Kvelden slo til igjen og før jeg visste ordet av det kom mørket på besøk. En dag som har gått sin gang i flere timer, med både det ene og det andre. Tanker som har dukket opp, for så å bli bearbeidet.
Over her syns jeg bildene viser hvordan denne dagen har vært. Grått og litt trist, men faktisk ikke like kaldt i dag. For det var akkurat dette jeg våknet opp til da jeg så ut av vinduet mitt. Et mørkt bofelt som så vidt lyste opp. Og i tillegg til at lyspærene har funnet sin grav i vel så mange av kommunens lyktestolper, ja da blir det enda mørkere.
Ute ga vinden noen kast fra seg sånn at regnet som egentlig skulle ha falt rett ned, det pistret mot rutene. Egentlig syns jeg det ble et lite kunstverk. Vanndråpene som krasjet mot vindusglasset. Så før alt ble gjort klart til jobb kunne jeg ikke motstå og knipse noen bilder av motivet.
Ikke våknet jeg bare av alarmene og regnet som var over oss. Uværet ga fra seg akkurat nok lyd til at jeg ble vekket noen timer før jeg egentlig skulle opp. Til vanlig sover jeg godt om nettene og våkner aldri. Men akkurat denne vinden som suste i tretoppene, den var ikke til å unngå og få et glimt i øyekroken og i øregangen av. La oss bare få sommer – grader som varmer og mindre klær!
Ute er det mørkt, kjølig og vått. Hvis man ser bort i fra at det har vært en fin dag, sitter jeg nå igjen med mange tanker og ord på hjertet. Jeg kunne ha skrevet side opp og side ned, men likevel så velger jeg å la være.
Jeg er tom. Tom for tanker og ord som har lyst til å bli satt sammen til å lage de innleggene jeg gjør hver dag. Men likevel så ønsket jeg å ta en tur innom, bare for å høre om hvordan dere har det. Hvordan dagen deres har vært og et ønske om en fin kveld. Faktisk er det en nokså stor jobb å produsere disse tekstene som jeg gjør hver eneste dag.
Sluttresultatet ser kanskje flott ut, og du kan tenke “Hun er jo så flink til å skrive, så dette er jo både koselig og fint å lese.” Men sannheten er det at det som oftest kan ta alt fra tjue minutter og bort i mot en time å bygge opp innleggene. Det skal være et oppsett som ser bra ut, og ord skal ikke bare slenges utover “papiret”.
Jeg er faktisk så opptatt av tekstene at jeg til og med leser igjennom flere ganger. Er det noen tastefeil jeg ikke har sett mens jeg har skrevet? Høres setningene bra ut? Og hvordan både ser og høres avsnittene og teksten i seg selv?
I høst satt jeg faktisk å ryddet opp i innleggene her på bloggen. Kastet tekster som var skrevet for fem til åtte år siden tilbake i tid. Da jeg leste igjennom de aller eldste innleggene var det da jeg så hvordan oppsett på tekstene og språket mitt har forandret seg. Jeg gikk alltid rett på sak allerede i starten av setningen. Mens nå liker jeg å bygge litt opp til spenning for å ville lese videre.
Men fra da jeg logget meg inn på blogg nå i ettermiddag ser jeg plutselig at jeg ikke var tom for tanker og ord likevel. Jeg ser nå at det har bygget seg opp under tanker jeg fikk foran maskinen, og fra en liten tanke vokste den seg enda større. Med det håper jeg dere har hatt en fin tirsdag, så må dere har en flott kveld!
Vi er nå kommet oss inn og startet på uke to av dette året og det er mandag 9. januar. Det vil si at jeg har klart og holde meg til målet. Ja, for det er sånn at for første gang på alle mine tjueto liv har jeg nå satt meg et nyttårsforsett som jeg skal prøve så godt jeg kan og holde.
Store greiene er det ikke, men nok til at jeg skal klare og føle meg litt fornøyd med meg selv. Jeg ligger på gulvet morgen og kveld, men ikke fordi jeg bare skal ligge der. Målet jeg har satt foregår riktignok på bunnens flate.
Som noen vet var jeg en ivrig i en idrett i mange år. Ja, det startet faktisk da jeg var åtte år. Jeg gikk inn for å leke med ball som videre skulle utvikle meg til en håndballspiller. Jeg stortrivdes med løpingen som var kombinert med ballteknikker, lagspill og taktikk.
Gjennom min håndballkarriere fikk jeg være med i syv år på et lag med blå og hvite drakter. Her fikk jeg mange gode minner før det ble et halvt år lang pause. Men mange tanker frem og tilbake fikk jeg endelig startet med blanke ark i en helt ny klubb hvor vi blødde for draktene – bokstavelig talt, for de var nemlig røde.
Kjente på hele meg at det var dette jeg ville drive med, men her fikk jeg bare litt over ett år med håndballglede. Hva skulle jeg gjøre nå? Dette spørsmålet var egentlig ikke i mine tanker, og heller ikke var jeg innom dette. Jeg visste helt klart hva det var jeg ville.
Faktisk visste jeg så mye at allerede dagen etter jeg ga meg på det røde laget gikk jeg rett inn i ny klubb. Og denne dagen husker jeg veldig godt. Den første treningen med nye håndballvenner var rett på en hel økt med ren styrketrening. Vi hadde en dag i uken hvor det bare var fokus på styrke. Mye løping og harde øvelser. For ikke å snakke om blodsmaken i munnen som snek seg på hver eneste gang.
Men nå er det snart fire år siden jeg la ballen og skoene på hylla og kvittet meg med de sure knebeskytterne. 2013 var året da det hele skjedde. En vinterdag i februar dette året fikk jeg min siste kamp med et friskt ledd. Jeg fikk en stygg takling mot meg og pådro meg et stygt håndbrudd. Etter dette var det lite godt å spille med en stålplate i håndleddet (denne er heldigvis ute i dag).
Så tidlig på sommeren samme året gikk laget hvert til sitt og siden da har døren til håndballgleden vært lukket. Men nå havnet jeg litt på sidesporet av det jeg egentlig hadde på hjertet, så vi svinger oss tilbake inn på veien for nyttårsforsettet. Tidligere har jeg ikke vært opptatt av dette – og er vel egentlig ikke det nå heller, men..
Helt ut av det blå den aller første dagen av dette året gikk det inn på meg at det var noe jeg faktisk ville, og det er derfor jeg ligger på gulvet morgen og kveld. Store greier er det ikke, men alle mål må jo ikke være så store heller. Må de vel? Det som er sikkert er at armer, bryst og mage får kjørt seg på samme øvelse!
Hver morgen og kveld jobber jeg for å bli sterkere. Eller, i hvert fall sånn at jeg kan føle meg sterkere. Jeg har ikke klart å komme meg til hektene igjen der jeg slapp tråden for fire år siden da trening var en del av meg flere ganger i uken. Jeg er jo fortsatt ung selv om alderen begynner å dra på årene.
Men det å bare gjennomføre den lille styrkeøvelsen i første omgang gjør noe med deg. Kunne føle stolthet til seg selv for å klare noe. Kjenne at det er godt, selv om det kan gjøre vondt. Og mest sannsynlig se fremskritt og bedring med tiden. Kanskje har du noen nyttårsforsetter. Om du har lyst til å dele er det alltids interesse for å høre!
Du vet den dagen i uken hvor alt er helt blått, det er helt stille rundt deg og du har som oftest aldri noen planer? De gangen du kjenner på denne smaken så kan du være sikker på at det er søndag!
Det ble en lang morgen på favorittplassen før jeg endelig klarte å dra meg ut av senga når det plutselig var blitt midt på dagen. Tanken på å gjøre noe var liten, og helst ville jeg trukket den gode og varme dynen godt over meg og sunket langt ned.
Så, denne søndagen har det vært lite med aktivitet og moro. Det som kanskje har vært det store i dag må nok være middagen. Da vi tok den store handelen her i går kunne vi ikke unngå å gå forbi disken med de utgåtte varene – de vare med nedsatt pris på grunn av dato. Og selv om det var varer som gikk ut i går, smakte det like godt i dag.
For i kveld fikk jeg tatt årets første bit. Den første tallerken med julemiddag. Riktignok var det juletallerken fra Fjordland, men det duger jo det også – selv om den julemiddagen man lager selv er best. Og jeg hadde jo forsåvidt ikke spist julemiddag siden vi hadde det i jula, så det var jo på tide med litt julesmak igjen. Håper dagen deres har vært fin, så ønsker jeg dere en flott kveld.
I dag har vært en sånn dag uten noen spesielle planer. En stille og rolig lørdag. Og det er kanskje ikke så rart når både den ene, andre og tredje har vært bortreist. For i natt har vi faktisk vært en halvert familie her hjemme. Både lillebror og småtwinsa har vært på andre plasser, og det ble gjort merke til.
Men nå begynner det å bli slutt på stillheten. I kveld fikk jeg også en tanke som slo meg, og deretter utførte jeg det med det samme. Jeg var på vei til å rette litt på sengetøyet mitt da jeg så på karen som lå klemt inni hjørnet. Der lå han, den lille bamsen min med navnet Morten, oppkalt etter pappaen min.
Denne bamsen var faktisk den første jeg fikk. Den første gaven jeg fikk da jeg så dagens lys for aller første gang. Det var pappa som kom med denne til meg da jeg fikk min fødselsdag. Så denne har blitt tatt godt vare på opp igjennom årene.
For øyeblikket har faktisk denne bamsen plass i sengen min. Å ha bamser i sengen er nok mye mer vanlig for små barn, men noen gjenstander og ting setter faktisk mer spor enn andre – akkurat som denne bamsen. Og siden den har satt spor hos meg betyr den mye.
Men for første gang på 22 år fikk den seg endelig en vask. De siste åtte, ni eller ti årene har den også hatt besøk av syskrinet. Og utrolig nok ser den like pen ut. I flere år har den hatt en del flekker, så at den fikk en vask nå var godt. Håper bare at den blir like ren og pen igjen sånn som den var da jeg fikk den av pappaen min ♥
Nå er det endelig helg, og jeg er så klar for et par dager med fri. Noen planer kan jeg ikke si at jeg har – ikke som jeg vet om. Men å komme seg igjennom helgen skal jeg nok klare uansett. Nok en arbeidsuke har lukket sine dører, og de første dagene av det nye året har skapt nye minner.
Da jeg slang meg på sykkelen til morgen i dag visste jeg lite om at det var i snø jeg skulle sykle hjemover. Ja, for i dag kom snøfallet. Riktignok ikke store mengder, men et hvitt teppe har nå tatt seg til rette for å få lyset frem i mørket. Fint er det, men om man liker det.. Det er jeg ikke riktig sikker på om jeg gjør!
Arbeidsdagen etter en fin uke avsluttet med å pese seg igjennom snøstormen for å komme seg hjem. Eller pese og pese, ble vel mer å myse. Ja, for det var akkurat det jeg gjorde. Myste med blikket i et håp om jeg kunne se noe der foran meg, men ble til at jeg måtte se mye ned. Snøen falt mot meg og ikke rett ned.
Jeg lurer veldig på hvordan jeg så ut der jeg syklet så sakte som jeg bare kunne langs veien. Hvordan så de andre på meg som var ute og gikk og som kom mot meg? Og hvordan så bilistene på meg som kjørte forbi? De fikk seg en aldeles god latter kan jeg tenke meg, der de kjørte i en varm og god bil på vei hjem fra sitt, og jeg der med det sirklende blikket til alle kanter.
Ikke måtte jeg bare myse og holde følge med bakken. Det føltes virkelig ut som øynene mine hadde stilt seg inn på det hundreogørtene giret i å blunke. Det var jo så vidt jeg kunne skimte bilder av naturens virkelighet. Det var akkurat som om det var vindusviskerne som gikk på full pott – og de går fort.
Men med en nokså redusert fart på vei hjem, bare fordi jeg tenkte på sikkerheten, var det godt å kunne sette føttene på innsiden av hjemmet, i et varmt rom og slippe og få det pesende været mitt i ansiktet. Håper dere har hatt en fin uke, så må dere ha en riktig god helg!
Her om dagen fikk jeg beskjed om at den endelig var på vei. Etter litt mas og purring fra min side fikk jeg endelig en gladnyhet. For det var nemlig sånn at i slutten av novembermåned at jeg helt tilfeldig, den gangen også, meldte meg på en konkurranse som jeg kom over på facebook. Jeg meldte meg på og tenkte “hvorfor ikke?”. Jeg hadde hatt flaks og vunnet et par sko noen uker tidligere. Jeg kunne jo ikke ha flaks og vinne denne også.
Men nå i ettertid viser det seg at jeg har vunnet nokså mye de to siste månedene. Og jeg kan ikke forstå at jeg har hatt sånn flaks som jeg har hatt. Da det endelig ble trukket en vinner av konkurransen jeg hadde skrevet meg på for moroskyld, kan du si at jeg fikk litt bakoversveis da det siste tirsdagen i november tikket opp et varsel hos meg.
Da det viste seg at jeg vant disse skoene rett før, og det bare tok noen få dager før jeg fikk dem, kan du si at deg har jeg ventet på. De siste dagene har jeg fått beskjed om at premien min endelig ble sendt avgårde. Jeg har ventet spent i over en måned, og det har vært en nokså lang ventetid for meg.
Det viste seg at jeg fikk en melding i arbeidstiden, og du kan jo si at jeg ble glad da jeg så at pakken min endelig kunne hentes ut. Endelig var den kommet. De hadde klart å få fart på sakene – endelig! Jeg har ikke nevnt et eneste ord om det her på bloggen, men i dag kan jeg røpe med å si at jeg var den heldige vinneren av en trillekoffert.
Det eneste jeg måtte gjøre i denne konkurransen var å skrive hvor jeg ville reise neste gang jeg skulle ut på svevefot, samt hvilken koffert jeg ville vinne. “Byer i Polen” var mitt bidrag, for er det et sted jeg har lyst å reise til så er det tilbake til Polen, men også Tsjekkia – spesielt til Praha. Var der i tiendeklasse, et sted som var en del av studieturen med de hvite bussene.
En flott koffert er det jeg har vunnet, men litt skuffet ble jeg. Syns den kunne vært finere, men den duger vel til å bruke når man må ha med seg litt mer en undertøy og toalettsaker. Moro syns jeg at jeg i det helt tatt kom til toppen av vinnersjansen. For det var utrolig mange deltagere som var meldt på. Men her sitter jeg – en lykkelig eier av en fin liten trillekoffert!
Jeg var virkelig ikke klar for å hekte meg tilbake og inn på hverdagen igjen. Hodet hadde nok trengt litt ekstra dager, eller kanskje uker med fri, mens kroppen min er godt på plass rundt korte bein og armer som kastes hit og dit og stemmer som er i himmelen for å være sammen igjen. Og sånn var det å komme tilbake til barnehagen igjen – stor gjensynsglede på små og store.
Selv om det var godt å være til gamle trakter igjen, var det litt som å få seg et slag i trynet. Du vet når du har vært borte fra det normale, så om det bare var noen dager, og du plutselig må tilbake til det virkelige livet, arbeidsplassen. Ikke misforstå – det er godt å ha noe å gå til, men romjula gikk så utrolig fort!
Nå er vi halvveis i første uken allerede, og første dagen på jobb gikk overraskende bra. Vi var jo utrolig redusert med barn, og en veldig fin start å komme tilbake til. Men plutselig, dagen etter var det fullt kjør igjen hvor absolutt alle var på plass igjen. Du kan fort si at jeg merket det i går, da jeg ikke orket stort, og attpåtil endte med en høneblund da jeg traff senga da jeg kom hjem bare for å slappe av litt.
Men nå kjennes det ut som jeg er koblet til hektene igjen. Jeg har følt meg småvissen, akkurat som denne blomsten begynner å bli. Kanskje litt smårusten, helt frem til i dag. I dag har jeg både følt at denne dagen har inneholdt mye og ikke gått i den alt for store hastigheten, samtidig som jeg syns den nesten har sust forbi. Og nå sitter jeg plutselig her, en mørk ettermiddag og er ferdig på jobb.
Onsdagen er snart i sin ende, og det er jammen ikke lenge til helgen er her hos oss igjen. Etter at tirsdagen er komplett og gjennomført, da syns jeg det bare går noen sekunder før det plutselig er helg. Rart ved det, men for meg føles det ut som det bare finnes mandager og fredager. Alt annet i mellom er borte. Men uansett – håper dere har hatt en fin dag, så ønsker jeg dere en god kveld videre!
Du er langt inne i drømmeland. Er kanskje i de villeste tankene, eller i de søteste drømmene du kunne tenke deg. Bare å tenke tanken om kanskje å være en del av et perfekt liv er nok mange ute etter. Men som oftest kommer man lengst med drømmen sin i de drømmene vi lapper sammen mens vi sover.
Jeg var langt inne i en rosa sky, der alt bare var rosenrødt. Plutselig blir jeg brutt, av en avbrytelse som griper meg. Jeg myser litt bort ved klokken som står på nattbordet. Tallene viser 05:30. Jeg regner fort ut der jeg ligger i halvsøvne – bare tjue minutter til den irriterende ringelyden plinger meg i øret.
Lite hadde jeg lyst til å starte dagen da både den ene, andre og tredje sangen duret i alt den kunne for å få meg opp. Jeg visste hvilken dag det var, men jeg var ikke klar. Jeg var ikke klar for å hekte meg tilbake til hverdagen igjen. Hvor ble av den lille uken som jeg så sårt trengte til litt juleferie? Hvem var det som sa at de skulle gå så fort? Ikke jeg i hvert fall.
Men nå var det nå sånn at jeg ikke hadde et valg. Hadde det vært opp til meg kunne jeg ligget noen timer til. Jeg var ikke klar for å ta fatt og komme meg tilbake til virkeligheten. Jeg var ikke klar for å komme meg tilbake til jobberutiner igjen. Jeg var virkelig ikke klar. Men jeg gjorde som jeg alltid pleier i en hverdag. Tilslutt fikk jeg rullet meg ut.
Det jeg var mest spent på da jeg sto opp i dag, var om jeg klarte og tråkke meg avgårde. Jeg sykler avgårde på min sykkel for å frakte meg til og fra jobb, og jeg husket så godt etter sommerferien at det faktisk var litt tungt å komme i gang med å trå seg fremover. Ville jeg være litt andpusten og kjenne litt blodsmak i munnen når jeg nå hadde latt sykkelen stå i en hel uke, akkurat sånn som det var når jeg ikke tok en eneste tur med sykkelen i sommerferien?
Fra en til fire uker er nokså stor forskjell, men heldigvis var det lettere enn jeg hadde fryktet. Mye lettere! Noe snø eller glatte veier har det heller ikke vært i jula, så deilig var det å fortsette og sykle på de bare veiene. Men min neste frykt var om hvordan den aller første jobbedagen etter nyttår ville bli? Var det fortsatt noen som var syke? Ville mange ta seg en ekstra fridag? Eller ville det være fullt kjør fra starten av?
Det var verken det første eller siste, og ble en nokså rolig start på det neste barnehagehalvåret. Når det da møter opp hele ni søte og snille barn, når det vanligvis pleier å være hele tjue høns (kan virke litt sånn noen ganger, men heldigvis er alle bare helt kjempeherlige), da skal man virkelig ikke klage.
Tenk å få en sånn start på en helt ny uke og den aller første dagen etter en liten ferie. Når sånt skjer er det bare å nyte til det fulle og det hele, for plutselig er man tilbake til gamle trakter før man vet ordet av det. Da jeg sto opp til morgen i dag følte jeg meg ikke klar til å være tilbake på jobb i det hele tatt. Men når jeg først kom meg igjennom dagen og fikk landet foran skjermen etter endt dag, da var det plutselig ikke så ille likevel!
Ikke nok med at jeg var ute i siste liten om hva jeg skulle kle meg opp med på den store kvelden, den siste dagen for å feire oss inn i det nye året. Kjolen var blank, helt frem til jeg dro noe ut av skapet. Jeg så over antrekket for å forsikre meg om at den så ren og pen ut, og alt var på stell.
Men så var det dette håret da. Den frisyren som jeg kan hate som pesten noen ganger, men som jeg også er ganske fornøyd med til vanlig. Før var det mye mer av at jeg lagde forskjellige fletter på meg selv, men det siste halvåret har det mer eller mindre fortryllet bort. Til vanlig henger det rett ned, uten en eneste grep for å få det til å se bra ut.
Det kan jo nesten ikke bli enklere enn å bare la børsten gjøre jobben for seg for at det skal se fint og “flatt” ut. Noen ganger skulle jeg kanskje ønske at den kunne gjøre all jobben for å ordne en ålreit frisyre, noe litt utenom det vanlige. Men når dette ikke finnes må man nok trå til selv for å få det til å se litt mer elegant ut.
I løpet av den siste timen før gjestene skulle ankomme kvelden, var jeg vel igjennom et par forslag til hvordan kråkereiret kunne se ut. Men det så bare helt rart ut, og jeg måtte ta tak i det for å finne litt inspirasjon. Noe som var helt nytt. Og ut ifra et bilde jeg så denne frisyren på, kan jeg ikke klage så mye på at dette var den aller første gangen jeg testet denne varianten på meg selv. Utrolig hva man kan får til på seg selv – nyttårsfrisyren!
