Jeg sitter her alene. Jeg ser rett på meg da mitt speilbildet skinner inn i speilet jeg har foran meg. Og det er da noen av disse mange tankene som suser rundt kommer frem. “Hvordan har du det egentlig nå?” er et av spørsmålene som ramler ned og stiller seg frem.
Da farmor sovnet stille inn etter å ha lagt seg for kvelden, så våknet hun aldri igjen. For rundt et år tilbake så var jeg også igjennom å miste noen, og selv om det er alt for trist at noen sovner for godt, så var denne bortgangen noe som satte tankene ekstra på spring. Eller hvordan jeg skal beskrive det.
Uansett, hodet har fått tenke mye rart de siste ukene, og det tenker fortsatt mye. Hvis ting hadde vært annerledes enn det hadde vært det siste året som har gått, så har jeg en følelse på at farmors bortgang ville truffet meg hardere enn det gjorde.
Ikke misforstå, for det var vondt å miste en farmor som man var så glad i, og som man på en måte delte mye med. Vi hadde mange fine telefonsamtaler i løpet av hele fjoråret da det ukjente viruset traff oss, og som vi med tiden ble mer og mer kjent med og vi var nødt til å ta forhåndsregler og tenke litt annerledes.
Jeg vet ikke helt om dette plager meg, trigger eller hva det gjør. Det er ingen form for skyldfølelse, og heller ikke direkte anger som jeg sitter igjen med. Så da må det vel være et savn. Jeg vet at jeg ikke kan gjøre noe med det nå, og jeg kunne nok ha gjort noe med det tidligere selv om det var vanskelig.
Om jeg bare hadde tatt den lille turen for å besøke deg, så hadde det gjort så mye mer. For sannheten er at jeg ikke har sett min farmor siden tidlig på året i fjor. Jeg liker og skrive, og skriver gjerne opp ord og slike ting i en kalenderbok. Og da jeg bladde meg tilbake for kalenderen i 2020, ja, så har jeg faktisk ikke sett henne siden en av de første dagene i februar. Og kort tid etter det slo pandemien løs.
Det er litt rart å sitte og tenke på det nå. Over et år siden jeg så farmor sist, og nå ser jeg henne aldri igjen. Jeg vet jeg ikke skal føle skyld eller skamme meg over det, for det var bare sånn det ble. Likevel er det trist å tenke på at det året skulle bli sånn, og akkurat fjorten måneder senere så havner hun på sitt siste hvilested. Noe som er trist, men likevel godt med tanke på alt farmorkroppen var igjennom.
Det er ikke annet å gjøre enn og la livet gå videre, og så får man bære med seg alle de gode minnene man fikk gjennom alle disse årene. Det er bedre å være takknemlig på alt det man fikk, enn å angre på det man ikke kunne få. Men at ønsket mot slutten skulle være litt annerledes, det er det ingen hemmelighet å legge skjul på.
Og igjen kommer et av de mange spørsmålene frem igjen. “Hvordan har du det egentlig nå?”
Det er så rart å tenke på alt som skjer når døden treffer. Hva tenker man? Hvordan føler man seg?, selv om jeg vet at man ikke har noen kjennskap til det når man takker for livet. Plutselig er man ikke her lenger, og tanken over hva den personen tenker og føler når dem ikke er her vil man aldri kunne få et svar på, selv om man vet at alt har stoppet å fungere. Men hvordan føles egentlig ingenting? Det kommer man nok aldri til å få svaret på noen gang.
Uansett er jeg helt sikker på at farmor har det mye bedre nå, selv om jeg gjerne skulle ønske at jeg kunne få litt tid med henne før dette skjedde. Kunne treffe henne utenom disse mange fine telefonsamtalene vi hadde. Men sånn tenker man vel med alle de man er glade i.
Det er mange svar man skulle hatt, men som ikke er like lett å få tak i. Man skulle gjerne ha tenkt annerledes og handlet i andre veier. Men sånn er livet, og stort mer er det ikke å gjøre med det. Glad er jeg for alle de minnene jeg sitter igjen med, selv om jeg føler at disse ordene her stokket seg litt i bølger. Godt er det i hvert fall å kunne dele. Vi er jo mennesker alle sammen.
