HVA ER OMSORG?

Omsorg er nestekjærlighet gjennom ord og handling. Men hva kan omsorg være?
Bak omsorg ligger det et innbefattet begrep – omsorg for andre og omsorg for deg selv. Det er viktig å passe på at andre rundt har det bra, samtidig som du har det bra også. Hvem er det du gir omsorg til, og på hvilken måte gjør du det? Det er heller ikke like reaksjoner på oss mennesker når andre viser oss omsorg. Tenkte vi skulle drøfte litt, for det er mange spørsmål som kan dukke opp under dette temaet. 

Når du viser omsorg viser du at du bryr deg om noen. Helt fra første sekund vi kommer til verden er vi avhengig av at noen viser omsorg og tar vare på oss. Mat, søvn, kjærlighet og ren bleie er noe av det vi trenger som liten for å dekke deres behov. Som voksne er det vårt ansvar for at barnet blant annet har rene klær, får nok mat og søvn, at de får frisk luft, og at de vokser opp i trygge omgivelser. Ja, at de får hjelp til det de ikke klarer på egenhånd. Som liten trenger de mye kjærlighet og trygghet for å kunne utvikle seg til sunne, trygge individer. Det er tross alt de som skal ta over den neste generasjonstiden. 

Et av de typiske kjennetegnene på omsorg er at omsorgen finner sted mellom personer med ulik posisjon og ulikt styrkeforhold. Du som barne- og ungdomsarbeider er både eldre, sterkere, har et bedre utviklet ordforråd og er ofte mer belest enn de barna og ungdommene som du skal gi omsorg til. Dette betyr at måten tu tenker på om din rolle inn i omsorgshandlinger, er grunnleggende viktig for at den andre skal kjenne at omsorgen er god. 

"Petter er fire år. Han sluttet med bleier da han var nesten fire. Han elsket å lege og blir så opptatt av leken at han av og til har problemer med å gjenkjenne signalene fra hjernen om at han må på do. For å unngå uhell har de voksne rutiner på å minne Petter på å ta en tur på toalettet før han får ut for å leke. På tross av dette går det ofte galt, og en ansatt tar tak i dette og tar han med inn på toalettet. Der får du høre at hun sier til Petter at han snart må skjerpe seg. Hun ser oppgitt ut, mens Petter ser både skamfull og lei seg ut."
 

I dette eksempelet er det interessant å spørre seg selv om hvilke tanker og følelser den ansatte har, og hadde det vært en annen mulighet for å hjelpe gutten på? Hvis voksne blir irritert og ikke klarer å skjule at hun ikke takler det og at de ikke strekker til, handler det ikke lenger om omsorg, men om irettesettelse. Kan det være sånn at en ikke klarer ting helt, da er det heller letter å spørre en annen kollega om hjelp. Man er et team i en barnehage, og med både like og ulike ferdigheter, er man til for å hjelpe hverandre i de forskjellige situasjonene som oppstår. 

Men å være menneske og vise omsorg er også en del av livet. Vi viser også omsorg overfor hverandre i likeverdige posisjoner. Det kan være i møte med kolleger eller mot venner. Men hvorfor viser vi omsorg? Alle ønsker å glede, oppmuntre, hjelpe, beskytte eller trøste mennesker vi møter. Hadde vi ikke hatt omsorg ville samfunnet blitt kjølig og lite menneskelig. Når du jobber som barne- og ungdomsarbeider har du et spesielt ansvar knyttet til hvordan du møter barn, unge og deres foresatte og nære personer tilknyttet barnet. 

Mange har nok vært borte i at barn kan utfordre oss, ikke bare på én måte, men flere varianter. Vi kan bli litt strenge og sure, men innerst inne er vi glad i både de små og store en jobber sammen med. Selv om de små kan gå oss litt på nervene noen ganger, er det viktig at de også blir sett. Kanskje er det fordi de føler seg små, og lager tull og tøys. At de ikke blir sett nok. Her er det noe vi kan tenke på!

Men det er ikke nok med bare å få litt omsorg. Det er noe som alle skal bli møtt med gjennom livet sitt. Og med det utvikler vi evnen til egenomsorg. For eksempel vil et barn som har voksne rundt seg som innarbeider vaner knyttet til tannpuss, håndhygiene og tilpassede klær alt etter vær og aktiviteter. Selv om barnet vokser og har lært å kle seg selv, er det fortsatt viktig å være litt i bakgrunnen og fortsette og passe på. Vise at du bryr deg og er der for dem!
Blir det sånn at du detter ut i omsorgsjobben, og barnet ikke får rent tøy, blir vasket regelmessig eller ikke har sove i en ren og behagelig seng, vil dette barnet få større utfordringer med å opparbeide slike rutiner på et senere tidspunkt. Derfor er det viktig å møte barn i ulike aldre på en lik og riktig måte, og møter deres behov som dem trenger. Hvis du som barne- og ungdomsarbeider gjør dette på riktig måte, vil foreldre oppleve oss at vi tar omsorgsansvaret på alvor, og de vil kjenne det som respektfullt og trygt ovenfor barnet. De vet at barnet deres er i gode og trygge hender!

 

Barn kan klare å utvikle en større evne til å ivareta egne grenser i seinere tid. Men da må de ha hatt god nok omsorg rundt seg knyttet til deres følelser og behov. Når vi utfyller og lyttet til barns behov, vil de små ta dette med videre og bruke det de har lært når de selv vokser opp. Følelsene og valgene til barn vil komme mye tydelige frem. Vi har også vært inne på en gang tidligere at barn får med seg mer enn vi tror. Viser vi dem på riktig måte hvordan det som er rundt oss skal gjøres, lærer de faktisk ganske mye. 
Hvis vi ser litt i den andre enden av temaet er det noe som heter omsorgssvikt. Der god omsorg ikke finner sted, da vil dette kunne skje. Dette vil være svært alvorlig for barnets fysiske og psykiske helse. Barn kan bli utsatt for dette, og for å unngå at det skjer er det viktig at vi ser hva barnet trenger og evt. hjelpe dem mot riktig retning. Husk – som barne- og ungdomsarbeider skal vi alltid være der for dem. Det er mye en kan si om dette temaet. Men for all del – pass på at de får en god nok oppvekst! Vis at du der dem!

FORBILDE FOR DE YNGRE

Vært en lang og fin dag, og jeg hoppet ut av senga allerede før åtte. Kanskje ikke så rart siden jeg var tidlig i seng i går kveld også. Tyder på at det har vært en lang og fin uke med mye som har skjedd, og en kropp som har brukt litt mer energi enn vanlig. Og når kvelden slutter tidlig, ja, da er man frisk og opplagt nesten samtidig med fuglene dagen etter. Nå er søndagen her allerede, og en ny og spennende uke står i vente. Jeg er nå snart ferdig med min siste helg som tjueåring, bare én kveld og to dager igjen. 

Det har vært fotballdag for gutta i dag, og etter å ha kjørt de avgårde på morgningen ble det min faste rutine å lese litt på nett. Der kom jeg over en blogg med et veldig interessant og spennende innhold – for meg som skal bli barne- og ungdomsarbeider. Utrolig flott skriving av en denne flotte damen her! Og hun lot meg inspirere av hennes skriverier.

FORBILDE FOR DE YNGRE

 

Mange barn og unge ser opp til mennesker – kjendiser, voksne og unge talenter. Hvis du skal være et forbilde for de yngre, ja da får du klare å være det. Men hvorfor er det likevel så mange som ikke er det? Ikke alle er like flinke til å rose og sette pris på. Hvorfor velger dere å kritisere – kjefte og kommandere? Hvorfor velger dere ikke å gjøre det rette? – kommunisere med barnet, være eventyrlysten og lytte til hva den lille har å si? Er det vanskelig? Eller orker du ikke fordi du har noe annet i tankene, og den lille har masse å si til deg ellers? 
 

Enten du er mamma/pappa, tante/onkel, bestemor/bestefar eller kjenner barnet på en annet måte – vis at du kan være en god rollemodell, at barne blir sett og hørt. Husk at du skal være et godt forbilde som den lille skal vokse opp etter. Og visste du det ikke fra før av, så får de små med seg mye mer enn du tror.
 

I mine yngre barneår husker jeg veldig godt at jeg lusket rundt i skapene på kjøkkenet da jeg kom hjem fra skolen, eller ingen andre var hjemme. Gjorde dette mange ganger, spesielt hvis jeg visste at vi hadde noe liggende. 
Har du et barn som ofte er i skapet eller i skuffen hvor det er søtsaker, og springer bort ditt flere ganger i ukedagene, da er det viktig å sette gode og forståelig regler og grenser. Det hjelper ikke for barnet at du står i andre enden å SKRIKER "NEI".

 

Vi vet at du er større enn barnet, og barne kan føle seg ganske liten noen ganger. For å gjøre dette på en riktig måte er det derfor viktig at du kommer deg ned på barnets høyde. Sett dere ned sammen og snakk om det. Hvis vi fortsetter med søtsuget, og du forteller at godteri det spiser man bare på lørdager. For at barnet skal forstå kan ikke du selv finne frem og spise sukker i hverdagen – spesielt ikke hvis barnet har mulighet til å ferske deg. Da viser du til barnet at han eller hun også kan gjøre det, og du er da ikke en god nok rollemodell på den ene siden. Du har sagt en ting, men gjør noe annet. Og slik du handler, lærer barnet å gjøre også. Barn ser og får med seg mer enn vi faktisk tror!
Både viser og gjør du det som er riktig når du er foran barnet, og gjør det igjen – og igjen – og igjen. Tilslutt velger barnet å handle på samme måte som deg, og vet hva som er riktig og galt å gjøre. 

Så kommer vi til barns motoriske læring. De første fem leveårene av deres liv er de mest lærerike årene hvor de lærer en haug med kunnskap og ferdigheter som skal bringe dem videre i et godt og sunt liv. I denne alderen lærer de mye gjennom lek. Men noen ganger kan det hende at når det blir dominerende lek mellom barn, griper ofte en voksen inn for å be de roe seg ned og ikke være så sjefete eller prøver og dempe ned på hendelsen. Kan det bli litt for mye er det viktig å få frem at de prøver å leke fint sammen, snakker på en hyggelig måte og hører på hverandre. Hvis ikke kan det hende at den ene ender opp med ikke å ville leke med den eller de som er litt høylytte. 
For å være mest profesjonell på en god måte, og barnet for eksempel kaster klosser rundt omkring, kan du fort bryte ut med "ikke kast klosser". Stort sett hører barnet "kast klosser". Prøv og la være å bruke ordet "IKKE", for når barn hører hva de IKKE skal gjøre, fortsetter de stort sett med å gjøre det de ikke får lov til. Istedenfor kan du for eksempel si "klossene bruker vi til å bygge med". Da veiviser du barnet til hva de kan bruke gjenstanden til, og du kan prøve og motivere til ordentlig lek. 

Samtidig som barna vokser og blir eldre, følger du også din kurve og begynner å dra på dager og år du også. Og med årene skal du fortsatt være en voksenrolle som gir et godt forbilde til etterkommerne, å vise hvordan man skal oppføre seg. Hvis en voksen er uheldig å griser, gir ikke dette noe konsekvenser. Men derimot for barn. Sitter barna for eksempel og koser seg rundt bordet med maten sin og et vannglass, kan det fort skje et uhell. La oss si at det sitter noen barn rundt et bord, og den ene gutten blir litt for ivrig, eller prøver å rekke til vannmugga som står midt på bordet. Uheldigvis blir det litt skvulp og gris, og en voksen blir litt streng i stemmen og sier at de må være forsiktig. Noen voksne kan bli litt irriterte og oppgitt over at de smågriser, og på en dårlig dag kan de kanskje få litt mer kjeft enn de egentlig skal. Hvorfor skal det være sånn?
Bak øret opp i alt som skjer så skal man huske at barn er i sin læringsfase når de er så små. De har mange år på seg, og man lærer noe hele tiden.

Tror du barn egentlig mener å være dumme?
Er det noe de ikke er så er det det. De er i den alderen hvor det skal læres mest, og de holder på å bli kjent med følelsesregisteret sitt. For at vi voksne skal kunne hjelpe de med å bli kjent med hvem de er, hvordan de fungerer og hva skal til? Da må de få lov til å feile og prøve igjen og igjen. Vi klarer ikke å gjøre noe nytt på null komma niks, og det klarer heller ikke barn. Du skal kunne gi barnet ros. Ikke én gang og ikke litt – men til nesten alt. Ved å rose et barn på det de gjør som ikke er galt, er å gi barnet en riktig vei å gå, og kunne se fremover på. Prøv og ros så mye og så godt du kan, men skulle barnet skeie ut å være rampete, er det viktig å snakket med barnet å få en vending for å få barnet til å tenke annerledes. Et barn skal kunne bli sett på både godt og vondt, og hendelser og opplevelser er til for å snakke om det og evt. endre retningslinjene. Vi vet at grenser testes for de små, men det er bare vi voksne som kan hjelpe de på veien! Barna ser opp til deg, og du må kunne vise den enkleste vei!

UNDER EN TANKE DUKKER DET OPP NOE MER

Dagen i dag har gått relativt fort, men litt i tregeste laget. Men nå ligger jeg her, på senga etter en fin dag med noen tanker som er blitt lagt bak i hodet. Igjen har det vært en regnfull dag. Vått, grått og trist. Og litt tungt. Som vanlig er morgenene mine ganske så like. Regnet var allerede i gang da jeg skulle sykle avgårde til jobb. Mens jeg triller på fortauskanten langs veien, hvor det er litt trafikk om morgen, var det å passe seg litt ekstra for bilene på en slik dag som dette. Vått overalt, og små dammer har lagt seg langs veiene. Enten om du er gående eller syklene, syns jeg ikke det er mange biler som tar hensyn til disse menneskene. Greit at det er samlet seg både små og store vannpytter rundt omkring, men hopping og "bading" i dammene gjør man i barnehagen – eller når du er et lite barn i utvikling og læringsfaser. Endte med at jeg ble sprutet ned av en liten skyldebøtte som skyldtes en bil som tok litt ekstra fart da dammene lå i veibanen. Greit, jeg hadde på meg fullt regntøyutstyr, men det får da være grenser. 

På jobb i dag syns jeg det var mye som skjedde blant ungene. Eller, sånn syns jeg det har vært de siste ukene. Mens jeg sitter og ser samtidig som jeg er litt i lek med ungene, slo det meg en liten, eller kanskje litt stor tanke. Jeg er jo blitt student, og for øyeblikket skriver jeg på to store oppgaver som snart er ferdige. Men tilbake til denne tanken. Egentlig hadde det vært ganske moro å kunne være en flue på veggen i løpet av en dag eller to på jobben. Bare observert alt det de små sier og gjør. Hvilke handlinger de utgjør ved en liten krangel eller missforståelse. Hvordan gjøre hverandre gode, og kunne hjelpe om noen satt litt på sidelinjen – eller ikke hatt det helt bra? Hvordan er det egentlig barn tenker i de forskjellige situasjonene på de ulike arenaene? Gått litt inn i rollen til de små og funnet ut litt hvordan verden blir sett fra de små menneskene. En kan ta og kjenne på følelsen deres, men ikke gå inn å bli akkurat den personen å kjenne det direkte fra barns indre. 
Det er psykisk mulig, men fysisk umulig!?
 

FOREKOMSTEN AV ATFERDSPROBLEMER

Angrer ikke et sekund på at jeg har startet på skolebenken igjen, etter 2 år hvor det bare har vært jobbing. Allerede fra dag en har jeg vært positivt og sett lyst på dette. Er jeg det fra starten av, blir skolehverdagen mye lettere, og motivasjonen min håper jeg kan være der hver eneste dag. Merker også at det er et stort pluss at jeg har den jobberfaringen jeg har, hvor jeg kan sette teorien på de forskjellige knaggene. Det har blitt mye lesing etter jobben i dag også, og jeg kom over noe spennende som jeg tenkte jeg kunne dele med dere som er interessert i barn og unge. Jeg syns i hvert fall dette var utrolig spennende!

 

FOREKOMSTEN AV ATFERDSPROBLEMER

De tause barna
Frem til barn er 12 år, viser forskningen lite forskjell knyttet til om det er gutter eller jenter som kjennetegnes med en innagerende atferd. Etter 12 år dominerer jenter. Tall fra internasjonal forskning varierer fra 4 % til helt opp mot 20 % om hvor mange barn og unge mellom 4 og 18 år som viser en innagerende atferd. En mulig årsak til dette spriket er at forskere legger ulike tegn til grunn for å fastsette dette tallet. I tillegg er det ulik forståelse av hva som kan defineres som et atferdsproblem. Men det er enighet om at tilbaketrukket sosial atferd og taushet i aller høyeste grad kan være et atferdsproblem i barnehage og skolen uten at diagnoser er stilt. 

Allerede i 2-4 årsalderen kan man plukke ut de barna som med meget høy sannsynlighet vil utvikle moderate eller alvorlige sosiale vansker. Dette vises best på samspillet mellom voksne og barn. Derfor er det viktig at du som barne- og ungdomsarbeider er bevisst på de barna som trekker seg unna andre. I tillegg er det viktig at disse barna opplever at de er gode nok, og at du er interessert i å høre hva de tenker om ting som dere opplever sammen. Det er viktig å huske på at latter og glede må få sin naturlige plass også når du er sammen med de stille barna. Også i barnesamtaler kan du være bevisst på å få tak i de stille barnas refleksjoner og tanker.

 

De utagerende barna
Forskning viser at gutter dominerer den utagerende atferdsproblematikken både i barnehage og i skolen. Minst 2 % av alle barn i barnehagen har alvorlige atferdsvansker, det vil si utagerende atferdsproblematikk. Jo eldre barna blir, desto mer er dette en utfordring.

Uansett årsaker til utfordrende atferd er det viktig at voksne tar barnets atferd på alvor og ikke bare håper at det skal gå over av seg selv. Det viktigste er at du som barne- og ungdomsarbeider ikke gir barna en opplevelse av at de ikke er gode nok. Det kan ofte være litt for lett å definere barnet som et problem, uten å tenke gjennom om vi voksne kunne gjort livet enklere for disse barna med for eksempel å forklare ting bedre, ha andre bestemmelser og regler osv. Vi vet at vansker kan bli vedlikeholdt og videreutviklet i samspill med andre.

Som støtte og hjelp der vi ser en atferd som utfordrer menneskene rundt barnet, kan vi stille oss tre spørsmål:

  1. Overfor hvem er atferden vanskelig? Er det forskjell på hvem barnet viser en utfordrende atferd overfor? Atferd har sammenheng med hvordan atferden blir møtt. Dersom barnet viser store forskjeller i atferd ut fra hvem det forholder seg til, er det ekstra viktig med samarbeid mellom de voksne. Da blir dialogen utfordret slik at det ikke blir en intern "konkurranse" om hvem som "håndterer" barnets atferd best. Kunsten blir å anerkjenne det som fingerer godt, og gjøre mer av det, og endre på det som ikke fungerer.
     
  2. Er det slik at barnet viser samme atferd i de forskjellige sammenhengene det befinner seg i? Hvis barnet har en helt annen atferd i barnehagen eller på skolen enn hjemme, er dette viktig informasjon til de voksne. Da må vi rette søkelyset mot de forholdene vi kan se bidrar til å forsterke atferdsutfordringene for barnet, og handle ut fra dette. Også her blir dialog sentralt. Alt for ofte stopper endringene opp med at de voksne ikke prioriterer de samtalene som kan oppklare hva som forsterker den positive atferden – få det vi vil har mer av. Mestring er et fantastisk utgangspunkt for samtaler med barn som viser en atferd som utfordrer andre. Mestring skaper håp og optimisme. Historiene om det som fungerer fint, hva som er grunnen til dette, og hvordan vi kan gjøre mer av det som fungerer bra, er med på å vende oppmerksomheten fra det negative til det positive.
     
  3. Hvordan er forventningene i de ulike kontekstene som barnet befinner seg i? Er forventningene tydelige og uttalt på en måte som barnet forstår? Er det store forskjeller mellom måten forventningene blir presenter på, og innholdet i forventningene? Vi vet at forventninger betyr mye for barn og unges atferd. Når voksne er tydelige i måten vi kommuniserer på, er det enklere for barn å vite hva som er lov eller ikke. Men det hjelper ikke med tydelige forventninger dersom de ikke blir fulgt opp, eller hvis oppfølgingen varierer fra person til person eller fra kontekst til kontekst.
    Da vil barnet oppleve tilleggsbelastninger, og det kan forsterke sin utfordrende atferd. Tydelige forventninger er en kjærlighetserklæring. Det at jeg som voksen forventer noe, betyr at jeg har tro på deg, og at jeg er sikker på at du vil klare det. Noen ganger må barnet eller ungdommen ha litt hjelp fra voksne. Men det er viktig at det er mulig å gjennomføre forventningene. De må ikke være for høye, slik at barnet eller ungdommen mister motet før han eller hun har prøvd. Men forventningene må heller ikke være for lave, slik at barnet eller ungdommen får en opplevelse av å bli undervurdert. Tydelige og passe høye forventninger må være klart og kjærlig formulert av en voksen, som følger opp.

     

Tydelige og varme voksne

Det burde være en selvfølge at alle som arbeider med barn og unge, ser hver enkelt ved blant annet å ta barns atferd på alvor. Men slik er det dessverre ikke. Voksne kan gå forbi barn og unge, eller se bort av ulike årsaker. Årsaker kan være at de voksne er slitne, at atferden provoserer eller skremmer, eller at de føler seg maktesløse. Ingen tiltak i hele verden er viktigere enn voksne som har evne og vilje til å se barn og unge.

Men hva betyr det å bli sett? Det beste svaret finner du ved å stille deg selv spørsmål: Hva skal til for at jeg kjenner meg sett? Om du er 4 år, 8 år, 16 år eller 80 år, inneholder svaret noe av det samme, fordi det handler om et grunnleggende behov hos alle mennesker. Opplevelsen av at noen er glad i meg, og at det viser seg gjennom spørsmål som viser oppriktig interesse for hvordan jeg har det. Det vises gjennom smilet som møter meg når vi treffes, eller invitasjonen jeg får om å være med fordi jeg er ønsket.

Med utgangspunkt i en forståelse av at det alltid er den voksne som er ansvarlig i relasjon til barn og unge, er det den voksnes evne til å møte barnet og ungdommens atferd på en varm og tydelig måte som blir avgjørende for tiltakene. Det betyr at den voksne personen er voksen. Han eller hun er ikke kompis, bestevenninne eller mamma. Rollene må tydelig defineres og kommuniseres slit at forventningene både til den voksne og til barnet eller ungdommen er tydelig for alle. Det er den voksne som tar ledelsen der han eller hun ser at barnet eller ungdommen trenger hjelp, viser initiativ og kommuniserer klare forventninger. I god kombinasjon med fleksibilitet og rushet blir dette en god miks. Det er viktige lederegenskaper i møte med barn og unge som viser atferd som utfordrer.

DANSER ETTER JEGEREN

Månen dukker fram igjen. Det er kveld, og jeg sitter foran fjernsynsapparatet og er ikke med i actionfilmen i det hele tatt. Jeg har alltid satt meg ned hver fredagskveld og fulgt med på Stormen. Men i kveld er jeg helt borte. En søt og uskyldig seterpike som har fanget oppmerksomheten til jegeren. Mange forskjellige tanker og drømmer har fløyet inn det ene øret, gjort seg noen tanker i mitt hode og videre sust av gårde ut gjennom det andre øret. 


Skal jeg være helt konkret, oppdaget jeg denne gutten da vi startet i 9. klasse på ungdomsskolen. Han var en helt vanlig gutt, men samtidig var det et eller annet som var spesielt med han. Jeg klarte ikke helt å sette fingerspissen på det, men et eller annet var det i hvert fall. Jeg innser også at det er noe med meg. Jeg pleier ikke å være sånn. Det er som om jeg er i min helt egen verden, og klarer ikke å følge med på noe av det de sier i filmen. Med litt tanker frem og tilbake på denne gutten, tar jeg tilslutt med meg pleddet opp i andre etasje og finner senga. Tusler en liten tur inn på kjøkkenet, smører meg mat og tar tunge og sløve steg opp trappen med brødskiva i hånda.

I det jeg er midt i trappen kommer jeg på at jeg må ut til sauene. Pleier alltid å avslutte dagen med et lite besøk hos dem, for det er jo ikke bare mennesker man er glad i. Da jeg var på vei ut kom det noe ovenfra og falt på min nese. Jeg kikket litt til siden, men så fort at det bare var hvite krystaller som falt ned rundt meg. Det var snø, og jeg kjente at jeg fikk frysninger opp over hele meg. Jeg skynder meg for å gjøre unna det jeg skal, for å komme meg fort til sengs.

Da jeg var kommet inn, gjort kveldsstell og lagt meg under dynen, kommer disse tankene om den søte jegergutten frem igjen. Jeg må virkelig komme meg videre snart, kan jo ikke bli stående her jeg er nå, tenkte hun. Når jeg kommer på skolen må jeg virkelig ta meg en liten prat for å høre hvordan han ser på mine tanker. Han er så utrolig søt, og en av de kjekkeste i klassen. Og ikke nok med det, men han er jeger. Hvem skulle tro det? Han kler seg og er som en av de vanlige guttene.

Neste morgen tar jeg meg en tur til sauene for å slippe de fri på beitet. Jeg hadde nesten glemt det, men så kommer tankene om jegergutten tilbake igjen. Det er virkelig følelser til stede, og nå gleder jeg meg til helgen er over sånn at jeg kan fortelle han hva jeg føler.
De gikk også på søndagsskole sammen, og det var her jeg hadde planer om å fortelle han det. Først måtte de bare ha noen timer med teori, før det var en hel time med fri. Jeg satt og så på han hele tiden, men hadde noen små blikk på læreren for å vise at jeg fulgte med.

Fra 12.00 – 13.00 hadde jeg endelig mulighet til å fortelle han om mine følelser. Han hadde gått litt før meg, og jeg så ikke hvor han gikk. Til slutt fant jeg han på et hjørne av huset. Jeg ser at det kommer røyk fra han, og når jeg er på nært hold med han ser jeg en røykstump hengende i munnen. “Det er kaldt”, sier jeg. Han tar av seg den pene kåpen han har på seg og legger den over skuldrene mine. Jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle starte en samtale med han. Jeg kikket opp på han. Øynene var blå. Så spurte jeg om jeg kunne sette meg ned. Han tok et drag av røyken, svelget det farlige stoffet, hostet litt og svarte pent “så klart!”. Hjertet mitt banket fortere. Et steg lenger frem på kjærlighetsstien, tenkte jeg.


Mens vi satt der, ganske så stille og rolige, hoppet jeg bare i det. “Du er ganske søt”, sa jeg fort. Jeg var litt redd for at han ikke syns jeg var pen nok. Han så på meg og trakk på smilebåndet. Stumpet røyken sin og la en hånd på min skulder. Han så meg dypt inn i øynene og sa, “du er den peneste jenta”. Jeg vet ikke om jeg skulle rødme av flauser eller klemme han. Det endte med det sistnevnte. Klemmen var ikke kort, og vi hang rundt halsen på hverandre. Hele kroppen varmet av trygghet og forelskelse. “Vil du bli min?” hvisket han meg i øret, og avsluttet med et lite kyss på kinnet. Det hele startet med at jeg tenkte masse på den søte, pene og kjekke jegeren, og nå sitter vi her! Jeg var ikke i noe som helst tvil. Jeg svarte med å kysse han.


Vi gikk hånd i hånd inn til neste teoritime. På vei inn spurte han meg om jeg likte og danse. Jeg var ikke direkte flink, men jeg likte å svinge meg litt på gulvet. “Det er et danseband her i bygda i kveld. Har du lyst til å bli med?” spurte han meg. Hva skulle jeg si? Svarte jeg nei ville han kanskje bli skuffet. Jeg slo til og sa at jeg ble med.

 

Når søndagsskolen var ferdig gikk jeg rett hjem. Tenk at jeg hadde klart å komme så nærme en kjekk jegergutt på så kort tid. Den søteste gutten i klassen, og han ble min. I kveld skulle jeg verken se actionfilm eller andre slags serier på fjernsynet. Jeg skulle ut å riste meg. Jeg dro frem alle de pene kjolene som hang i skapet, og sorterte etter farge. “Hvilken kjole liker han best?” tenkte jeg. Endte opp med den kjærlighetsrøde kjolen, med paljetter på sømmene. Og selvfølgelig en liten hvit sløyfe på brystet.


Så var kvelden her. En kompis av han kjørte oss ut til sjøsiden hvor dansebandet skulle opptre og ha konsert. Jeg kjente at det kilte i magen og prikket i fingrene. Da vi kom dit var det fakler på utsiden, og innenfor kunne vi allerede høre at de var i gang. Jeg ble klam i hendene og litt tørr i munnen. I salen var det kommet mange allerede. Han tok tak i hånden min, dro meg inn i flokken og fant en plass til oss. Hvordan skulle dette egentlig gå, jeg kunne jo egentlig ikke danse. Jegergutten tok tak rundt meg og førte an. Her var det bare å følge etter, og dansen gikk som en vals på roser. De begynte og småtulle. Lagde litt rare grimaser og fikk humøret ordentlig på topp. Til slutt gikk alt på sine skinner, og det var bare å gli igjennom dansebevegelsene å ha det skikkelig gøy!


Klokken var blitt mye, og det var på tide og komme seg hjem. Både seterpiken og jegergutten var enig om at dette hadde vært en fantastisk kveld, og det kom bare mer og mer følelser som ble vekslet med hverandre og de var i lykkerus. Han fulgte meg hjem helt inn til døren. Det første jeg gjorde da jeg kom inn døren var å se meg i speilet, beundre synet han fikk av meg og avslutte med å slenge meg i senga og få en god natt søvn.
Jeg har funnet kjærligheten – en seterpike og jegergutt!

IKKE LETT Å SE INNSIDEN

Den store dagen var kommet. Vi nærmet oss slutten av tiende klasse, og vi skulle snart ta ferie og avslutte et ti års langt opplegg med grunnskolearbeid som omgikk oss stort sett hver dag med en stor fest. Vi var relativt mange elever i klassen. Høye, lave. Brede og smale. Genier, og de som ikke var fullt så smarte. En stor og fin klasse som jeg var superfornøyd med å kunne dele mange fine år med. Hvorfor skulle det plutselig ta slutt? Videre skulle vi gå hver våre veier, og studere videre i livet som tilslutt skulle ende opp med noe en skulle jobbe ?fast? med videre i livet. Tenke og kunne være barnslig, i hvert fall litt, hele tiden!

Store planlegginger ble det for elevene som lærerne synes hadde blitt store alt for fort. Nå var de kommet til verdens ende hvor de snart skulle ta farvel og takke for et fint samarbeid. Både jentene og guttene visste hvordan de skulle jobbe sammen, for det var noe de hadde lært gjennom skoleårene. Men det var spesielt en jente som holdt seg litt i bakgrunnen. Hun var ikke den som var populær, men heller ikke den som ble mislikt heller. Alle sto på. Jenta som skrev penest i klassen fikk i oppgave å skrive bordkort som skulle dekorere bordene. Dekorasjon til bordpynt ble klassen enig i at de skulle ha et tema. De var en ganske vill klasse i seg selv, og mange var enig i at små apefigurer skulle ligge strødd utover bordet, og apekatter av tøystykket skulle henge i taket.

En av elevene syns det var noe som var litt rart med henne ene jenta. Hun holdt seg litt i bakgrunnen, og de fikk en tanke som virket litt skurrete. Men de kunne ikke helt si hva det var. Dem forsettet videre med forberedelsene til den store kvelden, og tenkte ikke så mye over det. Jeg følte meg ganske annerledes, og det som var lett for meg å se på meg selv, var visst ikke like lett for andre å se. Jeg kunne legge merke til at jeg selv var litt i bakgrunn, og at de andre var opptatt med noe helt annet. De andre var så opptatt med sitt, at de ikke la merke til at det for eksempel kunne vært noe helt grusomt med meg. Jeg er ikke så flink til å vise følelse som så mange kan se. Det har vel kommet med årene. ?Så lenge jeg har det bra, har de andre rundt meg det også bra?, tenker vel de fleste som er rundt meg.
Tenk om en kunne se på innsiden av alle sammen. Da hadde jeg visst hvordan de andre var mot meg ? og alle andre for den saks skyld. Følte meg litt usynlig en gang i blant, opptil flere ganger. Har jeg angst for å ta kontakt med de andre? Overser de meg? Eller er det de andre som virkelig ikke ser at jeg sitter her alene?

Utover kvelden så noen av jentene i klassen at jeg var litt ensom. De satt selv litt alene i en krok, en liten jentegjeng.  De gikk bort til henne for å snakke, og de slengte hun ut på dansegulvet når musikken ble slått på. Alle ble festløver! Alle de andre hadde det veldig bra denne kvelden, og en tanke som gikk gjennom jentene og alle de andre var ?så lenge jeg har det bra, har alle de andre det bra!?.  Det viste seg at dette ikke er sant, i hvert fall ikke alle anledninger.  Er du usikker på hvordan personen, eller din venn føler seg ? spør. Vis at du bryr deg!

MORDET PÅ FAMILIEHUSET

Det er sensommer og tidlig høst. Familien min eier et stort hus på landet, og vi ligger inntil en mørk og trist skog som alltid er grå. Jeg har aldri likt dette stedet. I år har vi valgt å reise opp litt senere, og huset står nesten tomt. Oldefaren i familien blir nemlig 94 år, og siden han er såpass så gammel lager vi en stor fest for han. Vi vet at det ikke er lenge igjen av livet hans, så vi setter pris på hver dag han er tilstede. Oldeforeldrene har bedt oss opp til hyttehuset om en uke, og jeg og alle de andre gleder oss masse. Vi setter så stor pris på familiesamværet, og koser oss ekstra mye de gangene vi er samlet.

Nå er det ikke lenge til vi reiser til ferieparadiset. Bilturen tar noen få, men lange timer, og vi reiser tidlig om morgen. Like før fuglene rekker og sette seg på taket for å synge, da har vi allerede kjørt avgårde i vår superskinnende bil, Mazda 5.

Vi har kjørt et godt stykke nå, og i det vi nærmer oss kan vi høre ulende sirener og se blinkende blålys mellom trærne. Hele hurven blir litt redd. Tenk om det har skjedd noe i huset vårt. Nei, det kan ikke være det. De kjører litt nærmere, men lenger kommer de ikke. Blikkene flimrer til siden og treffer huset. Familiestedet er omringet av store gule sykebiler og politi med blålys. Til og med helikopteret har tatt sin landing ved skogsområdet.

To damer i uniform kommer småtrippende mot oss. Vi står der med gapende nebb og våte, blanke øyer. Dagen var planlagt å dra opp til oldeforeldrene til barna for og feire ?gubben?, og gi han den beste presangen.
?Øyevitner kom passerende her i dag tidlig og hørte skjærende hyl fra huset. Litt senere ble to maskerte menn i svarte frakker og hodeplagg oppdaget løpende inn i skogen? sier spesialetterforskerne. Familien blir bedt om å holde avstand til etterforskingen er blitt gransket.

De andre sto med tårer i øynene og vassent blikk. Alle var helt borte og oppgitt over det som hadde skjedd. Hvorfor skulle dette skje i dag? Og hvorfor akkurat oss? Hadde vi dratt opp hit dagen før hadde dette aldri skjedd med oldefar. Han var også enke, og var her helt alene og hadde ikke noe som kunne passe på seg der og da. Ingen andre var tilstede og kunne hjelpe han.
Huset var så perfekt for oss. Det var plass til alle, og vi er en ganske så stor gjeng på over tjue personer ? og flere er på vei. Nå som dette hadde skjedd med mannen, så vi et annet syn på vår nydelige perle. Bygningen så trist og gromsete ut. Den brune malingen på de gamle plankene var skallet av. Det ble faktisk bygget på 1800 tallet, nærmere bestemt 1817. Ja, det var nok i den tid det ble bygget, og nå er vi 2023. Hvis jeg ikke tar helt feil, er familiehuset over 200 år gammelt. Store hakk kunne vi også se i treverket. Dette ble det etterforsket på, og det er helt tydelig at det har blitt brukt et redskap med skarpe kanter. Øks er jo en ting, men vi vet ikke helt hva det kan være enda.

Barna var jo også med på det som skulle bli oldefars feiring. Flere av dem felte noen tårer. Blanke øyner og store dammer samlet seg i øyeposen før de trillet nedover kinne en etter en som klinkekuler. De bestemte seg for at dette ble for tøft for dem alle, hvert fall for de minste. Derfor ble de tatt med litt lenge unna stedet.

Det ble langt ifra den perfekte feiringen som var planlagt for familiens store konge. Alle så opp til han, og var det noe du lurte på visste han alt. Han var det store hjerte i familien, og ga masse ros. Lenge kunne han leite for å finne ord som kunne brukes til å gi ris. Men han fortalte oss en gang, det var faktisk ikke så lenge siden, at han syns det var fryktelig vanskelig å si noe slemt til oss. ?Dere er den fantastiske gjengen, og alle har sine personligheter til å gjøre meg glad og lykkelig hver eneste dag!? hadde han sagt til dem noen uker tidligere.
Hvorfor! Hvorfor! Hvorfor skulle dette skje denne mannen? Nå som vi har opplevd dette, vet vi at vi aldri kan være helt trygge. Ute i den store verden finnes det så mange koselig mennesker, men du klarer aldri å se på innsiden og finne ut identiteten deres. Man skal alltid være forsiktig, uansett hva. En dag kan dette faktisk skje deg, og aller best er det å holde seg unna de grottemiljøene som har slike uhyrer rundt seg.

LATTEREN TOK ALDRI SLUTT

“Haha-haha, haha-haha”, hører jeg fra rommet ved siden av kjøkkenet. Jeg ser med det store øyet mitt, som ligner et eple, igjennom nøkkelhullet. Det er mørkt. Det eneste jeg ser er noen fargerike prikker som lyser rundt i rommet, og alle de runde formene har hver sin farge. Noen har den fargen sola har, noen en farge som minner meg om gresset, og andre har en farge jeg ikke husker navnet på.

Jeg tar tak i dørklinka, men den er låst. Jeg legger inntil det apparatet som man kaller øret, og legger merke til om det da kan komme noen sånne lydsignaler som kan treffe det tynne teppet, som da ligger langt inne i øret et sted.
“Der dirret det en lyd”, sa jeg. Den lyden minnet meg på den gangen jeg var inne i et mørkt rom med masse musikk. “Ja, nå vet jeg det”, sa jeg, “det er sånn opplegg hvor man kn ha det gøy med å svinge seg rundt med venner og kjente”. Det jeg tenkte på var selvfølgelig sånn kosestund hvor vi har det utrolig koselig med masse fuglesang og klang.

Det var plass til store “hurra meg rundt” på dette rommet. Det var utrolig stort rom når man var der inne, men når man ser rommet uten ifra, så ser det utrolig lite ut. Jeg pleide å h mye besøk på dette rommet, det var så godt likt. Når det kom et menneske ut av det rommet hvor det hadde vært fest, sa de “hujedamei så kuli det va!”

Det var bestandig sånne store “hurra meg rundt”, som oftest hver helg. Det var så mye moro opplegg, så latteren tok aldri slutt. Det var bestandig “grip mikrofonen” når vi hadde sånn sangkonkurranse, og det var et gutte- og jentelag som sto sammen som fiender. Jentedjevlene hadde som oftest de pene prinsessestemmene, men guttevampyrene hadde de grusomste grusehylene som de kom med og som alle hadde hørt om.

Den rare tingen de goldt i handa, kalte jentedjevlene “pinner”, og guttevampyrene kalte det “psykofon”. Etter en lang sangkveld, ble klokka over 00:00, eller laaaaangt over midtnatt som de galeste kjærringene sier! Men den store huldregjengen fortstte å synge, og med mye latter og moro, tok latteren aldri slutt…

 

Skrevet av Pernille Levorsen Christensen, oktober 2009