Tenk så heldige vi er som kan våkne opp til fugler og høre fuglesang igjen. Enten så våkner jeg til herlige måkeskrik og spurvslurpen før alarmene uler om morgen, eller så er det fuglene jeg hører aller først etter at alarmene har vekket meg. Og nå så nyter jeg lyden av det etter en lang periode med morgener som har vært mørke og nærmest dødt med naturlyder.
Nå er det bare å nyte den fine tiden, og med dager som er mer lyse enn mørke så syns jeg man får mer ut av dagen da man får mer energi når dagene føles lengre. Og i den halve anledningen har jeg latt meg feire at våren er her for fullt og at vi nå ser frem til sommer. For det vet jeg, at tiden den flyr.
Med alle disse fantastiske ukene vi har vært så heldige å få, så har det også blitt en del tanker rundt farmor. Flere ord er blitt delt om henne. Tanker og minner som jeg har hatt, og som jeg aldri kommer til å glemme. Å skrive om alt det fine som var før hennes bortgang, det har vært en del av å bearbeidet sorgen på. Og det har hjulpet.
Nå er det en uke i morgen siden vi tok avskjed med henne. Noe som var både vondt og godt på samme tid. Hun blir aldri glemt, og hun tenkes på hver dag. Men det er en ting som henger igjen etter begravelsen hennes, og det var da jeg pyntet meg med disse øredobbene. Farmor likte å pynte seg litt, og etter at jeg tok dem på meg denne dagen, så har jeg ikke klart å ta dem av.
Jeg vet ikke helt hvorfor, men de minner meg om henne. Hun hadde som oftest noen perler eller små ringer i ørene sine kan jeg huske. Jeg så aldri at hun hadde på noen som lignet på de jeg har nå. Likevel dukker det opp små bilder og glimt av henne når jeg har dem på, så de har fått lov til å henge der. Jeg er ikke akkurat glad i å gå med slike type pynt i ørene når jeg er på jobb, men heldigvis har det gått fint. Så da kan dem bare få lov til å fortsette og henge der.
