Ut på tur, aldri sur. Denne tiden kommer jeg til å huske i lang tid. Perioden hvor det plutselig ble en helomvending rundt i verden, og man måtte tre frem de trådene av retningslinjer av tanker man kanskje ikke trodde at man hadde.

Det er jo ikke til å legge skjul på at det har blitt en del turer i denne tiden, og så mange turer det har blitt på så kort tid hadde jeg kanskje ikke gjennom hele fjoråret. Uansett, det har skjedd mye på kort tid, og det er vel dette som har måtte til for veldig mange for å få den spesielle hverdagen vi har vært gjennom til å gå rundt.

Gårsdagens skjærtorsdag gikk rett og slett til en ny tur. En ny tur i egen by, inn i skogen og opp til topper. Gode sko ble trampet på og tursekken ble slengt over skuldra. Nå var det bare en ting å gjøre – å gå fremover.

Vi gikk og vi gikk, men med kamera rundt halsen så ble det selvfølgelig noen stopp på veien. Mye å se, og mange stier å gå. Og det var ikke bare vi som hadde tatt turen ut på stiene på en sånn dag som i går. Flere mennesker å se, og det var kanskje ikke så rart når det var så fint være som det var.

Et stykke ble gått, og frem kom vi til en plass som dette. Et lite bygg med dekorasjoner av sterke farger og kule streker. Slik kunstverk er egentlig ganske kult, så langt det blir gjort på riktige plasser og steder.

Men det var ikke bare dette lille skuret som var pyntet på. For rett bak fantes det en svær tønne av en kloss. I utgangspunktet ble den satt opp som helt grå og livløs, men også på den har kreative sjeler der ute vært med å sprite opp naturen litt ekstra.

Man kunne jo ikke gå fort forbi denne lille plassen med alle de kule og tøffe strekene som var dandert utover til store og flotte bilder. Tenk at noen drag med spraybokser kan skape noe sånt som dette, og det er godt å se at det blir tatt vare på noen plasser i hvert fall.

Så gikk føttene videre for å se hvor veien førte oss. Fremover på stien, over en vei og gjennom friidrettsparken så endte vi til slutt ved å ta en velfortjent pause i nærheten av en dam for å unne oss det vi hadde med i sekken. For vi kan jo ikke dra helt tomhendt på tur alltid, så vi dro frem vafler som var nystekte på morgen og unnet oss litt tid til å bare nyte det vi så rundt oss en liten stund.

Med andre ord var ikke dette feil, og ikke minst smakte det godt midt ute i skogens natur hvor vi hadde finværet med oss. Rundt kunne vi se flere mennesker som hadde satt seg tilrette denne skjærtorsdagen, og enda flere gikk forbi på turen de hadde lagt seg utpå.

Og så gikk turen videre igjen, mot retningen som førte oss til enda flere dammer. Når vi først var i nærheten så kunne vi jo se om det var noe liv på stedene. Det var jo tross alt liv på skogens stier med mennesker.

Men mennesker var det ikke å se i dammene som ble besøkt. Det er vel litt kaldt enda, med mindre det er noen der ute som tar seg en liten dukkert. Jeg hadde i hvert fall ingen planer å hoppe under, og lot meg heller se på de fine endene som var på besøk og svømte rundt istedenfor.

Disse stokkendene er jo så fine, med fargeskjæret de har i fjærene sine. Nå gleder jeg meg bare fremover til det blir enda mer liv rundt omkring i naturen. Flere fugler å se, og andre dyr og kryp som sniker seg frem.

For nå er det ikke så lenge igjen til eggene klekker. Man må nok smøre seg med tålmodighet litt til, og på veien oppdaget jeg noe i den lille bekken som silte seg gjennom gresset nedenfor en sti vi gikk på.

Og der fikk jeg se det. En stor klase med naturens vitenskapelig spenning. Der for seg selv lå nemlig alle eggene som snart blir til rumpetroll. Rumpetroll som skal pile seg frem og tilbake for å vokse opp og bli fine og lekre frosker. Må si jeg gleder meg til den tiden også, hvor man kan gå ut på froskejakt.

Og en gang skal man nok gå ut på tur igjen og oppleve enda mer. Det ble mange timer ut med turskoene på, og ikke minst en fin påskedag.

Årets påske. Nå er det offisielt påskeferie, og da kan man prøve og legge arbeidstankene litt til siden, for så å kunne ta dem frem om en ukes tid igjen. Helt siden i fjor hadde jeg gledet meg til denne uken, hvor jeg skulle pakke bagen full av nødvendig utstyr og kommet meg opp til hytta og ut i fjellene.

Men sånn ble det ikke. Tiltakene satte en stopper for slike ferier i år. Jeg som hadde sett for meg å kjøre noen timer et stykke avgårde fra egen by. Senket skuldrene på et hytte og bare nyte stillhet, fred og ingen fare.

Heldigvis åpner hyttelivet snart igjen, for de som eier det. Selv er jeg ikke et menneske med en hytte i boken min, og eier derfor ingen hytte. Har heller aldri hatt en hytte som jeg har kunnet reise til når det skulle passe, og har heller ikke planer om det i den nærmeste fremtid.

Uansett, påske blir det. Og påsken skal dras ut så langt jeg bare kan. For nå har jeg havnet i fellen og ramlet skikkelig på kjøret. Jeg har nærmest gått helt av skaftet, for det ble så fullt at det rant helt over.

Dette påskeegget har nemlig fått påfyll. Og det er ikke et veldig lite egg heller. Til mitt forsvar er det ikke jeg som har skaffet meg det, men var så heldig å vinne det gjennom en konkurranse hvor det var fylt opp med masse godt, samt et par konsertbilletter fra Foynhagen et par år tilbake.

Egget i seg selv er jo ganske søtt, så jeg kunne jo ikke akkurat kvitte meg med det. Derfor har jeg tatt vare på det, og også i år har jeg fylt det opp med masse godt som skal friste gjennom en lang tid fremover. For ja, jeg bruker faktisk tid på å kvitte meg med søtsaker alene.

Jeg er ikke den som sluker i meg sjokolade og annet søtsaker lenger. Hvis jeg finner ut at jeg vil ha en sjokoladeplate eller noe annet som frister, så kan jeg ha det på lur nokså lenge. Så når jeg nå hoppet så langt over pinnen og virkelig hamstret masse godt som jeg kom over, så er jeg sikret meg i flere uker fremover nå.

Og du, man blir vel aldri for gammel for påskeegg, uavhengig om man får det av andre eller samler et selv? Jeg har i hvert fall dandert et selv i år. Men hva pleier du? Lager du ditt eget, og hva fyller du det med? Eller blir du overrasket ved å få et av noen andre?

Her er årets egg. Det er litt mer enn dette, men fikk ikke plass til alt oppi. Men hysj, ikke si det til noen, for jeg gikk litt bananas i sukkerhyllene!

Når er det man kommer til det stadiet hvor man ikke synes det er gøy lenger? Tiden går og fortsatt er jeg en eier av et dyr. Ikke hvilket som helst dyr, for det er vel noe av det mest behagelige kjæledyret av en kanin som jeg har boende.

Nå er ikke dette akkurat nytt, og nå er det vel blitt to år henne her har bodd hos meg. Det går jo så fort så det er ikke alltid lett å holde styr på det. Men det jeg vet helt sikkert er at jeg har hatt kanin i nesten alle år, de siste 13 årene.

Etter at jeg for aller første gang fikk overta en kanin som fikk flytte inn hos meg, så har jeg hatt sansen for disse dyrene. Jeg husker veldig godt den første jeg overtok, hun var ganske stor, var omtrent så grå som den jeg har nå, og navnet jeg ga var Klara.

Jeg har hatt både en og to kaniner, og nå eier jeg den sjette. Her om dagen da jeg var ute for å ordne litt i buret så kom det plutselig noen oppsøkende barn bort til gjerdet mitt. De var nysgjerrig på hva jeg gjorde, og ganske interessert i kaninen.

Og så fikk jeg høre at de ofte tok turen bort for å se på kaninen i hverdagen. Mens jeg sto der og holdt på med mitt så lurte de små på hva denne kaninen het. Oi, tenkte jeg i det aller første sekundet. Plutselig stoppet det helt opp for meg og jeg ble stående som et stort spørsmålstegn gjemt bak en usynlig maske som de ikke kunne se.

Jeg fikk rett og slett helt hjerneteppe, og ut med mine ord hoppet det ut – Simba, sa jeg. I sekunde senere følte jeg meg litt dum. Jeg løy til barna over gjerdet, for hun heter jo ikke det. En av mine tidligere søte pelsdotter het det. Mens henne her heter jo Lilly. Til forsvar kan jeg skylde på denne pandemien som kan gjøre oss litt gal til tider.

Jeg lot verden bare fortsette og gå, og jeg tviler på at disse barna går rundt og husker på om navnet var sant eller ikke. Det viktigste var jo at dem fikk et svar, og de verken har eller kommer til å få noe relasjon til dette dyret uansett.

Tenk å havne opp i slike situasjoner hvor man blir som et stort spørsmålstegn. Alt blir helt svart og du klarer ikke å komme med sannheten der og da. Jeg er ganske så sikker på at jeg ikke er den eneste som har havnet opp i sånne hverdagsproblemer, og at vi alle har hatt plunder på veien en eller annen gang. Ja, og flere ganger som så.

Vi må tenke annerledes. Vi må handle annerledes. Og fort kan det oppstå at kjedsomheten tar overhånd gjennom alle de dagene vi nå har vært gjennom, men også alle de andre dagene som er oss der fremme i vente.

Selv på en lørdag som dette startet dagen relativt tidligere enn det den har pleid å gjøre. Jeg merker at selv om situasjonen er som den er så er jeg oppe til samme tid i hverdagen, og som da kort tid etter resulterte i at jeg har overført alarmen til helgene også.

Siden dagene er blitt så like som dem er, hvor det er svært lite som skiller mellom hverdag og helg, så har jeg kommet inn i en rutine jeg kan like. Jeg var klar for denne dagen også, da det var tid for at alarmen skulle ringe. Problemet var bare det at jeg våknet før den.

Utenfor vinduet mitt var det allerede fuglesang, og da klokken ble åtte i dag tidlig var det ikke sjanse å få mer med søvn, selv om jeg hadde muligheter for å sove litt til.

Mens det var litt liv og røre fra fuglelivet utenfor, så var det ellers nokså stille innenfor husets fire vegger da alle andre sov. Jeg kunne nyte stillheten en liten stund på morgen, slappe av og ikke gjøre noe som helst. Men etter noen timer kom rastløsheten.

Jeg følte for å gjøre noe, men visste ikke helt hva jeg skulle fylle tiden min med. Jeg har jo noen småprosjekter jeg har lyst til å gjøre nå utover høsten, men på formiddagen i dag var det kjøligere enn det har vært de siste dagene.

Til tross for de få plussgradene som var, så bestemte jeg meg for å plassere meg på en bestemt plass ute. Og der skulle jeg sitte. Riktig nok ikke helt alene, for med meg hadde jeg speilrefleksen rundt halsen.

Jeg ville fange noen nye bilder til arkivet. Og nå som fuglene lager så mye liv hvor de fløy frem og tilbake over huset her, så var det ypperlig å prøve og fange noen bilder av dem. Flere små fugler fløy mellom tretoppene i skogen og husveggen. Og hvorfor de var innom husveggen er fordi jeg fikk hengt opp noe der i går.

Den såkalte fuglekassen min som jeg lagde på ungdomsskolen, som er sånn rundt elleve, tolv år siden, den lever enda. For noen år tilbake hang jeg den opp på husveggen, rett ved terrassedøren. Du kan jo si at det ble godt med liv der da fuglungene ropte på mat hele tiden. Et par år skjedde det, og det siste året ble den ikke hengt opp.

Men nå hadde jeg funnet frem stigen, hammer og spiker. Opp husveggen klatret jeg, helt oppunder takrenna. Der har jeg nå gitt fuglekassen hedersplassen, og jammen flyttet det inn leieboere med en gang.

I kassen er det allerede fuglerede som er blitt laget fra de tidligere årene, så fuglene som har snust på å leie der nå har kommet til ferdig innredet rede. Det var ganske fascinert å bare sitte der på plenen for å se hvordan fuglene holdt på med å fly frem og tilbake mellom takrenna, tretoppene og fuglekassen.

Gråspurven på taket og i takrenna fulgte nokså godt med på blåmeisene som styret og ordnet, hvor de stakk hodet inn og ut flere ganger for å godkjenne plassen. De pep på hverandre og kommuniserte et eller annet på det såkalte fuglespråket. Jeg skulle gjerne likt å vite hva dem forhandlet om noen ganger.

At innflyttingen skulle skje så fort hadde jeg ikke trodd, så nå blir det spennende fremover å se fremgangen i fuglelivet deres. Gleder meg stort til fugleungene kommer, men det er en god stund til enda. Paret må jo gjøre i stand leieplassen sin først og fremst, så håper jeg at jeg får invitasjon i posten til innflytningsfesten etter hvert.

Og for å slippe tråden siden sist jeg var inne og lot fingrene springe over tastaturet her, så har jeg igjen vært ute på tur. Denne gangen i egen by, bare for at man skulle få litt fart på denne dagen. Skulle nesten tro at jeg gikk litt i surr på hvor langt vi er kommet i uken, men overraskende nok har jeg heldigvis kontroll på det.

Så en tur midt i uken ble ikke feil, og godt var det å starte en ny måned på denne måten. For ja, nå har vi klart å rulle oss over i april allerede. Tenke seg det, og likevel sitter jeg også her i dag og lurer fælt på det samme spørsmålet jeg har grublet på like mye hver gang – hvor blir tiden av?

Og igjen fikk vi tiden til å gå i dag da turen gikk ut til Vallø, på et sted som visst nok produserte smøreoljer, asfalt og annet under hele 1900-tallet. Et sted som har samlet opp en enorm historie gjennom en lang tid.

I det siste har jeg fått med meg at det har vært flere som har tatt turen til denne plassen. Det skal sies at jeg har vært ute ved Vallø flere ganger, men jeg har aldri tråkket mine føtter fremover innenfor dette området av det gamle oljeraffineriet.

Med litt vind i kinnene ble det likevel ingen hindring. Vi var en liten familiegjeng som var sammen, og sammen gikk vi runden rundt området på “øya”. Det var litt å se på, selv om det meste av området så ut som en ørken.

En liten perle spør du meg, og vi gikk hele veien rundt. Men på en sånn dag som dette var vi heller ikke alene. Flere mennesker hadde også tatt turen for å gjøre det samme som oss, og jeg er sikker på at de syns det var like fint der som det jeg syns.

Nå var det vel egentlig ikke så veldig mye spennende å se, men det var spennende nok til at turen var verdt det likevel.

Og se på dette her. Det er noe som gir meg påskestemning, og det passer jo godt nå som vi er på vei inn mot påsken. Kyllinger, egg og puselabber – en måned som det er lov å kose seg litt ekstra, selv om det kanskje har blitt litt mer av det i disse rare dagene vi har.