Den store dagen var kommet. Vi nærmet oss slutten av tiende klasse, og vi skulle snart ta ferie og avslutte et ti års langt opplegg med grunnskolearbeid som omgikk oss stort sett hver dag med en stor fest. Vi var relativt mange elever i klassen. Høye, lave. Brede og smale. Genier, og de som ikke var fullt så smarte. En stor og fin klasse som jeg var superfornøyd med å kunne dele mange fine år med. Hvorfor skulle det plutselig ta slutt? Videre skulle vi gå hver våre veier, og studere videre i livet som tilslutt skulle ende opp med noe en skulle jobbe ?fast? med videre i livet. Tenke og kunne være barnslig, i hvert fall litt, hele tiden!
Store planlegginger ble det for elevene som lærerne synes hadde blitt store alt for fort. Nå var de kommet til verdens ende hvor de snart skulle ta farvel og takke for et fint samarbeid. Både jentene og guttene visste hvordan de skulle jobbe sammen, for det var noe de hadde lært gjennom skoleårene. Men det var spesielt en jente som holdt seg litt i bakgrunnen. Hun var ikke den som var populær, men heller ikke den som ble mislikt heller. Alle sto på. Jenta som skrev penest i klassen fikk i oppgave å skrive bordkort som skulle dekorere bordene. Dekorasjon til bordpynt ble klassen enig i at de skulle ha et tema. De var en ganske vill klasse i seg selv, og mange var enig i at små apefigurer skulle ligge strødd utover bordet, og apekatter av tøystykket skulle henge i taket.
En av elevene syns det var noe som var litt rart med henne ene jenta. Hun holdt seg litt i bakgrunnen, og de fikk en tanke som virket litt skurrete. Men de kunne ikke helt si hva det var. Dem forsettet videre med forberedelsene til den store kvelden, og tenkte ikke så mye over det. Jeg følte meg ganske annerledes, og det som var lett for meg å se på meg selv, var visst ikke like lett for andre å se. Jeg kunne legge merke til at jeg selv var litt i bakgrunn, og at de andre var opptatt med noe helt annet. De andre var så opptatt med sitt, at de ikke la merke til at det for eksempel kunne vært noe helt grusomt med meg. Jeg er ikke så flink til å vise følelse som så mange kan se. Det har vel kommet med årene. ?Så lenge jeg har det bra, har de andre rundt meg det også bra?, tenker vel de fleste som er rundt meg.
Tenk om en kunne se på innsiden av alle sammen. Da hadde jeg visst hvordan de andre var mot meg ? og alle andre for den saks skyld. Følte meg litt usynlig en gang i blant, opptil flere ganger. Har jeg angst for å ta kontakt med de andre? Overser de meg? Eller er det de andre som virkelig ikke ser at jeg sitter her alene?
Utover kvelden så noen av jentene i klassen at jeg var litt ensom. De satt selv litt alene i en krok, en liten jentegjeng. De gikk bort til henne for å snakke, og de slengte hun ut på dansegulvet når musikken ble slått på. Alle ble festløver! Alle de andre hadde det veldig bra denne kvelden, og en tanke som gikk gjennom jentene og alle de andre var ?så lenge jeg har det bra, har alle de andre det bra!?. Det viste seg at dette ikke er sant, i hvert fall ikke alle anledninger. Er du usikker på hvordan personen, eller din venn føler seg ? spør. Vis at du bryr deg!