Tiden. Timene og sekundene som ruller og går. De løper som oftest fra oss, men kommer stadig like fort igjen som med en ny dag vi kan gripe fatt i. Men hvor flink er du til å utnytte tiden du har?
Er du den personen som legger opp mange planer dag for dag, og uker eller måneder om gangen? Eier du en oversiktlig kalender hvor du nærmest planlegger alt som skal skje, og som du har lyst til, sånn at du skal rekke å få være med, men også oppleve alt det du vil bære med deg i minnet?
Om jeg skal avsløre en liten hemmelighet om meg selv – jeg er ikke flink til å forme livet mitt på den måten, eller hva jeg skal kalle det. Jeg er ikke den som griper taket og virkelig lar meg utforske. Og skal jeg røpe en annen hemmelighet også? I dag, som årene før, så hadde ikke jeg tatt en tur på utenlandsferie helt for meg selv – uansett hvor mye jeg vet jeg hadde trengt det.
Nei, det er bare ikke meg. Eller, jeg tør ikke. Å gripe sjansene er noe jeg stort sett unngår, og dette er jeg flinkest til. Så og si nesten hver eneste port som står foran meg på vidt gap, så står jeg bare foran den og ser, men griper ikke taket.
For meg så er det det som føles godt der og da – å bare bli stående og ikke ta det lille skrittet ut. Men jeg vet så inderlig at jeg angrer så bittert når jeg ikke våger å ta sånne muligheter som treffer meg. Er jeg for redd? Hvorfor er jeg redd? Hva er det som skjer i kroppen som lar meg være så redd?
Det er ikke moro å være den som er flinkest til å skyve veldig mye av det som kunne vært en større glede i livet mitt bort. Jeg liker det heller ikke, og jeg vet at det bare er å snu om på det for å gjøre noe med det. Men hva gjør man egentlig når alt stopper opp?
Tidlig i vinter var jeg også veldig flink til å skyve en sosial mulighet bort fra meg. Jeg lot meg trekke meg unna, for bare tanken gjør meg utrygg. Ikke direkte utrygg, men en sånn utrygghet som bare hodet klarer å tenke, men som ikke stemmen klarer å formidle. Heldigvis fikk jeg gjennomført denne muligheten. Ikke fordi jeg dro på egenhånd, men fordi jeg ble dratt ut, sammen med noen.
Jeg er ikke flink til å ta initiativ selv for den sosiale biten som jeg virkelig trenger. Den personlig kontakten av å være sammen. Ikke sammen som i tanker, men sammen som å virkelig være sammen om noe. Jeg vet, og har også hørt, at det er bare å gripe seg selv i nakken å gjøre det. Men samtidig er det ikke bare å gjøre det heller. Denne bølgen syns jeg er vanskelig, og derfor sitter jeg ofte innestengt for meg selv – både fysisk og psykisk.
Om jeg klarte å formidle noe her i det hele tatt, som var forståelig, det er jeg mer usikker på. Ordene over her skrev jeg nemlig delvis sent i går kveld, kun fordi jeg bare måtte få dem ut. For det har seg nemlig sånn at når kvelden kommer og jeg er nødt til å legge meg, det er da alle tankene kommer. Helst på en gang. Hvorfor er det sånn?
På grunn av min kanskje unødvendige usikkerhet, en slags redsel, så har jeg mistet ganske så mye opp gjennom alle årene mine. En del har jeg gått glipp av som andre ungdommer gjorde da jeg selv var ungdom. Men også nå de siste årene som ung voksen har jeg så og si ikke våget å gripe sjanser. Om jeg så har gjort det, så har jeg vært ekstremt redd og usikker på meg selv på forhånd.
Men hvorfor skribler jeg om sånne ord, for så og la dere lese? Først og fremst håper jeg at dere forstår sammenhengen av det jeg nå deler. Jeg vet også at jeg ikke er alene, og at det er mange flere som er i samme situasjon – at de er redde for å møte nye mennesker, samt å tråkke utenfor trygge rammer.
Jeg vet også at når man først bærer seg ut på den utrygge isen, da føles alt plutselig så enkelt. For min del er veien til å ta steget videre veldig stort, men også veldig langt. Faktisk har jeg vært, og er enda, så usikker på meg selv at jeg fortsatt kan skyve mennesker fra meg. Jeg har rett og slett blitt flinkest til det, noe som i bunn og grunn ikke er bra.