HADDE JEG BARE HATT UTSTYRET I ORDEN

Det hele startet i en veldig tidlig alder. Jeg fylte 5 år måneden etter, men denne høsten var jeg så heldig å starte på et helt nytt kapittel. Et kapittel med overskriften UTEAVDELING. 

Jeg var så heldig å få være med på det aller første året hvor de startet opp, og det i mitt siste år i barnehagen. Jeg husker det veldig godt. Har både små og store glimt av den fantastiske tiden jeg fikk med mange flotte barn og fantastiske voksne vi da hadde rundt oss. Jeg vet til og med om noen av de voksne som jeg selv hadde i barnehagen som liten, at de fortsatt er i samme yrket. Og det selv etter 17 år!

Selv med mange minner på “bok” er jeg utrolig glad i den jobben jeg har. Tenk så kjedelig det hadde vært for meg å jobbe på kontor. Måtte sitte inne i x antall timer hver dag og ikke hatt store muligheten til å gjøre det en selv vil. Faktisk er det å jobbe i barnehage som en åpen bok med utrolig mange blanke sider. Du kan selv, og sammen med andre, være med på å lage innholdet. Hvis vi ser bort i fra de faste rammene man må igjennom da.

Men i dag var en sånn da på jobb hvor jeg koste meg masse. Jeg har det veldig fint hver dag, men slike turer som i dag er noe man setter ekstra pris på. 

I barnegruppen hadde vi et lite oppdrag – vi måtte ut på vandring med budskap. Dette var noe barna hadde jobbet med selv, og du kan vel tenke deg når barna selv får lov til å fullføre arbeidet sitt helt ut. Så med en lang og fin tur fikk vi i dag oppleve nye områder å leke og boltre oss på. Bare det å se ansiktene og kroppsspråket til 5-åringene viste veldig godt at dem koste seg.

For det første ble jeg kjempeimponert over de korte beina deres som trasket pent langs veiene. Om de virkelig vil så utgjør de dette med glans, å gå turer. For det andre var det en perfekt plass jeg i dag fikk se. Et flott uteområde som barna koste seg i. 

Det jeg fikk ekstra sansen for var den flotte skogen som var gjerdet inn på plassen. Mange trær som skapte nysgjerrighet – i hvert fall oss meg. Men da jeg beveget meg både rundt og inne i området, det var da det gikk opp et lys for meg. Og ren skuffelse for den saks skyld også.

Hvor er speilrefleksen? Hvor er utstyret når man virkelig trenger det som mest? Foran meg var det dét fineste maleriet som skapte seg. Jeg fikk motlyset rett i mot meg i den vinkelen jeg sto. Jeg kunne vel nesten vært på vei til å bli frustrert – sint på meg selv fordi jeg ikke hadde det jeg trengte der og da.

Det er så typisk akkurat det der! Hver gang jeg virkelig ser et fint motiv, om det så er på bakken, i lufta eller rett foran meg, da står jeg som regel der uten det store kamera som tar ekstra fine bilder. Å gå forbi uten å dokumentere det, det klarte jeg heller ikke. Så bare på grunn av dette flotte lyset og dagen i seg selv så har jeg bare kost meg i mange timer!
 

Hadde jeg bare hatt utstyret i orden!