FARMOR

Farmor. En dame med et varmt hjerte, kjærlig smil og attpåtil en klatt med god humor også.

– Du og jeg, 1995 –

Nå kommer jeg til å savne de fine telefonsamtalene vi hadde, den fine håndskriften din som jeg fikk på kortene mine som du sendte i posten hvert år til både bursdag og jul. Og alle de gangene du bare måtte en tur innom rommet mitt hver gang du var på besøk, fordi du alltid syns det var spennende med det jeg hadde. Og du var like nysgjerrig på om jeg hadde fått noe nytt som du ikke hadde sett.

Du var også opptatt av negler, selv om du ikke bestandig var fornøyd med dine. Jeg syns de var fine. Og de gangene du oppdaget at jeg hadde farger på mine negler så måtte du løfte opp fingrene mine for å se. Du likte godt å titte innom den “hellige” boksen min, der hvor det befant seg neglelakk i alle mulige farger.

Og jeg husker godt den ene gangen vi lot oss være litt ekstra gærne, hvor vi lakket dine negler i regnbuens farger. Husker du viste farfar at du hadde jålet deg litt ekstra den gangen da du hadde vært innom rommet til Pernille og ble litt ekstra lenge borte.

Og du var litt det. Du likte å pynte deg. Slenge på deg et kjede, bytte om noen perleøredobber og øreringer som du ville vise meg. Og en liten dusj av godlukt under haken. Det var sånn du var, og det er noe av det jeg kommer til å huske deg for.

Mange minner er blitt skapt, og jeg husker så godt at jeg stadig ringte til deg, på deres fasttelefon den gangen, om jeg kunne komme og tilbringe en helg hos dere. Overnatte. Det var noe jeg syns var stas. Før jeg kom hadde du gjort klar gjestesengen på barndomsrommet til pappaen min. Redd opp både dyne og pute.

I stuen hadde du funnet frem det lille brune bordet med den lille klosse-tv´n på. Du hadde til og med handlet inn litt lørdagsgodt jeg kunne kose meg med til barne-tv, foran den lille skjermen jeg hadde for meg selv helt alene.

Jeg fikk alltid et stykke brød til frokost og kvelds, og da spiste jeg ekstra mye fordi det smakte ekstra godt når jeg var sammen med deg og farfar. Og jeg gikk for det samme så og si alltid – kjøttpålegg som du kalte det, som var hamburgerrygg og med agurk på toppen. Jeg kan kjenne den dag i dag hvor godt det smakte, og hvor mye jeg gledet meg til å spise det sammen med deg. Fordi hjemme smakte det i hvert fall ikke så godt som det gjorde hos dere.

Det er ikke til å legge skjul på at det har blitt skapt utrolig mange gode minner opp gjennom årene jeg fikk med deg. Jeg fikk være med på mye i min barndom, og jeg er veldig takknemlig for det. Har et bilde i hodet som har brent seg fast, men som jeg ikke husker hvor vi var.

Men både du, farfar og jeg hadde reist på kjøretur. Tatt med oss hver vår godstol, dere store stoler og jeg en søt liten en som passet min lille barnerumpe. Hvordan det så ut rundt har jeg glemt, men det lille bildet av hvor vi sitter på en slags sti midt i en åpen skog eller lignende husker jeg fortsatt. Vi hadde vel med noe godt i kurven, sånn som du ofte hadde på lur når dere fikk besøk av meg.

Også var det disse båtturene ut på vannet jeg fikk være med sammen med dere. Det var stor stas å få oppleve sjølivet. Kunne se på livet i vannet mens vi kjørte i full fart. Og for flere år tilbake da vi turet ut til øya ved fyrtårnet, oss tre, hvor vi jentene, du og jeg vasset langs vannkanten for å finne skatter.

Det skjedde forsåvidt i strandsonen også. Vi skulle ut på en liten gåtur du og jeg, og med oss hadde vi en søt liten plastpose som du hadde brettet sammen. Vi var like fascinerte begge to, der vi gikk langs rødstein og andre små strender for å plukke småstein og fine strandskjell som vi fant.

En gang samlet vi så mye at vi tok det med hjem til dere. Du og jeg satt og koste oss med skjellfangsten mens farfar leste avisene. Du hadde funnet frem et par syltetøyglass som vi danderte disse skattene våre rundt oppi for å gjøre det fint.

Med deg har jeg mange gode barndomsminner, og det var ikke bare på stranda vi lette etter skatter. Jeg husker veldig godt at det var utrolig spennende å gå ned den lange bratte trappen ned til kjelleren. Noe jeg ikke glemmer var at du var opptatt av at jeg hadde på meg skotøy da vi gikk ned dit, og du sa at jeg bare kunne slenge på meg det andre tøffelparret du hadde stående i gangen, for du hadde like små føtter som det jeg hadde den gangen.

I kjelleren i det første rommet befant det seg frysebokser blant annet. Kjelleren var stor når jeg var så liten som jeg var i min barndom, og det ble ofte funnet et par eller flere skatter der. Like spennende og fascinerende var det hver gang vi to hadde tid for oss der sammen. I den store kjølige kjelleren.

Litt lenger inn fantes det flere smårom, og i et av dem hadde du samlet mange fine og kule leker fra da pappaen min var liten. Du hadde samlet på ganske mye. Blant annet lego. Men det som jeg husker godt var den boksen med alle viskelærene. Der var det ikke bare en eller to fasonger på dem, men mange. Og jeg husker selv den dag i dag hvor stas og stor glede det var når du sa at jeg fikk lov å velge meg noen av dem for å ha med hjem.

Jeg finner ut nå når jeg skriver alt dette at det er mange minner som dukker opp igjen. Ting som jeg hadde glemt litt, men som jeg er så glad for at jeg husker. Og jeg hadde ikke satt så pris på disse minnene hvis det ikke hadde vært for deg. Du hadde fire barnebarn som du var glad i. Og jeg var ekstremt glad i deg også. Det båndet vi hadde kommer jeg aldri til å glemme, farmor.

Du var litt sånn som likte og pusle med ting og tang, og spesielt om sommeren da du plantet blomster i bedene og stelte og ordnet i hagen. Du hadde blomster flere steder. Både inne og ute. Også var det disse småfuglene som bestandig kom på besøk da dere la ut mat til dem, både på fuglebrettet og litt strødd rundt omkring i grusen. Dette er også noe jeg husker jeg fikk være med på, da du fant frem noen gamle skiver som du kuttet opp og posen med havregryn, og vi kastet det ut til fuglene som kom til oss mens vi satt på trappa og hadde gode samtaler.

Jeg har lært mye av deg, farmor. Du ga aldri opp da du ville lære meg å strikke. Du forsøkte å lære meg å strikke vrangen en gang husker jeg, men det endte opp med at jeg gikk for å tre maskene rette på pinnen. Du gjorde et forsøk på å lære meg å strikke for venstrehendte, siden jeg er det. Men til slutt gikk det på løpende bånd hvor jeg strikket som en høyrehendt.

Du lærte meg å sy både kryssting og andre ulike sting der vi satt på tv-rommet i godstolen inne i syhjørnet ditt, hvor jeg fikk brodere på min egen lapp, og du hjalp meg å strikke en vegg som jeg kunne ha inni til å feste knappenåler og andre nåler på. Den har jeg fortsatt, farmor, og jeg var vel rundt 10-12 år en plass da vi laget den sammen. Jeg var i hvert fall ikke så stor.

Det er mye som kan sies om en farmor sånn som det du var, selv om det var sykdom inn i bildet. Du var alltid så blid og positiv, uansett hvordan du hadde det. Det var aldri en sur tone eller noe mer som kunne skimtes. Bare gode smil og godt humør. Jeg vil alltid savne deg, farmor. De gode telefonsamtalene vi hadde hver gang du ringte. Da du nysgjerrig ble med inn på rommet mitt for å titte. Og de gangene du ville pynte deg litt ekstra. Mye mer kan sies om et sånt menneske som det du var, men resten av det får ha en plass i hjertet. Farmor 💞

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg