ET AV MANGE FINE ØYEBLIKK

Categories Tekster

Jeg har nå startet på min andre ferieuke. Det er deilig å ha fri hvor jeg har tid til å kunne gjøre akkurat det jeg vil. Når jeg vil. Om jeg så skulle finne på noe. Men dagene er stille og rolige, og akkurat nå kjenner jeg at jeg gleder meg til å komme tilbake til jobb. Det å kunne ha noe å gjøre gir dagen en plan. 

Det å kunne være med de herlige barna er noe jeg virkelig trives med. Det å kunne se de utvikle seg. Se dem vokse på det som skjer i deres hverdag. Ja, det å kunne lære bort og av hverandre. Dette barnehageåret som nå har blitt historie har jeg lært utrolig mye. Jeg har fått mye kunnskap fra skolebenken, men lært ekstra fort når jeg har vært i arbeid samtidig og har kunnet bruke teorien med en gang.

I dag har det vært en sånn dag hvor jeg ikke har hatt en eneste plan. Ikke et eneste gjøremål eller noe jeg har hatt lyst til å gjøre. Eller, har hatt lyst til å gjøre noe, men ikke visst hva. Og det er på slike dager jeg kan få tankene til å tenke. Jeg ryddet litt i noen papirer jeg hadde liggende litt her og litt der. Og det var her tanken egentlig startet. 

Denne kunnskapen har vokst masse, og det er blant annet fordi jeg har hatt en metode jeg har jobbet på. Etter hvert som jeg lærte, satte jeg meg ned ved både enkeltbarn og barnegrupper for å observere. Og når du slår sammen teori og praksis, det er da du virkelig kan se hva som egentlig skjer. Så, flere ganger fant jeg frem både penn og ark for å gjøre meg notater.

Dette her begynner snart å nærme seg et år siden allerede, da jeg valgte å se samspillet mellom to barn. Og mens jeg sitter der og noterer, finner jeg også ut hvor godt samarbeid barn kan ha. Jeg velger å ikke gå ut med barnas navn, og kaller dem derfor for Ola og Per. På denne tiden hadde vi gjort noen omrokeringer på avdelinger, hvor det blant annet hadde blitt laget en lekekrok som flittig ble brukt av alle barna.

 

Ola og Per får leke inne for seg selv mens de andre er ute. Tenk så stas det er for de barna som får være i mindre grupper, og som også kan ha sin aktivitet for seg selv. De oppholder seg i lekekroken og finner frem mange stoler som de lager hytte med. Stolene setter de rundt et bord, og over henger de tepper. 

Samarbeidet mellom dem er godt, og det er morsomt å se hvordan de handler med hverandre. De finner frem to små blå kasser, og dette skal være tv-er. De finner også ut at de trenger puter. Sammen går de inn på det lille rommet som er på avdelingen, hvor sofaen sto. Sammen kommer de ut igjen, og sammen bærer de puta. Nok en gang samarbeider dem.

Leken mellom Ola og Per er fortsatt god, og plutselig får Ola en god løsning. De trenger flere stoler. Stoler både til seng, og to stoler til bord. De hadde også behov for noe tråd, så jeg fant frem noen garnnøster til dem og lot dem måle opp og klippe den lengden de trengte. Trådene trengte de til å knyte på stolene.

Men så, i det ene øyeblikket blir det fort litt mystisk. Per finner ikke tråden sin, men Ola og jeg ser at den henger fast på armen hans. Men også her ble det mystisk. Dobbelmystisk? Tråden hadde hengt seg fast i en syltynn liten tråd. Denne tynne tråden var ikke mulig å se på den lille avstanden, så det så ut til at den lille trådbiten svevde under armen. Midt i løse luften. Dette syns guttene var kult!

På denne tiden hadde vi også en stor innsamling av panteflasker til en tv-aksjon. Så tomflasker ble med i leken deres. Fikk ikke helt med meg hva disse ble brukt til. Men en eller annen plan hadde de. 
Gutter er jo kjent for å leke med biler, og disse guttene var ingen unntak til å ikke være interessert i små kjøretøy. I en barnehage er det stort sett de samme lekene å leke med, så når det kommer nye leker, blir det alltid litt ekstra spennende.

Under denne perioden hadde det kommet inn litt større kjøretøy som var interessant for guttene – og også noen jenter. Men kanskje mest guttene. Jeg kan huske at det var en stor søppelbil som var innom for litt lek, men gjett hvem som hadde havnet og gjemt seg innei søppelbilen denne gangen? Og nei, det var kanskje ikke de små ødelagte bilene som hadde havnet i søpla og var på vei til fyllinga. Og nei, det var heller ikke små perler eller annet rusk som var puttet oppi.

Du hadde kanskje ikke gjettet dette – men i den småstore lastebilen hadde Per klart få lille løveungen inn. På høsten hadde vi nemlig et prosjekt om løveungen og frøken kanin, som er kosedyrene til Karsten og Petra. Dette var et spennende prosjekt kan jeg huske, selv om jeg på den tiden bare fikk med meg halvparten. Men for barna sin del, var dette veldig interessant det å se hvordan de tok vare på de to kosedyrene også.

 

Dette er bare et av de mange fine øyeblikkene jeg har godt plantet i minnet. Og tenk, snart har jeg hatt denne fantastiske jobben i snart tre år. Og på de årene har jeg også klart å bli glad i alle barna, som igjen har vært litt trist å gi dem fra seg når de har startet et nytt kapittel på skolebenken. Og ikke minst, som jeg har nevnt, har jeg lært så utrolig mye og de små har lært mye av oss. Jeg sitter igjen med mye. Mange opplevelser, tanker, ulike metoder, kunnskap – og ikke minst hvordan et barnehageliv egentlig er. Både for barn og for voksne. Nå gleder jeg meg bare til det nye barnehageåret skal starte, sånn at jeg kan fortsette og samle på de fine og fantastiske øyeblikkene som vokser på et sånt sted. 

1 kommentar

1 thought on “ET AV MANGE FINE ØYEBLIKK

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *