Av en eller annen grunn føler jeg at jeg har så utrolig mye på hjertet. Det bobler rett og slett over av mange ord og avsnitt at det nesten ikke er sant. Hver eneste dag går jeg rundt å tenker på hva det er jeg skal skrive om denne gangen, eller neste dag. Jeg går så langt inn som å tenke ut hvordan ordene skal formuleres og hvordan teksten skal se ut.
Slitsomt, tenker du. Og ja, det kan være det noen ganger. Siden jeg er så glad i å skrive føler jeg at jeg må kunne yte godt nok for å være fornøyd. Kunne ha en tekst klar innenfor en bestemt ramme. Kunne vise noen ord som jeg kan komme med nesten hver eneste dag. Og sånn har det vært det sist året – i hvert fall de siste månedene.
Det å kunne dele ord og tanker på denne plattformen har blitt som en ulønnet jobb som jeg har på min fritid, men også tekster som jeg driver og pønsker ut i løpet av timene når jeg er på jobb. Til tider kan det kanskje bli litt mye – men innerst inne elsker jeg det!
Men i så fall, vi er halvveis i uka og om ikke mange dagene er det helg. I går var jeg så uheldig å slå meg. Ikke store skaden enn at jeg fikk et nokså vondt og stort blåmerke. Faktisk det største jeg noen gang har hatt, som jeg kan huske. Men det kunne gått mye verre enn som så, så jeg er glad for at det ikke ble mer enn et blåmerke på en størrelse med en golfball. “Lite”, tenker kanskje du. Men når du stort sett bare har sett sånne små puslinger på en størrelse med en liten perle den siste tiden, da er dette ganske så stort.
Så i dag lot jeg sykkeltransporten stå. Ville ikke risikere enda flere, og verre skader. Og verst av alt var at det sto en bil rett ved siden av meg, med snuten og lyktene vendt mot meg og med to personer i setene. Du kan tro jeg følte meg dum og flau på samme tid, der jeg ellers syklet så sakte at jeg neste trådde pedalene frem. Tenk om de tenkte “Se på hun da”, med et tåpelig blikk i ansiktet.
<3
Håper det går bra med deg <3
Veldig fint å ha en blogg man kan dele tankene sine på! Og huff da, ikke moro å slå seg, håper det blir bedre 😀