Når vil det egentlig gå opp for meg at jeg må godta de endringene som livet nå har fått? Det hele føles så rart. Merkelig. Uvirkelig at jeg ikke kan gjøre noe annet med det enn å bære videre på alle de minnene og stundene som jeg nå sitter igjen med.
Jeg har flere ganger hatt lyst til å slå ditt nummer de siste ukene. Tall for tall taste det inn for så å slå på tråden til deg. Høre din stemme igjen, sladre litt og ikke minst tulle og tøyse. For det ble en del ekstra slike samtaler med deg da du ringte meg flere ganger det siste året etter at viruset slo løs og rammet verden.
Du var alltid så flink til å ringe til meg, selv om jeg ikke var like flink til å gjøre det samme. Og det er kanskje noe jeg angrer litt på i dag – at jeg ikke hadde enda mer kontakt. Du var alltid så god, farmor. Du var deg, og du viste fram din flotte side og lot alt det andre som lå i veien bli liggende gjemt langt bak der ingen kunne se hva du alltid bar på.
Ditt smil, din latter og det gode varme hjertet ditt vil aldri bli glemt. Minnene sitter som støpt fast i en bok 💞
Men det er en ting som ligger og tirrer litt langt bak meg. Jeg ville så gjerne oppleve enda flere farmorstunder med deg. Samlet inn enda flere minner før du gikk bort. Men det ble ikke så lett det siste året da man måtte tenke litt annerledes og gjøre andre tiltak når viruset sto i veien. Det føles litt rart, og ikke ha sett deg på over et år. Og nå er du plutselig ikke her lenger.
Noen ganger føles livet litt urettferdig. Man vet så inderlig godt at det en dag vil være slutt, og at livet ikke er til å kunne følge lenger. Uansett hvor mye man vet at en dag vil et liv gi slipp, så blir man aldri helt forberedt når det først skjer.
Det er tusen tanker som flyr i spinn for tiden, men du farmor, du blir tenkt på hver eneste dag. Fra morgen til kveld, døgnet rundt.
Men nå er det ingenting som kan erstatte de gode samtalene vi hadde. Kunne bygge videre på det båndet og gleden jeg hadde for deg. Eller, gleden av deg kommer jeg nok til å ha, for alle minnene som sitter igjen er det verdt å smile av.
Og det er det som er så fint med å ta vare på alt det man har skapt – at man har noe ekstra fint å se tilbake på for og minnes om hvem du var. For du var deg, og det var det ingen som kunne ta fra deg.
Etter at du sovnet stille inn så har jeg brukt tiden til å bla meg litt tilbake og se igjennom alle bildene av deg som jeg har liggende. Og vet du hva? Jeg er så glad for at tiden og oppveksten min ble dokumentert sånn som det ble gjort. Nå er riktig nok alt av bilder og sånn som blir tatt nå for tiden, det blir som oftest bare liggende på en brikke. Kan fort bli gjemt og litt glemt i alle filer man har. Mens i albumene som kan tas frem til en hyggelig stund, der blir det lettere å bla seg frem og tilbake blant sidene, og ikke minst er det koselig og spennende å se tilbake på en tid på den måten.
Glad er jeg for at jeg har så mange minner samlet i bilder helt tilbake fra 90-tallet sammen med deg. Du var god, farmor! Virkelig god. Og nå er tiden kommet for å ta et siste farvel med deg. I hvert fall sånn ordentlig markering og minnes for alt det gode du var. Det er så mye jeg har lyst til å si for og minnes deg, men alle tankene kan ikke komme samtidig bestandig.
Jeg vendte et raskt blikk på datoen i dag også. I dag er det nøyaktig tre måneder siden du fylte år. Det som kort tid senere viste seg å være din siste bursdag.
