KJÆRT BARN HAR MANGE NAVN

I en heidundranes fei så ble det en kanonstart på enda en ny uke. En ny uke som skal fylles med så mye kjærlighet som man bare kan, selv om man føler man er i en slik periode som gir deg tunge skuldre og som nærmest skraper ut all energi av det lille du har.

Ja, for det er det man føler den dag i dag. Man er sliten. Kroppen klarer ikke helt å ta til seg det lille ekstra man har behov for. Tankene spinner rundt, selv om jeg ikke helt får med meg bestandig over hva tankene går rundt og tenker.

Uansett, godt var det i hvert fall å komme i gang med enda en uke foran seg. Jeg vet at man kommer til å humpe seg minst like fort gjennom disse dagene også, og godt var det å kunne starte uken med å bli mottatt av verdens beste klemmer.

Jeg hadde så vidt rukket å stemple begge føttene mine over dørstokken da jeg kom på jobb i dag, før det plutselig kom løpende barn mot meg som ga de varmeste og aller beste klemmene. Tenk å kunne starte en arbeidsdag på denne måten.

Det varmer en halveldre kropp, og jeg må si det er godt å ha så mange gode mennesker rundt seg. Tenk hvor heldig man egentlig er, alle sammen. Vi er alle heldige på hver vår måte, uavhengig hva man har rundt seg. Så her gjelder det å gripe og sette pris på det man har.

Men det var ikke bare små barneføtter som kom løpende mot meg med åpne armer i dag tidlig. Noe av det som barn kan sjarmere med er når dem søker kontakt, ønsker deg velkommen eller vil ha din oppmerksomhet ved å rope ditt navn.

Meg, Pernille. Jeg er heldig som har så mange fantastiske og flotte barn som søker meg, som viser at dem virkelig trenger meg. Det hender også at jeg blir dratt i flere retninger omgangen – i hvert fall kan det føles sånn noen ganger, og jeg skulle gjerne ønske at jeg hadde både flere armer og bein en gang i blant.

Skulle nesten vært en blekksprut som rakk til både den ene, andre, tredje og sjette ungen som trengte hjelp samtidig. Heldigvis gjør man så godt man kan for å strekke ut til alle som trenger det. Og jeg er helt sikker på at jeg har funnet mitt arbeidssted, en jobb som jeg kommer til å trives med i lang tid.

Men likevel, navnet mitt kan jeg nesten høre litt for ofte i løpet av en dag eller uke på jobb. Det er fint det altså, at barna klarer å kontakte meg på den måten. Men når det blir flere navn å forholde seg til, da må man noen ganger ha tunga rett i munn for å få med seg om det er meg de ønsker å henvende seg til.

Ja, for det er nemlig ikke bare Pernille det går i. Kjært barn har mange navn, er det noe som heter. Og nå har jeg endelig funnet ut at det stemmer ganske så bra. Ofte er det sånn at man kanskje har et eller to kallenavn på seg, som andre bruker. Men for meg så er det litt flere enn som så.

For å spole litt tilbake til starten av den tiden da jeg begynte å jobbe i barnehage for første gang, så fikk jeg en del henvendelser og kontakt fra de yngre og kloke sjelene. Det var da jeg fant bedre ut at barn var enda mer nysgjerrige, og de kunne virkelig få sagt det de tenkte.

Det jeg husker veldig godt, sånn når det kommer til navn, så var det et spesielt navn jeg lot meg bite i og som jeg syns var fascinerende og litt utenom det vanlige på samme tid. Det at dette barnet for flere år tilbake hadde dette navnet på meg, det syns jeg bare var morsomt, og i grunn ganske kult.

For hvem er det som får barn til å gå rundt og rope Widerøe til seg? Bakgrunnen rundt dette navnet har en fin historie og fantastiske minner jeg fikk oppleve med blant annet dette barnet den gangen. Og navnet Widerøe bærer jeg fortsatt med meg i barnehageminnenen mine.

Det er utrolig hvordan barn tenker, og hvordan de kommer frem til akkurat det de gjør når det gjelder språket. Selv syns jeg barnespråket er nokså spennende – for ikke å snakke om hvordan det er å se når det utvikler seg.

La oss gå mer inn på velkomsten jeg får når jeg kommer på jobb, men også den kontakten jeg får når barn henvender seg til meg. Vi vet at barn er i startfasen av et langt liv som de har foran seg, og at språket starter så smått de første par årene før det utvikler seg enda mer.

Men la oss nå se nærmere på de ulike navnene jeg har nå i dag. Alle barna jeg jobber med vet hva jeg egentlig heter. Og når barna lager sine egne navn på andre, og da på meg, så blir personligheten deres bare enda herligere. I hvert fall sånn jeg ser det.

De kan så utrolig mye, men å si mitt navn er kanskje ikke alltid så lett som vi eldre tror bestandig. Og jeg har ikke helt hjertet til å korrigere dem for alt heller.

Hvis vi tar for oss noen situasjoner som kan oppstå i min jobbehverdag. Jeg kan blant annet sitte ved et bord med andre barn, da et barn kan rope på meg fra en annen stasjon – Mille! Greit det, for Pernille kan jo bli litt langt for noen, og da er det godt å kunne korte det ned med et enklere kallenavn.

Men det har seg sånn at jeg kan høre flere navn enn bare de to. For blant alle de snille og skjønne barna, så kan jeg også bli snakket eller ropt til med disse navnene – Pille og Hanga.

Pille kan du kanskje skjønne at noen barn under språklæringen av forståelser vil kalle meg. Men Hanga? Det er litt sånn fra den tiden jeg ble kalt Widerøe, hvor det ikke var i nærheten av mitt eget navn.

Men vet du hva? Jeg er faktisk stolt av å ha så mange navn. Det er ikke alltid det er det rette og gjøre ved å korrigere barn på alle områder. Ja, det er viktig å lære dem språket på det dem har rundt seg av konkreter og andre gjenstander. Men når det kommer til navn så er det lov å sluse seg litt mer løs på de svingete sideveiene, for slike kallenavn de små bruker er bare søtt. Det er ikke alltid man trenger å være så stram på linen med de yngste.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg