EN JENTE SOM VEKKET MIN INTERESSE

Categories Tekster

Du vet når uken nettopp startet, og så sitter man plutselig her med en helg foran seg, som til nå er halvveis over allerede. Føles litt ut som man kjører racerbil gjennom disse dagene og ukene. Og når vi er inne på fart – nå er det ikke mange ukene igjen av dette året. Det går skremmende fort!

Og mange av de siste tiårene har også forsvunnet, og jeg er veldig glad for at jeg husker såpass mye av mine barne- og ungdomsår, og at jeg har fått oppleve akkurat det jeg har fått være med på gjennom min tid.

Og det var her en ettermiddag eller kveld tidligere denne uken hvor jeg kom over en episode av en jente som vekket min interesse. Tittelen på denne episoden er “Hedvig – jenta som ikke snakket”, dokumentar som er laget, satt sammen og blitt vist gjennom programmet “Vårt lille land” på tv2. (Her kan du lese om saken)

Selve tittelen vekket min interesse hvor jeg måtte få med meg hva handlingen til denne jenta var. Hvilke opplevelser hun satt med, og hvilke utfordringer hun hadde. Det viste seg nemlig at hun ville dele sin historie om sin diagnose – selektiv mutisme. Og det, det er jeg veldig godt kjent med selv ettersom det oppstod hos meg i 4-årsalderen, hvor jeg senere i en alder av 8 år fikk diagnosen bekreftet.

Jeg satte meg ned for å se dette, og jeg ble trukket inn i hvert eneste ord som ble sagt fra start til slutt. Når et tema som dette står en selv så nært som det gjør, og man kjenner alle trådene fra alle kanter, da slår fokuset til topps og konsentrasjonen lar en følge med for å se likheter.

Denne unge jenta var mye alene hun også, og mange av hennes opplevelser rundt mutismen gikk rett inn i meg. Jeg kjente meg igjen i så mye av det hun opplevde og det hun fortalte. Det var skremmende mye likt.

Jeg fikk også veldig vondt av henne, men klarte å se meg selv oppi det hele. Og det var da jeg innså hvor mye jeg har klart og fått til i løpet av alle disse årene. Det er ingen hemmelighet at jeg har hatt mange kamper med meg selv. Og noen har vært så tøffe at tårene har presset frem og nevene har latt seg knyte helt til dem ble hvite.

Men det var en ting jeg bet meg merke i, eller som vekket noen minner av opplevelser jeg kan huske. Og vi skal tilbake til 13-15-årsalderen. For det var i den alderen jeg var når disse minnene ble skapt. Eller minner og minner. Det går vel mer på øyeblikk, opplevelser, glimt – ja, noe i den duren.

Uansett. Jeg husker veldig godt da jeg begynte på ungdomsskolen, i 8.klasse. Dette var et nytt kapittel for mange, og for meg følte jeg akkurat det samme som alle de andre, men at det på en måte var litt ekstra. Vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det, men tankene sitter veldig godt plantet i hodet.

Jeg kan vel beskrive det som at følelsene rundt det kanskje var litt sterkere hos meg. Jeg følte meg jo akkurat som å være en av alle de andre, og det gjorde jeg hele tiden. Jeg så ikke på meg selv som å være annerledes, selv om jeg hadde de utfordringene jeg hadde. Likevel var det ting som var litt vanskelig for det, og jeg hadde utfordringer som jeg måtte jobbe med.

Et av øyeblikkene over tiden som dukket opp hos meg da jeg så denne dokumentaren, det er som sagt starten av ungdomsskolen. Jeg husker når skolen startet rett etter sommeren. Det var ny fløyel. Ny skolegård og noen nye oppholdsrom.

Det var også sånn at flere elever kom til den skolen jeg gikk på, og trinnene ble derfor større og med flere klasser. Vi var vel rundt femten elever per klasse, og jeg husker jeg var veldig fornøyd med mine medelever og den gruppen jeg var i.

Men når jeg gikk fra å være i den kjente skolegården som var på barneskolen, til å starte noe nytt i den andre enden av skolen med ny uteplass, samt et lite inneareal for å oppholde seg på, da husker jeg at det ble en litt tyngre start og det tok tid å finne sin plass for å våge seg ut for å utforske. Jeg hadde jo sett området før, men det var nytt for det.

Jeg husker veldig godt da friminuttene kom. Jeg husker akkurat hva jeg gjorde. Nesten hvert eneste steg jeg tok fra da friminuttene startet til det ringte inn til ny time.

Jeg visste jo hvem av halvparten av mine medelever var fra starten, selv om jeg ble kjent med de andre etter hvert. Likevel ble det sånn at jeg gikk ned alle de trappene fra andre etasje hvor klasserommet var, og ut i skolegården. Jeg gikk ikke så langt, og jeg var innenfor et viss område. Og i alle de minuttene friminuttene varte så sto jeg på akkurat samme plass hver gang den første tiden.

Rett ved siden av et høyt tre, veldig nærme inngangen til skolebygget. Jeg husker veldig godt hvordan det så ut. Bildene og minnene sitter som klistret fast den dag i dag. Og det var akkurat ved dette treet jeg følte meg trygg, og jeg hadde god oversikt utover hele skolegården og det som skjedde rundt – selv om jeg så en del ned i bakken.

Ved disse to høye trærne i høyre i bildet, så sto jeg alltid ved treet til venstre av dem. Jeg husker jeg alltid gikk ut dit. Litt sånn på autopilot. Jeg våget meg ikke lengre, for da kom usikkerheten og en slags frykt. Jeg var litt sånn som måtte vite hva som skulle skje rundt neste sving, og jeg husker at det skapte enda mer usikkerhet hos meg når det ble endringer på skoletimer. For eksempel når en fagtimen plutselig skulle være på et annet rom. Eller når en lærer var flere minutter forsinket og vi måtte vente utenfor klasserommet. Og da gikk det tanker i hodet mitt som, ” var det egentlig her på dette rommet vi skulle ha fag? Eller var det et annet sted?”. For det hendte at timene byttet rom noen ganger.

Men nå som jeg skriver om dette så merker jeg at flere minner fra skoletiden min dukker opp, og at fokuset rundt denne jenta med selektiv mutisme ble litt skyvet bort. Poenget mitt var at jeg så veldig mye av meg selv i denne jenta, men også hvor mye bedre jeg klarte meg på skolen tross mine utfordringer, hvis jeg kan si det på den måten. Om du har sett dokumentaren, og har fått innblikk på veien i min reise så skjønner du hva jeg mener.

Jeg har alltid likt å være til stedet, og fikk med meg veldig mye som skjedde rundt meg selv om jeg sto mye alene. Og jeg er glad jeg var oppegående, selv om den verbale kommunikasjonen var et lite hinder. Selv om det har tatt langt tid og kurven har gått ganske rett diagonalt i sakte tempo, så har jeg hatt positiv utvikling hele veien.
Fra mitt perspektiv så føler jeg meg frisk fra diagnosen. Jeg er bare ikke den som skravler som en foss og roper høyest, hvis man kan si det på den måten.

0 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *