Jeg har ofte lurt på hvorfor jeg egentlig skriver på denne siden… Hva vil jeg med den? Hvem er den for? Det hele startet for syv år siden – syv hele år. 

For noen måneder siden gikk jeg igjennom innleggene her på bloggsiden. Det var ofte korte og konkrete innlegg, og jeg gikk stort sett rett på sak i første linje. Nå, etter alle disse årene med skriving har jeg merket stor forskjell på det jeg publiserer. 

Å lese igjennom de mange år gamle innleggene jeg har skrevet, ser jeg veldig forskjell på spesielt en ting.
Ordene jeg bruker, og hvordan jeg setter sammen setninger. Jeg liker og leke litt med tankene. Fundere og gruble litt sammen med sannheten – både teoretisk og praksis. 

Jeg står for mine meninger, samtidig som noe av det blir holdt tilbake. Ikke alt er like lett å snakke og skrive om. Etter at jeg ble student igjen, hvor jeg hadde vært ute i jobblivet i noen år, har skrivingen blitt mer interessant. Jeg liker og forme tekstene mine på en helt annen måte. Rett og slett skrive om det jeg lærer på skolen og igjennom jobb.

Det å balansere dette mellom hverandre til å bli noe som er sammensatt, gir meg et annet syn på virkeligheten og teorien blir lettere forstått. Det å jobbe med barn er virkelig spennende, interessant og morsomt. Det er en helt annen verden. Du har barn rundt deg hele den tiden når du arbeider, og sammen lærer vi masse. Hvordan voksne skal og bør være ovenfor barn – og omvendt. Rett og slett hvordan vi fungerer sammen.

Det å kunne ha et sted – en side, å samle sine interesser, det du tror og det du lærer underveis, tanker og andre ord, det er noe jeg trives med. Selv om jeg ikke vet hvorfor jeg skriver som jeg gjør, eller hvem det er for, er dette noe jeg vil fortsette og gjøre. Så lenge det er til nytte for meg, at jeg trives med det og noe jeg vil gjøre.


 

Jeg hadde for eksempel aldri trodd at jeg skulle ende opp med slik skriving på en bloggside da jeg opprettet og startet å skrive i 2009. Det er også viktig å følge drømmene sine. Drømmer er noe som betyr litt ekstra for deg selv. Noe du har lyst til å oppnå på veien. Ikke at jeg har lyst til å oppnå noe stort med å skrive på denne bloggen. 

Ved å skrive og dele ord akkurat her, har jeg nå funnet min måte å formidle tanker og idéer på. Selv om det ikke når ut til så mange som jeg kanskje håpet. Men det å nå ut til alle, det er ikke mitt mål. Jeg blir glad hvis jeg klarer og nå ut til noen som er interessert i det jeg skriver. Og kanskje er til hjelp for andre. Men mest av alt skriver jeg innlegg for min egen del.

Plattformen er en bit av meg. Å blogge på denne siden er faktisk en stor del av den jeg er – i tillegg til alt annet!

en barnehage finnes det mange forskjellige type barn. Vi har de som liker biler. Noen få som liker dukker. En flokk som liker å bygge med lego og klosser. De som foretrekker å tegne. Gjengen som liker å lese. Energigjengen som har behov for å løpe. Guttene og jentene som liker å pusle med perler – både brettperler og trådperler. Spillegruppa. Ja, det er rett og slett mye å finne på i barnehagen. 

Midt opp i alle disse ulike gruppene, har vi også barn som liker å leke med bokstaver å lære seg og skrive ord. Jeg kjenner til noen av dem. De er ivrige på å lære seg nye ord som de selv kan skrive. Ja, jeg har til og med opplevd at det er blitt laget egne historier med egne selvskrevne ord. Og i en alder av fire-fem år har de vært interessert i å lære og skrive før de begynner på skolen!

Barnehagedagene har med åra forandret seg på en måte. Sånn som det er i dag var det ikke helt likt da jeg selv gikk i barnehagen for… ja, det er seksten år siden jeg hadde mitt siste år i barnehagen! Det å være interessert i å lære. Jeg var jo villig til å ta i mot det jeg lærte. Spesielt mitt siste år i barnehagen på uteavdeling.

Men tilbake til de som liker å vise interessen med bokstaver. Vi har faktisk noen som vil lære seg tall. Ikke bare det å kunne skrive tallene riktig. Telle langt på både norsk og engelsk. Jeg kjenner et barn som har interessen for å regne. Og her snakker vi mattefaget. Jeg er helt sikker på at dette barnet kommer til å bli en reser i matematikk. Og kanskje et mattegeni. Er i hvert fall lov å håpe.

Av de barna jeg kjenner er det ingen andre jeg vet om som har denne interessen som det dette barnet har. Jeg blir nesten litt paff. Overrasket og sjokkert. Men aller mest overrasket av barnet som har tatt til seg dette i en så tidlig alder. Det er jo bare positivt på barnets vegne. Men vanlig er det ikke i denne alderen syns jeg. 

Det var fin lek på alle i ettermiddag. De koste seg med byggeklosser og lego. Men også små og store perler som de lagde armebånd og halskjeder av. Vi hadde akkruat fått i oss fruktmåltide. Ungene kom i gang med lek og hadde det bra. Så kommer det et barn bort til meg. Lurte på om jeg kunne lage noen regnestykker. Så klart kunne jeg det.

Jeg satte meg ned sammen med barnet. Skrev noen stykker som 2+3, 5+7 og 2+4 som kunne løses. De ble løst ganske fort. Nye stykker ble skrevet, men igjen tok barnet dette ganske kjapt. Hva slags barn er egentlig dette? Kan løse enkle stykker av plusstall. For en klisterhjerne tenkte jeg. Som kan så mye om regning av tall. Men så måtte jeg ta tak og noe måtte gjøres.

Kunne jo ikke la barnet få så enkle oppgaver som blir løst på null komma niks. Barnet kunne bare se på tallene, og så smatt svaret ut mellom leppene. Nei, her måtte vi til verks oppover vanskelighetsgraden. Større tall måtte jobbes med. Tall som 4+8, 11+5, 10+9 osv. Men dette var nesten like lett. Den eneste forskjellen barnet gjorde var å bruke fingrene til å telle på. Hele regnearket jeg hadde satt opp ble løst. Alle regnestykkene.

Etter at jeg hadde skrevet mange regnestykker som ble løst, fikk barnet lov til å lage noen regnestykker til meg. Her var det ikke snakk om å sette sammen to tall. Barnet tok tak og skrev flere tall i ett regnestykke som jeg skulle løse. Det er ingen tvil om at barna kan overraske meg. Og de kan så mye mer enn det jeg egentlig vet.

Er moro å se de mestre, at de får til det de brenner for. Eller i hvert fall har interesse av. Mange har interessen av å lære. Og ingenting er bedre enn det! Det viktigste vi som voksne kan gjøre, er å ta tak i det som interesserer barna. Legge til rette for at alle finner sin lek i gruppen.

Så er det meg og disse innleggene mine. Liker og gruble, finne ut og se en helhet på både teori og praksis. Både teste det ene og prøve det andre for å se hvordan verden egentlig fungerer. Hvilke deler og små biter samfunnet er satt sammen av. Og igjen oppdaget jeg noe på jobben som gjorde at jeg ville finne ut enda mer om akkurat dette. Å få mer forståelse på ord og uttrykk!

Det var en fin og stille og rolig formiddag. Og det har det forsovet vært hele denne dagen. Det er vinterferieuke for veldig mange. Også for de små som har tatt seg fri. Vi var derfor litt under halv gruppe i dag, noe som var å merke. Veldig moro var det å se de forskjellige smågruppene barna dannet seg. Hvem de var med. Hva de gjorde.

Men det var spesielt en ting som fanget blikket mitt. Et fantastisk bilde som satte seg på tinningen og inspirerte meg til å skrive. Jeg var sammen med et barn. Vi var litt i lek og fant noen byggeklosser. Sånne fine og myke treklosser som det er litt størrelse på. Helt ypperlige klosser, og de blir masse brukt.

Vi satt der på gulvet og lekte med disse klossene. Satt meg rolig ned med barnet for å få til en fin lek. Startet kanskje ikke helt sånn som jeg så for meg. Det var visst mye mer moro å kaste de litt her. Og litt der og opp i lufta. Plutselig traff den hodet på barnet. Men sånn går det jo når man gjør sånt. Fikk det vel ikke helt med meg det som skjedde videre. Et til barn kom inn i bildet og ville bygge sammen med oss.

Jeg satt og så på de to barna. Jeg ville vel egentlig ikke være til så mye bry denne gangen heller. Utrolig hvordan jeg handler og gjør når jeg er på jobb i dag, enn det jeg gjorde før jeg startet på skolen igjen. Lærer så mye. Og ekstra moro er det å lære når jeg klarer å ta det med inn i situasjoner på jobben.

De bygger med klossene. Og for et samspill jeg kunne se mellom de to! Å se på leken deres i et annet syn enn jeg gjorde før – det er helt magisk, hvis jeg kan bruke det ordet. Følte jeg satt der og smilte som bare det, på deres vegne på hvor gøy de hadde det.

Begge barna hadde super glede av hverandre i dette øyeblikket. Helt fantastisk å se. Bygger opp. Gir hverandre komplimenter, som for eksempel “du er flink”, før de raser tårnet ned og bryter ut i en herlig gledeslatter. Sammen. Til og med en liten hoppedans for deres begeistring. Vi voksne kan legge veldig merke til de store gledene blant barn. Men også de små som skimter til og kan bli noe stort.

Viktig er det å kunne se de små. Alle sammen. Uansett hvor lite eller mye de kan. Rose når de gjør noe bra og er flinke, men også vri om det negative til noe positivt for å veilede dem på veien. Jeg gjør i hvert fall så godt jeg kan når det kommer til barna. Være en rollemodell og en voksenrolle som barna kan lære av. Både vokse på og bli store av å både takle og håndtere hverdagen og verden. 

Et samspill kan være usynlig, men prege opplevelsen av hvordan det er å være meg sammen med deg. Samspillet blir ofte sett på som den viktigste forutsetningen for individuell utvikling. Av alle de samspillene vi er en del av, blir de gradvis omdannet til personlige opplevelser. Og minner for den saks skyld. Hvordan vi voksne møter barna, og hvordan barna møter hverandre, er med på å øke muligheten for at barnet utvikler en trygg selvfølelse. 

Så når du ser barn er i en setting av en type lek sammen – stopp litt opp. La de holde på og utforske hva de egentlig gjør. Finne ut på egenhånd av hvordan det ene og det andre gjøres. Hvordan det fungerer. Hva som skal til for å komme overens med hverandre. La de teste litt grenser, men når det går litt over stokk og stein og det blir litt for mye, det er da det er viktig å gripe inn for å veilede dem på riktig vei igjen. La de leke for å skape et godt samspill!

Jeg prøver meg å komme litt nærmere på temaet, og kanskje bli litt klokere på tankegangen…

Hva er en konflikt? Og hvordan skal en håndtere konflikter?
For å forklare en konflikt kan vi si at det oppstår et sammenstøt – eller en uoverstemmelse som det så fint heter på fagspråket. For barn og unges utvikling av selvforståelse og identitet, kan konflikter være viktige, og i deres miljø kan dette skape vekst og fremgang.

Når en konflikt blir møtt på en god måte, kan det virke utviklende på de som er i konflikten. Det kan handle om at du enten er en del av konflikten, eller at du må forholde deg til en indirekte måte i konflikter som andre har. Men hvordan håndtere en konflikt på best mulig måte?

Jo, det er det vi skal finne litt ut om nå. Klarer du på best mulig måte å være åpen og ærlig om det som har skjedd i forkant av det store utbruddet, blir det ofte lettere å håndtere hva man skal gjøre for å løse det hele. Det kan friste for mange å si en helt annen versjon som ikke stemmer med det som har skjedd, fordi man selv er redd av ulike grunner. 

Selv vet jeg at det ikke er lett, hvor jeg selv har vært i situasjoner hvor jeg har vært redd for hva som kom til å skje hvis noe gikk galt. Om andre ble sinna. Om jeg skulle bli kjeftet huden full. Men hvorfor skal det være sånn at man blir redd for å forklare seg? Redd for å fortelle sannheten i det som har oppstått? Det å fantasere opp noe helt annet er ikke med på å løse problemet. I hvert fall ikke det å skylde på andre.

“Konflikter oppstår ofte når et menneske i møte med et annet menneske viser sin ærlighet og sårbarhet uten å bli møtt.” 
Knud Løgstrup

 

Dersom vi ikke ser på den andre, blir vi gjerne opplevd som uinteressert.
 

På jobben, i barnehagen hvor det er mange barn, oppstår det ulike grader med uenigheter blant de små. Noen barn er flinke til å håndtere om hvordan de skal finne ut av problemene som har oppstått selv. Mens andre ganger må voksne gripe inn i handlingene. 
For å løse en konflikt med barn snakker vi ofte med dem mens de ser en annen vei. Men hvorfor vil ikke barnet se på deg hvis det er en ulempe eller noe dumt som har skjedd? Noen barn er sånn.

Er barnet redd? Redd for det som skjedde? Eller kanskje redd for ikke å vite hva som egentlig skjedde – at det barnet gjorde var dumt, men skjønte det ikke helt selv? Kommer jeg til å få huden full av negative ord på min sjel? Kanskje usikkerheten trekker seg frem? Det er mange spørsmål vi kan gruble og lure på.

slike situasjoner hvor du vil snakke med barn/barnet, er det viktig med øyenkontakt. Jeg har ofte sett, eller i hvert fall lagt merke til at barn som blir tatt ut til siden av en voksen når det oppstår konflikter i grupper, at de ikke vil ha øyenkontakt. Og det er dette som er en viktig del av kommunikasjonen. Det å ha øyenkontakt. Se i hverandres blikk for å komme til bunns i hendelsen, og en løsning, ved å holde blikket. Gjør eller klarer man det, har man lettere for å forstå hverandre. Og ikke minst komme til en forklaring som kan føre til en konklusjon på en mulig løsning. Men husk – det å komme ned på barns nivå og høyde er også viktig når det kommer til konflikthåndtering!
 

Du er høyere enn barna, og med høyden kan du virke skremmende og det å ha mye makt. Kom deg derfor ned på deres nivå.
 

Det å snakke til et menneske med ryggen til, er som å snakke til en person som ikke forstår hva du sier. Eller å snakke til veggen. Det jeg vil frem til er at en kan få med seg noen enkeltord, men ikke forstå helt det som blir sagt. Så, når du skal løse konflikter med andre, det kan også være vanlig hverdagssamtaler, er blikkontakt en viktig del av kommunikasjonen og språket vårt. Et blikk sier mer enn tusen ord. Blikk sårer og blikk trøster. Blikket er et sterkt kommunikasjonsmiddel.


 

Et selvbilde. Hva er det? Er det et bilde av et bilde? Hva menes med det? 
Med selvbilde menes det om hvordan vi ser på oss selv – vår egen oppfatning. Hvordan vurderer vi oss selv? Vi kan rett og slett si de inntrykkene og tankene et menneske har om seg selv.

Vi kan se på oss selv både på godt og vondt. Selvbildet utvikles gjennom hele oppveksten vår. Har du tenkt på det? Og det påvirkes av tilbakemeldinger vi får fra andre, og på den væremåten vi er.

Men hva følger med et positivt selvbilde? 
Går det rette veien, gir dette en trygghet og en selvtillit. Med en positiv oppfatning av oss selv kan vi i bunn tåle veldig mye. Vi kan tåle motgang og kritikk bedre hvis selvbildet i utgangspunktet ikke er dårlig. Og du kan jo se for deg hvordan vi hadde sett på oss selv om tryggheten og selvtilliten ikke var til stedet.

Hvordan vi vurderer oss selv er en del av hvordan speilbildet vårt er. Vi har våre vurderinger med oss selv – våre kvaliteter og egenskaper, og hvordan vi ser på oss selv som et verdifullt menneske.

Noen grunnleggende trekk i selvbildet finnes det, og disse trekkene blir dannet tidlig i barndommen. Mennesker som er knyttet til oss, og andre vi møter som barn, er med på å gi oss selv en oppfatning av hvem vi er. På de ulike arenaene du er, miljøstedene du henger – det er med på å forme deg. Samt de vennene du har rundt deg. Familie. Arbeidskolleger. Ja, de menneskene som er knyttet sammen med deg og alle de andre menneskene du omgås med. 

Vi kan si at selvbildet er en stor grad av et resultat på hvordan andre mennesker møter oss. Hvordan vi møter dem. I tillegg har vi noen reaksjoner som er med på å styrke selvbildet. Reaksjoner som er positive – oppmerksomhet og kjærlighet.

For å forme sitt eget selvbilde på våres egen måte, kan man gjøre så godt en kan. Å akseptere at vi er gode nok. 

Det var faktisk en dag for ikke så lenge siden. En dag hvor jeg fikk øynene opp for et barn som hadde et skjult talent. Jeg hadde et helt annet syn på denne ungen fra før. Et syn som fortalte meg at denne personen var et ganske så kjekt barn på sine måter, med ganske mye energi. 

I min hverdag er jeg ikke sammen med dette barnet slik som jeg er med de på min avdeling. Men et kjennskap, det hadde jeg. 

Jeg husker ikke helt hva som skjedde i forkanten eller i etterkanten av denne episoden. Jeg husker bare at det var et fantastisk øyeblikk som jeg sitter igjen med. Et øyeblikk jeg ønsker å se mer til – hvis jeg er så heldig. Jeg klarte ikke gjøre noe. Eller, jeg ville ikke gjøre noe for å ødelegge dette øyeblikket. Jeg gjorde absolutt ingenting før den lille scenen var ferdig.

Dette barnet satt og lekte med noen små figurer, og det så kanskje litt ut som om barnet var litt i sin egen verden. Disse figurene var jo helt nye for barnet, på en plass i sin egen barnehage. 

Blant alle de figurene barnet hadde foran seg ble det plukket ut ett av dem. Puttet den på fingeren. Brukte den som en liten fingerdukke. Plutselig hører jeg en stemme. Ikke hvilken som helst stemme. Kunne det være en sangstemme? Jeg lytter. Hvor kommer den fra? Jeg ser bort på barnet, og der sitter barnet i sin egen lille herlige verden.

Jeg hørte litt ekstra etter. Det er ikke bare noen ukjente lyder og toner som kommer ut fra den lille munnen. Det var en kjent melodi. Og en kjent sang. Men en sang som jeg hører lite fra de små. Og det var på et språk jeg sjelden hører i barnehagen. Hva var egentlig dette for noe?

Ørene mine blir spisset på sitt videste. Full åpning på hørselsapparatet. Jeg vil finne ut mer om hva dette barnet egentlig holder på med i leken sin. Jeg sniker meg litt nærmere, og jammen finner jeg ut av hva som skjuler seg bak intimsonen til barnet. Jeg hører sangen av "Tommelfinger hvor er du?". Men norsk tekst var det ikke. Det var engelsk. Sitter der i leken sin og synger på engelsk.

Jeg sitter der og blir helt fascinert av 3-åringen. Ja, hver alder har sin sjarm. Og med riktig bevegelser til sangen.
"Så flink du er!", sier jeg. Etter at jeg sa det var den lille minikonserten over. Men tenk på det da. Så liten. Sitter der og synger. På engelsk. Og det var ikke en eneste sur tone. Bare nydelig barnesang!


 

Du har garantert vært borte i enten å ha blitt stilt spørsmålet til, eller å ha stilt spørsmålet til noen andre. "Hvordan har du det?" Jeg pleier å høre dette mest av kolleger, for det er jobben som er mitt sted hvor jeg er mest sosial og er blant folk. Er ikke sånn at jeg hører det hver dag, men en gang i blant. Og ingenting er bedre enn å bli spurt om det.

Det er hyggelig å få et slikt spørsmål. I hvert fall for meg som ikke er stort sosialt utenom. Men det er en egen liten boble for seg selv. Hver gang noen spør meg om hvordan jeg har det, varmer det inne i meg. Det er så godt å vite at jeg blir sett. At jeg har noen rundt meg som er opptatt av at jeg skal ha det bra. Det er så godt å vite at jeg har gode mennesker rundt meg. Selv om det er få. 

Men når jeg får slike spørsmål – og sånn er det kanskje for de fleste, så svarer jeg at det går bra. Jeg har det bra. Jeg viser alltid en utstråling som tyder på at jeg har det fint. Men har jeg egentlig det? 
Ofte kan jeg høre rundt meg at andre spør hverandre om det samme. Hvordan har du det? De fleste er ofte positive med å svare at de har det bra, eller at det går fint med dem. Men hvordan går det egentlig med oss?

Nå kan jeg for så vidt bare snakke for meg selv. Med mine egne ord og tanker. Jeg blir spurt hvordan jeg har det, og det svaret de ofte får, eller alltid får tilbake, er det at det går bra med meg. 
Det kan hende jeg har en dårlig dag en gang i mellom. Og det kan alle ha. Jeg kan være litt utafor, og kanskje ha litt mindre gode tanker. Altså dårlige tanker. Har jeg en slik dag når andre mennesker spør hvordan det går, svarer jeg allikevel at jeg har det bra. Men hvorfor gjør jeg det? Regner med at jeg ikke er alene om dette, og at andre kan pynte litt på sannheten. Men hvorfor gjør vi det?

Hva er jeg redd for? Hva er vi redd for? Hadde jeg klart å fortelle hvordan jeg egentlig følte meg, hvilke tanker jeg hadde… Ja, da hadde jeg hatt mange ting å snakke om. For på mitt hjertet har jeg masse. Men foran meg er det en vegg. En vegg som stenger disse ordene for å komme ut til verden. Er jeg, og vi, redd for å såre andre? Såre andre med at vi selv ikke har det like bra alltid. Hvorfor skal det være så vanskelig å åpne seg på vidt gap? Åpne det store tunge rommet å få alle de store tankene ut. Forventer vi oss mellom at vi alltid skal ha det bra? Og hvorfor er vi ikke flinkere til å være mer ærlig? 

Ingen drømmer er ubetydelige. De kan lære deg å gjøre riktig valg og endringer.

Når du drømmer deg bort og funderer over tankene dine. Hva betyr de egentlig? Hvorfor tenker du slik? Jeg kan tenke mye. Utrolig mye! Men mange av de tankene deler jeg aldri. Ikke med en eneste sjel. Jeg sitter med de inne i meg, og det er ikke alt jeg vil dele heller. Tenk på alt det vi drømmer i løpet av en dag, en natt og bare på noen timer. Vi tenker, hele tiden.

Ofte kan jeg drømme meg så langt bort hvor jeg skulle ønske at jeg satt på toppen av tronen. På toppen der hvor jeg kunne få alt, gjøre akkurat det jeg vil, og når jeg vil. Men dette får bare bli der inne i det stille rommet av mange tanker. Skulle jeg hatt alt det jeg pekte på og hadde hatt lyst på, hadde jeg ikke hatt plass til meg selv og det jeg har rundt meg fra før av. Har du noen gang tenkt på det?

Du trenger for eksempel ikke det siste på moten. Det siste nye som har kommet inn av teknologi eller smykker og diamanter bare fordi det er populært og alle andre har det. Du må ikke skaffe deg den nyeste iPhone, bare fordi bestevennen din har den. Du må tenke litt lenger enn til nesetippen, og heller tenke og handle på din måte.

Jeg er langt i fra perfekt. Men selv jeg kan drømme meg langt bort i det uendelig, selv om jeg ikke får alt jeg peker på. Jeg blir nok heller ikke en ordentlig prinsesse i fremtiden. Men en kan jo late som. For i drømmer er alt lov. Vi har også forskjellige type drømmer, deriblant tankedrømmer og virkelig drømmer som du må jobbe for. 

Har jeg noen gang fortalt hvor heldig jeg egentlig er? Og hvor jeg er i verden i det jeg driver med?

Det var slutten av tiendeklasse. Fristen for å søke seg inn på skoler for videre utdannelse sto for tur. I noen år før dette hadde jeg en interesse av fotografering. Husker jeg søkte medier og kommunikasjon på førstevalget, deretter idrett på Re og design eller noe sånt på tredjevalget (bare for å sette noe der). Det er så mange herrens år at jeg nesten ikke husker selv. Men jeg kom meg inn på det jeg aller helst hadde lyst til – på Melsom videregående skole under medier og kommunikasjon. Jeg var veldig opptatt av bilder, og grunnen til at jeg søkte meg dit var fordi jeg ville bli fotograf. 

I første klasse hadde jeg grafisk som prosjekt til fordypning. Utrolig interessant, og dette likte jeg veldig godt. Det å lage collager og jobbe med tekst og bilder samtidig, det var noe jeg likte. Neste året endret det seg på hva jeg ville bli. Jeg ville ikke lenger bli fotograf, selv om jeg hadde fordypning i foto dette året. Skal heller ikke si at jeg angret, for jeg lærte utrolig mye i fotoverden som jeg har tatt med meg videre. Jeg fikk nemlig høre at det var litt større vanskeligheter med å få seg praksis hos en fotograf, og jeg fant fort ut at jeg heller ville ha fotografering som en hobby. Siden jeg da hadde veldig interesse av grafisk design på skolen, var det nå mediegrafiker jeg ville bli. Men den drømmen holdt ikke lenge. Tredje, og siste året, tok jeg bilde som fordypningsfag. Og det var dette året det virkelig skjedde noe med meg. 

I fordypningsprosjektene sto det mellom tekst, lyd eller bilde. Her var det ikke snakk om å gruble. Det ble bilde. Å skrive gode tekster hadde jeg ikke store interessen av på den tiden. Og lyd var det i hvert fall ikke snakk om at jeg skulle, siden jeg var så forsiktig med det muntlige pga diagnosen jeg hadde. Så valget var derfor ganske lett. 

Hele skolegangen min var jeg den stille jenta i klassen. Og mine mål hadde jeg i egen plan. Hadde selvfølgelig noen små skritt som løsnet kommunikasjonen min, og jeg klarte og snakke med noen venninner når vi var alene eller når det ikke var så mange rundt. I klassen var jeg ikke den som tok ordet for å si det sånn. Å snakke høyt til en så stor forsamling, for eksempel å lese høyt for hele klassen, det gjorde jeg ikke. Jeg kunne sitte i smågrupper med flere grupper rundt meg, hvor jeg formidlet noen ord og setninger. Men å ta styringen, der var jeg aldri. Kan huske jeg leste et par ganger høyt for hele klassen da jeg gikk på ungdomsskolen, men noe mer av dette kan jeg ikke huske at det ble. 

Så kom sommeren. Videregående var gjennomført og jeg gikk ut med greie og fornøyde karakterer. Jeg fortalte at det var det siste året som det skjedde noe med meg. Hva var det jeg egentlig ville bli? Det er ikke lett å finne ut når man er 16 år og skal velge en linje på videregående. Men siste året så fant jeg ut at jeg hadde valgt helt feil. Men likevel fullførte jeg skolegangen og fikk studiekompetanse. Hvem hadde trodd at jeg skulle klare det? Med litt tilrettelegging og en ståpåvilje om at jeg ville klare dette, kom jeg meg igjennom. 

Når alle tre årene var ferdig, var det ikke lenger fotograf eller mediegrafiker jeg ville bli. Det hadde tatt en helt annen vei. Det var noe helt annet som jeg ville rette meg mot. Jeg hadde en drøm om å få jobbe med barn. Ikke hvilke som helst barn. Små barn som gikk i barnehage. Jeg ville bli barne- og ungdomsarbeider. Og jeg som var så stille og hadde mine små utfordringer. Nei, det var dette jeg ville, uansett hvor små eller store "problemene" mine var. 

Høsten etter skoleslutt, 16. september 2013, da hadde jeg min aller første dag i en helt ny jobb. Det var nå det startet. Jeg satte mine bein innenfor en barnehage. Jeg fortalte heller ikke om mine kommunikasjonsvansker til mine kolleger. Og dette var en grunn for. Jeg ville starte med blanke ark! Hvem hadde trodd at det var her jeg skulle ende opp? Ikke jeg i hvert fall.

Jeg kan huske veldig godt at jeg jobbet veldig hardt med å åpne kommunikasjonsvanskene tidlig. Selv om det ikke var like lett. Og jobbe med barn, da. De graver og spør om alt mulig rart, og ungene var en motivasjon for meg at jeg skulle klare og presse meg selv. Og komme over det store fjellet kan man kanskje si. Det rareste, overraskende… Vet ikke helt hva jeg skal kalle det.. Det mest sjokkerende spørsmålet jeg har fått av et barn på jobben, er om jeg var gravid. Gravid liksom. Meg, i en alder av 18-19 år? Måtte skuffe dem med å si at jeg ikke var det. Og ikke så det ut til at jeg skulle være det heller. Men alle vet vel at det kan komme både små og store kullkorn ut av en barnemunn, om alt mulig rart. 

Det å jobbe i barnehage er helt fantastisk! Jeg kunne ikke valgt en annen jobb. Barn er rett og slett spennende små vesener, og det finnes så mange varianter av dem – alle er forskjellige. Og ikke minst har alle hver sin sjarm og glede. Det å komme på jobb å møte de små barna, se deres smil og høre deres latter. Det er helt fantastisk! Det å våkne om morgen å tenke på at man skal møte mange flotte barn, og ikke minst være med de i mange timer, det er en god følelse. Selvfølgelig er det noen dager jeg heller har lyst til å bli hjemme, og noen dager jeg skulle ønske jeg kunne dra tidlig hjem fra jobb fordi jeg er så sliten. Men innerst inne er det som å være i himmelen for å få lov til å være en del av barns hverdag. Kunne se de vokse på det de lærer, og mestringen de får. Det er et stort ansvar og en stor jobb det å arbeide i en barnehage. Men tenk på all den gleden vi kan dele med hverandre – barna og voksne!

Pga jobben hvor det brukes utrolig mye kommunikasjon – muntlig vel og merke, har dette vært en stor hjelp for meg. Ikke vet jeg hvor jeg hadde vært i dag om jeg ikke hadde hatt den fantastiske arbeidsplassen jeg er så heldig å ha. En burde føle seg heldig at man i det hele tatt har en jobb å gå til, å være glad i dem man jobber sammen med. Kjernen i en jobb er å ha gode mennesker rundt seg, syns jeg. Da får man det så hyggelig på arbeidet!

Kanskje det er en dag hvor du ikke skal noe spesielt. Bare gå hjemme og tusle alene. Ikke skal du ut på små hverdagslige hendelser, jobb, skole eller i selskap. Da kan det fort hende at du tar på deg noe lettvint. Sånn som en joggebukse eller "fillete" klær. Du slenger for eksempel ikke på deg det peneste du har hengende i skapet. Det gjør i hvert fall ikke jeg. Skal jeg verken på jobb, skole eller ut av huset tar jeg bare på meg noe jeg finner, og røsker det ut av skapet. Er ikke så viktig med at plaggene passer så godt sammen.

For veldig mange i dag er mote en del av dem. Men mote kan også være et stort tema. Tenkte ikke at jeg skulle dra det så langt ut for å holde et foredrag om det. Men her i går slo det plutselig ned noen tanker hos meg. Jeg jobber fortsatt i barnehage, og hver eneste dag får jeg se søte små barn. Alle med forskjellige klær, deriblant hos de voksne. For meg, men også kanskje for mange andre, syns jeg det er viktig å ha en grei stil. Ikke at jeg er opptatt av det. Men jeg er litt opptatt av å tilhøre gjengen, ikke skille meg langt utenfor de andre, samtidig som jeg vil ha på det jeg har lyst til å gå med.
 


 

Jeg begynte og bli sliten på slutten av jobbedagen i går. Jeg satt i sofaen med et barn og noen bøker vi tittet i. Så ble det barnet forsynt med bøker, og jeg ble sittende igjen og bare stirre ut i rommet. Det var da tanken slo meg. Nå i vinter har barna hatt på seg ullundertøy under klærne sine. Så og si hele tiden er barn i aktivitet, og de små har ganske mye energi. Jeg skjønner godt at de har lyst til å ta av seg et lag eller to med klær, jeg. Fly rundt inne i en slags kosedress av tynn ull. Og det var også her en tanke til slo ned og begynte og gruble hos meg.

Hvorfor går ikke vi voksne slik på jobb også? Tenk hvor deilig det egentlig hadde vært! Føle seg lett og luftig i leken med barna. Kanskje vi til og med hadde fått like mye med energi som de små hvis vi fikk av et par kilo med klær vi også. Var bare noen tanker som dukket opp hos meg. Når jeg ser på barna som flyr rund i det lette ulltøyet sitt, skulle jeg gjerne gått sånn jeg også. Men voksenrollen som en god rollemodell blir kanskje sett på litt annerledes da…?

 

Jeg skulle gjerne tatt på meg en joggebukse i det minste. Men er ikke så sikker på om jeg tør å gå med det ute blant folk mer. Var en dag jeg gikk med joggebukse på skolen nå i høst. Fikk nesten kjeft av lillesøster da jeg kom hjem og hun fant ut at jeg hadde på meg den ute blant folk. Men nå skal det sies at den joggebuksa jeg har ikke er av de styggeste. Og jeg har ofte fått høre av henne at stilen min må endres. Jeg kan vel si at jeg har blitt litt flinkere på det, og tenker litt mer på hva jeg har på meg ute blant folk. Men helt ærlig – jeg går med det som jeg har lyst til å ha på meg. Og som jeg føler meg bra i.