Plutselig var jeg inne på andre tanker. Jeg fant frem den lille disken min hvor jeg har haugevis av bilder og skoleoppgaver liggende. Selv kunne jeg ikke dy meg å klikke meg inn på mine litt eldre snapbilder. Det er mange av minner som er blitt tatt vare på, men også en god del som har havnet utenfor minnemappen – altså blitt slettet for godt.

Jeg begynte å se igjennom det jeg hadde lagret på den tiden, men jeg var ekstra nysgjerrig på de bildene jeg så var relatert til da jeg gikk på skole sist gang. For ett år siden var jeg i full gang med studier igjen. Og arbeidet startet allerede første skoledag. Både i den ene og andre klassen fordi jeg tok vg1 og vg2 på ett år for å gå veien til å bli barne- og ungdomsarbeider. 
 


 

Jeg har alltid vært pliktoppfyllende når det kommer til skole. Men spesielt i fjor når jeg satte meg på skolebenken igjen var jeg ekstra interessert i å lære mer om mitt yrke, samt annet som vi måtte igjennom. Jeg husker jeg koste meg masse på skolen, og lærte kanskje litt fortere ettersom jeg kunne dra med teorien rett inn i jobben jeg hadde ved siden av. Og omvendt.

Selv om det bare var to skoledager i uken, ble det også mye skriving hjemme. Veldig mye egentlig. Jeg kunne sitte flere dager i uken å lese og skrive oppgaver, opptil flere timer per økt. Jeg var opptatt av å ville lære så mye som mulig, og ikke minst gjøre det bra på skolen. Og som alle de andre skoleårene mine, hadde jeg svært lite fravær. Jeg var vel kun syk én gang i løpet av dette året, og ellers var jeg på skolen hver eneste økt vi hadde.
 


 

Jeg kunne sitte og sjonglere med to oppgaver samtidig, og tekstene vokste med utallige avsnitt og mange sider. Mye research ble funnet på nett og i teoribøkene, men jeg var aldri fan av å skrive rett av. Kanskje en setning eller to, men ellers jobbet jeg hardt med å formulere meg med mine egne ord og uttrykk. 
 


 

Sånn som alle andre hadde jeg mine stunder og tider hvor jeg virkelig var lei. Hvorfor måtte jeg sitte her og studere? Hvorfor måtte jeg igjennom teori om de unge og eldre, når det eneste jeg ville er å jobbe med barn? For ikke å snakke om alle de teoretikerne og deres mening. På en siden skjønner jeg at det er nyttig å vite om det ene og det andre. Men ikke alt var like morsomt å lære der jeg satt på skolebenken.

Men når jeg først hadde valgt og sette meg ved studiepulten igjen, var det ingen vei tilbake enn å jobbe mot målet. For noen kunne et slikt år med jobb og studier vært tungt og vanskelig. Men for meg gikk det aldri så langt at jeg følte at dette ble tøft. Jeg tok heller tak i utfordringen og gjorde mitt beste. Og mer kunne jeg ikke få gjort. 

Jeg kan huske at jeg så frem til dette studieåret, og at jeg gledet meg til å lære om det meste jeg skulle igjennom. Men jeg gruet meg spesielt til eksamenstiden. Litt ekstra skummelt var det når jeg sto midt oppi den praktiske prøven. Men med mot og kraft klarte jeg dette også, og jeg har et fantastisk studieår å se tilbake på!
 

Jeg satt i bilen her om dagen. Bak rattet og kjørte der for meg selv i mine helt egne tanker. Så klart hadde jeg tankene mine med meg på kjøringen også, men det var noe annet som skurret litt i det fjerne. Når ingen andre sitter på med meg i bilen er radioen alltid på. Ørene mine må høre musikk. Og jeg trenger musikk. Lyden var en smule hakke høyere enn det normale, og jeg forsettet kjøringen.

Hva jeg skulle gjort uten dab-radio vet jeg rett og slett ikke. Jeg har fått mine favorittkanaler, og det sendes mye bra musikk. Nå skal det sies at det bare er to kanaler som har fått meg interessert, men Radio Norge er uten tvil den musikkanalen jeg hører mest på. Og det var akkurat denne kanalen jeg hørte på denne dagen jeg kjørte alene.

Plutselig introduseres det for neste låt. Jeg reagerer på artisten med en gang, og skrur derfor lyden opp både ett og to og ti hakk høyere når jeg hører hvilken sang som kommer. Jeg får et flash back med en gang. Jeg ser ikke tilbake på tiden på noe som bare var for noen timer siden, eller som skjedde for et par uker tilbake. Nei, vi snakker flere år.

Vi skal så langt tilbake som til 2012. Det var andre halvåret i andre klasse på videregående, og det var rundt vårparten. Det var vel i marsmåned dette året da det hele endte med at jeg ramlet rett ned i kjelleren. Og der ble jeg liggende ganske så lenge. Jeg ble skikkelig dårlig. Så syk som jeg aldri noen gang har vært før. Og jeg har heller aldri vært så syk eller sykere etter denne gangen.

Sangen som rullet over radioen som fikk meg til å mimre tilbake til akkurat dette var fra artisten Laleh. Jeg husker jeg lå hele døgnet plantet godt i senga mi. Jeg hadde feber og hele kroppen verket. Jeg hadde ikke krefter til noe som helst. Jeg lå rett ut i mange dager. Den eneste gangen jeg var oppe og ute av senga var når jeg skulle på toalettet.

Rikelig med mat klarte jeg heller ikke å få i meg. Med høy feber og vond kropp endte jeg opp hos legen. Her fikk jeg dommen – jeg hadde bronkitt og en liten lungebetennelse. Og begge artene på en gang! Vet ikke hva eller hvordan du tror om dette, men det var helt jævlig! Jeg var sengeliggende i flere dager, ja flere uker. Og på bare ti dager hadde jeg gått ned 8 kg. Det var helt grusomt, og jeg så ikke ut. Var veldig skremmende. Det eneste jeg klarte å få i meg var kald is, for hele kroppen verket. 

Men, poenget mitt var som så: Mens jeg lå der i alle de ukene og ikke orket noe som helst, var det ikke stort å gjøre. Ikke orket jeg å finne på noe. Ikke orket jeg å være ute og kjenne på livet. Ja, jeg orket rett og slett ikke de vanlige hverdagslige tingene som skjedde i en familie. Det var som å være buret inne til det store og stygge viruset skulle spise deg opp. 

Heldigvis ble jeg pleiet godt med under denne tiden, men samtidig var det ikke stort å få gjort heller. Kjedelig var det å bare ligge i senga å være sliten og sove store deler av døgnet, å ta seg en liten skål med is bare for å få i seg noe i hvert fall. Men noe måtte jeg gjøre, og det var da jeg kom over sangen fra Laleh – Some die young (link).

Og det var denne sangen som ble spilt på radioen. Hele fire år senere. Og alt sitter like godt den dag i dag. Hver gang jeg hører denne sangen bli spilt, minner den meg om kun én ting – det å være skikkelig syk og en kropp som ligger rett ut i smerter. Jeg tør ikke å gjette på hvor mange ganger jeg hørte på den da jeg var dårlig, for sangen gikk på repeat hele døgnet når jeg var våken, over flere dager og uker. 

Heldigvis ble jeg frisk igjen og var tilbake på skolen etter en måneds tid. Var i hvert fall ikke langt unna, for så lenge lå jeg der uten krefter. Og ikke nok med at jeg hadde hatt et heftig hestekjør på kroppen. Men ikke mange uker senere etter å ha kommet tilbake på skolen, ble jeg igjen slått ut. Heldigvis ikke av samme virus. Det hadde jeg ikke orket. Men da slo omgangssyken over meg, og jeg ble sengeliggende enda litt til. 
Så, det å høre Some die young nå senere, gir meg ikke akkurat de fineste tankene og minnene. Men sangen er fin den!

Jeg har nå startet på min andre ferieuke. Det er deilig å ha fri hvor jeg har tid til å kunne gjøre akkurat det jeg vil. Når jeg vil. Om jeg så skulle finne på noe. Men dagene er stille og rolige, og akkurat nå kjenner jeg at jeg gleder meg til å komme tilbake til jobb. Det å kunne ha noe å gjøre gir dagen en plan. 

Det å kunne være med de herlige barna er noe jeg virkelig trives med. Det å kunne se de utvikle seg. Se dem vokse på det som skjer i deres hverdag. Ja, det å kunne lære bort og av hverandre. Dette barnehageåret som nå har blitt historie har jeg lært utrolig mye. Jeg har fått mye kunnskap fra skolebenken, men lært ekstra fort når jeg har vært i arbeid samtidig og har kunnet bruke teorien med en gang.

I dag har det vært en sånn dag hvor jeg ikke har hatt en eneste plan. Ikke et eneste gjøremål eller noe jeg har hatt lyst til å gjøre. Eller, har hatt lyst til å gjøre noe, men ikke visst hva. Og det er på slike dager jeg kan få tankene til å tenke. Jeg ryddet litt i noen papirer jeg hadde liggende litt her og litt der. Og det var her tanken egentlig startet. 

Denne kunnskapen har vokst masse, og det er blant annet fordi jeg har hatt en metode jeg har jobbet på. Etter hvert som jeg lærte, satte jeg meg ned ved både enkeltbarn og barnegrupper for å observere. Og når du slår sammen teori og praksis, det er da du virkelig kan se hva som egentlig skjer. Så, flere ganger fant jeg frem både penn og ark for å gjøre meg notater.

Dette her begynner snart å nærme seg et år siden allerede, da jeg valgte å se samspillet mellom to barn. Og mens jeg sitter der og noterer, finner jeg også ut hvor godt samarbeid barn kan ha. Jeg velger å ikke gå ut med barnas navn, og kaller dem derfor for Ola og Per. På denne tiden hadde vi gjort noen omrokeringer på avdelinger, hvor det blant annet hadde blitt laget en lekekrok som flittig ble brukt av alle barna.

 

Ola og Per får leke inne for seg selv mens de andre er ute. Tenk så stas det er for de barna som får være i mindre grupper, og som også kan ha sin aktivitet for seg selv. De oppholder seg i lekekroken og finner frem mange stoler som de lager hytte med. Stolene setter de rundt et bord, og over henger de tepper. 

Samarbeidet mellom dem er godt, og det er morsomt å se hvordan de handler med hverandre. De finner frem to små blå kasser, og dette skal være tv-er. De finner også ut at de trenger puter. Sammen går de inn på det lille rommet som er på avdelingen, hvor sofaen sto. Sammen kommer de ut igjen, og sammen bærer de puta. Nok en gang samarbeider dem.

Leken mellom Ola og Per er fortsatt god, og plutselig får Ola en god løsning. De trenger flere stoler. Stoler både til seng, og to stoler til bord. De hadde også behov for noe tråd, så jeg fant frem noen garnnøster til dem og lot dem måle opp og klippe den lengden de trengte. Trådene trengte de til å knyte på stolene.

Men så, i det ene øyeblikket blir det fort litt mystisk. Per finner ikke tråden sin, men Ola og jeg ser at den henger fast på armen hans. Men også her ble det mystisk. Dobbelmystisk? Tråden hadde hengt seg fast i en syltynn liten tråd. Denne tynne tråden var ikke mulig å se på den lille avstanden, så det så ut til at den lille trådbiten svevde under armen. Midt i løse luften. Dette syns guttene var kult!

På denne tiden hadde vi også en stor innsamling av panteflasker til en tv-aksjon. Så tomflasker ble med i leken deres. Fikk ikke helt med meg hva disse ble brukt til. Men en eller annen plan hadde de. 
Gutter er jo kjent for å leke med biler, og disse guttene var ingen unntak til å ikke være interessert i små kjøretøy. I en barnehage er det stort sett de samme lekene å leke med, så når det kommer nye leker, blir det alltid litt ekstra spennende.

Under denne perioden hadde det kommet inn litt større kjøretøy som var interessant for guttene – og også noen jenter. Men kanskje mest guttene. Jeg kan huske at det var en stor søppelbil som var innom for litt lek, men gjett hvem som hadde havnet og gjemt seg innei søppelbilen denne gangen? Og nei, det var kanskje ikke de små ødelagte bilene som hadde havnet i søpla og var på vei til fyllinga. Og nei, det var heller ikke små perler eller annet rusk som var puttet oppi.

Du hadde kanskje ikke gjettet dette – men i den småstore lastebilen hadde Per klart få lille løveungen inn. På høsten hadde vi nemlig et prosjekt om løveungen og frøken kanin, som er kosedyrene til Karsten og Petra. Dette var et spennende prosjekt kan jeg huske, selv om jeg på den tiden bare fikk med meg halvparten. Men for barna sin del, var dette veldig interessant det å se hvordan de tok vare på de to kosedyrene også.

 

Dette er bare et av de mange fine øyeblikkene jeg har godt plantet i minnet. Og tenk, snart har jeg hatt denne fantastiske jobben i snart tre år. Og på de årene har jeg også klart å bli glad i alle barna, som igjen har vært litt trist å gi dem fra seg når de har startet et nytt kapittel på skolebenken. Og ikke minst, som jeg har nevnt, har jeg lært så utrolig mye og de små har lært mye av oss. Jeg sitter igjen med mye. Mange opplevelser, tanker, ulike metoder, kunnskap – og ikke minst hvordan et barnehageliv egentlig er. Både for barn og for voksne. Nå gleder jeg meg bare til det nye barnehageåret skal starte, sånn at jeg kan fortsette og samle på de fine og fantastiske øyeblikkene som vokser på et sånt sted. 

Å jobbe med barn er utrolig spennende. Både morsomt, koselig og fint på en gang. Rett og slett fantastisk. Det å se barna hver eneste dag, være i de ulike settingene sammen med dem og det å kunne se de vokse i sin utvikling kan være fascinerende. 

Selv om du skal ha en voksenrolle som forstår barnet, vise glede og gi trøst, gi råd og veiledning og en liten pekefinger for å vise at dette ikke er greit og alt det der, er det en ting som også er viktig. Du skal selv vise interesse for det barna liker å gjøre. Gi inntrykk og vise at det de liker er greit. Men samtidig å sette grenser for at hendelser og handlinger barnet tar utenfor det som er akseptert, at vi da kan kunne veilede inn på riktig retning.

Noen barn er veldig glad i å lytte. Høre på lydbok og ulike musikk. Og det var her i går det slo meg en liten tanke som fikk meg inn på gamle minner. En CD ble spilt av i CD-spilleren. Musikk som var fra Gråtass visst nok. Jeg ville finne ut av hva barna egentlig hørte på. Hvorfor var det denne CD’n som ble puttet i CD-spilleren? Hva var det egentlig med denne musikken?

Jeg hadde sett flere anledninger hvor denne platen ble tatt i bruk. Og i dag viser det seg at barn er mer tekniske når det kommer til ulike duppeditter. De har forståelse for Ipad og hvordan den fungerer. Men de har søren meg peiling på CD-spiller også! Men det skulle bare mangle når de er godt inne i den mer digitale bruken av enheter. Det å sette på en CD er ikke lenger vanskelig for de små. Det går som smør i smør når det har smeltet – det går rett igjennom.

Det jeg har fått med meg er at barna liker denne musikkplaten. Samt noen andre. Men de har en tendens til å finne riktig tast å bla litt fort igjennom sangene på spilleren. Så det var ikke alltid like lett for meg å finne ut hva sangene egentlig handlet om. Så i går kveld gikk jeg til verks for litt jobbing. En ganske hyggelig jobb hvis du spør meg. 

Tema, eller hovedfiguren for musikken var Gråtass. I min barndom vokste jeg opp med Gråtass på VHS, og husker jeg syns de filmene som ble laget på den tiden var veldig spennende. Jeg fikk søkt meg frem til musikken som ble spilt i ørene på barna i barnehagen. Og når en sang som hadde satt seg på hjernene min etter jobb i går ble søkt opp, da kom alle sangene. Jeg lot meg lytte en gang, men da var det søren meg gjort!

Så der satt jeg i går kveld. Med Gråtassmusikk i ørene og mimret tilbake til min egen barndom mens jeg så en forestilling de lagde tilbake i 2013. Jeg hadde gode og klare bilder i mitt hodet av de Gråtassfilmene jeg så som liten. Så det å se hvordan oppsettet var fra da til nå i senere tid var veldig interessant. 

Jeg ble også ganske imponert over sangtekstene. De inneholdt ord og setninger som ga nyttige og kloke budskap. Selv syns jeg at det ikke var like mye fantasi og oppdikting, men gikk litt mer på den virkelig verden. Du lærer mye av tekstene som er i sangene. Det er i hvert fall min mening. Er du interessert i å høre deres sanger, kan du klikke her for å komme til kanalen. 
Så nå er jeg blitt en del klokere (og kanskje litt småhekta) på hva barna egentlig har hørt og hører på.

Hverdagen i livet er fyllt med både opp- og nedturer. Glede og sorg. Gode- og vonde minner. Midt opp i det nesten perfekte livet vi skaper oss – både alene og sammen, står vi alltid på bakken med trygge bein til slutt. 

Vi kan forme det perfekte livet for oss selv, ved å gjøre ting vi liker og elsker, samt å være sammen med de vi liker og er ekstra glad i. Ofte kan det handle om å finne på noe stort, at det er det som skal til for å føle seg bra. Men tenker du et skritt, eller et par steg av ganger, da kan du nyte de øyeblikkene som kommer på din vei.

Hvorfor stresse igjennom for å få det vellykket? Hvorfor bruke ekstra lang tid på det noen andre gjør kjapt? Uansett om du bruker lang eller kort tid på den samme situasjonen som en annen, så er det viktig å nyte de øyeblikkene man har. Kunne sette av tid – tenke at “hva er det vi egentlig stresser for?”. Vi kommer jo ikke fortere frem for det. 

Selv kan vi alle si at tiden går så fort, og dette er noe vi kan føle. Men sannheten er jo det at den bruker akkurat like lang tid fra den ene dagen til den andre. En mandag har for eksempel like mange timer som det en torsdag har. Det er viktig å gripe tak i de hendene som blir strukket ut, eller som du kan nå. Plutselig kan det hende at den ene hånden du hadde trengt, at den ikke kommer tilbake. 

Min herlige pelsdott begynner å bli noen år. Stor og fullvoksen er han også. Og pelsen begynner å få en annen farge. Kanskje ikke like spretten og vill som han en gang var. Men en ting er i hvert fall sikkert – han er en skikkelig kosegutt ♥

Det jeg vil frem til er at det er viktig å ta vare på de vi har. Finne de små øyeblikkene i de store øyeblikkene, å være glad for det vi har!
 

♥ ♥ ♥

Har du noen gang tenkt på at fantasien har ingen grenser? Vi kan si så mye vi vil om våres egen fantasi og velge helt selv hvordan vi legger den opp. Fantasi kan skape så mye spenning og moro i hverdagen – og er det et sted dette blir brukt, så er det på jobb.

høst dukket det opp en liten skapning. Det kunne kanskje lignet på en panda, sebra eller en liten ku, for dette lille vesenet hadde akkurat samme farger. Men å få det til å stemme med den grå pelsen i mellom det sorte og hvite måtte det være noe annet. Det kunne ikke være noe annet enn en liten lemur. En lemur som hadde et navn.

bagasjen til dette lille dyret var det noe som var med på veien. Deriblant et brev. En tekst med masse bokstaver. Her fikk vi vite at den lille lemurbabyen hadde behov for å bli passet på. Hun eier en liten kurv og en pelsvest, og lille Lilly som er hennes navn, er et stort fokus for oss. Vi har virkelig hatt en fantastisk tid med henne, og reisen har vært en berg-og-dalbane. 

Å ha en liten maskot i barnegruppen sette virkelig barna sammen. Vi voksne også. Lille Lilly er med overalt. Hun får oppleve det vi skaper sammen, er med i hverdagen våres og får til og med lov til å bo på avdelingen. I bunn er regnskog våres grunnmur, og rommet vårt er bygget opp av regnskogelementer. Og her liker vår lille maskot seg.

Et stort tre i midten av rommet med mange greiner ut er selve stammen til prosjektet. Og etter at den kom opp har det bare bygget seg på. Jeg må si er det veldig interessant med både å få være med i prosessen og oppbyggingen av en avdeling på denne måten. Hos oss har det flyttet inn mye rart gjennom dette året. Noen har til og med fått lov til å være på ferie hos oss. Blant annet feriegjester som påskekyllinger, edderkopper, biller og andre små kryp.

Fossefall har det også blitt produsert gjennom dette barnehageåret, og hvis jeg tør vil jeg ikke tenke hvor langt dette kan ende. Ja, vi har til og med en kameleon og flere slanger. Er det regnskog så er det regnskog, og vi er opptatt av å ta vare på hverandre. Men også å ta vare på det vi eier og har. Og vår lille Lilly blir mer enn nok tatt vare på.
 

Lilly som bor hos oss ligner veldig på denne karen her. Kanskje hun har en bror som vi ikke vet om..
 

Fantasien har ingen grenser, og ved å jobbe med det vi gjør lager vi små fortellinger og historien hver eneste dag. Nå er det riktig nok at vår maskot bare er en bamse. Men for oss har hun en identitet. En personlighet som vi sammen har skapt ved og sende ballen – både vi voksne og barna mellom oss. 

Gjennom arbeidet vi gjør har det også kommet brev. Ikke bare ett, to eller tre – men mange brev til oss. Og ulike gjenstander har dukket opp. Gjenstander som et gammelt kamera, forstørrelsesglass og små ting. For noen uker siden fant vi plutselig en bok ute i skogen. På de tingene vi har fått tidligere og brevene, har det alltid vært signer med DK. Hvem kunne denne DK være?

Men å planlegge et så stort prosjekt på forhånd er ikke lett. I hver fall ikke når det går over lenger tid. Det har vært en lang vei, og denne veien har ikke vært rett. I seg selv er det ganske kjedelig å følge en strekning som bare går rett frem. Hva er det som er så morsomt med å gå langs en vei som du bare kan se fremover på, hvor du ikke kan se deg til siden for å oppdage nye ting?

bunn og grunn for at vi har kommet så langt med prosjektet sammen med barna, er fordi vi har tatt med barns medvirkning. Vi har latt dem fortelle det de har på hjertet av idéer og tanker og bygget videre på de innspillene vi har fått. Vi har sendt en liten ball i mellom oss, og det har vært med på å bygge det hele opp. Hvordan hadde historien våres egentlig vært om vi ikke hadde latt barna slippe til? 

Å kunne jobbe slik som vi gjør, gjør at hverdagen blir spennende. Det er ikke bare oss – barna og vi voksne, som er sammen. Vi har små vesener med på laget. Ulike dyr som vi selv har laget og skapt sammen. Og jeg vet at når dette store prosjektet som foregår hver dag avsluttes, sitter jeg igjen med en unik og fantastisk historie jeg kan se tilbake på. Fantasien vi har kan skape uendelig mange små kapitler. Forskjellige kapitler som har en rød tråd gjennom hele fortellingen. Og sammen har vi skapt vår helt egen bok som bare finnes i våres hjerter og i minnekammeret!

Ungdomstiden er en sårbar periode, som byr på store forandringer og mange unge sliter psykisk. Hva kan være grunner til dette?
 


 

Det at ungdomstiden er sårbar, hvor det kan oppstå store forandringer, samt at mange unge sliter psykisk, kan det være grunner for at de selv prøver å finne ut av hvem de er. De er i en fase hvor både kroppen og tanker forandres.

De blir mer selvstendig og klarer å tenke mer på en voksen måte. De blir også sårbare fordi det blir mer press om å oppnå alle kravene som stilles. Det kreves av ungdommen at de jobber hardere. Står på at de til slutt overkjører seg selv.

Ungdomstiden er også der hvor vi skal finne ut nærmere av hva vi vil. Hvem er vi for å oppnå det vi ønsker? Hva må til for å nå fremover, og ikke bare stå på samme sted eller rykke tilbake? Det finnes så mange veier til et mål. Også er det så mange retninger en kan velge. Noen vil kanskje gjøre flere ting på en gang, og noen ganger kan det fort bli litt for mye for de småvoksne kroppene som utvikler seg.

Skal jeg velge det som venninnen min vil? Eller skal jeg henge meg på kompisen som velger noe annet?

Ved å ta et valg ut i fra det de andre velger å gjøre, kan det fort bli til at dette er ikke deg. Det er ikke dette du egentlig ville, selv om du har lyst til å være sammen med vennen din. Du blir sårbar fordi du ikke klarer å ta egne valg. Noen venner støtter deg, mens noen få kan være skikkelig “bitch”.

Men det kan også være andre grunner til at ungdommene er sårbare. De kan kanskje ha vært utsatt for ulike fysiske opplevelser. Det kan blant annet være overgrep. Enten at de selv har vært vitner til overgrep, eller at ungdommen selv har vært offeret i et overgrep og blitt forgrepet seg på.
Mishandling, som kan gå over til overgrep, kan være med på å skade psyken deres.

Hvis de i senere tid opplever dette igjen, hos seg selv eller andre, kan dette være et sårbart tema for ungdommen. Dette gjelder også andre ting de har opplevd på en negativ og vond måte.

Andre ting som kan være sårbart er selve puberteten. Noen utvikler seg tidlig, og andre utvikler seg senere. Og både små og store forandringer oppstår. Både hos gutter og jenter. Noe av det som har blitt skrevet mye om i mediene er disse kvisene. Dette er noe som plages av mange ungdommer.

Noen er veldig heldige og plages lite av urenheter, mens andre blir ekstra rammet. Dette sårer ungdommen på ulike måter og går inn på deres psyke og selvbildet. Og kanskje er det du selv som blir sittende der alene. Alene uten noen kontakter for fysisk berøring og sosialisering. Kanskje er du redd for å vise deg blant andre når den synlige forandring har tatt litt hånd over deg. Er dette vanlig eller er det bare meg det rammer?

Nei, ikke være redd. Alle går igjennom den samme utviklingen som deg. Og alle har både gode og vonde sider ved seg selv. Og både gode og vonde tider. Prøv og gjør hverdagen din det beste ut av den sårbare situasjonen. Det er kanskje ikke så lett – men gi det nå et forsøk å se hva som skjer. I verste fall skal du vite at dere er felles om det meste. Vi kan alle ha våre problemer eller vansker som vi sliter med. Men husk – innerst inne er vi alltid sterkest. Prøv å få frem din indre kraft til å stå stødig på dine bein når ting er vondt. Prøv og grav den frem for å vise dine sterke sider!

For ikke så lenge siden ble det spontan løs- og fastskriving på en oppgave som ble levert ut. Vi skulle skrive ut i fra en en artikkel som vi fikk, hvor det var snakk om unge som dro ut for å feste og prøvde ut alkohol og slike ting før de var 18 år. Men året senere, det var først da de ble myndige.

Det var snakk om at denne venninnegjengen ville ta seg en tur ut sammen. Bruke penger på drikke, noe som ikke var greit for foreldrene til hun ene. Men hadde hun penger til det? De pengene hun hadde skulle hun bruke til en spesiell bukse hun hadde lyst på. Og disse pengene hadde hun brukt lang tid på å spare til akkurat dette plagget. Og her er mine spontanrefleksjoner til tema “narkotika og rus blant ungdom” i akkurat denne oppgaven.


 

Hvis det var lovlig å bruke narkotika, er jeg ikke så sikker på om det ville dempet vold, kriminalitet og prostitusjon.

Ved å innføre kroppen unødvendige stoffer og handlinger, gir det deg en ukontrollert tankegang, og det er ikke alt du klarer og håndtere på en god nok måte. Dine ferdigheter blir betraktelig dempet, og feil kan oppstå. Slike feil kan føre til skader, som igjen kan gå utover deg og andre. 

Ute i samfunnet kan vi daglig se mennesker som sitter ute. Alene på gaten. Ingen husly som et ordentlig og varmt hus. Alene sitter de der og tigger. Ikke etter penger som går til et ordentlig sted å bo. Penger som brukes ofte til narkotika og stoffbruk.

Ved å være et menneske som er avhengig av sprøyter og piller – med stoffer som er skadelig for kroppen, kan det føre til at du mister mye av det ekte livet du hadde fortjent. Når du så vidt klarer å ta vare på deg selv, klarer du i hver fall ikke å ta vare på de rundt deg. Men det kommer også litt an på i hvor stor grad du ruser deg.

Slike “sorte hull” kan være skummelt, og du vet aldri hvor det vil ende om du ikke klarer å ha kontrollen selv.

Å være i en vennegjeng som driver med fester og drikkekvelder hver helg, er vanskelig å forholde seg til når du er en av dem som selv ikke drikker. Du foretrekker heller de gamle gode filmkveldene dere hadde sammen.

Du hadde nok vært med en tur ut på byen og tatt deg et glass om det var en sjelden gang. Men når vennegjengen gjør det oftere enn det du foretrekker, kan det fort bli sånn at du føler deg som en outsider.

Det er ikke dette du vil. Men likevel er det blitt stort for ungdommen å fylle 18 år. Du er myndig. Kan ta dine egne valg. Nesten i hvert fall. Men er alle valg gode nok? Mye av det kan gå på valg som “hun gjør det, da vil jeg også”.
Sammen blir de dratt inn i å teste ut alt, eller stort av det som kan prøves og utforskes. Hvorfor bruke penger på noe som forsvinner på et blunk? En gang i blant hadde det vært hyggelig å ta et glass med vennene sine. Men alle pengene trenger ikke å gå til “fylla”.

Du har kanskje spart opp penger til den tingen du ønsker deg. Den fineste kjolen eller den nyeste mobilen. Vennene dine spør om du vil være med ut å drikke. Du ser på økonomien din at de pengene du har spart skal gå til noe du har ønsker deg lenge.

Hva gjør jeg? Du vil så veldig kjøpe det du har spart til, men samtidig være med vennene dine. Og vil du ende opp med å gå så langt som å teste narkotika, vold og kriminalitet som dette kan føre til hvis det blir alt for mye? Og hva kan samfunnet gjøre med dette?

Aller først er det satt en aldersgrense når det kommer til alkohol. Dette har samfunnet gjort for å minske alkoholforbruket, og kanskje ødelegge kroppen tidlig. Og nå tenker jeg først og fremst på de som misbruker drikkingen. 

Jeg har aldri helt skjønt hva hensikten med å gå over stokk og stein med dette har for seg. Altså å bli drita full i dette tilfellet, eller å tro at man er kul om man tester ut narkotikastoffer som ikke er bra for kroppen i det hele tatt. Å ikke ha kontroll er noe jeg ikke liker. Og jeg kan ikke se for meg hvordan det hadde gått om rus skulle kommet inn i bildet. Bare det å se slitne mennesker ute på gaten som ikke klarer å ta vare på seg selv gir meg frysninger. Og fulle mennesker er heller ikke et vakkert syn.
 


 

Men det finnes muligheter for å forsøke og hindre at mennesker begynner med narkotika og andre stoffer som kan gi følelsen en får når man ruser seg. Dette kalles forebygging. Her kan samfunnet være med på å lage kampanjer – gjennom opplysningsarbeid og holdningskampanjer. Men hvordan kan samfunnet får dette til?

Her kan de trekke inn skoleelever. Både ungdomsskoleelever og videregåendeelever. La de være med på å skrive og utforske hva som kan skje når rus blir trukket inn hos ungdommen. Hvilke konsekvenser får det?

Her er det viktig at både lærere og de som er rundt ungdommen tar i et tak. Men også foreldre. Snakk med barna og ungdommen hjemme. Vær åpen og ærlig. Hva er egentlig dette? Hva kan det føre til? Hva er risikoen? Dette gjelder både narkotika, negativ rus og positiv rus(alkohol). Og er det egentlig sunt og bra å oppleve narkotika og rusmisbruk blant oss?

Ute er det enda grått og trist. Dystert og vått og sola ser ikke ut til å ville vise seg helt frem. Her om dagen fikk jeg også se enda flere små vårtegn som ville vise seg frem. Små grønne knopper som er på vei til å spire seg ut om ikke så veldig lenge. De nakne trærne som står rundt omkring er på vei til å begynne å leve på ny. De blir gjenfødt og skal skape en glede rundt oss med å fortelle at våren kommer nærmere og nærmere. 

Det grå været vi har når ikke sola er her sammen med oss assosierer jeg litt med rot. Rot utendørs av de brune fargene som henger litt igjen etter vinteren – da blader og gamle vesener døde ut. Men det er ikke bare rot ute. Inne er det også litt rot. Rot etter oppussingen som startet i påsken. Kort fortalt holder vi på med å oppgradere et kontor. Et rom som ikke har sett dagens lys på mange flere år.

Nå som alle tingene som har vært på dette rommet står godt plassert i halve stuen, er det utrolig å se hvor mye som egentlig har befunnet seg på et kontor. Jeg fikk se en stor bunke med gamle bilder, men lot meg ikke romstere så mye i dem. Bare av å se bildene der de lå, gikk det opp en tanke hos meg. 

Jeg har jo gamle filmer liggende. Filmer som er både seks og tolv år gamle. Uff, det hørtes veldig skummelt ut. Tenk at det har gått så mange år siden jeg lagde filmer. Filmer som handler om meg. Den aller første filmen som ble til ble laget da jeg var 10 år. Tenk på det – fikk min første lille rolle som en filmstjerne bare 10 år etter at jeg kom til denne verden. Og min andre film ble til da jeg var 15 år. 


 

Men disse filmene hadde en bakgrunn. De ble ikke laget for moroskyld. Begge filmprosjektene mine hadde en oppgave i utgangspunktet. En oppgave om å være til hjelp for meg med å formidle hvilken jente jeg var – spesielt på innsiden. Jeg satt der med en hemmelighet som jeg ville dele med resten av verden. Den verden jeg sto midt opp i, og sammen med de menneskene jeg hadde rundt meg. 

Som 4-åring, da jeg gikk i barnehagen, var da det hele skjedde. Jeg kan ikke akkurat si at jeg husker så mye av akkurat dette selv. Men av det jeg har blitt fortalt av de andre rundt som har oppfattet meg, var det i denne alderen jeg ble litt ulik meg selv. Jeg var ikke like flink til å kommunisere muntlig. Jeg var blitt sjenert, og litt mer enn det.

Å være litt annerledes her i verden er helt greit. Og alle kan ikke være like. Tenk så kjedelig verden da hadde vært. Har du noen gang vært inne på den tanken? Men isåfall hadde jeg mine vansker å jobbe med, og etter noen tester og sånne ting fikk jeg en diagnose for min fraværene kommunikasjon. Jeg hadde selektiv mutisme. Kort fortalt vil det si at det er en sosial angstlidelse hvor vedkommende har taleevne og snakker som alle andre, men ikke klarer å prate i visse situasjoner. 

filmene jeg har laget forteller jeg åpent og ærlig om hvordan livet mitt er (i senere år – var), og hvordan det er å være en jente med denne diagnosen. Jeg har vært ganske heldig, for jeg hadde ikke alt for store vansker, og var ikke hardt rammet – eller hvordan jeg skal forklare det. Jeg har klart meg og kommet igjennom både grunnskolen og videregående med mine utfordringer. Til og med mestret å spille håndball i mange år sammen med mange herlige jenter. Og jeg vil så og si at jeg har hatt dette nesten hele livet mitt. 

Men å grave seg langt ned har jeg heldigvis sluppet unna. Jeg har alltid hatt bein i nesa. Stått i min mørke hule og jobbet hele veien. På ungdomskolen var det vel da det skjedde mye. Da den store klumpen i magen og halsen løsnet litt. Det store skrittet jeg tok som jeg husker best, var da jeg leste høyt for hele klassen. I det øyeblikket var det som å sitte i et stort åpent hav. Jeg var den lille gullfisken, og rundt meg svømte alle de store og skumle pirayane som var sultne på at jeg skulle klare jeg også. 

Jeg mestret mine mål som jeg hadde. Kjempet mot mine vansker og utfordringer. Og tenk på hvor langt jeg har kommet i dag! Og at jeg har kommet så langt som jeg har er store deler takket være jobben jeg har fått også. Da jeg fikk komme på en arbeidsplass i en barnehage startet jeg med helt blanke ark. Jeg ville gi meg selv utfordringer som å jobbe i barnehage hadde å by på. Ja, det gikk så langt med at jeg satte mine føtter og jobbet med helt ukjente mennesker med å ikke fortelle om min utfordrende bakgrunn.

Og det må vel være et av de beste valgene jeg har tatt på lenge. Jeg fikk lov til å komme over den mellomstore dørstokken ved å jobbe med meg selv. Presse meg selv til å kommunisere på den vanlige måten akkurat som alle andre. Skjule og kaste bort vanskene, å føle meg som et helt vanlig menneske. 

Så, disse filmene jeg den gang lagde var ikke et bortkastet arbeid. Jeg brukte mye tid og mange krefter på å få til det resultatet jeg gjorde med dem, for å vise de nærmeste rundt meg at jeg kan jeg også. Og jeg sitter igjen med minner jeg kan se tilbake på. Så langt tilbake at jeg kan se at det har skjedd utrolig mye på den lange og brede veien.
 

“Historien fra indre meg”
“Denne filmen handler om Pernille. Hun forteller åpent og ærlig om livet sitt, og hvordan det er å være ei jente med selektiv mutisme.”
 

Min jobb under den store prosessen var å skrive manus. Hva ville jeg fortelle? Og hvordan ville jeg formulere meg for å få frem mitt budskap? Men jeg hadde også jobben med å være foran kamera. Både i hverdagslige situasjoner og i studio for å lese opp min historie. Alt som blir sagt i denne filmen er mine egne ord. Ja, til og med filmens tittel “Historien fra indre meg” er også noe jeg står bak. 

At jeg har bært på denne sekken i så mange år, bærer ikke preg på meg lenger. Jeg vet jeg ikke er så flink til å stå og prate foran litt større grupper med mennesker. Og jeg kan fortsatt være litt sjenert. Men når jeg ser meg rundt er det jo flere enn meg som er i samme situasjon. Jeg ser ikke lenger på meg selv som den jeg en gang var. Men alle har små utfordringer i livet uansett.

Har du noen gang vært inne på tanken over hvor mye vi egentlig tenker? Hvor mange tanker som kan befinne seg opp i det lille hodet vi har? Det er helt utrolig å tenke over det når du først har kommet inn på tanken. Tanken over å tenke på hvor mange tanker en kan ha, og hvordan disse tankene sorterer seg fint på plass i de ulike hulerommene som finnes.
 


 

Men tanker kan ha forskjellige følelser. Ulike meninger, og mindre like forståelser. Det er umulig ikke å tenke noen ting. Ha et helt tomt hode som verken har en liten tanke eller noen ord. Det er litt rart å tenke på det, men verktøyet som får oss til å tenke er i drivkraft hele tiden. Når du er ute eller inne. Når du er sammen med andre eller alene. Når du er våken eller sover. Døgnet rundt tenker du.

De gangene du endelig sitter for deg selv – det er stille og rolig rundt deg og du har bare deg selv å tenke på. Kanskje har det vært en liten tanke der om bare å koble helt ut. Nyte omgivelsene rundt deg og bare være borte. Rett og slett koble alle tanker helt ut. Det høres ganske deilig ut, men det er riktig nok helt umulig.

Tankene er der, uansett om du vil eller ei. Selvfølgelig går det an å styre noen tanker litt unna, og heller fokusere på noen andre tanker. Men disse tankene du valgte å gå litt bort ifra i det ene øyeblikket, kan fort finne på å komme tilbake senere. Gjennom opplevelser får du tanker, og de tankene du da fikk kan bygge videre på til å bli minner. Minner som kommer av livet du lever. Hva du velger å tenke og hva du gjør. 

 


 

Når jeg tenker meg om kan det kjennes ut at jeg i et eller annet øyeblikk kan ha vært helt borte. Helt borte fra verden. Verden som er rundt meg, og bare stått der helt alene. Uten en eneste tanke i mitt hode. Men sannheten er det at det ikke har skjedd. At det bare har vært meg i et helt “tomt” rom uten en eneste tanke. En eneste tanke om hvordan egentlig dette hodet med alle tankene fungerer.