JEG BLE SKJELT UT I MØRKET

Hvordan skal dette gå? Uken startet med at jeg var den siste som fikk lov til å gå hjem fra jobb i går, etter en nokså fin start på en uke. Vi er nå kommet så langt at det er flere som har høstferie denne uken, men i barnehagen er det den samme hverdagsfølelsen. For ferie, hva er det? Hva er den ferien alle snakker om i uke førti? Jeg kjører jo mitt vanlig løp og jobber, sliter og står på.

Men uansett. Mørket har steget et par, tre eller fire trappetrinn høyere opp, og starten av dagen når man smetter ut av døren tidlig om morgen klarer jeg ikke å tråkke avgårde på sykkelen uten at bilistene kan seg meg. For nå har jeg dratt frem den gule jakken. Den store og stygge vesten som jeg hatet for flere år siden, men som nærmest har blitt min bestevenn de siste årene når mørket har kommet.

For hvem vil vel være den ene som er med på å forårsake ulykker i trafikken? Vi er faktisk en god del mindre, og ganske små for mange av bilene som kjører rundt på sine fire hjul langs veiene. Og når du da må ut for å gå eller tråkke deg avgårde på pedalene i mørket, hvor stor sannsynlighet er det for at kjøretøyene egentlig ser deg?

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Den er ganske så liten. Man ser mye når man sitter bak rattet med kjøremotorene sine. Men når det da er mørkt i tillegg, da jobber synet enda mer for å få med seg det lille det kan se. Og risikoen da er at de med litt høyere fart enn gående og syklende faktisk kan sitte der med en stor uggen følelse, samt at dem gjør alt dem kan for ikke å havne i en ulykke med de mørklagte menneskene.

Bare tenk deg selv om det var du som styrte et større kjøretøy. Mørkt var det over alt, og bare det lille lyset fra gatelyktene og fra bilen var det eneste du hadde. Jeg har også oppdaget at det kan være dårlig med lys på noen veier, og kanskje er det en uheldig billist som ikke har fått ordnet lysene på sin egen bil. Og hvor ekkelt er det ikke da å være den bilisten? Og hvor skummelt er det ikke da å være den mørkkledde personen i veiene?

For nå må du virkelig begynne å sette inn støtet. Spesielt du som vil frakte deg fra den ene siden og til den andre, enten gående eller syklende. Det handler faktisk om ditt eget liv, og det er det du som har ansvar for – med litt hjelp og påminnelser fra dem rundt deg! Husk refleks!
 

Det er nå snart fire år siden jeg fikk lappen for å kunne kjøre bil. Jeg var nitten år, men kunne egentlig ha fått den da jeg var atten. Hadde det ikke bare vært for en hendelse som jeg fikk langt opp i ansiktet, og som gjorde meg redd for å starte med kjøretimer. Dette er ikke noe jeg har gått rundt og fortalt om, og jeg kan telle på kun en hånd om hvor mange som egentlig vet om dette. 

Dette er ikke en hendelse jeg er stolt av at det skjedde. Men jeg har sterke bein jeg kan stå på for å tørre og fortelle om det som skjedde for rundt syv år siden, høsttiden dette året. Men gjort er gjort, og spist er spist, og jeg har jo det bra den dag i dag. Men hva skjedde egentlig?

Jeg hadde vært igjennom alt det teoretiske av grunnkurset for klasse b, og en sen høstettermiddag og tidlig kveld var det tid for mørkekjøringskurset i praksis. Det var flere kjørelærere som var satt inn denne kvelden, sånn at flere elever skulle få vært med på dette kurset. Jeg husker godt at vi var en god del, så mange at vi var tre elever i hver bil. Vi var det i hvert fall i den bilen jeg var med å kjøre i.

Planen for disse timene denne dagen var at vi skulle kjøre en lang og god strekning sånn at alle elevene fikk rullert. Det var ganske mørkt ute, akkurat sånn det pleier å være når det er høstkvelder. Jeg var så heldig at jeg slapp å være den første til å kjøre starten av ruten, så jeg fikk sitte i baksetet sammen med den ene eleven mens den andre satt foran sammen med kjørelæreren.

Selv om jeg da var passasjer i en liten stund, så fulgte jeg godt med på hva den ene eleven gjorde, og hva som ble sagt og formidlet av læreren. Man lærer jo av hva andre gjør og sier også, så fokus i baksetet kan jeg si at jeg hadde.

Etter å ha kjørt et stykke så skulle vi bytte oss elevene i mellom. Det var nå min tur. Jeg kan ikke si at jeg har de klareste bildene av veien vi på den tiden kjørte, for det var jo nokså mørkt og jeg så knapt hva som var rundt veiene vi rullet på. Jeg satte meg i førersetet. Spant på meg beltet og stilte speilene etter mine øyne. Så kjørte jeg.

Jeg fikk mange beskjeder jeg måtte følge, men jeg fikk også mange spørsmål mens jeg satt der og styrte og hadde kontroll på bilen. På denne mørkekjøringstimen husker jeg veldig godt at jeg hadde en mannlig kjørelærer. Ikke skulle jeg bare ha styr på det jeg skulle gjøre i bilen mens jeg kjørte, hvor jeg måtte passe på de ulike pedalene, farten, plasseringer og tegn. Jeg måtte også kunne svare på det jeg ble spurt om.

Og her skapte det problemer! Der satt jeg og gjorde det nokså riktig bak rattet, men da jeg ble helt stum og ikke svarte på noe av det som jeg ble spurt om – da gikk det en kule eller to varmt hos han som da var min kjørelærer på denne turen. 

Jeg husker stemmen hans ble mye klarere og tydelige ettersom jeg ikke ga fra meg noe lyd. Jeg hørte at hele han ble irritert på meg fordi jeg ikke kunne åpne munnen min der jeg satt sammen med han og to andre elever. Det var meg, sammen med tre helt ukjente mennesker i den bilen.

Etter å ha mast på meg i en lang stund uten hell, fikk jeg beskjed å kjøre inn til siden av veien og stoppe. I dag husker jeg ikke hvilke veier vi svingte innom på denne turen. Det eneste jeg husker, og som sitter som en kanonkule av et minne, det er at læreren til slutt går ut av bilen og slenger opp førerdøren der jeg sitter.

For øyeblikket sitter jeg nå her og lurer på om det er verdt og lage et innlegg om dette. Og hvem er det egentlig for? Men nå har jeg holdt på dette så lenge, rundt syv år tror jeg, og nå ville jeg sette ord på det jeg da opplevde. 

Jeg blir bedt om å komme ut av bilen, og jeg kjenner tårene i kanalen er på vei til å presse seg ut – men gjør så godt jeg kan ved å holde dem tilbake. Vi står på en liten avstand bak bilen, ute alene helt i mørket. Og av det lille klare bildet jeg har, om jeg ikke husker helt feil, så var dette på toppen av en slags ås. Jeg hører da at stemmen hans blir enda mer irritert, og han spør meg rett ut, “Er du stum, eller?”.

Jeg ble skjelt ut i mørket, av han som skulle være min kjørelærer for denne kvelden, hvor han skulle lære meg masse om det å kjøre i mørket. Jeg fikk mange ubehagelig ord. Ord som jeg var langt ifra forberedt på å få. For å streke under på det med en gang, så var det ingen grenser som ble strekt tydelig ut, sånn at det var nødt til å innblande litt sterkere ressurser.

Men du kan jo si at jeg da følte meg ganske så liten, og utrolig sår der jeg sto med svære tårer i øynene i en alder av rundt seksten år, med en vilt fremmed kjørelærer som ikke hadde fått den aller viktigste beskjeden videre fra kjøreskolen – at jeg slet med den verbale kommunikasjonen rundt ukjente mennesker på grunn av den diagnosen jeg hadde.

Bildene av denne turen da dette skjedde husker jeg utrolig godt, men det er ikke noe som jeg har latt meg plage av. For midt oppi min store og vanskelige situasjon, så klarte jeg faktisk å presse frem de få ordene etter en lang stund med såre og vonde tårer, som klarte å fortelle kort og konkret om hvorfor jeg ikke lot meg, eller turte å svare når det var flere til stede. 

Jeg kan jo også si at vi sammen ble enige om blant annet tegn jeg kunne gjøre når han spurte meg under kjøreturen når jeg kjørte veien videre, hvor vi også fant en løsning som gjorde at jeg klarte og fullføre dette steget i trafikkopplæringen i grunnkurset. Misforståelser kan skje – men jeg skulle i senere tid ønske at de klarte å formidle beskjeder seg i mellom mye bedre, på denne kjøreskolen hvor jeg tok dette kurset.