ORDET ER VENNER


 

For en gang skyld klarte jeg endelig ikke å la være. Tankene gikk nesten i ball bare av å tenke på det. Jeg har kviet meg til å dele noe som helst om dette, kun fordi jeg kanskje har vært redd for å bli sett på som for mye annerledes. Derfor har jeg ikke nevnt et eneste ord om dette til noen før.

Det var tidlig på kvelden. Jeg hadde fått somlet meg til å sette sammen en tekst for dagens tanker, da det plutselig kom en orkan av en liten virvelvind susende mot meg.

Alt var mange små sekker med ord. Ord som prøvde å hjelpe meg med å sortere tankene. Om jeg så hadde våget og virkelig hadde tørt å flomme ut med det jeg satt og tenkte på innerst inne, da hadde det nok blitt både fem og seks kapitler med ren tekst – om ikke mer.

Hvorfor skal det være så skummelt? Hvorfor skal det være plundrete med å få frem de indre historiene om det virkelige liv som sitter ordentlig godt fast i den låste safen langt der inne i sjelen?

Jeg var på vei til å legge meg da jeg ikke lenger klarte og avslutte dagen før jeg hadde fått skrevet det hele ned.

Jeg er helt sikkert ikke alene. Jeg er ikke alene om å bære på ord som jeg så sårt skulle ha fått frem til noen – ord som jeg i det minste kunne fortalt til én i hvert fall. Og nå forteller jeg det til “hele” verden. Hvorfor er noen tanker så sårt å få frem? Er vi redde for hvordan den andre parten vil reagere? Er jeg selv redd for og ikke føles bra nok?

Jeg sto i dusjen med varmt vann rennende over meg da det nok en gang plutselig kom en tanke fallende rett ned til meg.

Hvorfor har vi temaer som er tabubelagte? Og hvorfor skal det være så vanskelig å få noe frem som man sitter på langt inne med?

Da jeg skrev disse tekstene (her og her) følte jeg at jeg virkelig måte jobbe med meg selv for å våge. Jeg har alltid vært åpen om mine “hinder”, og jeg har alltid følt meg som en av dem andre – til en stor grad. Men det er det å komme seg over det store og tunge fjellet når man virkelig vil nå et mål.

Dette er ikke noe jeg liker å fortelle, eller jeg noen gang har publisert noen steder, men jeg kan være en del ensom. Også når jeg ikke ser det selv. Jeg har det bra, men noen ganger kan jeg kjenne litt ekstra på det “savnet”.

Ordet er venner. Jeg har familie og sånne mennesker som bryr seg om andre – inkludert meg. Jeg møter mennesker når jeg er på jobb, eller når det er noe som skjer i familien. Men stort utenom det sitter jeg mye for meg selv.

Ja, det er sikkert mye av min egen skyld at jeg er der jeg er. Som yngre, spesielt på barneskolen, likte jeg alltid de gangene da jeg fikk komme på besøk til andre av de vennene jeg hadde i klassen. Men med årene minsket det stort gradvis.

Etter jeg gikk ut av ungdomsskolen mistet jeg all kontakt med de jentene jeg var ekstra med, og måtte derfor finne meg nye mennesker å være litt ekstra glad i da jeg kom over på videregående. Men akkurat her ble det ikke så mye om å bli med hverandre hjem, eller annet som var sosialt. Ikke fra min side i hvert fall, da vi bodde på ulike steder av kantene. Jeg hang stort sett sammen med mennesker på min egen alder de gangene vi hadde grupperarbeid og måtte jobbe på fritiden.

I dag kan jeg føle meg litt bitter. Litt dum for at jeg ikke har klart å ta var på noen av mine barne- og ungdomsvennskaper. Jeg var ikke den som ropte høyest, og det var heller ikke meg som blåste ut med en slump av at “her er jeg” for å få oppmerksomhet. Jeg satt ofte i kroken, på benken, helt alene, i et håp om å bli sett.

Mange ord og mange tanker kommer nå frem når jeg sitter her og virkelig tenker over hva som har skjedd med fortiden for at nåtiden har blitt som den har blitt. Jeg skulle så sårt tørt å våge og komme meg over den store demningen, skrittet for å komme meg fremover og ut i verden. Men ettersom det har stått stille i så mange år er det ikke lett å komme seg ut og frem.

NÅR FREMTIDEN ER USIKKER

Ukene og de fine dagene bare flyr avgårde fra oss for tiden. Jeg rekker så vidt å være inne på tanker om hvordan jeg skal planlegge dagene før de plutselig er her. Sånn som i dag for eksempel. Omtrent hver eneste dag samles vi sammen i en kort stund med barna, og i dag var det min tur til å lede an. Det gikk bra, men veien dit var ikke like lett.
 


 

Det å være den som sitter der med “makten” er ikke bare bare for meg kjenner jeg. Jeg kan bruke mange dager på å tenke ut et opplegg, men på veien er jeg like usikker hver gang. Er det fordi jeg bruker all energi på å tenke over om det er bra nok? Igjennom mange år har jeg jo vært med på å samle barnegruppen for å gjør noe sammen, hvor andre har hatt ansvaret, og det ser jo så enkelt ut når andre gjør det. Men når jeg sitter der med hele hovedansvaret selv, da føler jeg meg litt liten.

Men jeg klarte det. Og jeg overlevde. Jeg tror ikke det har noe med at jeg ikke vet hva jeg gjør – for det er jo mange muligheter å ha samlingsstunder med barn på. Det går vel mer inn på at jeg ikke har gjort det mange nok ganger, slik at jeg da føler meg usikker på meg selv. Om det er riktig teori vet jeg ikke, men jeg kan jo kanskje være inne på noe.

Når fremtiden er usikker blir også jeg usikker. Jeg har ingen fasit på hvordan det blir om et halvt år. Hvor i livet jeg er om et år eller fem år. Det jeg vet er at jeg om ikke så lenge kommer til å sitte igjen med en utdannelse. Et papir på at jeg er den jeg er, og kan det jeg kan. Bare tanken på at det nå begynner å nærme seg noe kjennes skummelt og ekkelt ut. Men jeg vet at i enden ender det alltid godt – det er bare alt det i mellom der.

La oss for eksempel se tilbake på tiden før sommerferien. På denne tiden for akkurat et år siden var jeg i full gang med å skrive en stor oppgave om barnehageyrket. Hovedoppgaven var å skrive om rollene, og bare det er jo en lang liste. For har du tenkt over at de som jobber i barnehage har sine rolle, men også innenfor der igjen finnes det flere småroller?

Om ikke altfor lenge må nok skolebøkene tas frem igjen og teorien må graves opp. Utrolig mye av det jeg lærte på skolen i fjor sitter godt plantet i rutinene og i jobben jeg gjør. Men også her har jeg en liten følelse på at det må være bra nok. Det må være bra nok når jeg om kort stund skal ta det store skrittet videre. Det skulle helst vært perfekt – men det er nok ingen av oss!

Faktisk hadde jeg store planer om å begynne og lese teori så tidlig som i høst, da det var tilbake i et nytt barnehageår. Men den gang ei.

Jeg ser nå at det er mange ulike tråder som blander seg inn, men alt ror seg fremover i samme båt. Nå gjelder det bare å ha den ekstra troen på seg selv. Prøve og legge vekk “ondskapen” som knurrer i veggene og tenke på at en snart er i mål. Det er jo egentlig ikke så vanskelig. Hvorfor skal vi tenke oss frem til å tro at det er skumlere enn det dét egentlig er? Og hva er det som egentlig får oss til å gjøre troen svakere?

JEG SKAL GIFTE MEG


 

Det rumlet i ganske så mange mager. Vi hadde vært i idrettshallen og løpt fra oss, både på apparater, fri løping og igjennom andre aktiviteter med kroppen. En slik mulighet, hvor vi som barnehage har en hel hall for oss selv, det er noe som alle skulle hatt. Det å bare komme seg litt bort fra de samme gamle arealene innenfor inngjerdingen hvor man er store deler av hverdagen, det er noe virkelig barn trenger. Større og åpne plasser og boltre seg på.

Men uansett, det var ikke akkurat dette jeg ville ta opp i dag. Som barnegruppe hadde vi kommet oss tilbake til barnehagen. Tiden var inne for å fylle de tomme magene med litt påfyll sånn at vi kunne holde ut resten av dagen. 

Rundt bordet var vi plassert, med både drikke og mat foran oss. Det er alltid noe å snakke om når vi sitter i små spisegrupper, og samtalene går litt mer i flyt. Det er mye som snakkes om under maten ellers, men i dag ble det tatt opp et helt annet tema.

“Jeg skal gifte meg”, kom det fra en barnemunn på 5 år.

Du kan jo si det sånn at det ligger mye kjærlighet i luften om dagen. Litt ekstra omtanke og omsorg. Og det holdt ikke bare med å gifte seg med en, men to. Her er vi åpenhjertig mot alle. Innerst inne er vi alle glad i hverandre, selv om det kan oppstå konflikter og sure oppstøt også. Men det er jo sånn livet er.

I slike situasjoner og når barna tar opp sånne temaer, det er da man skulle likt å være flue på veggen! Sitte der som den usynlige jenta, med penn og notatblokk i hånda. Kunne late som man ikke var tilstede og bare skrive og skrive og skrive ned det de sier og gjør. Om du gjør det så får du med deg utrolig mye rart, morsomt, fint, klokt og realistisk, bare for å nevne noe, som kommer fra de barnemunnene som vi trodde hadde “få” ord.

Tenk at så unge barn allerede kan i denne alderen sette ord på det de tenker – eller drømmer for den saks skyld. Noen ganger kan du faktisk bli ganske så overrasket over at de kan så utrolig mye! Men eventuelt at et giftemål ble tatt opp i dag er kanskje ikke så rart, for om dagen går det litt i kjærlighetsbrev.

Så, det er nok ikke jeg som skal gifte meg. Ikke enda. Først må alt det andre på plass før jeg selv kan gå opp kirkegulvet med hvit prinsessekjole. Dette er nok alle jenters drøm, men så langt har ikke jeg kommet. 

JEG FØLTE MEG GAL


 

I går gikk jeg litt utenfor det vanlige. Jeg klarte for en gang skyld å gå på utsiden av veggen i min komfortsone. Jeg følte meg faktisk veldig gal og sprø, men samtidig at jeg tok opp noe ganske alvorlig. Eller alvorlig ble kanskje et feil ord å bruke. Men uansett, at det er sannheten jeg skrev om det er det ingen tvil om.

Jeg fikk mange fine og flotte tilbakemeldinger på ordene jeg delte (om du ikke har lest det finner du det her). Gjennom livet mitt har jeg hvert veldig opptatt av at alle jeg kjenner og som er tilknyttet meg på et eller annet vis skulle vite hva det var som “feilet” meg – grunnen til at jeg var så stille som jeg var. For tro meg, jeg har hvert enda stillere enn det jeg er i dag.

Gjennom hele grunnskolen var jeg den stilleste og forsiktige jenta i klassen – selv om jeg kunne knuffe og være like bøllete som alle de andre vennene jeg hadde. Husker veldig godt at jeg syns det var utrolig moro å spille fotball med både guttene og jentene på trinnet når vi var ute og hadde friminutt. Jeg var jo så stille og forsiktig med stemmen, men kroppen, den fikk som regel fart på seg.

En ny fase kom jeg over i når jeg avsluttet årene på grunnskolen og kom over på videregående. Jeg hadde et ønske om at jeg da skulle klare og åpne meg. Slippe tøylene fri og være akkurat som en av dem andre. Jeg var jo en av dem andre uansett. Det var bare den verbale kommunikasjonen som ble holdt litt igjen.

Selv om jeg måtte igjennom mange utfordringer for å mestre det de aller fleste takler, ble jeg ikke sett på som annerledes. Jeg ble stort sett alltid tatt med på det de andre gjorde – jeg ble i hvert fall spurt. De andre vennene så meg, selv om jeg noen ganger kunne føle meg usynlig. 

Jeg husker veldig godt at det aller største målet mitt på ungdomsskolen var å kunne lese høyt i klassen. Jeg vet at mange barn og ungdommer i dag, for ikke å snakke om voksne også, syns det er flaut eller ubehagelig å snakke for større forsamlinger. På den tiden da jeg var 14-15 år tenkte jeg ikke stort på det, og fokuserte mest på mine problemer om hvordan jeg skulle løse dem.

Du kan si at jeg gikk gjennom alle mine tretten år med sammenhengende skolegang med veldig mange og små mål. Det at de rundt meg og som kjente meg visste hva jeg syns var vanskelig, gjorde det faktisk ikke lettere for meg. Men innerst inne måtte jeg yte for å nå toppene, uansett hvor ubehagelig jeg måtte kjenne på det.

Men etter alle de årene på skolebenken fristet det lite å studere videre da. Jeg ville noe nytt. Noe helt annet som kunne gi meg blanke ark. Noe som ga meg en ny start og som mest sannsynlig kunne løsne enda mer, om ikke helt, på mine vansker som jeg satt på.

I dag er jeg veldig glad for at jeg valgte å gå en litt annerledes vei. Rett ut i jobb når videregående var fullført, for så å ta igjen litt skole i senere tid. Og veien jeg tok viste seg å være den veien jeg skulle gå. Både som veiledende vei til å finne ut av hva jeg virkelig ville i yrkeslivet, men også for å komme inn i et miljø hvor ingen visste om min “tunge” historie. 

Jeg vet at jeg har hjulpet mange med å være åpen om den diagnosen jeg har hatt i livet – og håper at jeg fortsatt kan hjelpe videre. Jeg har lært utrolig mye, og ikke minst fått med meg utrolig mye fra sidelinjen ved å være den stille. For tro meg, selv de som er stille og trekker seg litt tilbake, de får med seg mer enn vi faktisk tror dem også!

JENTA SOM BLIR STUM

Siden som skapte tanker hos meg, og som fikk meg til å skrive dette finner du her!

Kjenner meg veldig mye igjen fra mine barne- og ungdomstid. Har selv vært igjennom mange harde kamper, som senere har vært gull verdt for meg! Hadde det ikke vært for min stå-på-vilje, hadde jeg ikke vært der jeg er i dag.

Noe skjedde med meg i 4-årsalderen, men fikk ikke diagnosen før jeg var 8 år. Store deler av livet mitt har vært preget av dette, men har likevel ikke følt meg så mye annerledes. Jeg følte meg alltid litt som en av dem andre. Jeg var ikke dem som hardest rammet.

Jeg har måtte gå så langt inn i meg selv opp til flere ganger, at jeg til ob med har hulket og felt tårer. Men selv det har det verdt i senere tid. Blant annet sa jeg “jeg vil, jeg vil, men får ikke til.”

Igjennom alle disse årene satte jeg meg få og små mål, og etterhvert som jeg klarte dem ble det satt nye mål for å strekke meg lenger.

Jeg har også vært så heldig og fått laget to filmer (2004 og 2010) ved siden av det hele – filmer som handler om meg som person med selektiv mutisme. Jeg har også vært helt åpen om diagnosen til alle. (Bilder fra filmen kan du se lenger ned)

I 2013 var jeg så heldig å starte i ny jobb med blanke ark. Her var det mange situasjoner og utfordringer som krevde at jeg sto på for å takle hverdagen. Jeg tok det på strak arm og følte meg endelig friere – og enda mer har skjedd på de siste årene.

I dag sitter jeg igjen med en følelse av at jeg ikke lenger har selektiv mutisme, men at jeg kanskje kan være litt sjenert på en eller annen måte. Jeg er ikke den som strekker meg lengst. Jeg er ikke den som roper høyest. Jeg er ikke den som virkelig søker oppmerksomhet for enhver pris. Jeg føler meg som en helt vanlig jente, bare at jeg ikke er så skravlesyk.

Verden er stor og det er mange som har vært igjennom, eller er i denne bobla. Jeg kunne helt sikkert skrive en stor sak om dette, etter all den kunnskapen jeg sitter på og opplevelsen jeg har vært igjennom. Jeg har til og med blitt fortalt at jeg kunne lagd en bok med alle de ordene jeg setter sammen. Og husk – stå på, ikke gi dere!
 


 


 


 


 


 


 


 

GLEDEN I BARNETS ØYET

En gang i blant kan jeg tenke over hvor heldig jeg egentlig er. Hvor heldig jeg er som har denne jobben som jeg har – enn så lenge. Hvor heldig jeg er som får være med så mange fine og flotte mennesker, både store og små. Hvor heldig jeg er som har lært så mye igjennom jobben. Og hvor heldig jeg er som i det hele tatt elsker plassen jeg får jobbe på!

Det å være der for barna er viktig i deres liv, det å bli sett. Det å kunne gi dem en trygg og fin hverdag er noe som må gjøres for at de skal klare seg ute i den store verden når de vokser opp. Det å kunne håndtere ulike situasjoner og det at de er et godt menneske innerst inne. Det å ha en god selvfølelse og selvtillit er bare en liten del av det å kjenne på at vi har det bra.

For at både barn og voksne skal kunne bygge og klatre høyt opp på stigen for å vite at de er noe, må vi kunne legge ord på det. Ikke bare for oss selv, men også for andre. Vi må kunne gi til andre, og vi må være mottaker av å høre noe tilbake. Både positiv- og negativ kritikk.

I dag hadde jeg for eksempel fine øyeblikk med noen barn på jobb. Jeg prøver og se dem, alle som en, så godt jeg kan. Plutselig satt jeg der med tre jenter som var i full gang. Vi var alle inne i bowlingverden. De sto fint i kø etter hverandre, hadde oversikt over hvem sin tur det var og hvor mange kast dem skulle få. Og jeg, jeg satt der og stablet kjegler når de veltet.

Midt i en av omgangene kommer det et yngre barn bort. Hun hadde noe med seg, en miniatyr av et dyr som var til å leke med. Hun søker min oppmerksomhet ved å strekke ut hånden for å vise meg noe. “En ku”, sier hun, og deretter begynner hun å synge “kua mi, jeg takker deg…”. Jeg bekrefter med ordene mine hvor flink hun er for å vise at jeg ser henne mens jeg holder på med den lille jentegjengen.

Så går hun sin vei. Men det tar ikke lang tid før hun kommer tilbake, da med en sau. “En sau”, kommer det ut av munnen hennes, og jeg bekrefter igjen med mine ord. Når hun da har fått med seg at jeg har hørt henne, begynner hun å synge “bæ, bæ lille lam…”. Og det stoppet ikke der.

Det å se gleden i barnets øyet var tydelig at jeg kunne se. Det var ikke bare munnen som smilte, men øynene og hele ansiktet. Plutselig gikk hun igjen og jeg trodde den lille søte konserten var over. Men midt inne i den andre omgangen av bowlingen kommer hun tilbake med en gris. “Med krølle tale og nesevis, i bingen springer en gris.” 

Jeg ble både glad og varm inni meg. Det er jo ikke alle som får en så liten og fin konsert mens de er på jobb av et lite barn som kan så utrolig mye. Jeg bekreftet etter hver sang jeg fikk av henne at dette kunne hun. Og jammen klarer denne lille jenta å sjarmere med sine trekk.

Hun forsvinner igjen noen ganger til, og tilbake kom hun med elefanten hvor hun sang “fem elefanter kom marsjerende..”, en katt med sangen “lille kattepus” og til slutt en fisk med sangen “bob bob deri deri, bob bob sue”. Hvorfor hun kom tilbake flere ganger med ulike dyr med ulike sanger var fordi jeg så henne.

Så til alle – husk å se barna, vis at du er der. Det skaper så stor glede for de små kroppene!

FOR ETT ÅR SIDEN VAR JEG I FULL GANG

Plutselig var jeg inne på andre tanker. Jeg fant frem den lille disken min hvor jeg har haugevis av bilder og skoleoppgaver liggende. Selv kunne jeg ikke dy meg å klikke meg inn på mine litt eldre snapbilder. Det er mange av minner som er blitt tatt vare på, men også en god del som har havnet utenfor minnemappen – altså blitt slettet for godt.

Jeg begynte å se igjennom det jeg hadde lagret på den tiden, men jeg var ekstra nysgjerrig på de bildene jeg så var relatert til da jeg gikk på skole sist gang. For ett år siden var jeg i full gang med studier igjen. Og arbeidet startet allerede første skoledag. Både i den ene og andre klassen fordi jeg tok vg1 og vg2 på ett år for å gå veien til å bli barne- og ungdomsarbeider. 
 


 

Jeg har alltid vært pliktoppfyllende når det kommer til skole. Men spesielt i fjor når jeg satte meg på skolebenken igjen var jeg ekstra interessert i å lære mer om mitt yrke, samt annet som vi måtte igjennom. Jeg husker jeg koste meg masse på skolen, og lærte kanskje litt fortere ettersom jeg kunne dra med teorien rett inn i jobben jeg hadde ved siden av. Og omvendt.

Selv om det bare var to skoledager i uken, ble det også mye skriving hjemme. Veldig mye egentlig. Jeg kunne sitte flere dager i uken å lese og skrive oppgaver, opptil flere timer per økt. Jeg var opptatt av å ville lære så mye som mulig, og ikke minst gjøre det bra på skolen. Og som alle de andre skoleårene mine, hadde jeg svært lite fravær. Jeg var vel kun syk én gang i løpet av dette året, og ellers var jeg på skolen hver eneste økt vi hadde.
 


 

Jeg kunne sitte og sjonglere med to oppgaver samtidig, og tekstene vokste med utallige avsnitt og mange sider. Mye research ble funnet på nett og i teoribøkene, men jeg var aldri fan av å skrive rett av. Kanskje en setning eller to, men ellers jobbet jeg hardt med å formulere meg med mine egne ord og uttrykk. 
 


 

Sånn som alle andre hadde jeg mine stunder og tider hvor jeg virkelig var lei. Hvorfor måtte jeg sitte her og studere? Hvorfor måtte jeg igjennom teori om de unge og eldre, når det eneste jeg ville er å jobbe med barn? For ikke å snakke om alle de teoretikerne og deres mening. På en siden skjønner jeg at det er nyttig å vite om det ene og det andre. Men ikke alt var like morsomt å lære der jeg satt på skolebenken.

Men når jeg først hadde valgt og sette meg ved studiepulten igjen, var det ingen vei tilbake enn å jobbe mot målet. For noen kunne et slikt år med jobb og studier vært tungt og vanskelig. Men for meg gikk det aldri så langt at jeg følte at dette ble tøft. Jeg tok heller tak i utfordringen og gjorde mitt beste. Og mer kunne jeg ikke få gjort. 

Jeg kan huske at jeg så frem til dette studieåret, og at jeg gledet meg til å lære om det meste jeg skulle igjennom. Men jeg gruet meg spesielt til eksamenstiden. Litt ekstra skummelt var det når jeg sto midt oppi den praktiske prøven. Men med mot og kraft klarte jeg dette også, og jeg har et fantastisk studieår å se tilbake på!
 

JEG FÅR ET FLASH BACK

Jeg satt i bilen her om dagen. Bak rattet og kjørte der for meg selv i mine helt egne tanker. Så klart hadde jeg tankene mine med meg på kjøringen også, men det var noe annet som skurret litt i det fjerne. Når ingen andre sitter på med meg i bilen er radioen alltid på. Ørene mine må høre musikk. Og jeg trenger musikk. Lyden var en smule hakke høyere enn det normale, og jeg forsettet kjøringen.

Hva jeg skulle gjort uten dab-radio vet jeg rett og slett ikke. Jeg har fått mine favorittkanaler, og det sendes mye bra musikk. Nå skal det sies at det bare er to kanaler som har fått meg interessert, men Radio Norge er uten tvil den musikkanalen jeg hører mest på. Og det var akkurat denne kanalen jeg hørte på denne dagen jeg kjørte alene.

Plutselig introduseres det for neste låt. Jeg reagerer på artisten med en gang, og skrur derfor lyden opp både ett og to og ti hakk høyere når jeg hører hvilken sang som kommer. Jeg får et flash back med en gang. Jeg ser ikke tilbake på tiden på noe som bare var for noen timer siden, eller som skjedde for et par uker tilbake. Nei, vi snakker flere år.

Vi skal så langt tilbake som til 2012. Det var andre halvåret i andre klasse på videregående, og det var rundt vårparten. Det var vel i marsmåned dette året da det hele endte med at jeg ramlet rett ned i kjelleren. Og der ble jeg liggende ganske så lenge. Jeg ble skikkelig dårlig. Så syk som jeg aldri noen gang har vært før. Og jeg har heller aldri vært så syk eller sykere etter denne gangen.

Sangen som rullet over radioen som fikk meg til å mimre tilbake til akkurat dette var fra artisten Laleh. Jeg husker jeg lå hele døgnet plantet godt i senga mi. Jeg hadde feber og hele kroppen verket. Jeg hadde ikke krefter til noe som helst. Jeg lå rett ut i mange dager. Den eneste gangen jeg var oppe og ute av senga var når jeg skulle på toalettet.

Rikelig med mat klarte jeg heller ikke å få i meg. Med høy feber og vond kropp endte jeg opp hos legen. Her fikk jeg dommen – jeg hadde bronkitt og en liten lungebetennelse. Og begge artene på en gang! Vet ikke hva eller hvordan du tror om dette, men det var helt jævlig! Jeg var sengeliggende i flere dager, ja flere uker. Og på bare ti dager hadde jeg gått ned 8 kg. Det var helt grusomt, og jeg så ikke ut. Var veldig skremmende. Det eneste jeg klarte å få i meg var kald is, for hele kroppen verket. 

Men, poenget mitt var som så: Mens jeg lå der i alle de ukene og ikke orket noe som helst, var det ikke stort å gjøre. Ikke orket jeg å finne på noe. Ikke orket jeg å være ute og kjenne på livet. Ja, jeg orket rett og slett ikke de vanlige hverdagslige tingene som skjedde i en familie. Det var som å være buret inne til det store og stygge viruset skulle spise deg opp. 

Heldigvis ble jeg pleiet godt med under denne tiden, men samtidig var det ikke stort å få gjort heller. Kjedelig var det å bare ligge i senga å være sliten og sove store deler av døgnet, å ta seg en liten skål med is bare for å få i seg noe i hvert fall. Men noe måtte jeg gjøre, og det var da jeg kom over sangen fra Laleh – Some die young (link).

Og det var denne sangen som ble spilt på radioen. Hele fire år senere. Og alt sitter like godt den dag i dag. Hver gang jeg hører denne sangen bli spilt, minner den meg om kun én ting – det å være skikkelig syk og en kropp som ligger rett ut i smerter. Jeg tør ikke å gjette på hvor mange ganger jeg hørte på den da jeg var dårlig, for sangen gikk på repeat hele døgnet når jeg var våken, over flere dager og uker. 

Heldigvis ble jeg frisk igjen og var tilbake på skolen etter en måneds tid. Var i hvert fall ikke langt unna, for så lenge lå jeg der uten krefter. Og ikke nok med at jeg hadde hatt et heftig hestekjør på kroppen. Men ikke mange uker senere etter å ha kommet tilbake på skolen, ble jeg igjen slått ut. Heldigvis ikke av samme virus. Det hadde jeg ikke orket. Men da slo omgangssyken over meg, og jeg ble sengeliggende enda litt til. 
Så, det å høre Some die young nå senere, gir meg ikke akkurat de fineste tankene og minnene. Men sangen er fin den!

ET AV MANGE FINE ØYEBLIKK

Jeg har nå startet på min andre ferieuke. Det er deilig å ha fri hvor jeg har tid til å kunne gjøre akkurat det jeg vil. Når jeg vil. Om jeg så skulle finne på noe. Men dagene er stille og rolige, og akkurat nå kjenner jeg at jeg gleder meg til å komme tilbake til jobb. Det å kunne ha noe å gjøre gir dagen en plan. 

Det å kunne være med de herlige barna er noe jeg virkelig trives med. Det å kunne se de utvikle seg. Se dem vokse på det som skjer i deres hverdag. Ja, det å kunne lære bort og av hverandre. Dette barnehageåret som nå har blitt historie har jeg lært utrolig mye. Jeg har fått mye kunnskap fra skolebenken, men lært ekstra fort når jeg har vært i arbeid samtidig og har kunnet bruke teorien med en gang.

I dag har det vært en sånn dag hvor jeg ikke har hatt en eneste plan. Ikke et eneste gjøremål eller noe jeg har hatt lyst til å gjøre. Eller, har hatt lyst til å gjøre noe, men ikke visst hva. Og det er på slike dager jeg kan få tankene til å tenke. Jeg ryddet litt i noen papirer jeg hadde liggende litt her og litt der. Og det var her tanken egentlig startet. 

Denne kunnskapen har vokst masse, og det er blant annet fordi jeg har hatt en metode jeg har jobbet på. Etter hvert som jeg lærte, satte jeg meg ned ved både enkeltbarn og barnegrupper for å observere. Og når du slår sammen teori og praksis, det er da du virkelig kan se hva som egentlig skjer. Så, flere ganger fant jeg frem både penn og ark for å gjøre meg notater.

Dette her begynner snart å nærme seg et år siden allerede, da jeg valgte å se samspillet mellom to barn. Og mens jeg sitter der og noterer, finner jeg også ut hvor godt samarbeid barn kan ha. Jeg velger å ikke gå ut med barnas navn, og kaller dem derfor for Ola og Per. På denne tiden hadde vi gjort noen omrokeringer på avdelinger, hvor det blant annet hadde blitt laget en lekekrok som flittig ble brukt av alle barna.

 

Ola og Per får leke inne for seg selv mens de andre er ute. Tenk så stas det er for de barna som får være i mindre grupper, og som også kan ha sin aktivitet for seg selv. De oppholder seg i lekekroken og finner frem mange stoler som de lager hytte med. Stolene setter de rundt et bord, og over henger de tepper. 

Samarbeidet mellom dem er godt, og det er morsomt å se hvordan de handler med hverandre. De finner frem to små blå kasser, og dette skal være tv-er. De finner også ut at de trenger puter. Sammen går de inn på det lille rommet som er på avdelingen, hvor sofaen sto. Sammen kommer de ut igjen, og sammen bærer de puta. Nok en gang samarbeider dem.

Leken mellom Ola og Per er fortsatt god, og plutselig får Ola en god løsning. De trenger flere stoler. Stoler både til seng, og to stoler til bord. De hadde også behov for noe tråd, så jeg fant frem noen garnnøster til dem og lot dem måle opp og klippe den lengden de trengte. Trådene trengte de til å knyte på stolene.

Men så, i det ene øyeblikket blir det fort litt mystisk. Per finner ikke tråden sin, men Ola og jeg ser at den henger fast på armen hans. Men også her ble det mystisk. Dobbelmystisk? Tråden hadde hengt seg fast i en syltynn liten tråd. Denne tynne tråden var ikke mulig å se på den lille avstanden, så det så ut til at den lille trådbiten svevde under armen. Midt i løse luften. Dette syns guttene var kult!

På denne tiden hadde vi også en stor innsamling av panteflasker til en tv-aksjon. Så tomflasker ble med i leken deres. Fikk ikke helt med meg hva disse ble brukt til. Men en eller annen plan hadde de. 
Gutter er jo kjent for å leke med biler, og disse guttene var ingen unntak til å ikke være interessert i små kjøretøy. I en barnehage er det stort sett de samme lekene å leke med, så når det kommer nye leker, blir det alltid litt ekstra spennende.

Under denne perioden hadde det kommet inn litt større kjøretøy som var interessant for guttene – og også noen jenter. Men kanskje mest guttene. Jeg kan huske at det var en stor søppelbil som var innom for litt lek, men gjett hvem som hadde havnet og gjemt seg innei søppelbilen denne gangen? Og nei, det var kanskje ikke de små ødelagte bilene som hadde havnet i søpla og var på vei til fyllinga. Og nei, det var heller ikke små perler eller annet rusk som var puttet oppi.

Du hadde kanskje ikke gjettet dette – men i den småstore lastebilen hadde Per klart få lille løveungen inn. På høsten hadde vi nemlig et prosjekt om løveungen og frøken kanin, som er kosedyrene til Karsten og Petra. Dette var et spennende prosjekt kan jeg huske, selv om jeg på den tiden bare fikk med meg halvparten. Men for barna sin del, var dette veldig interessant det å se hvordan de tok vare på de to kosedyrene også.

 

Dette er bare et av de mange fine øyeblikkene jeg har godt plantet i minnet. Og tenk, snart har jeg hatt denne fantastiske jobben i snart tre år. Og på de årene har jeg også klart å bli glad i alle barna, som igjen har vært litt trist å gi dem fra seg når de har startet et nytt kapittel på skolebenken. Og ikke minst, som jeg har nevnt, har jeg lært så utrolig mye og de små har lært mye av oss. Jeg sitter igjen med mye. Mange opplevelser, tanker, ulike metoder, kunnskap – og ikke minst hvordan et barnehageliv egentlig er. Både for barn og for voksne. Nå gleder jeg meg bare til det nye barnehageåret skal starte, sånn at jeg kan fortsette og samle på de fine og fantastiske øyeblikkene som vokser på et sånt sted. 

HVA LYTTET BARNA EGENTLIG TIL?

Å jobbe med barn er utrolig spennende. Både morsomt, koselig og fint på en gang. Rett og slett fantastisk. Det å se barna hver eneste dag, være i de ulike settingene sammen med dem og det å kunne se de vokse i sin utvikling kan være fascinerende. 

Selv om du skal ha en voksenrolle som forstår barnet, vise glede og gi trøst, gi råd og veiledning og en liten pekefinger for å vise at dette ikke er greit og alt det der, er det en ting som også er viktig. Du skal selv vise interesse for det barna liker å gjøre. Gi inntrykk og vise at det de liker er greit. Men samtidig å sette grenser for at hendelser og handlinger barnet tar utenfor det som er akseptert, at vi da kan kunne veilede inn på riktig retning.

Noen barn er veldig glad i å lytte. Høre på lydbok og ulike musikk. Og det var her i går det slo meg en liten tanke som fikk meg inn på gamle minner. En CD ble spilt av i CD-spilleren. Musikk som var fra Gråtass visst nok. Jeg ville finne ut av hva barna egentlig hørte på. Hvorfor var det denne CD’n som ble puttet i CD-spilleren? Hva var det egentlig med denne musikken?

Jeg hadde sett flere anledninger hvor denne platen ble tatt i bruk. Og i dag viser det seg at barn er mer tekniske når det kommer til ulike duppeditter. De har forståelse for Ipad og hvordan den fungerer. Men de har søren meg peiling på CD-spiller også! Men det skulle bare mangle når de er godt inne i den mer digitale bruken av enheter. Det å sette på en CD er ikke lenger vanskelig for de små. Det går som smør i smør når det har smeltet – det går rett igjennom.

Det jeg har fått med meg er at barna liker denne musikkplaten. Samt noen andre. Men de har en tendens til å finne riktig tast å bla litt fort igjennom sangene på spilleren. Så det var ikke alltid like lett for meg å finne ut hva sangene egentlig handlet om. Så i går kveld gikk jeg til verks for litt jobbing. En ganske hyggelig jobb hvis du spør meg. 

Tema, eller hovedfiguren for musikken var Gråtass. I min barndom vokste jeg opp med Gråtass på VHS, og husker jeg syns de filmene som ble laget på den tiden var veldig spennende. Jeg fikk søkt meg frem til musikken som ble spilt i ørene på barna i barnehagen. Og når en sang som hadde satt seg på hjernene min etter jobb i går ble søkt opp, da kom alle sangene. Jeg lot meg lytte en gang, men da var det søren meg gjort!

Så der satt jeg i går kveld. Med Gråtassmusikk i ørene og mimret tilbake til min egen barndom mens jeg så en forestilling de lagde tilbake i 2013. Jeg hadde gode og klare bilder i mitt hodet av de Gråtassfilmene jeg så som liten. Så det å se hvordan oppsettet var fra da til nå i senere tid var veldig interessant. 

Jeg ble også ganske imponert over sangtekstene. De inneholdt ord og setninger som ga nyttige og kloke budskap. Selv syns jeg at det ikke var like mye fantasi og oppdikting, men gikk litt mer på den virkelig verden. Du lærer mye av tekstene som er i sangene. Det er i hvert fall min mening. Er du interessert i å høre deres sanger, kan du klikke her for å komme til kanalen. 
Så nå er jeg blitt en del klokere (og kanskje litt småhekta) på hva barna egentlig har hørt og hører på.