Når man velger å dele generelle tanker om et viktig tema som det blir snakket alt for lite om, fordi det er så mange der ute det rammer. Også får man dritt tilbake! Skal det ikke være lov å få være åpen og ha sine meninger, uten at man skal bli rakket ned? Trodde dagens samfunn vi lever i nå hadde lært mye mer enn som så. Der tok jeg visst feil, og det er alt for mange som blir rammet.
Teksten som jeg satt sammen, hvor jeg snakket åpent og ærlig om tanker som jeg hadde hatt over lengre tid, den fikk se lyset her i går. Og jeg deler den med stor glede igjen.
I det øyeblikket jeg får satt meg ned i håp om og la fingrene springe over tastaturet, vendes blikket mot det iskalde vinduet som fortsatt er kald etter at dagen startet med alt for mange minusgrader. Og sånn har den siste tiden vært. Ekstra kalde dager hvor selv en tåre en tidlig morgen som kom fra den kalde vinden kunne nesten fryst til is.
Vi er kommet godt inn i januar allerede, og de første ukene syns jeg har forsvunnet fortere enn jeg hadde håpet. Tenk, halve måneden som nettopp har startet er borte, og om den siste halve delen skal fly like fort så er vi plutselig her i det neste vogntoget som skal ta oss videre igjennom dette året.
Selv med en vinter som dette, hvor jeg er glad for at det ikke er blitt mer vinter enn det allerede er, så kan mørketiden være litt vanskeligere for noen. Og kanskje ikke bare denne tiden, men andre tider ellers i året også. Og for dem som bærer en alt for tung sekk hele veien så kan all tid dem får være både tung og vanskelig.
De siste dagene har jeg tenkt ekstra over dette, og jeg har nærmest vært i stor tvil om jeg i det hele tatt skulle tørre å dele sånne ord som dette som kommer nå. Jeg vet at dette temaet er såpass stort for alt for mange, og jeg er selv redd for å få et stort slag i trynet fordi jeg velger å ville være åpen med å belyse et sånt tema som dette enda en gang.
Men jeg kan ikke la den tanken stoppe meg!
Hvorfor skal man ikke kunne være seg selv? Hvorfor skal det være sånn for mange at vi går rundt og står i en frykt vi aller helst ikke vil ha? Vi vet aldri helt sikkert hva som venter rundt neste sving, og alt for mange mennesker blir utsatt ovenfor et tema som kanskje er litt for tabu å snakke om, og som derfor ikke får nok lys mot seg der ute.
Jeg har lenge gjort meg noen tanker, spesielt det siste året. Det er bare det at det ikke har vært lett å få skrevet det ned, sånn at det har kunnet komme ut på en fin og god måte.
Det at jeg den siste tiden har holdt meg tilbake på noe av det jeg liker aller best, det å kunne skrive og formulere meg, er fordi jeg ikke har klart å få ut noen av mine tanker. Og de tankene jeg har gått rundt og tenkt på, de har jeg ikke våget å dele fordi jeg har vært litt redd på hva som kunne møte meg.
Hvorfor skal det være sånn at man på noen måter må holde igjen på noe som man har lyst til å få ut?
Hvorfor skal man gå rundt å være skeptisk og redd fordi det finnes noen der ute som vil ødelegge for en? Jeg har jo vært gjennom mitt, hvor flere der ute har vært med på eller prøvd å rakke opp i det fine livet man allerede har. Det skal jo sies at man ikke kommer helt feilfri til denne verden, men det får da være grenser for hvordan man skal håndtere situasjoner her i livet.
Jeg er på ingen måte ute etter å utsette verken en eller annen, men vil at et sånt tema som dette burde komme mer frem, og ikke minst bli snakket høyere om, da det både er og kommer til å være fare for at enda flere kan bli utsatt for å bli rakket ned av andre med ord, utsagn og handlinger som ikke er greit å dele med noen i det hele tatt.
Det er helt greit at man har sine meninger om andre, som kanskje ikke er så positive. Og igjen – man er langt ifra feilfri og et helt perfekt menneske noen av oss, men det er lov å tenke over handlinger via kommunikasjon av både det verbale og nonverbale.
Det er greit at man har sine problemer og vanskelige livssituasjoner å slite med. Det har vi alle sammen. Men for all del, man trenger ikke å utblåse seg på en sånn måte med å åpne kjeften på vidt gap ved å rope om hjelp til mennesker man ikke har noe med, og som heller ikke har gjort en noe som helst. Da er det mye bedre å oppsøke mennesker som kan spille samme spill med deg, og som kan hjelpe deg på veien.
Man skal så klart respektere hverandre, og man lærer tidlig at både erting og mobbing er langt ifra akseptabelt. Likevel er det mange som opplever dette, og for flere er dette deres hverdag hvor alt for mange må oppleve vonde opplevelser og handlinger som er blitt en ugrei vane og som offeret må være en del av ufrivillig.
Som sagt, dette er et alt for stort tema som ikke kan få sett lyset mange nok ganger. Et alt for viktig tema som burde bli snakket mye høyere om enn det allerede er. For tiden er også ensomhet en stor del av flere av oss, som blant annet har kommet i større grad det siste året. Husk at vi først og fremst må ta vare på oss selv. Ikke være redd for å kunne søke kontakt og hjelp om man skulle trenge det. Om det så går den veien, så skal man se at de negative tankene som er i stor fare til å gjøre negative handlinger mot andre være med på og minskes. Jeg håper i hvert fall det, og selv om man skulle ha en tung dag, tid eller periode – prøv å gjøre noe med det ved å trekke inn mennesker på en fornuftig og riktig måte. Vi vil nemlig ha bort både mobbing, vonde tanker og trakassering etc. så godt det lar seg gjøre!
Her deler jeg med mine egne ord, og går generelt inn på temaet hvor alt for mange får stygge og dårlige holdninger mot seg, og jeg er ikke redd i det hele tatt over å dele mine tanker som jeg sitter med. I hvert fall ikke et så stort tema som dette her!
Men så kommer det da, hvor jeg får noe tilbake som jeg ikke helt kan forstå. En kommentar som jeg ikke skjønner noe av. Kan noen hjelpe meg å tolke dette?
Jeg står fullt og helt for det jeg deler. Og siden nettet er såpass stort så er det også lurt å tenke på hva man skriver. Det er mye jeg sitter på som jeg holder igjen. Som jeg ikke våger å dele fordi det ikke er egnet seg til å ligge på et så stort plattform kalt internett.
På mange sider hvor du kan kommentere så står også noe sånt som – unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.
Jeg begynner å lure litt på hvor noen har tankene sine. Mange andre får ord på sine sider som man skulle vært foruten. Hele poenget mitt her er at en sånn kommentar ikke hadde noe med den generelle teksten jeg formulerte for å belyse generelle tanker om dette temaet. Heldigvis vet jeg bedre enn som så til å vite hvordan slike veier som dette går. Og at alt for mange mennesker der ute tør å slenge sånne ord, det kan jeg ikke forstå – selv om jeg har noen bakgrunnstanker. Jeg snakket generelt om temaet, ikke spesifikt om “Pompel og Pilt”, om dere så skjønner hva jeg mener.
Om alle som kan, og som har mulighet med å få en nedslåing på sånn oppførsel på det store nettet, bli med å dele dine tanker. Men husk – bruk fornuften og vis at du er et godt menneske.
Skriv om akkurat det du vil og når du vil du ♥️
Når ett sånt type menneske ikke har noe annet å bruke tiden sin på,så la hun holde på. Kanskje lov å håpe hun får hjelp en gang .
Kan man ikke kommentere med noe hyggelig eller konstruktivt ,så la heller være !
Denne saken vet du ingenting om. Jeg har ikke sagt noe stygt om Pernille nå. Og hjelp, det har jeg allerede. Sett deg inn i saken før du uttaler deg. Og det at hun velger å blottlegge meg på denne måten, er langt fra greit og det skal jeg ta opp med, med politiet. For jeg la meg paddeflat flere ganger mellom all driten jeg sendte!
Jeg syns man skal være åpen og ærlig. Derfor syns jeg det er så trist at noen folk stadig får hat og slikt for å dele sine tanker med andre. Jeg har selv delt mye om hvordan det har vært å miste mitt vakre tantebarn til selvmord bare 13 år gammel. Jeg har snakket åpent om depresjon, sosial angst og fibromyalgi. Noen få ganger har jeg fått stygge meldinger om at jeg bare er lat og at jeg burde få en jobb osv. Jeg har ikke blitt trodd av min egen mamma da jeg endelig sa at jeg sliter psykisk (har full støtte fra henne nå i det senere da). Men for meg har det å dele alt dette vært så viktig for meg og det kan hjelpe andre i samme situasjon. Så jeg syns man skal dele alt sånn at andre ser at de ikke er alene om å føle seg sånn. Sender en stor klem.
Tuuuuusen takk for at du deler disse ordene ❤ Slike temaer trenger å se dagens lys enda mer, og at man deler på en riktig og fin måte for at man skulle klare og komme seg gjennom slike situasjoner på en håndterlig og en sånn måte som passer en selv. Vi er alle forskjellige, og det er ikke en metode som er riktig for alle. Det gjelder å finne det som passer seg, for så å kunne dele åpent og ærlig på en fornuftig måte. Det er ofte da man kommer langt. Stå på videre, husk at du er mye bedre enn du tror! Klem til deg!
Jeg orker ikke mer, Vilde, og det håper jeg du forstår. Nå har jeg håndtert denne saken på en ganske så mild måte, og det at jeg velger å skrive og være åpen om et sånt tema er fordi jeg vet at det er så alt for mange der ute som står med dette langt opp i halsen. Jeg har aldri vært ute etter å utlevere noen andre sånn sett – jeg har kun delt mine tanker generelt om dette temaet, fordi jeg har sett at det er alt for mange der ute som ikke har det så greit, og har derfor delt for å belyse temaet for kanskje og kunne være med på å gjøre det lettere for andre som ikke har det så godt. Det er en fordel med å se en sak om noe som mange lar seg gå innpå fra flere sider. Og på den måten kan man fortere komme til bunns med å hjelpe mange andre til å kunne se lysere fra sin side som burde få litt mer lys. Som sagt – jeg har bare snakket generelt om dette, og jeg vil at mange andre skal kunne gjøre det samme. Åpenhet er viktig, på et godt håndterlig vis for at det skal kunne gå bra med så mange som mulig. For det er det jeg har vært opptatt av. Ikke å synke andre lenger ned enn det de allerede er. Det er viktig å løfte hverandre opp, og med de utfordringene jeg har hatt i min oppvekst har jeg lært mye ut av det. Vi jobber alle like hardt, utifra hvor vi står her i livet, og uavhengig av hva vi selv bærer med i sekken, og det må vi huske på. Vi er alle forskjellig, og jeg har aldri villet noen andre vondt. Jeg vil bare være med på å hjelpe, for jeg vet så godt hvor mye det betyr for oss etter at jeg har fått så mye hjelp som jeg har gjort selv i min oppvekst. Så – stå på alle sammen, uansett hvordan man har det!