke så rart når klokken ikke hadde rukket å slå åtte på morgen en gang.

Og så nærmet det seg slaget. Minuttene gikk sakte, og opp i beina og gjennom kroppen kjente jeg at pulsen steg. Først da begynte jeg å kjenne på spenningen om at noe uvirkelig da skulle bli virkelig. Det gikk ikke helt opp for meg før jeg satt helt stille i mine helt egne tanker bare noen minutter før det var for sent å snu.

Sent å gå tilbake var det uansett. Jeg var nå på vei til å fullføre noe stort. Noe som betydde veldig mye. Inn på et lite rom ble jeg dratt med av en veldig hyggelig dage. Tidligere hadde jeg bare hatt noen telefonsamtaler med henne, men møtet gikk mye bedre enn det jeg først hadde sett for meg. Og så var det i gang.

En bunke med papirer. Eller, det var ikke allverdens mange sider. Det var vel kun et enslig papir jeg fikk, et ganske viktig papir også. Det føltes mye, men et helt hvitt papir med masse sort tekst var foran meg, og med tre titler som var uthevet for å forsterkes. Jeg leste meg gjennom alle bokstavene. En hel side med tekst fikk jeg studere, og magen begynte å knipe seg mer enn jeg hadde trodd.

Det første jeg tenkte var “å nei”. Nå hadde jeg jobbet så hardt over en lengre periode. Allerede i april 2017 startet jeg å skrive oppgavene, og to av dem var så og si ferdige. Bare litt småpuss igjen før jeg kunne føle meg fornøyd. Da det viste seg at oppgaveteksten sto i mot på alt av det jeg allerede hadde skrevet, da kan du tenke deg hvor langt ned i kjelleren jeg kom.

Men jeg turte ikke å vise deg. Jeg var redd for å få slakt. Kanskje ikke akkurat slakt, men nå visste jeg at det ble enda mer jobb på meg. Nå var det ikke noe tid å miste. Jeg kom meg vekk fra stedet, for nå skulle det skrives – og mye mer enn det som var planlagt. Å starte på nytt sto ikke akkurat på planen min. Å skrive to hele oppgaver fra skrætjs.

I en fei var det å tråkke seg videre fra Sandeåsen og til Eik. Nå var det bare å plugge seg opp og finne frem fagbøker og den tjukke permen med pensum og teori som jeg hadde da jeg gikk på skolen fra to år tidligere. Heldigvis måtte jeg ikke starte med en helt hvit side, og heldigvis kom jeg relativt fort i gang med de to oppgavene som jeg måtte kvitte meg med.

Det jeg hadde skrevet var ikke bra nok, og ikke noe av det var relatert til det oppgaven hadde å si. Men å tore litt bøkenes sider og blad gjennom gamle hefter, så skal det sies at jeg fikk hentet meg inn igjen. Og at jeg satt i litt over syv timer i strekk og hadde kappløp på tastaturet, så fikk jeg rodd meg i land. Det så i hvert fall mye bedre ut enn da jeg måtte stryke bort det jeg allerede hadde gjort. Så var det å pakke sammen og komme seg hjem, men jeg fikk ikke akkurat latt oppgaven litt i ro der heller under den første forberedelsedagen.

Dag 2
Hvor skal jeg strate? Jeg kunne jo si så mye som at det gikk mye i det samme denne dagen også. Tidlig ute som alltid var jeg på plass på jobben, og klokken hadde ikke rukket å bli åtte. Jeg steppet inn på rommet, der jeg skulle sitte med alt utstyret jeg hadde foran meg. Igjen koblet jeg meg opp og åpnet oppgaven for videre skriving.

Oppgaven som hadde litt over tjue sider fikk noen flere ord og avsnitt. Jeg følte fingrene hadde sprangtimer der de fiklet seg over tastaturet, men det ble også en del pauser hvor jeg ikke klarte å smelte setninger sammen sånn at teksten skulle se bra ut.

Di kan si at det ble en ren skrivedag, og jeg skulle gjerne heller vært sammen med barna enn å sitte foran maskinen. Jeg er glad i å skrive, det var ikke det. Men kontorarbeid er nok ikke min greie, og jeg trives best sammen med barna.

Et par timer før fristen låste seg, gikk jeg igjennom oppgaven flere ganger. Både dobbel- og trippelsjekket at teksten hadde svarene på de spørsmålene oppgaven utga. Godt var det også at jeg fikk flere kolleger til å se på det jeg hadde skrevet, og at jeg fikk anerkjennelse på arbeidet. Det er viktig å kunne gi hverandre slike tilbakemeldinger, for det gjør så mye med en selv nå man få høre det.

Da klokken hadde passert to kan du godt si at jeg begynte å føle meg forsynt. Jeg hadde fått nok, men følte ikke for å avslutte helt enda. Jeg hadde en tidsfrisk jeg skulle forholde meg til, og når man leverer tidligere så føler jeg at man ikke har gjort en hundre prosent jobb. Og glad er jeg for at jeg ikke sendte oppgaven avgårde da, for jeg fikk plottet på flere ord som kunne passe inn.

Men så klarte jeg ikke å formulere meg mer. Jeg visste ikke hva jeg skulle tilføye eller endre på. Sliten i hodet var jeg også, og etter syv og en halv time med fokus kun mot skjermen så orket jeg ikke mer. Da var det bare en ting å gjøre – å få sendt avgårde oppgaven. Send-knappen ble trykket på, og nå var det ingen vei tilbake. Planene var nå i andres hender.

Et par eksemplarer av hele oppgaven måtte jeg også ordne, og det var ikke få ark som ble spyttet ut. Mye tekst var skrevet, men mye papir ble også brukt. Det føltes litt ut som jeg bar på en liten mursten med lutt tyngde der jeg vandret med oppgaven min. Videre gikk jeg for å få stiftet dem sammen, og det var da jeg sto ved benken og fiklet med å “låse” dem sammen at jeg virkelig kjente nervøsiteten komme. Jeg følte at beina var som gelé. Jeg hadde lite kontroll og kunne klappe sammen når som helst. Da var det bare en ting å gjøre – å komme seg hjem og legge seg flat til oppladning. Men tankene, de svirret fortsatt etter endt arbeidsdag.

Dag 3
Så var dagen kommet for å yte maks. Jeg startet dagen sånn som jeg ellers pleide. Møtte de flotte barna som var kommet, og denne morgen var det veldig stille. Få barn var kommet, og det var egentlig litt deilig.

Og så gikk jeg får å møte den første sensoren som skulle observere meg i den første delen. Hun ble med for å se hvordan jeg gjorde jobben min, hadde sin notatbok og en mørk penn. Jeg gjorde sånn som jeg hadde planlagt, og deretter i neste bolk så kom det en ny sensor for å se hva jeg fikk til og hva jeg kunne.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si om denne dagen. Jeg følte meg ikke akkurat like fri. Jeg følte ikke at jeg fikk gjøre en like god jobb sånn som jeg gjorde. Det var noe som virket feil, og jeg fant fort ut hva denne feilen var. Med sensorer som følgte etter meg over alt, noe som var riktig, så ble det likevel feil når de var så nærme at de pustet meg i nakken. Jeg hadde to forskjellige haler etter meg denne dagen, uansett hvor jeg var og hva jeg gjorde.

Jeg syns de var ekstremt nærme på meg. Kanskje litt for nærme enn det som er vanlig. Er det rart jeg ble så nervøs som jeg ble? Og er det da merkelig at jeg ikke klarte å være meg selv og vise hvem jeg egentlig er, og hva jeg er god for? Hele dagen føltes feil. Alt var merkelig! Freit at man skal observere, men jeg går ikke akkurat limt fast til et menneske når jeg vil se ekstra nærmere på dem. Jeg går ikke ut på fata og går nesten oppi de samme skoene og følger etter mennesker. Det blir litt feil.

Alt dette over her noterte jeg meg under det store presset, på de to dagene jeg satt sammen alle forberedelsene jeg allerede hadde gjort på forhånd, men også binde flere stikkord til det jeg da hadde. Jeg husker selv, nesten et og et halv år senere, hvordan dette opplegget var.

Dette skriveriet ble skrevet midt under selve prøvetiden min, da jeg skulle opp til den store fagprøven. Jeg husker jeg gledet meg så enormt til å bli ferdig. Til å komme i mål. Tenk å kunne sitte der med en hel utdannelse i hendene.

Men sånn ble det ikke. Nervene tok nok veldig mye over, nerver som jeg ikke klarte å styre. Selv om jeg var ganske så langt nede da kvelden kom, hvor alt var skuffende og alt var helt grusomt, så kan jeg se en lysere tid fremover meg nå.

Nå er jeg kommet på en plass hvor det finnes dyktige og utrolig flinke mennesker som har rett fokus. Det er bittert at jeg ikke nådde målet da jeg først gjorde det. Men samtidig er jeg veldig glad for at jeg har tatt den sideveien som jeg nå er på. Når tiden er inne, da er målet nådd.