NÅR FREMTIDEN ER USIKKER

Ukene og de fine dagene bare flyr avgårde fra oss for tiden. Jeg rekker så vidt å være inne på tanker om hvordan jeg skal planlegge dagene før de plutselig er her. Sånn som i dag for eksempel. Omtrent hver eneste dag samles vi sammen i en kort stund med barna, og i dag var det min tur til å lede an. Det gikk bra, men veien dit var ikke like lett.
 


 

Det å være den som sitter der med “makten” er ikke bare bare for meg kjenner jeg. Jeg kan bruke mange dager på å tenke ut et opplegg, men på veien er jeg like usikker hver gang. Er det fordi jeg bruker all energi på å tenke over om det er bra nok? Igjennom mange år har jeg jo vært med på å samle barnegruppen for å gjør noe sammen, hvor andre har hatt ansvaret, og det ser jo så enkelt ut når andre gjør det. Men når jeg sitter der med hele hovedansvaret selv, da føler jeg meg litt liten.

Men jeg klarte det. Og jeg overlevde. Jeg tror ikke det har noe med at jeg ikke vet hva jeg gjør – for det er jo mange muligheter å ha samlingsstunder med barn på. Det går vel mer inn på at jeg ikke har gjort det mange nok ganger, slik at jeg da føler meg usikker på meg selv. Om det er riktig teori vet jeg ikke, men jeg kan jo kanskje være inne på noe.

Når fremtiden er usikker blir også jeg usikker. Jeg har ingen fasit på hvordan det blir om et halvt år. Hvor i livet jeg er om et år eller fem år. Det jeg vet er at jeg om ikke så lenge kommer til å sitte igjen med en utdannelse. Et papir på at jeg er den jeg er, og kan det jeg kan. Bare tanken på at det nå begynner å nærme seg noe kjennes skummelt og ekkelt ut. Men jeg vet at i enden ender det alltid godt – det er bare alt det i mellom der.

La oss for eksempel se tilbake på tiden før sommerferien. På denne tiden for akkurat et år siden var jeg i full gang med å skrive en stor oppgave om barnehageyrket. Hovedoppgaven var å skrive om rollene, og bare det er jo en lang liste. For har du tenkt over at de som jobber i barnehage har sine rolle, men også innenfor der igjen finnes det flere småroller?

Om ikke altfor lenge må nok skolebøkene tas frem igjen og teorien må graves opp. Utrolig mye av det jeg lærte på skolen i fjor sitter godt plantet i rutinene og i jobben jeg gjør. Men også her har jeg en liten følelse på at det må være bra nok. Det må være bra nok når jeg om kort stund skal ta det store skrittet videre. Det skulle helst vært perfekt – men det er nok ingen av oss!

Faktisk hadde jeg store planer om å begynne og lese teori så tidlig som i høst, da det var tilbake i et nytt barnehageår. Men den gang ei.

Jeg ser nå at det er mange ulike tråder som blander seg inn, men alt ror seg fremover i samme båt. Nå gjelder det bare å ha den ekstra troen på seg selv. Prøve og legge vekk “ondskapen” som knurrer i veggene og tenke på at en snart er i mål. Det er jo egentlig ikke så vanskelig. Hvorfor skal vi tenke oss frem til å tro at det er skumlere enn det dét egentlig er? Og hva er det som egentlig får oss til å gjøre troen svakere?

6 kommentarer

Siste innlegg