GANSKE FASCINERENDE, IKKE SANT?

Den lille krabaten, den snertene karen som sniker seg fremover som en liten ål. Eller en type slange sånn som den ser ut, men hvor sannheten er at det er en øgle. En øgle uten bein. Litt rart å tenke på kanskje, men det er nå det den er – en øgle.

Jeg er ganske spent på hvor mange som havner i disse fellene mine i år. Hvor mange jeg klarer å få tak i de neste fire månedene. Til nå har jeg fått tak i tre av dem, og sesongen har nettopp kommet i gang.

La oss “blunke” litt til kamera…

Da jeg fant denne stålormen her i fellen for et par tre dager siden, så klarte jeg ikke å unngå å sette fokus mot den. Her måtte kamera til denne gangen også, og du kan jo si at det gikk hardt for seg da utløserknappet gikk helt amok. Hvis du ikke sier det så høyt videre, så endte jeg opp med i overkant av fire hundre bilder, bare av den ene ormen her.

Men som jeg kjenner meg selv, og som jeg har lært, så er det når man knipser masse at det er håp i at det kan være noen bra i blant alle sammen. Jeg kan jo også røpe med å fortelle at det var tre fjerdedeler som bare var kast, så jeg satt igjen med minimalt av det jeg hadde, og det var derfor lettere å plukke ut de beste bildene.

Men hvorfor lot jeg knappen gå så bananas? Jeg hadde jo et håp i å få noen fine og kule bilder ut av det, og da snakker jeg spesielt om da den raske tungen deres som de lukter med er på vift utenfor snutepartiet. Det er jo i og for seg et mål jeg alltid har når jeg tar bilder av disse dyrene, at jeg får noen blinkskudd når de lukter seg frem. Og heldig som jeg var, som hadde brukt mye tid bak kamera, så fikk jeg skutt “gullfuglen”.

Ganske fascinerende, ikke sant? Jeg syns i hvert fall dette er kjempespennende, uansett hvor mange ganger jeg har sett det. Og ekstra gøy er det når man får blinkskudd av hendelsen. De er jo så fine de ormene også, og jeg husker en gang for noen år tilbake at jeg hadde både tre, fire og fem i labbene samtidig.

Jeg tror ikke at denne interessen kommer til å bli borte med det første, siden jeg har hatt sansen for stålormer nesten hele mitt liv. På bare litt over en uke nå, fra da jeg fant den aller første i år, så har jeg funnet fire til nå. Og planen er å ikke gi seg enda.

Flere skal bli funnet. Men hva gjør jeg egentlig med dem? Som jeg alltid har gjort hvert år så har jeg dem i en liten kasse med gress hvor dem kan gjemme seg innimellom. Siden jeg ikke tar meg tid til å fôre og stelle dem, så slippes de fri enten med en gang eller etter bare noen dager. Og sånn har jeg gjort i alle år.

Fine er dem i hvert fall, og mønsteret på kroppene er fascinerende. Og dette blir nok ikke de siste bildene jeg tar av dem, og jeg kunne fint laget et helt eget album med bare bilder av stålormer. Men, hva syns egentlig du om dem? Er du den som holder deg unna dem, eller liker du å ha dem på nært hånd du også?

2 kommentarer
    1. De er kjempefine. Dukker opp i hagen min av og til, så jeg har måttet passe på at katten ikke tar dem. Det er også ganske vanlig å se dem på gangveien i nærheten, så jeg tror de yrer i området her.

    2. Så flotte blinkskudd! Moren min pleide å samle på dem 🤣👍 Hadde i penal/o.l, behandlet dem fint da, viktig å si, hehe. Så hun var fascinert av både stålorm og biller av alle slag. Artig at du har dem så nærme deg!👍😊

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg